For en tid tilbake så jeg en filmsnutt av ei dame som ikke var klar over at hun ble filmet. Hun var med i ei gruppe som øvde på noe de skulle framføre. Dama sto litt på avstand fra resten av gruppa. Hun så alvorlig og litt tilknappet ut, samtidig som hun, noe halvhjertet, deltok i stemmeoppvarminga som pågikk. “Trø meg ikkje for nære”, kunne hun like gjerne ha skrevet i panna si – SÅ tydelig var kroppsspråket og mimikken hennes…..
Jeg kjenner den dama veldig godt. Hun er kanskje den jeg kjenner best i hele verden… fra innsiden…….. Nå fikk jeg se henne fra utsiden – slik andre ser henne. Det var litt tøft – jeg må innrømme det……
– Noen ganger ønsker jeg meg tilbake til den tida da det var nok bare å holde hverandre i hånden når man nettopp hadde blitt kjærester……….
Det var ei eldre dame, som hadde sin ungdomstid rett etter krigen, som kom med dette hjertesukket.
Ja, uskyldens tid er definitivt forbi. Kanskje har det egentlig aldri vært noen “Uskyldens tid”? Sjøl bak de (tilsynelatende) mest prektige fasader, har det sannsynligvis foregått litt av hvert…..
En kvinne som levde et sted i bygd-Norge for noen tiår siden fikk et særdeles stygt kallenavn……. Da hun var ung, fikk hun rykte på seg for å være litt “løs i trusestrikken”. Hun slo seg etter hvert til ro, giftet seg og fikk flere barn. Hun var kjent for å være et solid arbeidsmenneske. Likevel ble hun aldri kvitt det lite flatterende kallenavnet hun fikk i ungdommen :
“Pikk – Petrine”……….(Det var ikke hennes egentlige navn)
På folkemunne fulgte dette navnet henne til hun gikk i graven – og vel så det……
Fortsatt er det slik at noen opplever å få ord på seg for å være “løse i trusestrikken”. Samtidig er det mange unge som føler et press i forhold til å debutere. I enkelte miljøer er det visstnok flaut å innrømme at man ikke har gjort det når man har fylt 16. Forresten : Hvorfor skal man være nødt til å innrømme slike ting?? Er ikke sexlivet vårt noe høyst privat – noe vi ikke trenger å dele med noen andre enn en eventuell partner?
En mannlig lærer fikk spørsmål fra noen elever om hvor lang tid han syntes det burde gå før man gikk til sengs med en kjæreste. Han tenkte seg litt om før han svarte : – Vent til du tør å prompe i samme rom som vedkommende! Ja, kanskje det? God sex handler jo mye om trygghet og tillit.
I media blir sex gjerne omtalt som en slags teknisk greie – og så blir den følelsesmessige biten undervurdert og glemt.
Det nytter lite å heve Den Moralske Pekefingeren når man skal forberede ungdommer på voksenlivet. Det er bedre å støtte dem i å våge å sette grenser, slik at de venner seg til å kjenne etter hva som blir mest riktig for dem – uavhengig av hva alle andre sier og gjør.
Så lenge jeg kan huske har jeg vært litt reservert i forhold til å gi og motta klemmer. I min familie var vi ikke særlig “klemmete” av oss. Når noen kom på besøk, ble de ønsket velkommen med et håndtrykk. Det samme gjentok seg når de skulle dra. En gang var det ei som sa til meg : “Hva slags familie er det du har vokst opp i? Dere virker jo så reserverte og kalde!” Nei, kalde var vel ikke det rette ordet å bruke. Det handlet vel mer om tillærte vaner og om oppfattelsen av hva som var korrekt væremåte.
Det finnes flere typer klemmer.
Den varme klemmen med omfavnelse og mye kroppskontakt:
Sånne klemmer gir jeg bare til noen ytterst få. Jeg har ei venninne som pleier å komme mot meg med utstrakte armer, mens hun smiler sitt varme, strålende smil : “Hei, heiKari – nå vart je så gla’ for å sjå deg!!!” Da smelter til og med reserverte meg, og det føles helt naturlig å komme henne i møte og gjengjelde klemmen.
Den litt reserverte og forsiktige venninneklemmen:
Denne klemmen er ganske “safe” – sjøl for sånne som meg…… Hodet bøyes fram og kinnene berører hverandre så vidt, mens man holder en viss avstand med resten av kroppen.
For en tid tilbake diskuterte jeg denne typen klemmer med ei venninne. Jeg kalte det (litt flåsete) for : “Rævva – rætt – ut” – klemmer. “Kari – du skal ikke kimse av sånne klemmer – for de er jo godt ment, uansett!”
Ja, der fikk jeg absolutt noe å tenke på………… Jeg skal holde meg for god til å gjøre narr av sånne klemmer mer!!
Enkelte personer hilser på hverandre ved å klemme. Jeg er ikke så komfortabel med det. Når jeg skal hilse på en person for første gang, så synes jeg det holder med et fast håndtrykk.
Noen klemmer huskes bedre enn andre…….
Faren min døde da jeg var 23 år. Det var knalltøft, men jeg taklet det ved å distansere meg fra det og opptre “fornuftig og voksent”. Jeg fikk høre at jeg tok det så fint og at jeg var så sterk. Før bisettelsen bestemte jeg meg for at fra meg skulle det ikke komme en eneste tåre – verken under seremonien eller etterpå!
Det holdt ei stund….
Da vi sto utenfor krematoriet og folk kom for å kondolere, var det ei av de frammøtte som kastet seg rundt halsen på meg og gråt så hun hikstet. DA sprakk rustningen min og tårene strømmet fritt ei stund. Etterpå kjente jeg på blandede følelser. Hun var ikke en av mine nærmeste – jeg kjente henne knapt. Jeg følte at hun hadde invadert meg og at hun ikke respekterte min måte å sørge på. Jeg trengte min rustning for å holde meg oppe. Jeg oppfattet det som om det handlet mest om hva hun trengte der og da, og at hun fikk utløp for noe av sin sorg ved å gjøre det hun gjorde.
Uansett må vi respektere at vi er forskjellige. Vi har ulik intimsone – og det som kjennes naturlig for en kan kjennes helt feil for en annen. Er jeg i tvil om jeg skal gi en klem eller ei, lar jeg det som regel være. Så får det ikke hjelpe om noen kanskje oppfatter meg som litt kald og reservert……..
Ei ung jente er ute på byen sammen med ei venninne. Hun har pyntet seg og lagt en diskret make-up. Hun er litt forsiktig og beskjeden av natur. En person som av de fleste trolig vil bli beskrevet som søt, naturlig og vennlig.
Da de to jentene ankommer utestedet, kjøper de seg hver sin flaske brus og finner seg et bord. Praten går om løst og fast, og livet kjennes egentlig ganske bra akkurat der og da…..
Ved nabobordet sitter en høylytt guttegjeng. Her konsumeres det helt andre ting enn brus……..
Så skjer det – helt uten forvarsel: En av gutta reiser seg og setter kursen mot jentenes bord… Han stiller seg rett foran jenta og ser henne inn i øynene.
– Hei du!! Vi gutta har hatt en liten avstemning! På en skala fra 1 til 10 har vi blitt enige om at du er en typisk TREER!!
Det høres rungende, rå latter fra nabobordet, før budbringeren går tilbake og setter seg sammen med resten av “jurymedlemmene”…….
Da jeg gikk på lærerskolen, hadde vi en studentguide der alle studentene var avbildet. En gang noen av Hurragutta arrangerte privatfest, hadde de foretatt en eksteriørbedømming av alle oss jentene. Om de hadde holdt avstemningen for seg sjøl, så kunne det det vel for så vidt ha vært greit nok.
Det gjorde de i imidlertid ikke……
Jeg var langt fra av dem som kom best ut. På en skala fra 1-10 hadde jeg fått karakteren 4. Noen hadde visst ment at jeg var på vippen til en 5er, men totalt sett landet jeg altså til slutt på en 4er….
Under middels!!!
Ikke akkurat Drømmedama…..?????
Det sved litt i en sårbar sjel – som fra før av ikke hadde all verdens sjøltillit i forhold til det å ha “draget” på gutta. Det som gjorde at jeg ikke tok det altfor tungt, var at ingen av gutta i juryen var av den typen jeg kunne tenkt meg å ha som nære venner eller kjæreste. Så langt der i fra……..
Jeg ble eitrende sint da jeg hørte om jenta som hadde vært ute på byen! Det er lett å sette seg inn i hvordan hun må ha følt seg der og da. Hva i all verden er det som gjør at noen kan tillate seg å gå bort til ei vilt fremmed jente og tråkke så stygt på henne??
De fleste har vel en og annen gang kjent på hevnlyst. “Det var DU som begynte – nå fikk du igjen!”
I dette tilfellet var det ikke det som lå til grunn. En intetanende, person, som ikke hadde gjort en flue fortred, fikk svi fordi en gjeng med ufyselige lømler hadde behov for å kjekke seg og få ut av seg en god porsjon gørr.
– Har’ru en femtilapp te’ mat? Dattera mi og jeg sto på sentralbanestasjonen og ventet på toget, da det kom ei dame rett mot oss. Hun kunne være omtrent på min alder, eller kanskje noe eldre. Hun så sliten og herjet ut. Litt sjuskete i klesveien og med misfarget hår…… Hun fremsto ikke umiddelbart slik at jeg tenkte at hun var “på kjøret”, sjøl om det kanskje var nettopp det som var tilfellet.
Noen timer tidligere befant vi oss på stasjonen ved Nationaltheateret. Der satt det en kar og sang mens han akkompagnerte seg sjøl på gitar. Ved siden av ham, på gulvet, sto det en plakat : – Jeg er norsk og tjener til livets opphold på denne måten.
Nei, det er ikke så lett å forklare slikt. Hva er det som gjør at noen av oss havner i en så nedverdigende situasjon?
Ingen av de to fikk penger av meg. Det var lett å gå forbi mannen. Han gjorde ingen direkte framstøt, og jeg slapp å møte blikket hans der jeg hastet forbi. Det var litt verre med dama. Hun kom rett mot oss og så meg inn i øynene. Da jeg svarte benektende på spørsmålet om penger, hadde jeg blandede følelser. En salig miks av medlidenhet og frykt – i tillegg til et snev av forakt og vemmelse. Dessuten løy jeg jo! Jeg hadde jo penger i veska!
Hva er riktig å gjøre i en slik situasjon. Det er vel ingen “hjelp” hvis pengene bare går til alkohol og dop??
Det er følelsen av vemmelse og forakt jeg sliter mest med i etterkant. Hvilken rett har jeg til å dømme disse personene? Hva vet jeg om deres bakgrunn og om årsakene til at de har havnet i slik elendighet?
Jeg har sjøl opplevd å være langt nede. Jeg var langt fra “på kjøret”, men i en lengre periode av livet mitt slet jeg med sterk angst. Da det var på det verste turte jeg ikke å gå noe sted uten først å ha forsikret meg om at pilleesken lå i veska. Pillene var min trygghet og fluktmulighet når jeg kjente at jeg ble “ugrei”. For noen år siden bestemte jeg meg for å slutte med å dope meg for å klare å holde ut med meg sjøl. Det ble en ganske tøff periode…. I tillegge til at angsten rev og slet i meg med full styrke, fikk jeg kjenne på abstinenser. Det var ingen spøk…. Mine abstinenser var sikkert for blåbær å regne i forhold til de abstinensene en tung rusmisbruker må slite med.
Noen ganger gir livet oss et spark i baken. Da kan vi velge om vi vil gi oss over i offerenergi, eller om vi vil ta tak i oss sjøl og bruke det konstruktivt. “If life gives you Lemons– make Lemonade!” Da jeg slet som verst, satt jeg mye i sjølmedlidenhetens boble. Jeg hadde lett for å synes at folk var “slemme” og at de viste liten forståelse for meg og min situasjon. Nå, som jeg har fått den vonde tida mer på avstand, kan jeg se at det jeg opplevde som “slemt” der og da, faktisk var med på å hjelpe meg videre. Jeg ble tvunget til å innse at den eneste som virkelig kunne ta tak i – og gjøre noe med min tilstand – det var meg!!
Det er lett å sette seg på sin høye hest og si :”Se på meg – jeg har kommet meg ut av elendigheten! Nå må du bare ta deg sammen og følge mitt eksempel!! (Den fella har jeg gått i noen ganger!!!) Så enkelt er det ikke. Hvis vi ikke klarer å finne balansen mellom vennlig støtte og pushing, samt tilbaketrekning når det er mest riktig, kan vi like godt holde oss unna. Når noen er nede i grøfta, må de først komme dithen at de virkelig ønsker å klatre opp fra den igjen. Noen ganger kan det (utrolig nok) være noen fordeler med å rote i grøftekanten eller gjørmehullet. Kanskje slipper vi unna en del krav. Ingen forventer så mye fra den som ligger nede for telling. Den som befinner seg i skyggedalen trenger ikke en gang være bevisst på at det kan være slik.
Det finnes et ordtak for det meste. Vi har ingen rett til å dømme noen før vi har gått i skoa deres ei stund…. Kanskje ikke da en gang….
Mannen jeg diskuterte med prøvde tydelig å dekke over sin irritasjon med en fleipete tone og et halvhjertet smil. Kroppsspråket og uttrykket i øynene avslørte ham imidlertid ganske så tydelig. Han var mektig irritert fordi jeg hadde kommet med noe som han opplevde som kritikk av noe han hadde gjort. Dette var ikke en person som sto meg spesielt nær, men en kar jeg av og til har pratet med og som jeg synes det er spennende å diskutere med.
Ja visst – jeg kan ofte ta på meg “Tante – Sofie” – maska mi og sikkert virke både skarp og bombastisk i mine uttalelser. Egentlig er jeg jo veldig sårbar og redd for ikke å bli likt. Jeg har ofte bøyd unna og gått inn i rollen som hun som skal “please” og stå på pinne. Dette gjelder både på jobb og privat. Når jeg så tar mot til meg og sier ting jeg tror kan bli tatt litt ille opp, må jeg liksom ta litt ekstra sats. Da tar jeg automatisk fram “Tante-Sofie”- maska. Den bare smetter på uten at jeg egentlig vil det.
Tante Sofie i Kardemomme by er forresten ei ganske real dame, synes jeg. Kanskje litt negativ og krass, men sine meningers mot det har hun. Den dama er ikke redd for å si i fra!
“Kari – når du blir usikker, så har du lett for å sætta nasan i været og virke utruli’ svær og overlegen….. ” Denne kommentaren fikk jeg av ei venninne for en tid tilbake. Ja, når jeg havner i en setting der jeg føler meg litt utilpass, har jeg lett for å sette på meg “Is-dronning”-maska mi. Eventuelt setter jeg på meg “Spøkefugl”-maska og blir overstadig “festlig”.
“Mor – nå ler du den fake’a latteren som du pleier å le når du egentlig er irritert!” Det var den yngste sønnen min (15) som nylig ga meg denne beskjeden. Sjøl om jeg ble litt fornærmet på den frekke lømmelen som snakket så respektløst til mora si, innrømmet jeg ganske raskt at han hadde helt rett. Jeg reagerte på samme måten som mannen som kalte meg Tante Sofie – nemlig ved å prøve å kamuflere min irritasjon med en påtatt,kunstig latter.
Jeg er glad i å spille teater. Da kan jeg mange ganger maskere meg “på ordentlig” – og så blir jeg den personen jeg liksom skal være…… Det er utrolig som slikt hjelper på sjenanse og nerver…..
Alkohol kan også bli ei “maske”. Den fulle fyren som utnevner seg sjøl til Festens Store, Vitsefortellende Midtpunkt, har muligens en usikker liten gutt inne i seg som stadig trenger bekreftelser fra omverdenen. Når alkoholen har gjort sin virkning, blir han både tøff, modig og ytterst sjarmerende…… I alle fall kjenner han det slik akkurat der og da……. I lengden er vel ikke dette den beste “Suksess-oppskriften”. Han kan fort oppleves som noe slitsom……..
Dette diktet skrev jeg en gang jeg hadde vært i et selskap der alkoholen fløt og grisevitsene florerte :
FÆSTLIVETS GLEDER (OG ULYKKER)
En kvæll skulle Gubben i morosamt lag!
Han fekk på seg finstas – var riktig i slag!
Det er nå litt artig å drekke seg full
og servere vitser om Kvinnfolk og Knull!!
Da fæsten tok slutt, kjentes hue som bly,
og nedover skjorta rann brennvin og spy…
Han tok i mot Kjærringkjæft uten å kny……
En dame jeg snakket med fortalte meg at hun pleide å ha på seg knall rød leppestift før hun skulle ta en telefonsamtale hun gruet seg til. Da følte hun seg litt mer verdensvant og modig. Jeg synes det er så herlig når noen avslører sånne triks.. Dette er ei dame som tilsynelatende fikser det meste og kaster seg ut i den ene utfordringen etter den andre uten å blunke ett sekund!! Det å innrømme at en synes noe er skummelt, samtidig som en våger å gjøre det – ja det er virkelig modig!!
Jeg kjente meg forresten litt igjen i forhold til leppestiften…. Jeg føler meg litt mer fjong, sexy og sjølsikker når jeg får på meg litt rødt på munnen….. Det er ikke alltid så mye som skal til!! Dessuten ligger det et aldri så lite opprør i leppestiften for midt vedkommende: Da jeg var tenåring, og hadde dristet meg til å ta på meg et strøk leppestift, fikk jeg følgende kommentar fra’n far : “Jasså – du har fløgi på låv’døra, ser je! Syns du itte truten din er diger nok som’n er om du itte skar raumålen attpåtell!!” Den gangen løp jeg rett opp på badet og vasket bort “raumålinga”. Det hadde jeg definitivt ikke gjort nå!
– Du blir aldri fornøyd!, ropte han. – Uansett hva jeg gjør for å komme deg i møte, så finner du alltid noe å klage over. Kan du ikke forsøke å se det som faktisk er braframfor å lete etter noe å kritisere meg for hele tida!
Ida merket oppgittheten og desperasjonen i Haralds stemme. Maktesløshet, blandet med skyldfølelse, og flere andre følelser hun ikke klarte å sett ord på, sloss om plassen inne i henne.
– Nå har han fått nok. Nå kommer han til å si at han ikke orker mer – at han vil gå fra meg, tenkte hun.
Frykten bredte seg fra magen, opp til bryst og hals og videre ut i armer og ben. Den gjorde henne nummen.
Hun hadde hatt de beste forsetter da hun våknet denne morgenen. Hun hadde stått opp før ham og dekket et koselig frokostbord. Hun hadde ønsket å lage en hyggelig ramme rundt dem før hun tok opp det hun hadde på hjertet. Hun var fast bestemt på at denne gangen skulle hun klare å formidle budskapet uten at han skulle oppfatte det som en anklage. Hun ville innlede med å fortelle ham hvor glad hun var i ham, og at det var derfor hun kom med konkrete forslag om hvordan de skulle få det bedre sammen.
Da han kom og satte seg ved det pyntede bordet, ante hun vaktsomheten i blikket hans. Hun så det på hele kroppsspråket. Han virket mutt og avventende.
Hun pludret litt nervøst før hun tok mot til seg og formidlet det hun hadde på hjertet :
– Harald, jeg vet at dette er noe jeg har nevnt flere ganger før, og jeg ønsker ikke å klage, men jeg føler at vi får alt for lite tid sammen. Du er nesten aldri hjemme, og når du er det virker du så fraværende og sliten. Jeg orker ikke å ha det slik lenger, Nå må det bare bli en forandring!
Med det samme ordene var uttalt ønsket hun dem usagt. Det var slett ikke slik hun hadde ment det skulle komme ut. Hun hadde enda en gang endt opp i rollen som den sutrende og klagende martyren……
Det var disse ordene som hadde utløst sinneutbruddet hos Harald…..
Han så på henne med et sammenbitt uttrykk i ansiktet mens han fortsatte :
– Du tror kanskje at jeg jobber sent og tidlig for moro skyld? Vi trenger faktisk penger for å holde hjulene i gang her. Hva skulle vi ha gjort hvis jeg også hadde vært halvt uføretrygdet og bare tatt på meg tilfeldige oppdrag uten å ta meg ordentlig betalt?
Der kom det igjen…. Dette var hans sterkeste argument hver gang temaet ble bragt på bane. Hva skulle hun si? Det var jo sant! Det hjalp ikke at hun stadig bedyret at det ikke var så viktig for henne at de hadde så flust med penger. At hun gjerne kunne flytte lenger unna byen og bo i rekkehus framfor enebolig. Alle slike argumenter bare prellet av.
– Han er helt fastlåst i det vante, tenkte hun. – Han vil ikke høre snakk om endringer av noe slag. I alle fall ikke hvis det er snakk om at han skal endre på noe!
Hun registrerte at han reiste seg. – Jeg må gå nå, sa han.– Eivind og jeg har avtalt å møtes ett kvarter før arbeidstid for å forberede et innlegg til personalmøtet iettermiddag. Dette var ikke akkurat noen god opplading. Det håper jeg virkelig at du forstår!
Hun hørte tydelig anklagen, både i orden og måten de ble sagt på. Hun hadde bragt ham ut av fatning, skapt vanskeligheter, vært til bry. Hun var en sann prøvelse å leve sammen med. Det fikk hun stadig bekreftelser på…..
Da døren smalt igjen bak ham, og hun rett etterpå hørte lyden av bilen som startet, lot hun tårene strømme fritt.
Harald hadde nesten ikke rørt kaffen sin. Urteteene hun pleide å lage, nektet han å smake på. Han ergret seg for øvrig over alle pengene som gikk med til både urteteene og alle de ander artiklene hun pleide å kjøpe i helsekostforretningen.
I det hele tatt brukte de begge mye tid på å ergre seg over hverandres vaner…..
Hun hadde hatt så store forhåpninger til dette forholdet. Hun hadde tenkt at nå hadde hun endelig lært av sine tidligere erfaringer. Hun hadde lest utallige bøker av typen : “Hjelp til selvhjelp” – og ikke minst bøker om hvordan man får et parforhold til å fungere. Hun hadde samvittighetsfullt pløyd seg gjennom alle “Mars og Venus”– bøkene. Det hadde vært så mye gjenkjennelse i disse bøkene. Oppglødd og entusiastisk hadde hun prøvd å få Harald til å lese noen utdrag. Han hadde alltid noe annet og viktigere å prioritere – som for eksempel å se fotballkamper på tv……
Utallige kurs hadde hun også deltatt på : Yogakurs, “Spis deg frisk”, “Følg din indre stemme!” Rekken av kurs var nærmest uendelig…..
I tillegg hadde hun ikke tall på alle terapeutene hun hadde oppsøkt. En tilsynelatende evig reise uten noe bestemt mål. Drivkraften hennes hadde vært et desperat ønske om at hun skulle treffe på et slags orakel som kunne gi henne en pakkeløsning på hvordan hun skulle løse utfordringer i livet sitt. Orakelet hun hadde lett etter fantes visst ikke…..
En etter en hadde terapeutene avslørt seg som vanlige, dødelige mennesker. Mennesker, som når den profesjonelle fasaden slo sprekker slet med sin egen følelse av utilstrekkelighet. Hun hadde faktisk mange ganger opplevd at terapeutene hadde falt ut av sin rolle og blitt alt for private. I slike tilfeller kunne hun føle at hun hadde endt opp med å være ufrivillig terapeut.
Eller – hadde dette rollebyttet egentlig vært en kjærkommen fluktmulighet fra hennes egne problemer?
Ida sukket og begynte å rydde av frokostbordet. Hun kjente på en blanding av frustrasjon og resignasjon. Kanskje mest av alt : En følelse av å være fastlåst i en tilværelse som kjentes uendelig forutsigbar og kjedelig. En følelse av å være prisgitt anders begrensninger, ønsker og behov….
Hun hadde begynt å forberede middagen da hun hørte lyden av en bil som kom opp innkjørselen. Da hun kikket ut av vinduet, så hun at det var Harald som hadde kommet hjem. Hun stusset et øyeblikk. Han hadde jo sagt at det skulle være personalmøte i ettermiddag, og hun hadde ikke ventet ham på en stund ennå.
Hun hørte lyden av ytterdøren som gikk igjen og at Harald beveget seg ute i gangen. Hun fortsatte med middagen og unnlot helt bevisst å gå ut fra kjøkkenet for å møte ham slik hun pleide. Hun kjente på en gnagende uro etter morgenens opptrinn. Denne følelsen var velkjent – helt siden barndommen – når hun hadde gjort ugagn og var usikker på hva slags straff hun ville få.
Det gikk en stund før Harald kom ut i kjøkkenet. Hun lot som om hun var dypt konsentrert om matlagingen. Ville han snakke om vanlige, trivielle ting slik han pleide å gjøre etter en krangel, eller ville han ta opp tråden fra i dag tidlig?
Hun hørte at han dro fram en kjøkkenstol og satte seg. Han kremtet forsiktig :
– Ida, jeg har tenkt en del i dag. Hjertet hennes dunket hardere og raskere. Nå kom det!!
– Jeg har tenkt på at jeg kanskje kan ta meg ei uke fri i neste måned, slik at vi kan finne på noe sammen. Kanskje vi kan bestille en tur til den vesle landsbyen i Hellas – der vi hadde vår første ferie sammen? Det var jo så vakkert der, og jeg husker hvor begeistret du var for de små butikkene og de rolige kafeene langs stranda. Det var derdu kjøpte de små kaffekoppene med olivenmønsteret på – husker du det?
Harald snakket lavt og fort. Det virket nesten som om han hadde øvd på det han skulle si……
Først reagerte hun med både forundring og irritasjon over dette uventede forslaget. Trodde han kanskje at det var så enkelt?! Hun snudde seg mot ham. Han satt med bøyd hode.
– Harald!, sa hun. Det lød litt skarpere enn hun hadde tenkt.
Han løftet hodet og møtte blikket hennes. Uttrykket i øynene hans traff henne midt i magen! Blikket var nakent og åpent, nesten hjelpeløst. Hun så en frykt som gjenspeilte hennes egen. Hun gikk bort til ham og ga tegn til at han skulle gjøre plass til henne på fanget sitt. Hun la armen bak nakken hans og bøyde seg fram så kinnet hennes hvilte mot pannen hans.
Det slo henne hvor lenge siden det var at de hadde sittet slik…. Han satt først helt urørlig. Så kjente hun hånda hans mot korsryggen. Varmen bredte seg i henne. Hun hadde nesten glemt hvor gode og følsomme hender han hadde…..
De satt slik en stund. Fraværet av ord opplevdes som behagelig.
Hun hadde ikke noe behov for å snakke – ville bare ta inn dette øyeblikket av nærhet og ro.
Det var han som, omsider, brøt tausheten.– Jeg var så urolig på jobben i dag. Jeg klarte ikke å konsentrer meg i det hele tatt etter det som skjedde før jeg dro. Til slutt sajeg fra til Eivind at jeg følte meg utilpass og at han måtte lede møtet alene.
– Jeg skjønner at du kan bli frustrert når du prøver å ta opp ting med meg. Han nølte litt før han fortsatte. – Det ….. blir så vanskelig for meg….. du er så flink med ord…..jeger ikke så god på å snakke om følelser.Jeg føler at du ikke er fornøyd med det jeg gjør – at jeg ikke er bra nok for deg.
Jeg vil jo bare at du skal ha det godt og være glad!!
Hun merket en skjelving i stemmen hans, nesten som om han var på gråten. Hun kunne ikke huske å ha opplevd det før. Det var både skremmende og godt på en gang. Hun forble taus – visste intuitivt at om hun avbrøt ham ville han antagelig lukke seg og krype inn i skallet sitt igjen.
– Jeg er så inderlig glad i deg Ida… og jeg er så redd for å miste deg. Alle disse kursene du går på…….. jeg vet så lite om hva som skjer.
Jeg er redd for at du skal treffe…..
…….. en annen……..
De siste ordene var knapt hørbare…..
Det var lenge siden hun hadde følt en slik ømhet for ham. Rollene var byttet om. Nå var det han som hadde behov for hennes forståelse og imøtekommenhet.
– Jeg er glad for at du foreslo dette Harald, sa hun lavt.
– Jeg vil gjerne bli med deg dit igjen. Jeg er også glad for at du ville dele disse tankene med meg. Jeg ønsker så veldig at vi skal klare å løse opp i dette sammen….
Nå var det hennes tur til å kjempe med gråten….
Det gikk en skjelving gjennom ham før han løftet den ledige armen og strøk hånda over kinnet hennes…….
Hun visste ikke hva denne ferieturen kunne føre til. Hun visste imidlertid med usvikelig sikkerhet at hun aldri ville tilgi seg sjøl…….
……..hvis hun ikke viste vilje til å komme ham i møte og gi forholdet deres denne sjansen……
Ja, slik slutter gjerne eventyrene om Prinsen og Prinsessa……
For svært mange av oss ender det litt annerledes. Når forelskelsens rosa tåka etter hvert letter og vi begynner å oppdage at den vi trodde var Drømmepartneren også har sine mindre tiltrekkende sider, ja – da har det lett for å gå den veien høna sparker. Vi er kanskje ikke helt perfekte sjøl heller, når det kommer til stykket???
Jeg leste en artikkel der eldre mennesker, som hadde levd i lange parforhold, ble spurt om hva de mente var avgjørende for at forholdet hadde holdt i mange år. Konklusjonen var klar : Balanse mellom tid sammen og tid hver for seg. En følelse av frihet – og samtidig en følelse av samhold.
Ja, det ligger vel i grunnen i kortene. Føler man seg kontrollert og ufri ,eller at noen klamrer seg til en, blir behovet for løsrivelse stort. Tilbringer man knapt nok tid sammen og kjører sololøp det meste av tida, så blir følelsen av samhold og en felles plattform borte.
Jeg har vært single i noen år nå. Det har vært veldig riktig. Jeg har nok brent meg litt og (nesten) mistet troen på at jeg vil kunne trives med å ha en kjæreste i livet mitt. Skulle jeg våge meg ut i noe igjen, måtte det nok starte veldig rolig og pent. Det er ikke alltid så lett…… Kanskje treffer jeg på :
Den Desperate : Han vil ha ei “Dame i Huset”. Hold fast : Her går det fort i svingene! Han vil involvere deg i sin familie og vennekrets omtrent før du får sukk for deg.
Den Gifte/Samboende : Han ha hatt det helt elendig sammen med partneren i flere år og trenger litt forståelse og “adspredelse”…….. Han har tenkt seg ut av forholdet og venter bare på det perfekte tidspunktet. (Det har han ventet på i flere år, men han må bare finne seg en ny kvinne som kan være det trygge ankerfestet i livet hans først….)
Den livredde : Han har brent seg så dugelig, og blitt så skremt at han ikke våger seg ut i noe som helst. (Jeg stiller for så vidt i den kategorien sjøl!)
Jeg tror de aller fleste av oss innerst inne ønsker seg en partner. Samtidig må vi innse at livet som single også har sine fordeler. Når jeg innimellom kan kjenne på et savn etter en god armkrok, må jeg minne meg sjøl på dette. Jeg får ikke “bare” den gode armkroken. Jeg får også utfordringer og forpliktelser. Det nytter ikke å “Skumme fløten” og stryke det som ikke passer…. Jeg må være villig til å ta i mot hele pakka – på godt og vondt……..
DU OG JE
At DU er DU
og
JE er JE
det vet vi
og i ny og ne
så rusler vi langs
hver vår sti
for ettertanke – egentid….
Så møtes stia –
endelig
og DU og JE
kan
bli tel VI…
Si det med blomster………..
(Denne laget jeg den tida jeg hadde planer om å bli blomsterdekoratør……..)
Den 19. februar 2008 setter jeg meg i bilen for å dra hjem etter et helgekurs. Jeg har en tre timers kjøretur foran meg og kjenner at jeg egentlig er litt for sliten og trøtt til å kjøre langt. At det er tåke og glatt gjør ikke saken noe bedre. Da jeg har startet opp bilen, får jeg plutselig en innskytelse : Jeg kikker opp mot himmelen gjennom frontruta :
“Pass litt på meg, da!” sier jeg halvhøyt.
Mindre enn en time senere oppdager jeg at jeg befinner meg i feil fil – jeg er på tur til Karihaugen i stedet for til Hamar. Jeg skifter fil i siste øyeblikk – uten å sjekke ordentlig om kysten er klar. Plutselig blir det helt mørkt i sidevinduene på førersida. Det bærer av gårde i en viss fart, uten at jeg har noen som helst kontroll. Det virker som om det har gått en evighet da jeg blir slynget rundt mange ganger, samtidig med at jeg observerer en trailer som kommer mot meg fra høyre side.
Jeg rekker å tenke: “Nå er det over” – før bilen min seiler baklengs og rett i autovernet på andre siden av veien. Jeg unngår traileren så vidt. Ør og fortumlet spretter jeg ut av bilen. Sidespeilene ligger klistret inntil bilen. Jeg tenker at jeg må få dratt dem ut før jeg kan kjøre videre. Mens jeg står der og drar i det ene speilet, ser jeg at traileren har stoppet.
Da sjåføren kommer ut, og får se mine iherdige anstrengelser, blir han bare stående og måpe :
“DEG er det noen som har passet på,” utbryter han. Han forteller meg at han nesten ikke turte å gå ut av bilen av frykt for hva slags syn som ville møte ham.
Jeg ringer politiet og Viking for å varsle om ulykken. Det går greit med trafikken. Det er fire felts vei og begge bilene står på siden av veien slik at vi ikke er til alvorlig hinder. Politiet vil først ikke komme, men etter ei stund ser jeg at det blinker i blålys. Jeg har satt meg i bilen for å holde varmen. Jeg er rimelig kald, nummen og skjelven. Motoren og varmeapparatet fungerer sjøl om bilen er totalvrak. Politibetjenten stikker hodet inn gjennom vinduet og spør meg om hvordan jeg har det. Jeg merker at hun stikker nesa ganske tett opp i fjeset på meg.
“Hvis dere mistenker at jeg har promille, så vil jeg at dere tar meg med på politistasjonen med en gang”, sier jeg.
Hun forsikrer meg om at det ikke er nødvendig. Vikingbilen kommer etter hvert, og så ordner det meste seg. Jeg får tak i noen som kan komme og hente meg. Etter en rask sjekk på legevakta, kan jeg dra hjem og sove i min egen seng.
Det tok lang tid før jeg syntes det var greit å kjøre bil igjen. Fortsatt kan jeg kjenne på et sug i magen når jeg skal ut på E6 og det dukker opp en trailer bak meg. I sommer kjørte jeg til Oslo for egen maskin for første gang etter ulykka. Det tok altså over seks år før jeg våget det.
Jeg har mange ganger tenkt på innskytelsen jeg fikk om å be noen om å passe på meg…
At jeg skulle overleve dette, og attpåtil være fysisk uskadd, er rett og slett et mirakel!! Når jeg innimellom synes livet er litt trått, og at verden går meg i mot, minner jeg meg sjøl om denne episoden.
Det er så mange som ikke har hatt marginene på sin side….
Hvorfor klarte jeg meg så bra??
Jeg tenker av og til på at jeg ikke alltid har brukt årene etterpå like konstruktivt. Innimellom tar jeg livet som en selvfølge og lar misnøye og små bagateller forsure tilværelsen min. Jeg har grunn til å være både takknemlig og ydmyk!! Alt ordnet seg til det beste. Det har det for så vidt alltid gjort i livet mitt, sjøl om det har vært noen harde læringsprosesser.
Jeg tror bestemt at det er mer jeg skal utrette her på kloden før jeg forlater den.
Hva vet jeg ikke helt ennå, men jeg jobber med å finne ut av det…….
Jeg har ingen nyttårsforsetter. Det hadde jeg ikke i fjor heller…..
Jeg har passert 50, og har ennå ikke funnet ut hva jeg vil bli når jeg blir stor…. Alt svever litt for tida (det har det forresten gjort en stund) og jeg har ingen anelse om hvor jeg lander. Snart er alle tre ungene mine ute av redet. Om noen år skal eiendommen jeg bor på (etter planen) overdras til neste generasjon, og jeg må finne meg et nytt sted å bo. Dette er noe jeg ser fram til. Det har vært mye ansvar, men samtidig er det en stor overgang. I fjor vår sa jeg opp lærerjobben min. Jeg vet ikke helt hva jeg ønsker å jobbe med – så i mellomtida tar jeg på meg diverse strøjobber. Jeg er i ferd med å få en helt annen frihet enn det jeg har vært vant til. Det er deilig – og samtidig skremmende og veldig uforutsigbart… Hva ønsker jeg å få ut av resten av livet mitt?? Jeg har ikke lenger et hav av tid foran meg. Det er ingen av som har noen garanti for hvor lenge vi får henge med her på kloden , men når man er 25 er sannsynligheten for at man har 50 år foran seg adskillig større enn når man er blitt dobbelt så gammel……..
Det handler mye om å våge. Jeg har vært rå på å lage begrensinger for meg sjøl.
Kanskje jeg skal ha et lite nyttårsforsett likevel? I løpet av dette året skal jeg gjøre minst EN drastisk endring i tilværelsen – og gå fra tankespinn og drømmer til konkret handling…….
Her og nå har jeg i alle fall begynt med noe jeg har tenkt på lenge – nemlig å starte en blogg!
