Jeg har nettopp fått oppklart en misforståelse….
Frodith (som sendte meg denne premien) har kommet på banen……….
Hun har (meget diskret) gjort meg oppmerksom på at dette er en ansiktsmaske…..
…ikke en sjokoladedrikk med appelsinsmak, slik jeg trodde……
Så hvis det er noen andre av dere premievinnere som har planlagt å kose seg med tropisk fruktdrikk eller sjokoladedrikk med appelsinsmak….
……..IKKE gjør det!
KUN TIL UTVORTES BRUK!!!!!
Je fekk premie….
…med sjokolade – å appelsinsmak….
I og me’ at je er over gjennomsnitte’ gla’ ti farver….
….så pynte’ je litt på’n!
SLIK:
Da vart’n sjånes ekstra go’ ut, syns je!
Jeg jobbet fredag kveld, lørdag kveld og søndag morgen. Derfor ble det ikke så mye “uteliv”i helga….
Da jeg våknet litt før klokka åtte i dag, øsregnet det. Klesvaska hang slapt på snora. Verandaputene hadde jeg glemt å legge i kassa, så noen av dem var våte…
De resterende stueplantene mine så miserable ut etter kattens herjinger…….
Som dere skjønner :
Det var en TØFF start på dagen!
I tillegg var jeg trøtt, daff og værsjuk!
Hva finner man på da??
Jo, jeg satt barbeint i stresslessen og ventet på at “måråskaffen” skulle bli ferdig……..
…..det var DA det slo ned som lyn fra klar himmel :
Jeg kan jo gjøre kunster!
Det må vises fram!
Sånn ser føttene mine ut til vanlig :
……..men se HER da!!!!
Har dere sett MAKEN til kroppsbeherskelse???? Sjekk DET vingespennet, da!
Kom igjen folkens – vis hva dere er gode for! Det behøver jo ikke være spriking med tærne…..
Kanskje dere har en egen spesialitet?
Kan dere strekke tunga opp til nesetippen?
Skjele med bare ett øye av gangen?
Klø dere på haka med stortåa??
Karidansen venter i spenning…….
Jeg har allerede avslørt at jeg har DL. (Dyskalkuli Light).
I tillegg har jeg TMPR. Og her er det ikke snakk om noen Light-versjon……!
TMPR betyr nemlig : Total Mangel På Retningssans.
Jeg har visst om det siden jeg var lita, i den forstand at jeg alltid har hatt lett for å rote meg bort…
Da jeg gikk på lærerskolen, var jeg i England i to uker. Jeg bodde privat helt i utkanten av London. En dag skulle jeg møte noen av mine medstudenter nede i London sentrum.
Jeg hadde fått vite at jeg skulle ta en buss som det sto tallet 83 på.
Så det gjorde jeg…….
Etter en stund begynte jeg å lure litt…… for det ble så veldig landlige omgivelser utenfor bussvinduet. For sikkerhets skyld spurte jeg derfor bussjåføren om vi ikke snart var i London…..
Da så han rart på meg….
Så forklarte han meg at London sentrum lå i motsatt retning. Vi var altså på vei BORT fra London…..
Så raskt har jeg aldri kommet meg av en buss før. Dette var før mobilens tid, og nå var jeg ganske fortvilet fordi jeg visste at det sto et par andre studenter og ventet på meg Langtvekkistan....
Da jeg omsider fikk snublet meg av den riktige bussen nede i sentrum av London, kom den ene medstudenten springende mot meg og ga meg en KNUSEKLEM!!! :
– Å, Kari – æ e så gla’ førr å sjå dæ!!!!!
Gleden var veldig gjensidig!!
Dette bildet er fra Englandsturen. Vi besøkte en skole der det bare var indiske elever. Alle snakket godt engelsk og det var skikkelig disiplin og struktur der. Elevene kalte oss “Miss”.
Her har Karidansen forvillet seg ut i skolegården!
– Kari, det hadde vært så mye enklere om du kunne si høyre eller venstre, i stedet for å peke og rope “DIT”.
Jeg var passasjer og veiviser, og karen som satt bak rattet klarte ikke å skjule irritasjonen i stemmen.
Ja, så skulle jeg prøve det da…men det ble BARE tull.
Når man har TMPR så er man ikke så glad i høyre og venstre. I alle fall ikke i store doser. Jeg liker bedre oppover og nedover. Det er mere billedlig.
Litt sånn er det å ha TMPR…. Det STÅR ikke noe på skiltene…og da gir det ingen mening.
Når jeg kjører tog, og “stemmen” sier – “Avstigning på venstre side…” da må jeg TENKE. Hvis jeg sitter med ryggen mot kjøreretningen må jeg tenke i to trinn.
Det kan bli litt voldsomt…..men det går bra. Jeg kommer meg alltid av toget… Hvis jeg ikke er kjent går jeg bare til samme side som de andre.
Jeg har blitt mer ydmyk med årene…….
Før kunne jeg tro at alle andre gikk til feil side, for jeg var SÅ sikker på at jeg gikk riktig…….helt til toget stoppet.
TMPR’en får ikke lov til å bestemme i mitt liv lenger. Før var det mye jeg unngikk på grunn av det. For eksempel å reise alene.
Da jeg var i Hellas med noen venninner for et par år siden, fant jeg ut hvordan jeg skulle komme meg tilbake til hotellet på egenhånd. Hvis jeg ikke klarte det på annet vis, gikk jeg til supermarkedet. Derfra var det plankekjøring. Det var en gedigen omvei, hvis jeg kom fra stranda, men det fikk ikke hjelpe…..
……så lenge jeg var sjølhjulpen.
Å være sjølhjulpen er ensbetydende med FRIHET. Å være avhengig av andre er kjedelig…både for “Den avhengige” og dem man må henge seg på….
Jeg har ikke helt funnet retningen i livet heller….
Jeg vimser litt hit og dit….
…….fortsatt…
Jeg leste nettopp en artikkel om barns frykt for fyll. Alarmtelefonen for barn og unge mottar ca 10.000 telefonhenvendelser fra barn som er redde fordi mor og far fester og tar seg en dram (for mye).
Jeg opplevde aldri å se mine foreldre beruset. Jeg visste imidlertid om andre som hadde foreldre som drakk mer enn det som sunt var.
Da jeg var lita, syntes det var fryktelig skummelt å se fulle folk.
Hvis mor eller far en sjelden gang tok seg en liten “Pjolter” når de hadde besøk på en lørdagskveld, var Karidansen på vakt :
– Er døkk fulle nå?
Mor og far forsikret meg om det ikke var tilfelle! Og det var det heller aldri…noen gang. De var rimelig måteholdne.
Min eks og jeg har også vært svært forsiktige med å nye alkohol i ungas nærvær.
Det har de gitt uttrykk for at de har satt pris på.
Unger skal ikke være vitne til at foreldrene mister kontrollen og omskapes til uansvarlige “Tullebukker”.
Jeg har vært ganske restriktiv når det gjelder ungas tilgang på alkohol også. Jeg har aldri “sendt med” dem alkohol når de har dratt på fest, og jeg har aldri kjøpt alkohol til dem før de har vært gamle nok.
Jeg har sagt at jeg ikke har mulighet til å kontrollere dem, men ved å la dem “Nyte medbragt” hjemmefra, viser man at man godtar at de drikker.
Det er en grunn til at det er 18 – årsgrense for å kunne kjøpe alkoholholdige drikker.
Ingen barn burde oppleve å se sine foreldre synlig beruset!!
Som voksne må vi være gode rollemodeller i så måte.
Det er ikke kult å være “dritings”……..
….og særlig ikke i nærheten av egne eller andres unger!
Jeg sa ofte det en periode……
Hvis jeg sa ja til noe, så tok jeg alltid forbehold og hengte på et “Hvis jeg er i form…” For jeg følte meg stort sett i elendig form på den tida……
En gang jeg hadde svart på en sms på denne måten fikk jeg til svar :
“Vi skal! Vi er alltid i form!”
Det kan godt hende det var en irritert undertone i denne meldinga….eller humoristisk! Det er uvesentlig. I alle fall fikk det meg til å tenke.
Hvor ofte sa jeg egentlig : “Hvis jeg er i form…” ?
Jeg sa det i alle fall ofte nok til at det ble lagt merke til!
Det er jo en selvfølge at hvis man er i kjempedårlig form, så må man takke nei til både det ene og det andre……
Noen ganger kan kanskje frykten for den dårlige formen være med på å fremkalle den?
Når jeg er engstelig for noe eller gruer meg til noe, så merkes det fort på magen… Slik har det vært så lenge jeg kan huske.
Jeg har hatt eksamensnerver så det holder. Da jeg skulle ha skriftlig eksamen i musikk på lærerskolen, våknet jeg om morgenen med en mage som var fullstendig vrang.
Jeg løp på do flere ganger før jeg kom meg av garde. Da jeg var fremme på lærerskolen, bar det rett på do igjen.
Den første delen av eksamen var en lytteoppgave. Midt i oppgaven måtte Karidansen på do…enda en gang!!
Eksamen måtte stoppes, og alle de andre studentene måtte vente til Karidansen var tilbake…… Jeg syntes det var forferdelig pinlig og leit!!
Resten av dagen gikk det greit, for da var det ikke noe som måtte avbrytes fordi jeg sprang på dør. Magen roet seg forresten også da den skjønte at “faren” var over for denne gang.
Det hører med til historien at jeg besto eksamen med god margin…..så frykten for katastrofe i form av stryk ble langt fra noen realitet.
Jeg har opplevd å stryke på en eksamen, men det var faktisk ingen katastrofe……..det heller!
Livet gikk videre!
Dette bildet har ingen ting med eksamensnerver å gjøre, men det er tatt mens jeg gikk på lærerskolen – nærmere bestemt sommeren 1984. Frøkna på bildet er ett av mine tantebarn. Hun har nå passert tredve og er mor til mine to eldste grandtantebarn….Tida flyr……
I mai var jeg en tur i Oslo. Jeg skulle på noe til et bestemt klokkeslett. På forhånd gikk jeg på restaurant og kjøpte meg lunsj. Rett etter at jeg hadde spist, fikk jeg plutselig skikkelig vondt i magen. Da dukket gamle minner opp fra “arkivet” mitt!.
Og så begynte jeg å tenke……… KATASTROFE :
– HJELP, jeg kan ikke dra dit. Jeg må bare komme meg hjem! Tenk om jeg bare må fly på do, eller legge meg rett ut på gulvet!
Jeg veide for og i mot. Rett til togstasjonen….eller gå – og ta sjansen på at det gikk greit?
Valget falt på det siste. Jeg hadde jo betalt togbillett, og hadde dessuten veldig LYST til å dra dit jeg hadde tenkt meg.
Hva var det verste som kunne skjedd i denne situasjonen? Jo…….. at jeg hadde måttet springe på do og/eller blitt liggende på gulvet med mageknip!
Hadde det vært en KATASTROFE????
Sammenlignet med mye annet : NEI!!!
Så jeg dro….og møtte frykten min…
……og brøt et mønster!
(Og det gikk heeeeeelt fint!)
Skal, skal ikke……?
(Bilde fra google)
Je vil bli ti’in på me’ silkehansker….
Je vil bli strøkin me’ håra…..
Ingen skar si i mot meg hell væra uenige me’ meg!
Alle skar væra snille og greie….mot meg
Ellers blir je redd førr væla…….
…….og trekk meg inn i hula mi…..
INGEN skar sætta spørsmålstegn ve’ NOE tå det je sier og gjør….
Døkk skjønner fell det….?
Det er SLIK je vil ha det!
Hell….VIL je egentli’ det?
Bli en stagnert sjel som itte vil ta i mot NOEN innspell i frå andre??
Ei som har nok me’ seg og sitt……
….for det at a’ er så livandes redd for å bli TRÅKÅ PÅ!
Je synes at je har vørti det så mange gonger je……
Døkk skjønner fell det….a’ ve??
Skar je fortsætta å surre meg inn i min egen silkekokong…..
……der inga anna menneskje får innpass?
Det blir trångt og kjett inni der i lengden …trur je…..
Je vil laga et vindu i kokongen…..så je kan sjå på væla som pulserer uttafor……
Je vil laga ei dør og….
Og så kan je vælja om je vil ta meg en tur ut….
…hell om je vil slæppe noen inn…..
Å trur døkk om det??
Jeg leste et innlegg på Facebook i dag , som jeg kjente meg en del igjen i. Det handlet om frykt for verden. Å bli skremt, skuffet og redd for å slippe andre inn på seg….
Så da ble jeg inspirert……
Av og til er det godt å trekke seg unna…være alene….for en kortere eller lengre periode.
På lengre sikt tror jeg imidlertid at det kan føre til en en stusselig tilværelse.
Vi mennesker trenger noen å kaste ball med, le sammen med, gråte sammen med…..og leke sammen med.
Jeg traff en god venninne i forrige uke. I dag traff jeg en annen god venninne……….
….og jeg kjenner at tilværelsen hadde vært så uendelig mye fattigere uten disse,…….sjøl om vi ikke treffes så ofte. Det er vissheten om MULIGHETEN til samvær og samtale som er viktig.
Så har jeg unga, som jeg er så glad i og stolt av……… sjøl om vi ikke henger oppå hverandre støtt og stadig…..
Og så har jeg dere bloggvennene.
Dere har begynt å bety ganske mye for meg, bare så dere vet det!
Det er koselig å titte innom her og se hva dere har funnet på!
Kanskje treffer jeg noen av dere etter hvert!
Det håper jeg virkelig!
Hvis noen gjør noe galt….
…….så er det fort gjort å begynne å skjenne …
DET har i alle fall jeg hatt en tendens til.
Og hvis det ikke hjelper med LITT skjenn, så prøver jeg med MER skjenn….
Hvis jeg skjenner veldig MYE, DA hjelper det nok!!
Nei, det gjør ikke alltid det, gitt!
Det er ei som leker veldig mye med stueplantene mine om dagen….
Det var ei plante som har fått så ille medfart at jeg hadde begynt å vurdere å kaste den!
Da var det liksom ikke så nøye med den lenger…..
Så da tok jeg et bilde av at krapylet drev på……(Ser du villdyret i henne??)
Men SÅ begynte kattelurven å gå skikkelig løs på noen av de andre plantene også!!
Da tok jeg henne i nakkeskinnet, ristet henne og freste som en skikkelig kattemor gjør!
Hvorpå krapylet sporenstreks gjøv løs på plantene……. igjen.!!
Det ble en ny – og hardere runde med risting og fresing fra kattemor Karidansen.
Tenk deg en ballong som er blåst opp til den nesten sprekker….
Så slipper du taket i den…..og ballongen freser rundt i rommet………
……nærmest ukontrollert….
Omtrent det var det som skjedde da jeg satte pusen ned på gulvet etter andre runde med skjenn, risting og fresing…….
Nærmest lamslått ble jeg stående og glo…….. mens det for en grå rakett rundt i stua mi…….
Dette ble resultatet :
Jeg synes det var litt ergerlig med den potta.
Det var en stor keramikkpotte i nydelige blåtoner. Samtidig er jeg glad for at katta ikke fikk den over seg, for den var tung!
Fredslilja fikk jeg av en eks-kjæreste for flere år siden.
Det hjalp ikke med fredslilje, for å si det sånn…..
…men planta har holdt seg fin den, og jeg så ingen grunn til å kaste den.
Det var jo ikke plantas skyld at kjærligheten tok slutt!
Nå har Anastasia ordnet opp.
Det sies at det er viktig å gjøre seg ferdig seg med fortiden……
Og det ble ei plante mindre å vanne!
Dessuten fikk jeg ENDA en mulighet til å skrive om katta mi!!
Har ikke JEG evnen til å tenke positivt, sa du??
Denne gangen er det en reklame.
Det er engelsklærer Frode som har hovedrollen i filmen som noen av ungdommene i VeldreFilm har laget på oppdrag fra et spisested i Brumunddal.
Junior har vært med på å lage filmen. Han har hatt hovedansvaret for redigeringsbiten og musikken – i tillegg til en del filming.
Synes både “skuespilleren” og reklamefilm-gjengen har gjort en god jobb!
“Skuespiller” Frode har måttet tåle litt sleiv for innsatsen……..
– Brukte dekk stuntmann i “Hoppe-scena?”
Frode er kroppsøvingslærer også, og ganske så sprek,…….
……så de slapp nok å leie inn stuntmann…
Jeg hadde mange Grandtanter og Grandonkler. De var altså søsken av mine besteforeldre. Farfar kom fra en kjempestor søskenflokk. Han var eldst av femten søsken!! Mormor var nest eldst av ni. Farmor og morfar hadde ikke så mange søsken. Farmor hadde ei søster – og jeg tror morfar hadde fire. Jeg hilste ikke på noen av morfars søsken, for de var døde før jeg ble født…
……tror jeg i alle fall.
Jeg forbinder Grandtanter med grå – eller hvithårede damer i kjoler.
Jeg har vært Grandtante i fire og et halvt år nå!
Jeg har tre grandtantebarn, og det fjerde er på vei……
I dag hilste jeg på det yngste grandtantebarnet for første gang. Han har rukket å bli elleve måneder, så det var på tide!
Her er’n! Tøff sveis! Skikkelig rockabilly!!!
Grandtante Karidansen er forsiktig med å “kaste seg over” de små……sjøl om hun har litt lyst…..
Hun husker nemlig at hun hatet innpåslitne slektninger som ville ha klem av henne da hun var lita!
Det gikk imidlertid ikke lenge før den vesle karen strakte ut armene og ville hilse på!
Det var stas for Grandtante, det!
Men du store verden så travelt han hadde det!!
Han er så grom og søt at han er til å spise opp….men dere får ikke noe “frontbilde”. Jeg er litt nøye sånn……..
Han er nemlig for liten til å si om han synes det er greit at jeg legger ut bilde av ham!
Dere ser vel at jeg er ganske hvit i håret………..
……og at jeg har på meg kjole??
Akkurat som en EKTE GRANDTANTE!!
(Bildene er for øvrig gjengitt med foreldrenes tillatelse.)
