Jeg ser et innlegg med denne tittelen. Jeg tenker først at det er et innlegg som er til forsvar for bloggere som opplever å få mange stygge kommentarer rettet mot seg.
Med andre ord :
Et innlegg der bloggeren tar avstand fra dette fenomenet………
Det er nettopp kritikk av en navngitt blogger vedkommende lirer ut av seg.
Den og den fortjener ikke å være i toppsjiktet på blogglisten fordi………blablablablabla……..
De som er på toppen av blogglista er der fordi det er mange (som av ulike årsaker) leser bloggene deres! Om det er blogger vi ikke liker – så er vi så heldige at vi kan la være å lese dem!
BASTA!!!
Så kan vi, som er et godt stykke lenger nede på lista, synse og mene hva vi vil – både om disse personene og om bloggene deres…….
…….så lenge vi ikke legger det ut offentlig…….
Det har nemlig så sørgelig lett for å ende opp med hetsing og skittkasting!!
Hvorfor er det, tilsynelatende, så om å gjøre for mange av oss å rakke ned på dem som oppnår mer enn det vi gjør sjøl??
Vi kan vel ikke være bittelittegranne misunnelige av oss, vel…???
Fy Søren – hva er det hun har som ikke jeg har a’ liksom……….??!!
MISUNNELSESVERS
(Mel. “Can – Can”)
Døm har no’ som itte je har,
je får magakatarr,
je blir sint – for døm har rævva mætt tå peing!
Je vil ha et liv i luksus – væra me’ på båt-cruise,
læ’va livet mitt i sus og dus i sus og dus i sus og dus….
SANN!
Åååååååå……..Er hun noe bedre enn meg, a’ lissom…..??
Vi kan ha fobier vedrørende de underligste ting. Jeg har hatt fobi for så mangt. Heldigvis har jeg fått bukt med en god del av fobiene mine ……
Faren min var veldig skeptisk til at søstra mi og jeg skulle kjøre bil. Han var i grunnen skeptisk til at alle damer skulle kjøre bil. Derfor var det helst han som var sjåfør hjemme hos oss. Jeg fikk likevel trumfet i gjennom at jeg skulle begynne å øvelseskjøre da jeg var litt over 17.
Jeg øvelseskjørte nesten aldri med far. Det ble en for stor påkjenning for oss begge…….
Derimot spurte jeg ham om jeg kunne få lov til å prøve å fylle drivstoff på bilen?? Jeg tenkte at det var en fin ting å kunne når man skulle kjøre bil……..
Søknaden ble innvilget…….under sterk tvil……
Før jeg skulle fylle, fikk jeg nøye instruksjon av opphavet. Da jeg endelig sto med pumpa i hånda, plasserte far seg strategisk til. Jeg er sikker på at jeg ikke overdriver når jeg sier at han sto med nesa 30 cm fra åpningen på bensintanken.
Det gikk bra……. men jeg kan ikke huske at jeg prøvde igjen før jeg hadde kjøpt min første bil – ca 5 år senere.
Da jeg kjøpte bilen, var tanken ca halvfull.
Jeg kjørte noen turer før jeg bestemte meg for å fylle den opp. Lokket på bensintanken var låsbart. Da jeg skulle låse det opp, fikk jeg det ikke til med en gang. Jeg prøvde litt – men så merket jeg at det var noen MANNFOLK som fulgte med på seansen…….
Sånt skulle jeg ha meg frabedt!!!!
Jeg avsluttet prosjekt drivstoff – fylling, satte meg sporenstreks i bilen og dro – med uforrettet sak!!! Det kunne nemlig ikke falle meg inn å spørre mannfolka om hjelp.
Man har da en viss stolthet !!
Til slutt måtte jeg bare fylle bensin – ellers hadde jeg jo hatt ganske begrenset nytteverdi av bilen…..
Ei venninne av meg tok en litt annen vri. Hun fylte nemlig bare drivstoff på den ene bensinstasjonen hun visste om der det ikke var sjølbetjening. For henne ble også aksjonsradiusen temmelig begrenset – fram til hun fattet mot og tok bensinpumpa i egne hender…….
Nylig snakket jeg med ei dame som sa at hun aldri hadde fylt drivstoff. Dama hadde hatt førerkort i nærmere 40 år!!
Hver gang det begynte å bli tid for å fylle opp tanken, byttet hun og mannen bil. Alternativt dro hun på en bensinstasjon der hun kjente betjeningen godt.
Da turte hun å gå inn og be dem om gjøre jobben for henne….
Hun måtte ha en ganske tålmodig mann……… (Jeg aner ikke om han også BETALTE for alt drivstoffet). Men uansett……..
Det er mye man må lære seg til når man ikke har noen man kan spørre om hjelp………
………….eller når man er så stolt og stri at man vil klare alt SJØL!!!!!
Hva er det egentlig for noe galt som kan skje når man fyller drivstoff??
Kan pumpa løpe løpsk og spy drivstoff utover hele bensinstasjonen??
Kan den eksplodere????
Eller kanskje Den Store Stygge Drivstoff – Draugen kan komme og ta oss????
Jeg befinner meg på et treningsstudio. Jeg har på meg den svarte treningsoverallen med “Kner og Ræv ti”.
Jeg har koblet meg på tredemølla og labber trøstig i vei – akkurat passe fort – slik at den halvgamle, støle kroppen ikke får aldeles sjokk!
På tredemølla ved siden av meg løper ei ung, snerten snelle. Hun kan kanskje være rundt 18. Hun er omhyggelig sminket – og ulastelig antrukket. Sjokkrosa ettersittende singlet og ei treningsbukse som ikke overlater noe til fantasien. Kroppen er spenstig og rumpa er spretten!
Misunnelig??? JEG??! Nei, nå får du jammen gi deg!!!
Nei, jeg er faktisk ikke så veldig misunnelig. Det er mye enklere å være meg enn det er å være henne……. tror jeg i alle fall…..
Jeg trenger ikke fundere lenge på hva jeg skal ha på meg når jeg skal på trening. Utvalget mitt når det gjelder moteriktig treningstøy er temmelig begrenset. Ikke trenger jeg å tilbringe lang tid foran speilet i garderoben heller – for jeg har ikke lært å sminke meg. Det betyr ikke at jeg ikke klæsjer på litt stæsj etter beste evne, sånn av og til, men jeg er ikke AVHENGIG av å tegne opp fjeset mitt før jeg går ut blant folk.
Rett foran meg bedriver en mann i 60-årene intens styrketrening. Det er armene som står for tur nå. Her løftes det jern!!! Svetten driver og blodårene i pannen svulmer!
Innimellom titter han bort på meg for å se om jeg følger med på anstrengelsene hans.
Joda, jeg gjør jo det, men jeg kjenner at FjortisFniseKari er i ferd med å komme på banen…….
Herreguuuudforentoskaltså…… Tihihiiiiiiiiiiii……..
JAAAAA …… det er fryktelig dumt og barnslig av meg!
Til mitt forsvar : Jeg kikker IKKE bort på sidekvinnen for å invitere henne til Felleskap i Fnisegjengen.
Det er på tide å forlate åstedet – trolig for godt…….
Det er over ett år siden jeg var på treningsstudio. Jeg har funnet ut at det er en treningsform som ikke passer meg.
I stedet har jeg laget mitt eget, sammenleggbare treningsstudio på stuegulvet. Der trener jeg 15-20 minutter yoga (nesten) hver dag.
Nei, det er ikke mye – MEN det hjelper. I løpet av det halve året jeg har holdt på, har jeg merket en tydelig forskjell:
Jeg er blitt litt sterkere og litt smidigere.
Akkurat nok til at jeg klarer å holde motivasjonen oppe til å fortsette……
Nå skinner sola i vinduskarmen – a’ Kari træner som aldri før!
Jeg har tatt en del kurs innenfor det som gjerne blir kalt ” Alternative behandlingsformer”. Deriblant ulike kurs innenfor massasje. Jeg har innredet et rom i huset mitt til dette formålet. Jeg har også opprettet en side på Facebook vedrørende denne virksomheten. Av og til legger jeg ut en annonse.
I den siste annonsen jeg la ut skrev jeg, blant annet :
– Massasjen er forholdsvis skånsom og mest egnet for kvinner.
Jeg har erfart at menn gjerne ønsker litt dypere og hardere massasje. Om en kvinne med vonde muskler kan ynke seg, og be meg være enda mer skånsom, kan en mann som får samme behandling si :
– Du kan gjerne ta i litt mer!
Massasje kan slite en del på hendene og armene til den som utfører den. Det hjelper mye at man lærer seg teknikker for at belastningen skal bli så liten som mulig. Uansett er det mange som opplever at det blir for tøft over tid.
For meg er massasjen en bijobb eller attåtnæring. Jeg liker veldig godt å holde på med det! Skulle jeg hatt det som hovedjobb, tror jeg at mye av gleden ved å gjøre det ville forsvinne. Da ville det fort oppleves som slitsomt og rutinepreget , og det ville kundene merke.
Jeg har fått henvendelser fra menn som har spurt meg direkte om det er slik at jeg ikke tar i mot menn i det hele tatt? Da har jeg et lite dilemma………
For det er nemlig ikke bare på grunn av frykt for slitasje at jeg er tilbakeholden med å ta i mot menn…..
Jeg kjenner flere som holder på med alternative behandlingsformer. De aller fleste har en eller annen gang opplevd ubehagelige ting i forhold til mannlige kunder. Det har stort sett dreid seg om mindre alvorlige episoder. For eksempel at en mannlig massasjekunde har begynt å stryke massøren på lårene mens hun har stått og massert ham.
Da har man ikke skjønt hvor grensene går……
Jeg har også opplevd ubehagelige ting. Det har absolutt ikke dreid seg om ting som har gjort meg veldig skremt. Det har bare vært ubehagelig og svært irriterende……
Så har jeg (i alle fall pr i dag) valgt å gjøre det slik at jeg kun tar i mot menn jeg kjenner eller menn som kommer via bekjente.
Det er synd at det skal være slik. At noen ytterst få menn ikke er i stand til å oppføre seg, og tror det er fritt fram for å ta seg friheter.
Det er synd for de av oss som ønsker å ta i mot kunder til massasje eller annen behandling.
Det er også synd for alle de mennene som har behov for massasje, avslapning og velvære…… og kun kommer for å få det……..
…. ikke noe som helst annet……
Jeg har opplevd at menn har kommet hit og tydelig vist at de er litt engstelige. Hele kroppsspråket har avslørt dem. Litt forknytte og hektiske – eller veldig alvorlige og tause.
Kanskje er det kona eller kjæresten som har gitt dem en massasjetime i gave.
Og så lurer de på hvem denne dama som skal massere dem egentlig er? Kanskje hun viser seg å være litt skummel?
De er ytterst sårbare i denne situasjonen………
Da er det godt å se at den engstelige, litt stressede fyren som kom på døra, virker adskillig mer avslappet når han går ut igjen……
Så trist det er at menn og kvinner skal gå rundt og kjenne på så mye frykt overfor hverandre…
Av ulike årsaker……..
Beklager…….. her er det adgang forbudt for menn……?
Yngstemann var ferdig på barneskolen. I den anledning skulle det være høytidelig markering med avgangselever, foreldre og lærere. Tradisjonen tro skulle både elever og foreldre bidra med underholdning.
Vi foreldre skulle, blant annet, framføre “Summer Nights” fra musicalen “Grease” . Da måtte vi sjølsagt stille i 50-talls-kostymer!
Nå var gode råd dyre! Jeg hadde nemlig ingen kjoler i klesskapet som dugde til dette formålet.
Plutselig kom jeg på at dattera mi hadde en kjole som jeg kanskje kunne få låne. Det var en sort, rimelig ettersittende og kort kreasjon med vippeskjørt ; dekorert med dødninghoder og sjokkrosa roser……
Jeg fikk klarsignal fra dattera mi. Så dro jeg på shopping for å finne en passende hårpynt. Valget falt på ei svart hårbøyle med en flott rosett – til den nette sum av kr. 49,-.
Da dagen opprant, fant jeg ut at jeg skulle møte opp i kostymet i og med at underholdningen skulle være først…….
Dattera mi måtte være påklederske da jeg skulle sprenge på meg hylsteret. I det hun skulle til å dra opp glidelåsen, ble hun betenkt :
– Mor, je vet itte om je tør å dra’n opp. Je er redd for at skinnet ditt blir sittandes fast!
– Bære dra du, så skar je knipe inn magan det je er kar om, svarte jeg……
Det gikk bra, men behagelig var det definitivt ikke….
Så var det på med hodepynt og “Høghæle skor”!
Da jeg ankom skolen, var de fleste på plass. INGEN av de andre foreldrene hadde hatt på seg kostymer!! De sto der i vanlige penklær og nippet til hver sin alkoholfrie velkomstdrink.
Jeg merket noen litt undrende blikk……..
Sønnen min var tomatrød i ansiktet og mørk i blikket da han, som snarest, kom bort til meg :
– Mor, du LOVTE at du skulle pynte deg!!! – kom det lavt, men tydelig bebreidende.
– Ja, men dætta er jo KOSTYMET mitt, pep jeg.
Eksen min kikket også litt undrende bort på meg….. (Han var ikke med i underholdningskommiteen, så han var ikke klar over hva som skulle skje.)
Kanskje tenkte han : Nå skjønne’ æille å je hadde å slite mæ…….
Det viste seg at underholdningen skulle foregå til slutt, altså etter middagen……
Jeg hadde ikke tid å skifte, for jeg trengte jo assistanse, både for å få kjolen av og på…………..
Dessuten var jeg ikke sikker på om det var mulig å få den på igjen – etter at jeg hadde spist!!
Jeg var litt småfortvilet……… for å si det sånn………..
Jeg unnskyldte meg i det vide og brede, og forklarte absolutt alle som kom bort til meg om hvorfor jeg hadde dukket opp som ei Utspjåke’ Førkje…..
Litt sånn hektisk og oppskjørtet ….. i dobbel forstand……..
DA kom redningen – i form av en av de andre mødrene:
FY FLATE SÅ TØFF OG STILIG DU ER, A’! Skikkelig fin er du!!!
SÅ lite var det som skulle til før Veldrebygdas svar på Bridget Jones kunne senke skuldrene og gi litt blaffen. Rett og slett være i stand til å se det komiske i hele situasjonen!
Sjøl hadde denne moren vært uheldig, og nettopp slått skall av den ene fortanna, men hun gliste tappert og framførte hovedrollen som Sandy med glans!!
Slike Kvinnfolk, DET vil Gamle Norge ha!!!
Av og til møter vi på noen engler i litt røff forkledning…..
OG TAKK FOR DET!
Dette er ingen engel i røff forkledning… Det er undertegnede – denne gang på karneval . (Og da SKAL en jo være utkledd!)
Legg merke til de fantastiske vingene! De er kjøpt på postordre! KUN KR 198,- !!
Jeg har ingen bilder av meg i KJOLEN. Ække så nøye, egentlig…..
Han som sa dette var skilt. I likhet med mange andre skilte foreldre måtte han forholde seg til delt omsorg. Det betyr gjerne at man ikke får være sammen med unga sine på alle merke – og høytidsdager. Det kan føles sårt og vondt……..
Nå har det nettopp vært Valentinsdag. For noen er dette en vemodig og vanskelig dag…… Det er en av de dagene da man får en ekstra påminnelse om at man ikke har kjæreste……
Jeg har vært single i tre år. Jeg synes ikke det er sårt med Valentinsdagen. Jeg tenker svært lite over dagen i det hele tatt. Jeg har egentlig aldri hatt noe forhold til den. Dessuten har jeg erfart at det er mye mer ensomt og slitsomt å være i et forhold som ikke fungerer enn å være alene. Lykken ligger ikke nødvendigvis i det å være i et parforhold.
Jeg har hatt en tendens til å gå veldig opp i forholdene mine, og kanskje vært litt for mye på tilbudssida. Noe som igjen har bunnet i dårlig sjølfølelse, og en illusjon om at jeg ikke har vært bra nok som jeg er. Så har jeg hatt lett for å gå inn i offerrollen når mennene tilsynelatende har hatt en tendens til å ta meg for gitt.
Akkurat nå er det best for meg å være alene. Jeg må være tilfreds med det livet jeg har nå, og være fornøyd med MEG før jeg kan involvere meg i en mann. Jeg kunne godt tenke meg å ha flere mannlige venner, men kjæreste? Definitivt NEI……. i hvert fall ikke nå eller i aller nærmeste framtid.
Jeg hører om barnløse par som drar til Sverige på 17. mai fordi de ikke orker å se alle barna som er pyntet til fest. Det minner dem for mye om det de ikke har – og som de så inderlig ønsker seg.
Ja, det ER forståelig at det kjennes sårt!!
MEN : Hvorfor har vi så lett for å henge oss opp i det vi IKKE har? Vi har lett for å gi det så store dimensjoner at det overskygger nesten alt annet. Vi tror at det er dette ene vi mangler som hindrer oss i å være lykkelige.
Noen ganger tenker jeg : Hvis jeg vant fem millioner, DA ville jeg få det godt da!!!
Jeg har ikke tippet på mange år, så pr i dag er sjansen for den store gevinsten lik null!
Jeg er ikke så sikker på at jeg ville bli så lykkelig om jeg vant fem millioner heller…. Jo, mine økonomiske sorger ville nok være slukket for en stund, men jeg vet ikke om jeg ville bli så mye mer glad og fornøyd av det……
Det viktigste er å akseptere den situasjonen man er i akkurat NÅ og finne ut hvordan man kan gjøre det beste ut av den…….
Hvis vi skulle la være å feire jul, 17. mai og andre festdager av hensyn til alle som føler at de faller litt utenfor “Lykkeramma” ; så ville det vel bli litt stusselig det også!
Juletreet i 2014. Jeg vurderte å la være å ha juletre i år fordi jeg var bedt bort på julaften.
Det resulterte i protester fra Yngstemann! Det er kanskje greit å holde på noen tradisjoner
– Det er neimen ikke noe rart at hun ser ut som hun gjør! Hvordan går det an å spise seg så feit?! Tenk å ville seg sjøl så vondt!! Det MÅ da gå an å skjerpe seg litt, i alle fall!
Huff og huff………
Det er inne i mitt hode denne tankerekken foregår…….
Da jenta skal pakke varene sine i handleposen, får jeg se fjeset hennes……. Hun har uvanlig vakre øyne. De er store og uttrykksfulle og avslører en uendelig sårbarhet. Hele kroppsspråket viser at hun er så inderlig klar over at hun blir lagt merke til på grunn av fedmen.
Hun vet hva folk tenker om henne….. Hun aner med hele sitt følsomme vesen at hun blir utsatt for fordømmelse – uten at den blir uttrykt i rene ord………
Hun blir påminnet om sin fedme utallige ganger hver dag!
* Når hun må streve seg opp fra senga…
* Når hun må kle på seg sine store, uformelige klær……
* Når hun skal bøye seg for å knytte skolissene sine……
* Når hun sitter på tog eller buss, og ingen setter seg ved siden av henne fordi hun fyller opp to seter alene…..
* Når hun skal handle klær og er henvist til joggebukser i størrelse XXXL fordi det er de eneste buksene hun får på seg……
* Når hun trenger en ny kjole, og må få den spesialsydd etter nok en ydmykende runde med målebåndet……
……….og når hun står i kø i matbutikken og må forholde seg til fordømmende blikk fra sånne som…..
MEG!!!
Når jeg er sint, stresset, sliten eller lei meg, må jeg innrømme at veien til matskapet kan være kort…..
For mitt vedkommende har det kun ført til noen få kilo ekstra……
Jeg har innimellom kjent på at magen har vært litt i veien når jeg har sittet på en stol og bøyd meg for å knytte skolissene. Da har jeg klart å skjerpe meg, slik at jeg har fått bort et par kilo.
For noen er ikke dette ubehaget nok til at de klarer å stramme inn. For dem har matinntaket kommet helt ut av kontroll. Da KAN det være snakk om overvekt som en følge av en psykisk lidelse.
Hvilken rett har vi til å dømme dem for det?!
Jeg leste nylig en blogg der bloggeren øste ut sin frustrasjon over både feite og skinnmagre modeller. Etter bloggerens mening var disse personene slett ingen forbilder, og de burde verken hylles eller få lov til å vise seg fram.
Nei, man er ikke noe sunt kroppsforbilde når man er ekstremt over – eller undervektig.
Så langt er jeg enig med bloggeren.
Den overvektige modellen som var avbildet i bloggen påberoper seg (så vidt jeg vet) heller ikke å være noe “Sunnhetens Kroppsideal”. Hun er imidlertid et forbilde på at det går an å synes sjøl om man ikke er “perfekt“!
Vil vi ha en verden der det bare er de som er mellom 15 – og 25 år, og som er passe slanke og veltrente som har lov til å la seg avbilde og legge ut bilder av seg sjøl?? Så skal alle vi andre bøye våre hoder i skam og gjemme oss vekk som best vi kan?? Vi bør ikke vise oss fram offentlig, vi bør ikke la oss avbilde, og vi bør i hvert fall ikke gå på stranda i badedrakt!
Jeg var full av angst og uro. Samtidig følte jeg på en ekstrem utmattelse og en dyp tristhet. Jeg var redd for det meste, og var ikke i stand til å se lys i tunnelen.
Ettersom årene gikk, ble jeg mer og mer desperat. Var det slik jeg skulle ha det resten av livet??
I denne perioden oppsøkte jeg mange, ulike behandlere, både innenfor skolemedisinen og innenfor det alternative – uten at det resulterte i noen vesentlig bedring.
Det er heller ikke å forvente, så lenge en lever i den troen at andre skal gi en fasiten for ens eget liv……….
I disse årene var jeg veldig sårbar og lett påvirkelig. Sånt er skummelt! Treffer en på de rette (Les : gale) personene, kan en bli grovt utnyttet og manipulert.
Jeg traff på enkelte personer som jeg, i etterkant, har tenkt på som Sjølutnevnte Guruer. Jeg stolte blindt på det de sa og fulgte slavisk rådene de ga meg. Dette til tross for at jeg, flere ganger, opplevde at de kunne si ting som over hodet ikke var i tråd med det de tidligere hadde anbefalt.
Jeg trengte nemlig så inderlig noe eller noen å tro på! Derfor tillot jeg meg sjøl å bli avhengig av disse personene og deres råd og veiledning.
Jeg hadde utviklet det som populært blir kalt for terapeutavhengighet……..
Jeg har gått på en del kurs innenfor det alternative. Jeg har innredet et rom der jeg, innimellom, tar i mot folk til massasje.
For noen år siden opplevde jeg, ved ett tilfelle, at en person sa at jeg hadde reddet vedkommendes liv……..
Jeg opplevde dette som skremmende. Jeg følte at N.N. hadde utviklet et slags avhengighetsforhold til meg, og det ønsket jeg slett ikke. Jeg hadde tvert i mot prøvd å holde N.N. litt på avstand fordi det ble for intenst og slitsomt. Jeg gjenkjente også min egen adferd i fra den perioden da jeg var desperat – og løp fra den ene behandleren til den andre.
Denne opplevelsen gjorde sitt til at jeg, i en lengre periode, lot være å tilby massasje.
Jeg følte meg rett og slett ikke klar for å takle det; eller sette de grensene jeg var nødt til å sette hvis jeg skulle holde på med det.
Den som opphøyer seg sjøl til å være guru for noen, har latt egoet og behovet for å føle seg betydningsfull, ta overhånd. Vedkommende er gjerne uimottagelig for andres syn på diverse saker, og har alltid rett! Om slike personer blir konfrontert med det de holder på med, vil de enten argumentere i mot, eller bli fullstendig tause og trekke seg unna.
Jeg ønsker ikke å opptre som guru for noen andre. Jeg kan kun være “guru” for meg sjøl. Jeg kan gjerne lytte til det andre har å si. Det kan godt være at noen har verdifulle råd å gi meg. Det er imidlertid jeg som må ta stilling til om jeg vil følge disse rådene.
Som behandler/terapeut skal en vokte seg vel for å skape urealistiske forventninger om hva en kan utrette for klienten.
Uansett profesjon skal en vise ydmykhet i forhold til faget sitt.
For itte å tala på alle de fjollete bilden’ de legg ut ta kjæledyra deres!!
Hell bilden’ i frå æille Sydentura dekk har vøri på!!
Je er så lei ta slike “Vinglass på veranda’n under bougainvilleaen akkompanjertta sangen åt sirissa” – bilder. Ja, nå HØRER je jo itte sirissa når je ser på bilda da, men je VET at dom er der. Je har da faktisk klart å klore i hop nok penger tel et par Syden-turer i åras løp je å!
Je blir dessuten KVALM ta slike oppstilte fammiljebilder der folk står i finstasen og liksom skar vara så LYKKELIGE!! Dekk bør skjønne å sårt det er for meg å sjå slikt her je sitt; middelaldrende, fraskilt og ensom…..
Bunaden har je itte fått på meg på flere år!! Det er fell itte så rart at jeg flyg i skåpet og snokler rossiner, slik ståa er?!
MEN : Det er nok itte bære Gull og Grønne skoger heme åt dekk hell, tenkjer je – sjøl om dekk prøver å late som – helt tel krampa tæk dekk!!
Så har vi dekk da, som sitt på gjerdet – uten å legga ut noe som hælst!! Det er FEIGT å bære sitta der i smug – og synse og mene om det vi andre legg ut! Åffer er dekk på Facebook i det hele tatt a’, liksom – når dekk er så stakkarslige?!
Dekk burde heller ta lærdom ta øss som har såpass Mot i Brøstet og Vett i Panna at vi TØR å legga ut no’n velreflekterte betraktninger om ett og anna … og DET både titt og ofte!
Ja, GREITT!! Je HAR lagt ut et par bilder ta katta mi… Men så ligg a’ nå godt over gjennomsnittet både når det gjeld’ skjønnhet, utstråling og int’ligens – i motsætning tel mange ta dæssa middelmådige skapninga dekk legg ut bilde ta………….
Og…. JA, je HAR lagt ut bilder ta no’n ta blomsterdekorasjona je har laga!!
Je er nå faktisk i besittelse ta et visst tallent – og je tenkjer at dekk som itte er fullt så heldige kanskje kan få no’n goe iddeer ta å sjå det je har laga! Dessuten er det da kos’li’ – en sjelden gong – få muligheten tel å fæste blikket på noe som er både Kreativt og Vakkert – itte sæint??
Je håper je har uttrykt meg klart og tyd’li’ nå, slik at dekk skjønner alvoret:
SKJERP DEKK!!!
Dænni dama er itte redd for å si å a’ meine!
(I hvert fall itte så lenge a’ har maskert seg litt!!!)
Han far var gardbruker. I og med at han var den eldste av to brødre, var gardbrukeryrket noe han var født til.
Hva far hadde valgt å slå inn på hvis han ikke hadde vokst opp på gard, er ikke godt å si. Allsidig var han i alle fall. Kanskje ble ansvaret og jobbinga på garden på mange måter en begrensing i forhold til å utvikle de talentene han utvilsomt hadde…..
Far var opptatt av at ting skulle gjøres ordentlig. Han var samvittighetsfull og til dels perfeksjonist av natur. Han var vel ingen typisk “Handyman”, men han var dyktig til å handtere både bil, traktor og tresker.
Han sa ofte at de timene han tilbrakte ved kontorpulten var den best anvendte tida i forhold til gardsdrifta. Her regnet og beregnet han, og tenkte og filosoferte over hva som ville lønne seg, både i nær framtid og på litt lengre sikt.
Han var på mange måter en Ordkunstner. Han var uvanlig god til å finne på finurlige rim. Det var som regel han som skrev sanger til spesielle anledninger i familien – for eksempel når vi unga skulle konfirmeres.
Ryggen til far kunne være litt kranglete. En gang han lå rett ut med isjias, begynte han å skrive små vers som han sendte til avisen. Blant annet skrev han noen vers om Missekonkurranser.
Slikt hadde han lite sans for…….
Han hadde visst planer om å sende inn mer til avisen, men så ble ryggen bedre og skrivinga ble lagt på is………
– Hvordan var egentlig bestefar?
Det var dattera mi som stilte meg dette spørsmålet for kort tid siden. Hun har aldri møtt ham. Han døde flere år før mine unger ble født.
Jeg svarte det første som slo meg : – Han hadde en veldig behagelig stemme!
Ja, han hadde virkelig det. Når han var rolig og avslappet, var stemmen hans dyp og melodiøs. Han hadde også en veldig god sangstemme. Dessuten var han så absolutt musikalsk. Notekunnskapen var det nok så som så med, men han spilte godt etter gehøret. Var han i riktig godlune, tok han fram blokkfløyta. Glansnummeret var “Gjøkvalsen”. Da var søstra mi gjerne akkompagnatør på pianoet.
Far kunne spille på skjegget også, han! Han barberte seg vel stort sett hver dag, men det grodde så fort at det ikke gikk lenge før skjegget ble spillbart igjen! Han gned håndbaken mot skjeggstubbene og regulerte tonehøyden ved å åpne og lukke munnen. Så skulle vi gjette hva for slags sang han “spilte”.
Vi klarte det som regel…….
– Je håper je aldri får sjå far din sint!! Det trur je må væra fælt!!!
Det var ei skolevenninne som kom med dette utbruddet. Ja, far hadde temperament! Ble han skikkelig sint, så var det ikke moro å være den som var årsaken til vreden…… Litt alvorlig og streng kunne han nok virke. Dette, kombinert med en kraftig røst og en ganske stor og røslig kropp, gjorde nok sitt til at enkelte kunne synes han var litt skremmende…..
Det var ikke alltid han var like fornøyd med yngstedattera! En gang kom han med følgende uttalelse i forbindelse med at jeg hadde gjort noe som var svært lite gjennomtenkt :
– Kari, je trur fell egent’li itte du er så aller verst dom……..MEN ….. så er det noe me’ å ta i bruk det ‘n har fått utlevert!!
Jaaaaa, det var fell no’ me’ det…………….
Jeg ante imidlertid en humoristisk undertone i alvoret…….
Egentlig var far temmelig følsom…..og han viste mye omsorg, på sitt litt strenge, bestemte vis…….
De mjukere sidene kom tydeligere fram de siste årene han levde. Han rakk å bli bestefar til tre før livet hans tok slutt. Han “Bæstefar Ola” var gjev hos de små….
Jeg hadde eksamen den dagen far døde. Jeg gikk siste året på lærerskolen. To dager før livet hans ebbet ut, satt jeg ved senga hans på sjukehuset. Han lå for det meste og døste fordi han fikk mye smertelindrende.
Plutselig åpnet han øynene :
– Sitt du her??? Du får sjå tel å komma deg på hybelen din og læsa du, så du greier eksamen!
Det ble hans avskjedsord til meg….
Plikter og ansvar gikk foran det meste…. til det siste…….
Jeg klarte eksamenen! Jeg syntes det var vondt at jeg ikke fikk fortalt ham det. Kanskje fikk han vite det likevel?? Det heter seg at det er mer mellom himmel og jord enn vi aner.
