Hva er min drivkraft : Indre eller Ytre motivasjon?

 

Helt fra vi er små opplever vi å få “belønning” eller “straff”. Hvis våre foresatte er bevisste i forhold til hva slags “belønnings”- og “straffemetoder” de bruker, så kan dette kalles nyttig veiledning og grensesetting. Vi lærer hva som er “rett” og “galt”. Vi skal for eksempel lære at det er galt å plage andre, stjele eller lyve.

Gjennom livet ser jeg at jeg mange ganger har vært styrt av ytre motivasjon. På barneskolen gjorde jeg leksene mine fordi jeg var redd for at læreren eller mor og far skulle bli sinte på meg hvis jeg sluntret unna. Da jeg kom på ungdomsskolen og videregående var jeg motivert til å jobbe fordi jeg ville ha gode karakterer. Jeg ville bli sett på som “flink”. Dessuten var jeg avhengig av gode karakterer for å komme inn på videre utdanning.

Da jeg jobbet som lærer, var jeg også ofte styrt av ytre motivasjon. Jeg ville gjerne bli sett på som en dyktig lærer. Jeg var nok mange ganger mer opptatt av prestasjoner enn av menneskene jeg jobbet med. Jeg “likte” nok de “snille og flinke” elevene best!  Dette gjaldt særlig de første årene jeg jobbet som lærer.

Da mine egne unger begynte på skolen, fikk jeg se en annen side av saken…….

……og det hadde jeg godt av!

To av ungene mine har hatt lese – og skrivevansker. Dattera mi har i tillegg det som kalles dyskalkuli.

Det skrev hun blogginnlegg om for en stund siden : Kjolelaging og dyskalkuli

Jeg er stolt av at frøkna skriver blogg.  Hun har jo også hatt lese –  og skrivevansker. Det er ikke lett å se det ut fra det hun skriver i dag.

Det går an å overvinne det, som i utgangspunktet, kan oppleves som begrensende.

Jeg har aldri hatt problemer med lesing og skriving, men jeg har alltid hatt en tendens til å la prestasjonsangst og Jakten på det Perfekte få styre mine handlinger! På det viset har jeg laget mange begrensinger for meg sjøl

Det handler ofte mer om VILJE og INDRE MOTIVASJON enn om “MEDFØDTE” EVNER!

 

Hva er forskjellen på Ytre og Indre motivasjon?

La meg bruke en jobbsituasjon som eksempel:

 En arbeidstager er i et arbeidsmiljø der han føler han har innflytelse, han føler at han blir sett og hørt og har en følelse av at “Her drar vi lasset sammen!”

Hvor stor er sannsynligheten for at han tar eierskap i forhold til jobben sin? Hvor stor er sjansen for at han vil ønske å bidra til at ting fungerer godt på arbeidsplassen?

Ganske stor….. Da er nemlig drivkraften for å gjøre en god jobb hovedsakelig styrt av indre motivasjon.

I motsatt fall :

Hvis han stadig føler seg overkjørt, og at han har lite å si…….

Hvis han sjelden får ros eller oppmuntring, mens hvert eneste feilskjær blir slått hardt ned på……..

Da blir det fort et arbeidsmiljø der de ansatte reagerer med å være er illojale mot gjeldende regler. På slike arbeidsplasser blir det lett mye baktaling, misunnelse og usunn konkurranse.

Dessuten tendenser til “Øyentjeneri”……



Ikke mye indre motivasjon her….(Sunn protest, kanskje?)


Ellers i livet :

Hvis jeg er mer opptatt av hva andre synes enn hva som faktisk kjennes riktig for meg sjøl – da er mine handlinger styrt av ytre motivasjon.

Behovet for anerkjennelse fra andre blir så sterkt at jeg “glemmer” å kjenne etter hva som føles mest riktig for meg.

Jeg har mange ganger gjort det jeg har antatt at andre har villet at jeg skulle gjøre.

Jeg har mange ganger gått på akkord med meg sjøl for å bli inkludert og likt.

Dette er noe jeg har blitt ganske bevisst på. Det skjer fortsatt, men jeg blir svært lite fornøyd med egen adferd når jeg innser at jeg har “latt som” for å tilfredsstille andre. 

Jeg kan bli småsur på unga mine hvis de motsier meg eller irettesetter meg. Samtidig blir jeg (litt motstrebende) stolt av dem.

Jeg er stolt og glad fordi det ser ut til at de, på hvert sitt vis, er i stand til å ta egne avgjørelser og gå litt på tvers av det “oppleste og vedtatte”:

Det virker som om de er mindre styrt av ytre motivasjon enn det som var tilfelle for mitt vedkommende da jeg var ung!

 

Det er FLOTT!

 

(Bilde fra Google)

 

 

12 kommentarer
    1. alle behøver en aha opplevelse i livet :)) og ikke noe gleder en mor mer ennå se sine barn få et godt liv der dei selv lever etter eget ønske og ikke etter andres ønsker :)) nyttig lesning :))

    2. Ja hva var det nå som fikk Karidansen til å skrive dette? Var det en drivkraft av den indre motivasjonen,, eller lå det et snev av ytre motivasjon. Neida, jeg skal være snill gutt og ikke erte 🙂 Men det er ikke lett å skille de der to motivasjonsfaktorer. Og i alle fall ikke på blogg. For man har jo som regel noe man brenner for og ønsker å formidle, men samtidig er det jo moro om noen leser og kommenterer 🙂 Og jeg er så enig.. og har faktisk tenkt gjennom noen ganger.. at det er jo et godt tegn at ungene gjør egne valg og står for de. Uten å definere motivasjonsfaktor.. så har vel vi som foreldre lov til å ta litt av æren og være stolte for det.. 🙂

    3. dedicat: Ha-ha! Som du sier – når det gjelder å skrive blogg, så er det jo BÅDE indre og ytre motivasjon. Jeg skal være så ærlig å si at om jeg hadde NULL lesere flere dager på rad (sjøl om jeg la ut innlegg)…så ville inspirasjonen dabbe av. Jeg skriver jo fordi jeg liker å skrive, men det er også viktig å ha en dialog med andre på ett eller annet vis! Jeg er glad for at unga mine tilsynelatende ikke er så styrt av ytre motivasjon som jeg har vært. En autoritær barneoppdragelse kan fort føre til at unger enten blir veldig lydige – eller det motsatte. Jeg turte knapt nok å opponere mot mine foreldre….. Det var liksom ikke aktuelt. Oppdragelsen var ikke “hard”, men det skulle ikke være noe “tull” av noe slag. Det gjelder å finne middelveien – slik at unga ikke blir alt for redde for å prøve og feile.

    4. fruensvilje: Takk! Jeg måtte bli godt over 40 før jeg begynte å løsrive meg fra hva andre måtte synes og mene. Og da sier jeg BEGYNTE, for jeg er jo ikke så trygg at jeg ikke bryr meg NOE om hva omverdenen mener…. Kanskje er det sunt å bry seg litt om det – ellers kan en ende opp med å bli ganske så “suveren” og hensynsløs. 🙂

    5. Stine Haug: Ja, vi må jo til syvende og sist det alle sammen. Noen ganger trenger vi støtte, men vi kan ikke lene oss mot andre støtt. I alle fall så lenge vi er i stand til å klare de daglige gjøremålene sjøl. 🙂

    6. Når du valgte å bli lærer så vil jeg tro det var mest av indre motivasjon, det er et yrke man bare må brenne for…Jeg er fra en “lærerfamilie”, er derfor jeg hevder det.
      Når det gjelder anerkjennelse fra andre så er det et sterkt behov man har, både i privatlivet og i en arbeidssituasjon. Vi trenger alle å bli sett og få anerkjennelse….
      Jeg kjenner meg veldig igjen i det å skulle være “flink”, og også snill og “ikke noe tull med”.Men det var vel også litt av tiden vi levde i . jeg var dette helt til jeg var 16 og hadde en periode med å for å si det enkelt “gi F”. Jeg er også veldig stolt av mine barn, at de er så selvstendige og ikke lar seg “styre”. Og som dedicat var inne på, det har vi lov å ta litt av æren for…
      Forresten en skjønn datter du har, og herlig humoritisk, jeg var nett inne og leste innlegget”at det går an, sa den sinte fruen”, og lo godt her jeg satt…)

    7. maiken: I mitt tilfelle, så var det nok ikke valget av yrke særlig bevisst. Jeg var 19 år og vanvittig naiv da jeg begynte på lærerskolen. Syntes det var forlokkende med to måneders sommerferie også. Jo, jeg hadde mine lyse øyeblikk da jeg følte at jeg var på rett hylle. Jeg har forresten ennå ikke funnet ut hva jeg vil bli når jeg blir “stor”. “Flinke” og “Snille” jenter (Og gutter?) finnes det nok mange av! En viss bekreftelse fra omverdenen trenger vi vel alle. Det er greit det, så lenge det ikke blir altoverskyggende og styrer valgene våre fullstendig. Ja, frøkna er herlig. (Nå er jo ikke jeg den aller mest OBJEKTIVE i denne sammenhengen, da! 😉

    8. Viktig det her…kan huske da jeg var barn/ungdom at mamma eller pappa hadde møtt noen ..og fortalte meg at vedkommende hadde skrytt så av meg…”for ei flink og blid jente”..selv om det var hyggelig å høre ..kan det nok være med på at en alltid må tenke at en ikke må skuffe folk..og da er det jo ikke så bra lenger ..:)) Jeg har lest en del av Jesper Juul..om bl.a barn/unge som bare tilpasser seg for å ikke få kjeft ..som da blir gående med vanskelige ting inni seg i steden og det er virkelig ille ..Leste innlegget til dattern din..så fint at hun tør “være seg selv “..:)) Ha ei fin kommende uke :))

    9. annebe: Tusen takk for hyggelig kommentar. Det er viktig å vise hverandre at vi er glade i PERSONEN og ikke bare i PRESTASJONEN. 😀 Vi har lett for å måle oss sjøl på samme måte som vi måler andre. Det er ikke så lett å “Måle” menneskelige kvaliteter…(Og takk for det!) 😉

    Legg igjen en kommentar

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg