Når mor er nede for telling…

 

“Det går bra det, mor…”

Dattera mi og jeg satt i bilen nede ved togstasjonen.

Jeg hadde vært nødt til å hente henne fordi toget var forsinket slik at hun ikke rakk siste buss hjem.

 

Normalt skal ikke slikt være noe problem…

I dag hadde det ikke kostet meg stort! 

Men det var en lang periode at ingenting var normalt.

 

Dette skjedde i de årene da jeg var skikkelig nede for telling.

Jeg lot meg stresse av den minste ting.

Da jeg hadde kommet meg ned til stasjonen, visste jeg ikke hvordan jeg skulle klare å kjøre bilen hjem igjen. Jeg hadde latt meg slå ut av nok et angstanfall.

Mens jeg satt i bilen og ventet på dattera mi, tydde jeg til det jeg ofte pleide å ty til:

 

De beroligende tablettene som jeg alltid sørget for å ha i veska…

…sånn i tilfelle.

Det var et slit å få ned tabletten. Jeg hadde ikke med meg vann og munnen var knusktørr. Når man er passe desperat, og viljen er sterk, så går det lell!

Ned gikk den!!

Da hun kom inn i bilen, sa jeg:

“Jeg SKAL kjøre hjem. Jeg må bare vente til tabletten har virket, så SKAL jeg klare det!”

 

Det var da hun svarte at det gikk bra…

Det er fryktelig vondt å kjenne seg så maktesløs…

En mor skal jo være sterk og støttende overfor unga sine.

Jeg klarte ikke å være det så lenge jeg strevde så fælt.

Jeg hadde så inderlig nok med meg sjøl!

 

I etterkant har jeg pratet en del med henne om det. At det var vanskelig for henne og de to brødrene hennes da jeg var så sjuk.

“Det er klart det var tøft! Men hvis du hadde holdt deg frisk, så hadde du sikkert fløgi rundt og gjort alt for øss! Vi vart jo vant tel å ordne opp sjøl, og det har vøri med på å gjøra øss sjølstendige!”

Kanskje sa hun det for å trøste meg og lette litt på min dårlige samvittighet.

Men uansett så var det godt å høre!

Gode, kloke jenta mi…

 

Karidansen – en elendig Katteoppdrager……

 

Ja, jeg må bare innrømme det. Det er ikke jeg som er sjefen her i huset……

……..det er nemlig…..

DENNE frøkna……. Frøken Violetta….om jeg må be……..?

 

Egentlig skulle jeg aldri ha hatt henne. Hun var nemlig helt “Feil”. Før jeg fikk Violetta hadde jeg to trefargede katter. Først Flekkeline, som døde av akutt nyresvikt. Deretter Eliza –  som var omplassert og stokk døv. Det resulterte i at hun ble påkjørt bare ett år etter at jeg fikk henne i hus. Stakkaren hørte jo ikke bilene……

Nå ville jeg ha enda en trefarget hunnkatt, og dermed basta!

– Mor, kan du ikke innse at du ikke får igjen den samme katten, sjøl om du får tak i en som LIGNER!!?

Det var en av unga som prøvde å snakke fornuft til meg. Men neida, jeg pløyde Finn.no etter både kattunger og voksne katter som skulle omplasseres. Jeg ringte til Drammen og Lillehammer og gudene vet hvor…… For jeg SKULLE ha en kopi av de kattene jeg hadde hatt før!

Så fant dattera mi en annonse om et kattungekull i Brumunddal. Kattungen som var avbildet var trefarget, men langhåret. Jeg tenkte at det fikk gå, for nå begynte jeg å skjønne at jeg måtte fire på krava…..

Så viste det seg at den kattungen allerede var gitt bort. Eieren fortalte at de hadde igjen en aldeles nydelig liten langhåret, svart sak!

Å nei du – DER gikk grensa!!

– Mor, vi kan vel bare dra for å SE????

–  La gå da…… sa (Troll)kjærringa!

Etter 20 minutter med kattetitting var slaget tapt…….

FOR en PERSONLIGHET!

Violetta er en skikkelig Rampekatt. Hun er ikke snauere enn at hun kan bite litt. Det er mest for lek, men det kan også skje når hun er irritert. Vi som omgås henne mye, har lært oss å handtere henne slik at vi stort sett unngår tennene hennes……..

En gang, da sønnen min ertet henne, skjedde følgende :

Han holdt henne akkurat så langt unna fjeset sitt at hun ikke traff ham da hun fektet med forlabbene. Violetta visste råd : Plutselig klubbet hun til ham med den ene baklabben!! Junior sto der ganske så forskrekket med brillene på snei……

Synd vi ikke filmet opptrinnet……

På bildet nedenfor har Violetta fått besøk av naboens kattunge, Vesle “Pus”, som blåser seg opp alt hun kan for å bli litt mer fryktinngytende…….

…….der hun står på utsiden av vinduet…

Mjauuuu…  Nei, itte prøv deg, di vesle Førkje… her er det JE som Regjere’ …

….bære så du veit det!!

 

 

 

 

 

Journalister…. det er fali’, det!

 

Da jeg gikk inn på bloggen min i dag , oppdaget jeg at jeg hadde blitt kontaktet av en journalist fra……..

Åsså VG, a’ gitt…..

(Bilde fra Google)

 

Jeg fikk litt høy puls med det samme, jeg må innrømme det…..

Det ble til at jeg snakket med ham. Det viste seg at han hadde tatt kontakt med meg vedrørende et blogginnlegg jeg skrev den 28. januar :

“Din førrbainna Kjærringfaen!”

Hovedtemaet i dette innlegget var mitt fabelaktige talent når det gjelder å pådra meg menns vrede……..

Nå var det ikke dette som var temaet for artikkelen som VG-journalisten skulle skrive.

Det var derimot folks adferd i trafikken……..

Hvorfor reagerer vi ofte med sinne når det (nesten) skjer noe?

Ja, hva er det egentlig som gjør at vi kan ha så lett for å miste besinnelsen og oppføre oss som komplette idioter i trafikken…?

Her er det mye psykologi ute og går ……..

Jeg er bare en av flere som har blitt intervjuet, så det blir nok ikke noe stort oppslag.

 

Derfor tror jeg ikke at det er så veldig…….

 

…….fali’…….

 

 

Dragefrukt…nam nam…

 

Jeg skulle vel ha tatt et bilde av den oppskårede dragefrukten som jeg skrev om i forrige innlegg…….

….. men den var så god at den gikk ned på høykant……..

Den minnet litt om kiwi med hensyn til  smak…..

Konsistensen var imidlertid annerledes….lett og litt porøs…….

Dette ga helt klart mersmak for vår del!

 

Sånn ser dragefrukten (eller Pitahayafrukt eller jordbærfrukt som den også blir kalt) ut inni.

I og med at vi spiste opp frukten uten å ta flere bilder av den, måtte jeg en tur innom Google og “stjele” et bilde.

Denne hadde absolutt gjort seg på et fruktfat.

Både dekorativ og velsmakende!

 

 

 

 

 

Dragefrukt i Dala!

 

Ja, nå har denne merksnodigheten kommet til Brumunddal! Nærmere bestemt i den nye “Grønt &Godt” – butikken. For dem som bor i litt mer urbane strøk, er dette sikkert gammelt nytt. For ei som har bodd på bygda nesten all sin dag, er det imidlertid ganske så nyfikent. Det er dattera mi som har handlet. Foreløpig har vi hatt nok med å se og beundre. Synes dette er en vakker skapning som minner om litt av hvert!

 

Den ligner nesten litt på en fugl, synes jeg……

I og med at det er siste kvelden før dattera mi drar tilbake til studenttilværelsen i Trondheim, skal vi kose oss med kake med frukt i kveld. Kanskje Dragefrukten passer som kakepynt?

 

 

Ramaskrik ved Røykeforbud….

 

Da jeg gikk på lærerskolen, var det lov å røyke nesten alle steder, bortsett fra inne i klasserommene. I kantina satt vi i ei røykskodde når vi skulle spise matpakka vår. Røykeavdelingen var nederst i kantina. Der var det sofaer, for der skulle man jo sitte å kose seg….

På ikke-røyk-avdelingen var det pinnestoler…… I og med at det ikke gikk noe fysisk skille mellom avdelingene, var det nesten hipp som happ hvor man satt.

I hele bygget var det slik at alle steder, der det var behagelige stoler, var det lov å røyke……

Dette var lenge før røykeloven ble innført. Derfor ble det ingen endring på dette mens jeg var student ved skolen.

Da jeg var nygift, var det fortsatt slik at det var vanlig at folk tok fram røyken når de kom på besøk. De fleste spurte om det var greit at de røykte inne, men de spurte gjerne først når de satt med røyken i munnen og lighteren i hånda…..

Da var det ikke så lett å si nei……

Etter at vi fikk vårt første barn, ble mannen min og jeg enige om å innføre røykeforbud i heimen….

Askebegrene ble derfor ryddet bort.

Det falt ikke i god jord hos alle…… Vi opplevde til og med at noen kikket rundt i skapene våre, og fant seg askebeger sjøl. Etter hvert kastet jeg alle askebegre…..

Enkelte sluttet nesten å komme på besøk til oss i en periode fordi de ikke lenger fikk lov til å røyke inne.

– Liker du ikke folk som røyker eller??? Ja, det spørsmålet fikk jeg en gang jeg sa at det ikke var lov til å røyke i mitt hjem.

Om jeg liker eller ikke liker en person, har ingen ting å gjøre med om vedkommende røyker eller ei. Det jeg derimot misliker, er hvis folk tar seg grovt til rette, opptrer hensynsløst og nekter å respektere reglene i andres hjem.

Kommer jeg på besøk til en som røyker hjemme hos seg sjøl, har jeg ingen rett til å nekte vedkommende å røyke når jeg er der. Jeg kan imidlertid være ærlig å si at jeg ikke klarer å være der særlig lenge fordi jeg blir uvel.

Da jeg var ung, hadde jeg sommerjobb på ulike steder. Jeg jobbet blant annet på kafe. Jeg opplevde stadig at de ansatte “forsvant” ut for å røyke. De kalte det : Å ta seg fæm minutt……. Som regel gikk flere ut samtidig, for det er jo koselig med selskap når man skal ta seg en blås……. 

Det var en ganske så sint 16 -17 – åring som måtte stå igjen i “Skrubben” mens resten av gjengen sto ute og dampet. Jeg hadde jo ikke noen unnskyldning for å bli med ut, i og med at jeg ikke røykte…….

Nå har røykeloven blitt utvidet – i alle fall er det slik her i kommunen. Nå er det ikke en gang lov å røyke utendørs mens man er på jobb. Man må gå så langt unna arbeidsplassen at man ikke kan sees. På arbeidsplasser der man har man har betalt i lunsjpausa (eks når man jobber som lærer) kan dette bli vanskelig. Da skal man jo være tilgjengelig hele tida.

– Jeg synes dette er diskriminering av røykere, hørte jeg noen uttale for en tid tilbake.

Jeg synes ikke dette har noe med diskriminering å gjøre. Vi velger verken hudfarge, kjønn eller seksuell legning. Å røyke er derimot et VALG. Visst kan røysuget bli sterkt for den som er vanerøyker, men det er uansett et valg å begynne å røyke, og det er et valg å fortsette med det. Ulempene som følger med røykinga – enten det er røyksug, dårlig økonomi eller dårlig helse ………..

 

……..de må man stå for sjøl………

 

 

 

Vi har det da godt…?

 

Hjemme hadde vi ei bok med denne tittelen. Det var en roman av forfatteren Leif Norman Rosse. Den ble utgitt på begynnelsen av 60-tallet.

Jeg leste boka da jeg var tenåring. Den er knakende godt skrevet!

Romanen handler om et ungt ektepar med to små barn. Hun er hjemmeværende husmor og han er ansatt på kontor….

I begynnelsen av romanen hersker idyllen. De er fornøyde med tilværelsen. De har kanskje ikke så veldig flust med penger, men : “Vi har det da godt?”

Man aner et snev av tvil – på grunn av ett lite ord…….

….nemlig ordet : da…..

Så blir han forfremmet – noe som betyr høyere gasje, men også adskillig mer jobbing….. Han er svært pliktoppfyllende og redd for ikke å strekke til.

Sjefens krav er store……og han må tilbringe stadig mer tid på kontoret…….. Han vil være “Flink gutt”…..

Til slutt ender det med at han kollapser!

Det blir redningen……..både for helsa og ekteskapet.

Han innser at han er “Lykkeligst som liten”, og at det er andre ting som er viktigere enn fet lønningspose og fin stilling….

Han er lykkeligere med mindre penger og mer tid til familien sin.

Romanen er like aktuell i dag – bare at nå er det som regel både mannen og kona som er travle i jobb utenom heimen……

Hva er det vi jager etter hele livet…?

Vi skal helst ha god utdannelse, en meningsfull jobb, fin bolig, ha råd til å reise….. osv..osv….

Vi bør ha en fin fasade og framstå som mest mulig vellykkede……..både i hverdagen og (ikke minst) på sosiale medier……

Ja, for  : Vi har det da godt???

Og så viser det seg at stadig flere av oss sliter med tomhetsfølelse og ensomhet……..

Jeg leste en kronikk i dag, der det var en ung kvinne som uttrykte sin fortvilelse vedrørende sin ensomhet. Hun følte seg som hun som “aldri” hadde “sjans” hos gutta. Hun hadde få nære venner og satt mye alene. Utad prøvde hun å fremstå som tøff, selvsikker og “Vellykket”.

En ung mann ga henne et ganske krasst svar! Han ba henne om slutte med å være så navlebeskuende. Han foreslo at hun fikk komme seg ut i verden for å se hvor mye fattigdom og nød som finnes. Da mente han at hun ville kunne få et annet perspektiv på ting – og innse at hun ikke hadde mye å klage over…..

Jeg tar ikke stilling til om det er hans “løsning” som er den rette, men det er ingen tvil om at de fleste av oss som bor i Norge har liten innsikt i hvordan det er å være VIRKELIG fattig.

 

Men til tross for vår materielle velstand……..

……så er det mange av oss som ikke klarer………..å ha det godt…..

…..bak maskene vi har lært oss til å sette opp…..

 

 

 

 

Det jeg SKULLE ha sagt……..

 

Jeg har aldri vært særlig god til å ta opp ubehagelige saker DER og DA. Hvis jeg har følt at jeg eller andre har blitt dårlig behandlet, eller at noe er blodig urettferdig, så har jeg hatt lett for å la meg overrumple fullstendig….. Jeg har enten bare tatt i mot ubehaget, eller stått passiv og sett på at andre har blitt tråkket på. Ja, ikke alltid da, men alt for ofte.

Det har bunnet i FRYKT for UBEHAG….. FRYKT for at noen skal bli SINTE på meg……… FRYKT for å bli MISLIKT……..

……og kanskje ende opp med å bli frosset ut og måtte STÅ ALENE…………

Noen ganger er JEG den som har opptrådt busete og urettferdig. Det har imidlertid sjelden skjedd overfor kolleger. Det har helst vært overfor mine nærmeste; altså familie eller nære venner.

Da har det jo egentlig handlet om at det er de personene jeg er mest trygg på jeg tør å “blåse ut” overfor…. (Det er sjelden positivt likevel…)

En gang jeg jobbet ved en ganske stor skole, ble jeg bedt om å hente noe på et lager. Nå hadde det seg slik at jeg ikke visste hvor dette lageret var, til tross for at jeg hadde jobbet der i flere måneder.

– Jeg er ikke sikker på hvor det er… sa jeg.

Den som hadde bedt meg om å gå dit, ble synlig irritert.

Foran resten av kollegene holdt hun en liten “Oppgitthets – tale” til Håpløse Kari.

 – Veit du ikke hvor det er??? Seriøst??? Hvor lenge har du EGENTLIG jobbet her!!????

(Sukk, stønn – hevede øyebryn, risting på hodet, sukk, stønn…….)

Omsider forklarte hun hvor lageret var. Det var ikke vanskelig å finne det…….

Hvorfor kunne hun ikke ha forklart det med en gang, i stedet for å bruke så mye energi på å oppføre seg utrivelig???

Mens jeg gikk til lageret kalte jeg henne opp etter noter (Inne i meg, altså!) Jeg kunne jo ikke si det høyt i tilfelle jeg møtte på noen underveis…….

Jeg tok aldri opp denne episoden. Når det har gått en tid, er det dessuten ingen vits i å komme trekkende med gammelt nytt. (Det har jeg prøvd maaaange ganger, og det har sjelden vært vellykket!!)

Hvis jeg hadde klart å ta det opp der og da, kunne jeg kanskje ha sagt :

– Nei jeg vet det ikke for jeg har aldri vært på det lageret. Hadde jeg visst hvor det er, hadde jeg jo ikke spurt.

Hadde jeg i tillegg klart å si dette på en vennlig og rolig måte, hadde jeg kanskje avvæpnet henne fullstendig. Kanskje hadde hun også klart å innse hva hun holdt på med. 

En annen gang var den samme dama urettferdig mot en av kollegene mine. Hun snakket negativt om ham fordi hun mente at han ikke respekterte det hun hadde gitt ham beskjed om vedrørende å møte opp til noe vi hadde avtalt.

Hun hadde imidlertid gitt veldig motstridende beskjeder –  som lett kunne misforståes. DA klarte jeg å si fra :

– Nå synes jeg du er urettferdig mot N.N. Du har gitt oss flere motstridende beskjeder. Det du sier nå, stemmer ikke med det du sa for en time siden!

YESS!!

Da ble hun stille……..

Det er så MYE bedre å ta opp ting DER og DA: Det krever et visst mot, men for hver gang går det lettere. Øvelse gjør mester her også. I begynnelsen er det fort gjort å ta litt for mye “Sats”, og da kan ordene komme ut på en uheldig måte. Etter hvert som man utvider komfortsonen, og blir god på å legge fram saken på en ok måte, kreves det ikke så mye mot. Da blir tonen mer behagelig og man unngår kanskje at forsvarspiggene spretter ut….

…. både hos den ene og den andre……..

 

 

 

Miserabel Make-up

 

– Åh, Kari , har du slått deg???

– Åh, UNNSKYLD, Kari…..!!! Du har SMINKET deg!!

Ja, det var nå liksom det jeg hadde PRØVD på, da……..

Det var ei venninne som trampet i klaveret denne gangen. Jeg er ganske god på den slags sjøl, så jeg tok det pent!

Dessuten vet jeg jo at øvelse gjør mester, og jeg har aldri giddet (eller hatt tålmodighet til), å lære meg å legge make-up.

Nå har jeg dessuten blitt såpass langsynt at jeg har problemer med å se om det kommer noe sminke “Uttafor” også……

Det hender at dattera mi gjør meg oppmerksom på at jeg har mascara i panneluggen………

Mørkebrun mascara synes jo ganske godt i lysblondt hår. (Som i tillegg er tonet enda ett hakk lysere!)

I høst foreslo frisøren at jeg kunne permanentfarge brynene, så da tok jeg mot til meg og lot henne gjøre det.

Jeg ble ganske fornøyd, så jeg har fortsatt med å farge brynene.

Sist gang ble jeg sittende litt ekstra lenge før frisøren vasket av permanentfargen…….

SÅ mørke øyebryn har jeg aldri hatt før!!

For noen dager siden sa dattera mi at NÅ begynte det å se naturlig ut…….

 

Hvis jeg skal se det positive ved det, så har jeg jo fått……..

 

……..mye for penga!!

 

 

 

Om å “Runde opp” og “Runde ned”….. til det går helt rundt………?

 

Så lenge det dreier seg om penger, så er det stort sett greit. Har jeg handlet for 495,50 kr i kolonialen –  så betaler jeg 496,00 kr.

I enkelte andre sammenhenger kan det være vanskeligere…….

For eksempel hvis det har skjedd noe på jobben –  og jeg må bli der 15 minutter ekstra fordi jeg må skrive rapport om at det har inntruffet noe utenom det vanlige.

Så vil mange kanskje si –  at da skal jeg automatisk skrive “overtid – 15 minutter”.

Regnestykket er imidlertid ikke så enkelt……………………….

Noen ganger skjer det nemlig at jeg går 5 eller 10 minutter før tida. Det kan for eksempel skje i forbindelse med et vaktskifte. Alle faste rutiner er gjort etter beste skjønn og overbevisning, og rapport er avgitt. De som har kommet på vakt sier at det er ok at jeg går.

Det blir feil hvis jeg bare skal regne med de gangene jeg jobber ekstra og “glemme” de gangene jeg går noen minutter før.

Jeg synes generelt at det er en tendens i samfunnet til at vi tenker slik. – Jeg yter det jeg MÅ, men ikke en MILLIMETER mer……og jeg gjør i alle fall ikke NOE gratis!!!

Dette gjelder kanskje særlig i offentlig sektor. Der er det ikke en bestemt person, eller en liten gruppe mennesker som betaler lønna vår.

Hvem er det som ER kommunen eller staten………………… eller samfunnet, forresten??

Er det………………… alle de andre……?

Det er kjempeviktig at man føler at man blir sett og hørt og verdsatt på arbeidsplassen sin. Da får man lyst til å yte. Da føler man at man er en del av et lag som jobber for å få til en best mulig helhet. I slike tilfeller er det lett å være raus.

I motsatt fall bygger det seg fort opp en slags trass : – Blir jeg behandlet dårlig, skal jeg jammen oppføre meg dårlig også………

Dette gjelder i alle sammenhenger i livet, både på jobb og på det private planet.

Føler jeg at det har blitt en veldig stor ubalanse mellom det jeg får og det jeg yter, må jeg våge å gi uttrykk for det, slik at eventuelle misforståelser kan bli ryddet opp i.

 

Dessuten : Jeg skal ikke tåle så inderlig vel, den urett som ikke rammer meg selv……


Fort gjort å gjøre det……….