Jeg så filmen “Sykt lykkelig”(fra2010) på Netflix i går.

 

Dette er noe av det som står om filmen på Wikipedia:

“Sykt lykkelig” er en galgenhumoristisk historie som leker med det beksvarte uten noen gang å vike fra alvoret og varmen i det mellommenneskelige. I forgrunnen ligger ønsket om å bli elsket, frykten for å bli sveket, redselen for å stå fram med sitt sanne jeg; alt dette overbygget med et herre-slave-tema som formidles gripende konkret gjennom barns lek, og i overført betydning ektefeller i mellom. Aspektet understrekes gjennom bruken av frigjøringssanger i form av negro spirituals, der koret bryter inn i handlingen og kommenterer den.”

 

Kaja og Eirik bor ute på bygda et sted, sammen med sønnen Theodor.

De skal leie ut nabohuset til ekteparet Elisabeth og Sigve,

og deres adoptivsønn Noa.

 

For meg ble Kaja hovedpersonen i denne filmen.

Agnes Kittelsen fremstiller karakteren

på en nydelig og veldig troverdig måte.

 

Kaja er fryktelig usikker, og vil så gjerne bli likt.

Derfor oppleves hun som både nervøst plaprende,

klengete, “overhyggelig” og intens.

 

Egentlig er Kaja både rimelig oppegående og ressurssterk.

Den altoverskyggende usikkerheten bidrar imidlertid sterkt til

at omgivelsene fort kan oppfatte henne som temmelig naiv og troskyldig.

 

Det mer enn antydes at Eirik har en forkjærlighet for menn…

…og at ekteskapet fungerer mest som et skalkeskjul for ham.

 

Han er tverr, taus og avvisende overfor Kaja. 

Noe som gjør henne enda mer “pleasende” og påtrengende.

 

Mannen og sønnen “spiller på lag”.

Innimellom behandler de Kaja som ei dørmatte de fritt kan herse med.

Sønnen har gått i “god skole” hos faren.

Sammen bedriver de en form for mobbing av mor og ektefelle.

(Men det er også litt “forståelig”, tatt i betrakting at Kaia er så masete og intens.)

 

Under selskapsleken “Like barn leker best”

(under en middag sammen med Elisabeth og Sigve)

klarer ikke Eirik å huske hva han falt for hos Kaia…

 

 

Kaja vil altså  så gjerne bli likt og elsket.

Hun vil så gjerne ha venner…

 

Og nettopp fordi hun så veldig gjerne vil…

…så skjer akkurat det motsatte:

Hun oppleves som så bedende, klengete og intens,

at folk både skygger unna henne og gjør litt narr av henne.

 

Leieboerne, Elisabeth og Sigve, har valgt å reise vekk fra sin vante liv,

fordi Elisabeth har hatt et sidesprang.

Kanskje nye omgivelser kan bidra til å reparere

noe av mistilliten som har oppstått i kjølvannet av utroskapen?

 

Elisabeth virker selvsikker og verdensvant.

I tillegg har hun en skarp tunge.

Det er ikke vanskelig å merke at hun føler seg høyt hevet over Kaja.

 

Elisabeths ømme punkt er at hun ikke har kunnet få egne barn.

Vissheten om at Sigve nettopp har ønsket seg mange barn

har vært tung å bære.

 

Sigve, på sin side, savner varme, nærhet og aksept fra kona si.

 

Hva er vel da mer selvfølgelig enn at han og Kaja innleder et forhold?

Hos hverandre får de begge noe de sårt trenger:

En følelse av å være tiltrekkende og “Bra nok som jeg er”.

 

I løpet av filmen endrer Kaja seg mye.

Oppmuntret av Elisabeth og Sigve

våger hun å gjøre noe hun lenge har ønsket,

men ikke turt:

Nemlig å begynne i det lokale koret.

Til slutt tør hun til og med å ta på seg et solistoppdrag.

 

Kaia er solist på “Amazing Grace”. 
(Her fikk jeg litt assosiasjoner til “Gabriellas Song” i filmen “Så som i himmelen”.)

 

Gradvis tar Kaja inn over seg at det er en stor ubalanse

i forholdet mellom henne og Eirik.

Uten å bli “slem og hevngjerrig” overfor mannen,

står hun på ett vis opp for seg sjøl, og setter grenser.

 

På den måten frigjør hun dem begge…

…fra noe som ikke er godt for noen av dem.

 

Da Eirik (som går litt over i “angrende synder” mot slutten av filmen)

sier at han ikke har tenkt å gå fra henne, sier hun:

 

“Men jeg går fra deg.”

 

Hun trenger ikke lenger glatte over, late som eller kjempe så mye for å oppnå andres gunst…

…ved å gjøre seg sjøl til dørmatte.

Hun begynner (tilsynelatende) å se sin egen verdi,

og stole mer på seg sjøl,

uten dermed å fordømme eller klandre andre.

 

 

Jeg kjenner meg litt igjen i Kaja.

 

Jeg har også vært den nervøst plaprende…

Den naive, til tider altfor åpenhjertige.

Hun som har tatt på seg klovnerollen

for å dekke over sin egen usikkerhet…

…og lave selvfølelse.

 

Hun som har “pleaset”…

Vært “klengete” og på tilbud-sida, i form av:

“Tilgjengelig når det måtte passe for deg!”

 

Hun som har trodd hun har “trengt”…

…og som en følge av det har hatt behov for å oppleve å “bli trengt”.

(Fordi det har føltes “trygt”.)

 

Dette har enkelte ganger gjort seg gjeldende i venninneforhold,

men kanskje først og fremst når det har handlet om relasjoner til menn.

 

I den perioden jeg hadde profil på ei datingside, fikk jeg erfare mye rundt dette.

Jeg gikk på noen smeller…

…som jeg i dag vil karakterisere som gedigne gavepakker.

 

Jeg fikk lære en del om å takle avisning…

både i form av null respons noen av de gangene jeg dristet meg til å ta kontakt…

…og i form av at menn som hadde virket interessert, trakk seg unna.

 

Den som virker litt smådesperat og klengete…

…den som stadig vil ha bekreftelser i form av raske tilbakemeldinger…

…gjør seg sjøl lite tiltrekkende.

 

Dessverre…

 

Under nettdatings-perioden min var jeg noen ganger

“Den overivrige og klengete”

(Som sendte ny melding før jeg fikk svar på den forrige jeg hadde sendt).

 

Andre ganger var jeg den som trakk meg unna

fordi jeg følte at mannen gikk for fort fram og ble for intens. 

 

Det handler ikke om å leke “kostbar og utilgjengelig”

for å få noen til å “jakte” på seg.

Det blir et spill som ikke er særlig sympatisk.

 

Å vise vennlig, avslappet interesse,

uten dermed å bli helt “opphengt”, og veldig pågående,

er kanskje det beste?

 

Mennesker som (stort sett) har det godt med seg sjøl

og har opparbeidet en rimelig god sjølfølelse (uten å være sjølgode)

er de som er mest tiltrekkende, både som venner og kjærester.

 

“Mentale muskler” kan bygges opp.

“Kaja” i filmen er et eksempel på det.