Hvis du har ADD er du litt i slekt med de som har ADHD, men du er mindre hyper…. (tror jeg).
Her om dagen skrev dattera mi et blogginnlegg om sin diagnose : Dyskalkuli, altså manglende tallforståelse. Jeg lo godt da jeg leste det. Det var humoristisk vinklet, men jeg vet jo at det har vært noen tårer og frustrasjoner opp gjennom skolegangen…
Matematikk har aldri vært helt min greie heller………
I jobben må jeg av og til telle penger som tilhører andre…..
Det liker jeg dårlig….
Noen ganger teller, og teller og TELLER jeg………. Nylig jobbet jeg 30 minutter overtid uten betaling ….
…for å telle penger…..
Jeg får nemlig ikke alltid det som står på kassalappene til å stemme over ens med det som er i kassa!
Ikke før jeg har telt maaaange ganger ……
…….og regnet med pluss og minus og “i mente” så øyet har blitt stort og vått og nakken har blitt stram som fy!!!!
DET liker jeg veldig dårlig…..
Så sier noen : – Du må fell greie dætta du som har vøri LÆRERINNE!
Nei, jeg MÅ ikke det, tenk!
For jeg har en sterk mistanke om hvem dattera mi har arvet dyskalkulien ifra……
Jeg har stilt min egen diagnose:
Jeg har DL !
Det betyr Dyskalkuli Light !!!
Hmmmmm…….å mye blir dætta, a’….? Itte bære greit når’n har DL!
Det behøver langt fra være enkelt for den som avviser heller…..
En gang opplevde jeg at en kjæreste ikke ville slippe taket. Sjøl om jeg var sint på vedkommende, og helt sikker på at jeg ikke ønsket å gå tilbake, så var det mange motstridende følelser som jobbet i meg.
Det var merkelig….. På en måte ville jeg bare kutte kontakten fullstendig. På en annen måte var det NOE som bandt…. De gode samtalene og humoren…..
….men jeg kunne jo ikke få bare den biten……
Dessuten – enda så galt det høres ut – så var det faktisk en liten bit som handlet om……..
…..at det var litt smigrende….
I dette forholdet hadde jeg nemlig opplevd det forsmedelige i å være tilskuer til at han, som liksom skulle være kjæresten min, flørtet vilt og uhemmet med andre damer……..
……og det så fort anledningen bød seg.
Han hadde tilsynelatende ingen sperrer på det området. Han hadde et enormt behov for bekreftelse fra kvinner…..og fikk det på et vis…. fordi han var så lett å snakke med og flink til å lytte.
Så ble det krangel og forsoning… og løfter om forbedring….
….uten at det ble det…..
Det er dessverre FOR optimistisk å forvente at noen skal klare å endre en slik adferd – sjøl om det sikkert finnes unntak.
Så derfor……Det VAR litt godt å være den som hadde “Overtaket” og se at han gjorde sine hoser grønne….så det holdt….
……men sympatisk var det ikke av meg.
Sjøl om det var menneskelig!
Jeg ga ham vel aldri grunn til å tro at jeg ville prøve på nytt, men jeg svarte innimellom på henvendelsene fra ham….
Jeg vekslet mellom å være totalt avvisende og å være LITT hyggelig og imøtekommende – og det skulle jeg ha latt være!
Han tok meg jo ikke på alvor så lenge jeg ikke klarte å holde stø kurs.
Hvis man virkelig ønsker å avslutte et forhold , så er det EN ting som gjelder : Å være konsekvent – ikke gi håp eller løfter som ikke kan innfris. Vi skal ikke holde noen “varme” fordi vi synes det er litt “koselig” å beholde noe av kontakten.
Det blir i alle fall helt feil hvis den andre parten ønsker noe mer……
Ja, sånne spørsmål har jeg ofte stilt….inne i meg……
Gjennom livet har jeg brukt mye energi på å lure på om noen er sure på meg for noe…. Det kan for eksempel være fordi det er lenge siden de har tatt initiativ til kontakt….Eller fordi jeg har tatt kontakt…….. og har oppfattet dem som litt korte og avvisende…..
Jeg har analysert og fundert mer enn jeg har hatt godt av…….mange ganger…..
Hva ER det for no’ gæernt jeg har gjort eller sagt NÅ, da…??
Ganske bortkastet egentlig……. For som regel handler ikke andres surhet om meg…
Og min surhet handler som regel ikke om dem…… Noen ganger er vi stresset, slitne og …litt bekymret. Eller vi har rett og slett ikke tid eller lyst til å snakke …akkurat der og da…… Da kan vi fort virke sure og avvisende.
Selvfølgelig har det hendt (Og hender sikkert fortsatt) at noen virkelig ER ….sure på meg. Gjennom livet har det også hendt at jeg har vært “sur” på andre….Det har ofte bunnet i misforståelser og mangel på kommunikasjon……. Det er ikke særlig klokt…men vi oppfører oss ikke alltid …
…..så klokt….
Det å være sur, er forresten alltid et valg ….uansett om man synes man har aldri så god grunn til å være det!
I det siste har jeg blitt flinkere til å følge opp hvis jeg tror det kan ha skjedd en misforståelse. Det er i alle fall bedre enn å bli sur, eller gå rundt og tro at noen er “sure”.
Ofte kan det være like greit å la hele saken fare…. Jeg får ta ansvar for min surhet og så får andre ta ansvar for sin….
Det er forresten EN ting jeg tror jeg har vokst fra :
Å bevisst vente med å svare på mobilmeldinger for å være kostbar….. eller fordi jeg er småfornærmet…. Det har jeg vært flink til…….. og det har hovedsakelig vært i forhold til menn…..
Og den mobilgreia har vært……..gjensidig…… Så har vi gått der da, og ventet på svar…..
…som har kommet sent……..eller aldri…..
“Nå kan du du luuuuuuure på hvorfor jeg ikke svarer, så!!!”
Gi et lite pip da, værsåsnill…….
Ja visst er det barnslig!!! Fryktelig barnslig!
Jeg kan ikke skylde på at jeg var fjortis heller, for da fantes det ikke mobiler for “vanlige folk”. Jeg fikk min første mobil i 1998, så da kan dere…….. tenke sjæl……
Det kan vel kalles å være litt…..
…….sent utviklet…….
Men jeg tror at jeg har sluttet med det, altså……
Eller…….. jeg er ganske sikker på at jeg har sluttet med det!
Heretter blir det klar og tydelig tale…….. både med og uten mobil…..
1. Jeg har planlagt innkjøpene for dårlig…… og handlet etter innfallsmetoden.
2. Jeg har ikke vært flink nok til å dele opp maten i passe porsjoner og fryse ned det som det går an å fryse ned.
3. Jeg har det ikke ryddig nok i kjøleskapet , og mister oversikten over hva jeg har der!
En god del av det som havner i matavfallet mitt hadde ikke behøvd å havne der hvis jeg hadde vært mer nøye og påpasselig…
Dette er et velstandsfenomen!
Visst har jeg opplevd å ha dårlig råd………
MEN : det har aldri stått så dårlig til at jeg ikke har hatt mulighet til å kjøpe vanlig, sunn mat.
I de periodene det har vært som trangest, har jeg merket at jeg har vært mer nøye med å porsjonere og fryse ned mat. Dessuten har jeg vært mer nøye med å handle inn lite nok…. Det er ikke så mye mat som trengs den uka jeg er her alene.
Så har det lett for å skli ut igjen når jeg har litt mer å rutte med……
Nei, jeg anser meg ikke for å være veldig sløsete….men jeg kan godt bli flinkere.
Jeg blir litt forskrekket når jeg blir vitne til at noen f.eks bestiller seg ferdigpizza til over 200 kr., spiser halvparten, og kaster resten rett i søpla etterpå.
Å ta vare på maten, ved å pakke den inn og legge den i fryseren, er langt fra det samme som å være……
I dag har jeg jukset…. Jeg hadde ikke noe bilde av morgengry…. Dessuten har jeg ikke så mye tid til å gå på fotojakt i helga i og med at det er jobbehelg igjen.
Så da er det bare å gjøre som Ingrid Espelid (og Frodith) og “juksa litt”. Frodith jukset jo veldig elegant med den dua i gresset her om dagen! 😉
Jeg er ikke så avansert, men LITT juks får jeg til……. Så her er et bilde jeg tok på en grå dag i vinter. Litt farge og “solstråler” så ble det mitt “Morgengry”.
Tenk å gå ut på verandaen en grytidlig morgen og bli møtt av noe slikt….
DA hadde jeg blitt overrasket, og trodd at jeg fortsatt befant meg i gårsdagens tema….
…….nemlig i Drømmeland! 😀
Må ha med NOE ekte også da…
Dette er det jeg ser når jeg åpner øynene om morgenen nå for tida. (Akkurat SLIK så det ut i dag!)
– Er DET så flott, da , sier du kanskje…..?
JAAAAA!!
……….for før så jeg bare rett inn i mørke, dystre grantrær…….
I sommer tok sønnen min motorsaga og hogg ned de gamle forvokste trærne…… mer enn tjue stykker var det…..
…….og da slapp lyset inn…….på soverommet hennes mor……..
Treet på bildet er ei lønn. Den er litt preget av å ha stått i skyggen av grantrærne……
Når jeg ikke har noe bilde av en solgul blomst med ei humle i , så går det jo an å jukse litt…….. (Det har jeg OGSÅ lært av Frodith) Her er det både en påklistret figur av ei bie, og en liten “Stickers” av ei humle! Det er jeg som har lagd dekorasjonen da, så det er ikke bare “juks”! 😀
Jeg liker så godt humler…..
Derfor skrev jeg dette humlediktet for noen år siden.
Hvis det kommer ei humle inn i stua mi, og jeg ikke får den ut på annet vis, så fanger jeg den i et glass……
……og går ut med den!
Nå må vi passe ekstra godt på humlene! De er viktige for oss!
På dette bildet ser jeg vel litt dagdrømmende ut……….
Det ble tatt av ei klassevenninne på videregående. Det ble tatt med mitt kamera og jeg har knipset bildet av bildet…….. Er det juks da, eller?
Jeg “poserer” nok litt her….. Det var litt sånn at vi tok “Tullebilder ” av hverandre – og gjorde oss til! Vi er nok ikke de eneste jentene som har gjort DET!
Under bildet har jeg skrevet :
– Den sorgtunge jomfru i sitt bur. Nå venter hun bare på drømmeprinsen….
Akkurat det der med Drømmeprinsen tror jeg ikke så mye på lenger. Jeg tror ikke det finnes så mange Drømmeprinsesser heller. I så fall bor de gjerne i luftslott, og DET kan være ganske så ustabile byggverk…..
Jeg dagdrømmer nok fortsatt……… men ikke særlig mye om Drømmeprinser…….
Unga sier ofte : – Nå har du det “Speisa” blikket igjen, mor!
De påstår at det ser ut som om jeg stirrer rett gjennom folk og at jeg kan virke skremmende……..men jeg er jo ikke klar over at jeg har “falt ut” for det bare skjer – nærmest på et blunk!
Da er jeg heeelt i min egen drømmeverden……..
Så var det drømmen som ble til virkelighet :
Lydboka mi!
Dette er et utsnitt av plakaten jeg fikk laget. Lydboka ble solgt i noen av bokhandlene i Ringsaker , Hamar og Elverum. Plakaten brukt som blikkfang i den forbindelse. Det var kjempemoro!
Dette er mitt prosjekt fra A til Å. Jeg skrev tekstene, leste dem inn i et lydstudio på Hamar og fikk hjelp av et lokalt firma til å designe coveret. Høna er tegnet av illustratøren Randi Matland.
Ja, det var jeg på dette bildet. Det var sommeren før jeg begynte på ungdomsskola….. Jeg var kjempestolt av denne kjolen……. men jeg likte best å gå i bukser.
Ungdomsskoletida var tøff syntes jeg….. Jeg fant meg aldri helt til rette der. Det var rene paradiset å komme over i videregående……
Jeg ble ertet fordi jeg hadde fyldige lepper. Gutta i klassa ga meg kallenavnet “Spoiler’n” og lagde “Trutmunnfjes” til meg.
De syntes det var festlig………
Det syntes ikke jeg…..
I dag er det mange som sprøyter inn silikon i leppene for å få dem større….
Den gangen var jeg nok adskillig mer troskyldig og naiv enn jeg er i dag……..
….sjøl om jeg fortsatt kan gå i baret så det synger….. 😉
FØRSTE DAG PÅ UNGDOMSSKOLA (Fra lydboka : “Da høna hadde hatt mensen….”)
Overgangen i frå barneskola tel ungdomsskola vart brå og brutal. Når’n har gått på ei lita grendeskole med trædve elever og tre lærere, blir det voldsomt å komma tel en ghetto med 7-800 elever…..
Den første skoledagen sto je opp tidlig. Je hadde fått en ny blå tunika og brone cordbukser. Je fekk låne ei skulderveske tå syster mi. Je syntes det virke litt mer verdensvant å komma med den framførr å møte opp med en sletin, gammal ryggsekk i frå barneskola.
Je flætte håret mitt og sætte det opp i en slags topp midt oppå hue. Så gikk je ut i hagan og plukke en rau asters som je danderte i håret ætter bæste evne.
Elverum ungdomsskole, here I come!
Jadda, gitt! Mye svært’n kan få tel me’ slike fotoredigeringsprogram…., men flætter og topp, DET får’n ITTE tel!
Je hadde ingen å gå i følgje me’ denna dagen, så je gikk alene. Rætt ve’ ungdomsskola låg det en liten park. Der satt det no’n tøffe gutter som sku’ byne i 8. klasse. Døm la merkje tel meg me’ en gong :
– Nei, sjå på ho DER a’ – typisk bygding!
Je late som itt’no og gikk bære videre. Da je hadde kømmi forbi døm, var det en som ropte :
– Ho har BLOMST i håret!!!
Je kjente at det knøt seg i magan. Dætta vart sterk kost!!
Nå syntes gutta det var ti’ for litt LYRIKK…….
– Har du hørt om a’ Klara, ho flyg ætter kara, og snart skar a’ para!!
Kunne det bli verre??
Å ja, DET kunne det helt klart. De tre åra på ungdomsskola er itte ei ti’ je tenkjer på med særlig mye entusiasme og glede…….
Noen vikur ætter skolestart var det forresten ei jente i klassa som fortælte meg at ALLE hadde trudd at je var KLIN GÆERN i og me’ at je hadde møtt opp me’ blomst i håret den første dagen. Ættersom a’ sa det, går je ut i frå at døm hadde endre oppfatning……..
Hvis det itte var mer som skulle tel førr å bli ti’in førr å væra KLIN GÆERN, så syntes je egent’li det var helt greit å væra litt gæern, je…….
Da jeg giftet meg i 1989, skulle brudekjolene være litt pompøse. Det var vanlig med store, vide skjørt, blonder, perler på bryststykket og ei diger sløyfe bak. Da Sarah og Prins Andrew giftet seg i 1986, hadde hun en kjole som avspeilte denne moten :
Jeg likte ikke så godt denne stilen. Jeg syntes det ble for voldsomt. Dessuten hadde jeg ikke lyst til å bruke så mye penger på brudekjole. Mor hadde tatt vare på sin brudekjole fra 1952. Da den hadde blitt fikset litt på og renset, ble den så god som ny. Det kostet meg til sammen ca 250 kr, og det var ikke ille, sjøl i 1989 ! Kjolen var helt etter min smak. Jeg fikk høre at jeg var en “Enkel brud”, og det ville jeg være! Jeg hadde bittesmå, hvite blomster i håret (brudeslør) – ellers ingen pynt.
Nå endte jo ekteskapet med skilsmisse, og det føles ikke riktig å dele brudebilder av meg på bloggen. Derfor blir det bare et bilde av kjolen, som fortsatt henger i skapet her!
Moren min har forresten fortsatt brudebildet av eksen og meg hengende på veggen. For noen år siden spurte jeg henne om hvorfor : – Jeg ser ingen grunn til å ta det ned – han er fortsatt far til tre av barnebarna mine, var svaret jeg fikk…
….og det er jo sant!
Her er Brudejolen i “helfigur”.
Kragen var det jeg likte spesielt godt ved denne kjolen……
I og med at jeg valgte en helt annen stil enn det som var vanlig på den tida, synes jeg dette er et eksempel på å skille seg ut!
På hjemveien stikker jeg innom en kolonialbutikk. I kassa står det ei myndig og litt røslig dame….
Mens jeg står og pakker varene mine, snakker damen med en av de andre ansatte. Plutselig utbryter hun :
– Å Fy F… , å det glufse’ tåfis her a’!!!
Jeg blir en smule paff…….jeg må innrømme det…..I det jeg er på vei ut til bilen, får jeg skikkelig latterkrampe….
Kanskje jeg skulle ha sagt : :
– Å, det spørs fell om det itte æ mei det lufte’ ta. Du skjønne’ dæ at je svette’ no’ så JÆVLI’ på beina!!!
Da trur je at kassadama hadde vørti glåm -øgd ! (stor i øynene).
Det er mulig at jeg er litt Hurpedansen her nå…… men altså…. I mine øyne er det noe som heter “Hjemmebane” og “Bortebane”. Jobb er “Bortebane”. Når man befinner seg på den banen så modererer man seg med hensyn til saftig språkbruk………
