Det sitt no’n karer ve’ et kafebord……
Døm er opptatte me’ å løse….
….alle problema i væla….
Døm vet akkurat å som sku ha vøri gjort…
….både her og der…
……kæn du si…..
Døm synse og mene …
….og tala på tvers…
…..og litt forbi hinan….
Innimellom er døm neom me’ nævan…
……og…….klør seg……
…og hufse’ litt…….
…..der det trengs mæst……
Døm sku’ bære væta….
…..at kjærringa som sitt rætt bortafor døm…
….. er så full tå flir….
……at a’ høll på’ sprekk‘ !
– Kari!!! Du ække SANN,altså! Hadde det vært meg, så hadde jeg kastet meg rundt halsen på ham og sagt TUUUUUUSEN TAKK!
Det var ei venninne på videregående som sa dette til meg.
Jeg hadde nylig kollidert på sykkel….med en annen syklist…
Det gikk forholdsvis bra, både med den eldre mannen og meg. Jeg fikk et lite brudd i nesa, og det leget seg ganske fort.
Sykkelen hadde derimot fått åttetallsfasong og måtte til “Sykkeldoktor’n” i “Leiret”.(Betegnelsen blir brukt om sentrum i Elverum)
Han Bjarne var en sindig og behagelig kar som drev eget sykkelverksted i “Leiret”. Jeg hadde vært innom ham flere ganger for å få fikset småting på sykkelen. Jeg likte meg godt på sykkelverkstedet. Det var noe lunt, behagelig og tillitvekkende over Bjarne.
Ingen store fakter eller unødig snakk……
Bare ro……. og samtidig effektivitet og solid arbeid….
Da Bjarne fikk se hvor ille det sto til med sykkelen min, ante jeg et lite smil i øyekroken…
Jeg så vel litt miserabel ut jeg også….der jeg sto med opphovnet nese og solid blåveis!
Han lovte imidlertid at han skulle gjøre det han kunne.
Noen dager senere kunne jeg hente sykkelen. Den var (nesten) god som ny. Jeg betalte ikke mange kronene heller.
– Takk skal du ha!, sa jeg og strakte fram handa. Bjarne svarte med et fast håndtrykk og et lunt smil.
Det var da venninna mi og jeg hadde kommet oss ut fra sykkelverkstedet….
……at hun kom med utbruddet sitt.
Hun kunne ikke skjønne at det gikk an å oppføre seg så lite overstrømmende som jeg hadde gjort!!
Jeg ble litt irritert :
– Jeg tror at jeg mente minst like mye med den takken og det håndtrykket som du hadde ment ved å gi ham en stor klem, sa jeg.
Ja, jeg tror faktisk det! Vi er forskjellige, og det ene er ikke nødvendigvis “bedre” enn det andre.
Dessuten ante jeg at Bjarne syntes det var mer enn godt nok med et håndtrykk og et “takk”.
Jeg tror faktisk han hadde blitt forlegen og brydd hvis jeg hadde “overfalt” ham med en klem……
Jeg har hørt noen si : – Hun er så flink til å klemme!
Å klemme er vel ikke noe vi skal være “Flinke” til?
Det er noe som skal føles naturlig….
…… og komme fra hjertet……?
(Bilde fra Google)
Jeg tok meg en liten kveldstur til Hamar på søndag. Jeg ruslet litt omkring, og så tok jeg noen bilder med mobilen. Disse er tatt i en liten park rett ved jernbanestasjonen.
En liten idyllisk lomme midt i travelheten ved stasjonsområdet….. Det er også hvitmalte benker her, omkranset av syrinhekk.
Litt nostalgisk og ganske så vakkert…….
Så godt at det blir laget slike små oaser. Så fattige vi ville bli uten kunst……. i en eller annen form…
……..enten det er menneskeskapt….
……..eller er naturens egne kunstverk!
Jeg fant ut at jeg ville gjøre et lite “stunt”……
Derfor ba jeg Junior om å filme meg mens jeg sang en sang…..
– Er du klar mor? (ropte Junior nede fra stua).
Og vet dere hva som skjedde da…???
– Veeeeent!, ropte jeg!
Jeg ble nemlig så nervøs at jeg måtte løpe på do og tisse en skvett!!!
Enda jeg bare skulle stå å synge foran Junior og kameraet!!
For jeg visste jo at jeg ble FILMET:…..og det er ………SÅÅÅÅÅ flaut….å glo inn i et kamera!
…..men HAR man bestemt seg, så HAR man…..
Jeg ville synge : “Nu går sista visan” av den svenske trubaduren Carl Alfred Axelson. For den sangen synes jeg er så fin…..
Første forsøk gikk ikke så bra……
– Er du NÆRRVØS mor??? Det høres itte ut slik som det pleier når du syng’. Det høres ut som om det er to kniver som skjær’ mot hverandre når du tæg de høge tonen….!
Ja, jeg merket det sjøl også… Strupen kjentes så stram…liksom… Og så ble jeg slik som jeg pleier å bli når jeg blir nervøs….litt “hektisk”,nasal og pipete i stemmen.
Jeg fant ut at jeg ville ta et vers fra en annen sang……Og så ville jeg spille gitar til! Sangen er en av de ytterst få sangene jeg kan spille på gitar UTEN noter…..
……..for det er bare fire grep på den!
Så da tok jeg den, da….
Og så utvidet jeg komfortsonen min…….
…..for NÅ legger jeg ut synginga og spillinga mi på nettet, enda jeg synes det er KJEMPEFLAUT!!
Men…..skitt au!
Perfeksjonisten og Kritikeren i meg HAR SÅ GODT AV DET!!!!!!!!!
Jeg HAR stått foran folk og sunget før…helt frivillig…og med litt høy puls….
….men på NETTET a’ gitt…
Tenk om det kommer noen slemme nett-troll og tar meg… og gjør narr???
Ja, for jeg VET at det finnes sånne…..Det har jeg sett!!
Jeg fikk litt skjenn av Junior fordi jeg sto urolig slik at jeg holdt på å forsvinne ut av bildet….
….men det var jo DET jeg hadde mest lyst til å gjøre…..
Jeg synes det er HELT GREIT at bildet ble noe mørkt……… Litt “Knivskjæring” og “Piperøst” ble det……………..
…..men itte så gæli…..
Hva er det jeg er så redd for ???
Når jeg er så kritisk til meg sjøl ….og så redd for å dumme meg ut….
….hvor høy er toleranseterskelen min…..
………overfor andre….som “dummer seg ut”?
Jeg må bli litt snillere og rausere mot Karidansen…….
…….for da blir det så mye enklere å være empatisk og raus overfor de jeg møter på min vei.
Jeg må lete etter det positive……….. framfor å lete etter feil og mangler!
Jeg leser av og til noen blogger der jeg ser at det er en del skrivefeil…..
Før hadde jeg tenkt :
– Jeg hadde ikke turt å blogge hvis jeg hadde skrevet så mange ord feil……
Nå kjenner jeg i stedet på beundring og respekt :
– Så flott at du ikke lar dette hindre deg i å dele det du har på hjertet……….
Vi skal ikke dyrke “feilene” våre, men vi skal heller ikke dyrke “Det Perfekte” – for da er det ingen som holder mål!
Vi har noen ømme punkter alle sammen…tror jeg…. Vi er sårbare …..og higer etter aksept fra omverdenen.
Tårene sitter løst hos meg om dagen….uten at jeg kan si at jeg er trist. Jeg kjenner på et slags vemod….uten at jeg helt vet hvorfor….
………men også på takknemlighet og glede!
Jeg har fått meg noen aha – opplevelser og små kilevinker i det siste. Hovmod står for fall!
Jeg tilbringer mye tid alene…. jeg har behov for det, akkurat nå.
Det kan kanskje kalles vekst?
Synes DU det er ubehagelig å se deg sjøl på film?
Hva gjør DU for å utvide komfortsonen din?
Jeg leste nylig en artikkel i Aftenposten. “Digitale klemmer duger ikke.”
Det er den direkte kontakten, altså å se, høre og føle hverandre som virkelig gjelder.
I artikkelen sto det at det var spesielt viktig med nærhet til kvinner. Det gjaldt både for kvinner og menn! Nå tror jeg absolutt at det er viktig for menn å være sammen med andre menn. Jeg tror også det er viktig for kvinner å være sammen med menn.….
….men det er noe med den nærheten……på godt og vondt sjølsagt……som vi kvinner har oss i mellom.
Mange menn sier at de ikke kan snakke med menn på samme måte som med kvinner. Det blir mer den “Tøffe Tonen”. Det gjelder også med hensyn til fysisk kontakt.
(Det finnes sikkert unntak her også).
Den ømme, omsorgsfulle nærheten….som ikke har noe med begjær og sex å gjøre…..den er UTROLIG viktig……..
….også i et parforhold…..
Tid for ømhet og omsorg….
Jeg husker den spesielle nærheten jeg følte til unga i forbindelse med amminga…. ømheten jeg kjente for det vesle nurket som var så avhengig av meg og min omsorg…..
…..sjøl om jeg var kjempesliten mange ganger…….og lengtet etter å blir mer fri igjen….
For noen dager siden var jeg på en liten samling med sju – åtte andre kvinner.
Det var adgang for menn også, men det er sjelden at det kommer menn på slike samlinger……
Det var et GODT møte…. Vi snakket om det som lå oss på hjertet, UTEN at det ble et sånt:
“Venninneklubben Grei “- opplegg. Altså ikke sånn : – Usjameg så urettferdig og fælt alt er…… og mannfolk er no’ herk” – prat.
Vi snakket også om artikkelen som gikk rundt på Facebook for noen dager siden; den om kvinnen som innså hvor mye hun hadde hakket på og kritisert mannen sin….
Det var flere av oss som kjente seg igjen i det hun skrev……..
Jeg har skrevet en del om Agapeinstituttet. Også der er kvinner i absolutt flertall. Det er imidlertid noen menn som har våget seg dit.
Det er flott!!
Jeg vekslet noen ord med en av de yngre mennene da jeg var innom Agapeinstituttet for kort tid siden. Han sa at han ikke lenger klarte å delta i den delen av mannfolkpraten som gikk på sånn “Tøff i Trynet – Kjekkas – Jekkas”. Han sa at han ønsket at han og hans “medbrødre” kunne opptre mer Ridderlig !
Men altså : Digitale klemmer duger ikke….?
Jo, jeg synes det er hyggelig å ha kontakt med folk på nettet. Samtidig merker jeg at det stjeler en del tid. Jeg er en ivrig blogger og jeg tar meg også noen snarturer innom Facebook (nesten) hver dag.
…..men….. de digitale klemmene kan nok ikke erstatte det å møte andre mennesker ansikt til ansikt…..
I lengden blir det tomt…….
Ja takk, begge deler……..
…….både “digitale klemmer” og “ansikt til ansikt” !
For en tid siden la Annebe ut bilder av nybakte rundstykker….. Bakte noen rundstykker til kvelds…
Og da kunne jo selvfølgelig ikke Karidansen være noe dårligere, så da la hun ut bilder av sine nybakte rundstykker…. Bakst i heimen……..
For ei uke siden la Annebe ut bilder av sine hjemmebakte hamburgerbrød……..KJEMPEGODE HAMBURGERBRØD
Og da kan jo selvfølgelig ikke Karidansen……eh……….altså…….
Jeg brukte oppskrifta til Annebe, men jeg hadde glemt å kjøpe sesamfrø… Så da ble det ingen pynt. Kom til å tenke på at jeg kunne ha pyntet med tørkede krydderurter som f. eks oregano, basilikum eller timian… Men det tenkte jeg ikke på før etter at de var stekt.
Jeg skiftet ut ca en tredjedel av hvetemjølet med grov, sammalt hvete.
De ble veldig gode!!!
Så var jeg riktig i husmorhjørnet, så jeg lagde hamburgere fra bunnen også :
400 gr karbonadedeig
1/2 ts havsalt
1/2 terning grønnsaksbuljong (knuses)
1 egg
2 ss vann
litt kvernet pepper
litt revet muskatnøtt
Form til fire hamburgere, og stek i godt smør.
Adskillig bedre enn Kjøpe – hamburger og “Viskelærsbrødene” en får kjøpt i butikken.
Det er Junior som har tatt bildene med sitt kamera. Det er mer avansert enn mitt kamera.
Joda, jeg er litt “apekatt”……. men det er jo lov å “ape” så lenge en INNRØMMER det!
Itte sæint……?
I 2008 kolliderte jeg med en trailer utenfor Oslo……..
Det kan du lese om HER : Pass litt på meg, da……..!
I tida rett etter kollisjonen måtte jeg ut og lete etter ny bil. Den jeg hadde kollidert med var jo “To ganger vrak” som forsikringsagenten sa.
Kollisjonen skjedde i midten av februar. Minstemann, den gang ni år, har bursdag i begynnelsen av mars.
En dag kom han med et svært så generøst tilbud :
– Mor, når je får bursdagspenger, skar du få 100 kroner tel ny bil!
Jeg kan trygt si at det var ei som fikk store problemer…. Halsen ble med ett VELDIG trang……..
Da jeg omsider ble i stand til å svare, sa jeg :
– Det er flott tenkt av deg; men det er ikke din skyld at mor har kræsjet bilen. Bursdagspengene er dine.
Noen dager senere snakket jeg med en eldre dame om hendelsen. Jeg fortalte hva jeg hadde svart sønnen min. Jeg forventet at hun skulle være enig med meg i det jeg hadde sagt til ham.
Men DER tok jeg feil!
– Kari, hvordan kunne du avvise ham slik! La nå Den Vesle Ridderen få hjelpe sin mor!!
Jeg fikk noe å tenke på……
Et par dager etter at Junior hadde hatt bursdag, kom det en liten kar bort til meg med en konvolutt i handa. Rødmende og stolt ga han den til meg.
– Til Mor fra………….. sto det utenpå konvolutten…..
Jeg kjente igjen på klumpen i halsen, men NÅ hadde jeg lært!
– TUSEN takk, denne kommer vel med når jeg skal kjøpe bil, sa jeg.
Alle monner drar………
Vi skal aldri frata noen gleden over å GI.
Jeg har gjort det mange ganger gjennom livet. Jeg har sagt nei takk til både gaver og tjenester fordi jeg på død og liv skal klare alt SJØL.
Jeg liker jo å gjøre noe for andre i blant!
Hvorfor skal jeg så nekte mine medmennesker å vise meg omtanke???
Et “Takk” og et vennlig smil er ei gave i seg sjøl!
Da broren min var fem-seks år, kjørte han rett i gjerdet til naboen…
….med traktor…….
……mens faren min sto og skravlet med naboen. Faren min var altså så uansvarlig at han lot en fem-seksåring kjøre traktor. I tillegg fulgte han ikke ordentlig med på hva poden gjorde.
Var DETTE den samme faren som JEG hadde??
Jeg er nesten 10 år yngre enn broren min; som er den eldste av oss tre søsknene.
I løpet av disse 10 årene må det ha skjedd noe veldig drastisk…..
….med faren min….
Da jeg var 16 år, fikk jeg SÅ VIDT lov til å kjøre traktor under steinplukking….mens n’far sprang ved siden av og instruerte meg!
Var det noen som var flink til å holde formaningstaler om alt det tenkelige (og utenkelige) som kunne skje med den som ikke hadde vett til å passe seg…….
…så var det ‘n far!
Det ble sjølsagt gjort i beste mening! (Men det kunne være FRYKTELIG irriterende!)
Det er omtrent nøyaktig samme aldersforskjell mellom mine to sønner som det var mellom broren min og meg. Her er det også ei jente i mellom.
Da eldstemann var 16, tok han førerkort på lettmotorsykkel.
Jeg må innrømme at jeg var litt engstelig i starten……. Det ble en del glaning ut gjennom i stuevinduet i sene nattetimer….
En gang våknet jeg klokka tre om natta….og oppdaget at han ikke hadde kommet hjem!
DA sendte jeg en sms:
– Hvor blir det av deg?
– Kommer snart. Er blitt stoppet av politiet, var svaret jeg fikk. Jeg ble egentlig beroliget, for jeg skjønte jo at han var i god behold. Heldigvis var det teknisk kontroll han hadde blitt tatt i – ikke fartskontroll.
Sist uke tok minstemann lappen på scooter. Så nå har en ny verden av frihet åpnet seg for ham…. Scooteren går ikke fortere enn 45 km i timen. Likevel er jeg reddere nå enn jeg var da eldstemann freste av garde på motorsykkelen…….
I ettermiddag skulle Junior og en kamerat kjøre henholdsvis scooter og moped til Hamar. Da skulle de kjøre på gamle E6 for første gang…….
Mor likte det ikke……….
Det ble en formaningstale før han dro……
Jeg klarte å få utsatt turen, slik at han ikke skulle dra i verste rushtrafikken rundt klokka halv fire…
Så da er det vel bare å innse….
….at jeg er blitt….
…..en engstelig, gammel mor…..
Her sitt a’ mor…..og glor…..
(NÅ er’n væl hemmatt!!)
(Bilde fra Google)
17. mai var sønnen min den ene av to ungdomsskole – elever som holdt tale utenfor ungdomsskolen i “Dala”. Det skjedde i forbindelse med at 17. – maitoget sto oppstilt der før det skulle gå runden i Brumunddal sentrum. Jeg fikk ikke hørt på fordi jeg var på jobb. Jeg leste imidlertid i gjennom manus på forhånd. Jeg syntes talen var bra, men forberedte Junior på at langt fra alle publikummere ville være like lydhøre….
Da jeg snakket med ham utpå kvelden, kunne han bekrefte at jeg hadde hatt rett i mine “spådommer”.
Ei Facebook-venninne sendte meg nylig en link til et avisinnlegg der redaktøren i Ringsaker Blad skrev om nettopp dette. Innlegget het :
Er vi blitt for sjøltilfredse?
(Jeg sliter med å linke til innlegget, så derfor skriver jeg bare tittelen hvis noen skulle være interessert.)
Om man ikke er interessert i å høre hva som blir sagt, så kan man i det minste vise såpass respekt og folkeskikk at man tier stille. Da forstyrrer man i alle fall ikke de som holder tale og de som gjerne vil lytte til det som blir sagt.
Jeg var med i 17. mai-komiteen her i bygda for noen år siden. Jeg hadde, blant annet, ansvar for å introdusere ungene som skulle holde tale. Da oppfordret jeg publikum til å vise respekt og lytte til det ungene hadde å si. Jeg har sett nok av eksempler på at unger som går i barneskolen har holdt tale foran en lite lydhør forsamling.
Ungene har lagt arbeid i å skrive tale, og har trolig øvd etter alle kunstens regler.
Nervene står kanskje på høykant……
………og så opplever de at voksne folk, tilsynelatende, ikke bryr seg en døyt!!
En gang var jeg i en begravelse der DETTE skjedde :
Mens begravelsesfølget sto ved graven, og presten holdt på med jordpåkastelsen, hørtes følgende fra en av de fremmøtte :
– Da dræg vi fell neppå Mjølkebar’n og drekk kaffe ætterpå, da!!
Snakk om å vise respekt for avdøde og vedkommendes nærmeste pårørende!
Joda, det er godt med en kaffekopp…… men alt til sin tid……
Jeg skrev nylig et blogginnlegg om “anstendighet”.
Det jeg har nevnt ovenfor er, helt klart, eksempler på manglende anstendighet…..
……..og vett!
(Bilde fra Google)
Jeg var nylig med i en liten “samtale” om ærlighet her på bloggen. Utgangspunktet var et velskrevet og ærlig blogginnlegg fra en blogger jeg følger.
Det handlet mye om det å være ærlig når man møter en person man får romantiske følelser for…
Jeg tror det er uheldig å starte et nytt forhold med å “brette ut” hele livshistorien. Det kan virke skremmende. Dessuten handler fortida vår gjerne også om andre personer. Derfor er det ikke bare oss sjøl vi utleverer hvis vi blir for opptatte av å legge “Alle kort på bordet”. Derfor er det best å unnlate å fortelle så mye om konkrete episoder fra tidligere forhold eller klage på tidligere partnere.
Jeg går ut fra at jeg ikke er den eneste som har vært innom den grøfta………..!
I dag ville jeg ha blitt fryktelig skeptisk hvis jeg møtte på en kar som innledet en samtale med å fortelle meg om hvor dårlig han hadde blitt behandlet av sin(e) eks(er)…
Da ville jeg tenke at han fortsatt levde i fortida…. Dessuten at han kanskje ikke var så villig til å se sin egen rolle i forhold til at at ting hadde gått skeis. Hvis noen sier at de er “Uforskyldt skilt”, da skurrer det for meg. Noe ganske annet er det hvis man sier at man er ufrivillig skilt, i alle fall så lenge man har slikket sine sår og kommet seg videre.
Best å ha gjort seg noenlunde ferdig med det som var…….
Hvis vi klarer å være ydmyke og se at vår egen adferd på ett eller annet vis kan ha bidratt til at forholdene våre har gått over styr, så er det et sunnhetstegn!
Hvis vi i tillegg klarer å la være å dømme oss sjøl for det, og innse at det var det vi klarte der og da – ut fra de forutsetningene og den kunnskapen vi hadde den gangen……
…….så har vi kommet et godt stykke på veien!
Da kan vi kanskje unngå å havne i de gamle mønstrene og gjenta de samme historiene….enda en gang!
Hvis vi går inn i et nytt forhold tror jeg det er viktig å være ærlig på hva vi absolutt ikke klarer å tolerere.
Og den “lista” bør ikke være så veldig lang……
Hva er det som er et”must ” for meg i et forhold? Hvilke egenskaper setter jeg aller høyest? Hva er det som gjør at jeg føler meg respektert, og elsket av en partner?
Skal jeg kunne svare andre på disse spørsmålene, må jeg først kunne svare på dem sjøl!
Nyforelsket ….og ærlig og oppriktig….?
(Bilde fra Google)
