Kari er rundt fem år gammel. Hun leker på gulvet i stua mens de voksne ser på tv. Det er dagsrevy og far er ivrig etter å få med seg nyhetene. Kari får tilsnakk fordi hun lager for mye støy. Det hjelper ei stund. Så glemmer Kari seg og blir litt for høylytt igjen. Far sier fra en gang til; og det samme gjentar seg.

Nå har far fått nok!

Uten forvarsel løfter han Kari opp – bærer henne ut i gangen, åpner utgangsdøra og setter henne fra seg på trappa. Deretter lukkes døra ganske så bestemt bak henne. Kari er blitt kastet ut ; rett og slett blitt utstøtt; og det av sin egen far!!  

“BUHUUUUU!  Far er en bærsj!”, tenker Kari, der hun sitter på trappa, men det tør hun ikke si høyt.

Ikke tør hun å gå inn igjen heller…

 

Kari blir sittende på trappa en stund.

Hva skal hun gjøre nå? Jo – selvfølgelig:

Hun skal rømme – det skal hun jammen. Da skal far få angre seg!!!

Ja, Kari skal ikke rømme sånn helt på ornt’li da!

Hun skal bare rømme littegrann – akkurat så mye at far skjønner alvoret! Hun reiser seg og begynner å gå langs husveggen, forbi verandaen og ut på plenen. Hun begynner å gå, sakte, sakte mot furuskogen som ligger rett ved. Mens hun går, kikker hun seg stadig over skulderen for å se om noen har oppdaget rømningsaksjonen.

Hun slipper å vente lenge …

Snart går verandadøra opp, og der står far :

“Å, nei og nei ; Kari – det blir så kjett åt’n far hvis du rømmer. Du lyt nok kåmmå, hemmatt!” 

Kari gjør seg kostbar – og far må nøde litt ekstra.

Så er det duket for hjemkomst og gjenforening…

…og alt er bare velstand!

 

Både far og Kari vet at dette er et spill. Det er en måte å begrave stridsøksa på. Det er ikke første gangen det skjer – og heller ikke siste…

Far har temperament, og vet at han kan være litt brå. Dette er hans måte å si unnskyld på. Nå har verken han eller Kari fått følelsen av å Tape ansikt…

 

 

Kari er cirka 45 år gammel. Hun har vært skilt i noen år og har fått seg kjæreste i Dalstroka innafor.

Kari har slitt en del med angst, særlig i forhold til bilkjøring. Hun skal derfor ta buss for å besøke kjæresten. Hun har sendt ham sms og gitt beskjed om når bussen er fremme. Det passer fint, for han er ferdig på jobb omtrent på den tida. Kari er forventningsfull når hun går av bussen.

Kjærestehelg er ikke å forakte når man yr og nyforelsket!

Men – hvor er Den Utkårede?? Kari ser ham ikke noen steder, så hun går inn på bussterminalen og venter.

Hun sender ham en sms: “Nå sitter jeg på bussterminalen og venter!” Hun lager smilefjes til slutt, så han skal skjønne at hun ikke er sur. (Sjøl om hun egentlig er det!)

Hun tør ikke ringe ham. Kanskje han har måttet jobbe litt overtid, og da er hun redd for å forstyrre…

Etter ca 15 minutter kommer det en bil i full fart. Hun klistrer på seg et smil, tar opp kofferten og går ham i møte. Han har et bistert uttrykk i ansiktet.

“Hvorfor i alle dager ringte du ikke!?” Tonen er krass.

“Hvordan våger han!?” tenker Kari.

Hvem er det som faktisk har gitt klar beskjed om klokkeslett, vært tålmodig og sittet pent og ventet??

Og hvem er det liksom som har forsømt seg; ikke giddet å dobbeltsjekke klokkeslettet?!

Hun formidler ingen av disse tankene til sidemannen; men inne i henne bor det ei lita jente på cirka fem år som er dugelig sår og forurettet. Ettermiddagen forløper ganske rolig, men det hersker en litt avmålt tone mellom henne og kjæresten.

Da det er leggetid, har Kari bestemt seg:

Nå er det tid for en aldri så liten…

…HEVNAKSJON FOR TORT OG SVIE!!! 

Det er nemlig klart for : “Gjett hvorfor jeg er sur” – leken!!

(For de som ikke vet det, så er det voksen – varianten av “Jeg skal rømme jeg, så!” – leken.)

“Jeg er trøtt og har skikkelig vondt i hodet,” sier Kari da kjæresten inviterer henne til å ligge på armen.

“Er du sur??”

“Nei, det er jeg vel ikke, men jeg har bare så inderlig vondt i hodet. Jeg trenger å få være i fred, skjønner du det!?”

I løpet av helga går det hele seg til igjen. Opptrinnet i forbindelse med ankomsten blir ikke nevnt.

Det blir det ikke før flere uker senere. Da er Kari nemlig sint på kjæresten for noe annet! Derfor vil hun fortelle ham en gang for alle (Les: En gang av mange) hvilken grenseløs dust han er!!

 

 

La meg spole tilbake og la møtet mellom Kari og Kjæresten fortone seg litt annerledes…

Etter utbruddet til kjæresten (“Hvorfor har du ikke ringt!?”) kjenner Kari at hun blir sint.

Hun teller til ti, puster dypt og sier :

“Nå føler jeg meg urettferdig behandlet. Jeg ga beskjed om når jeg skulle komme, jeg ga beskjed da jeg var fremme, og jeg satt her og ventet til du kom. Jeg ringte deg ikke fordi jeg trodde at du fortsatt var på jobb, og jeg var redd for å forstyrre.”

Kanskje hadde utfallet blitt et annet. Hvis ikke kunne Kari like fullt latt være å begynne med “Gjett hvorfor jeg er sur” – leken. Hun kunne ha vært ærlig og sagt at hun ikke hadde lyst på nærhet og sex. Videre kunne hun ha innrømmet at det var fordi hun var fornærmet fordi han hadde vært brysk da han omsider hentet henne.

Da hadde Kari i det minste opptrådt ærlig og oppriktig.

Tenk om vi kunne klare det i alle våre relasjoner!!

Tenk om vi kunne klare å legge vekk spillet og forstillelsen og tillate oss å vise sårbarheten vår –  uten å anklage hverandre!

Jeg er overbevist om at vi ville få det så mye enklere da.

 

Vi må bare øve…

Jeg har begynt…