Hvis jeg får en forespørsel om noe jeg ikke har lyst til…

…så er det fristende å si at jeg ikke “kan”.

Kanskje begynner jeg også å forklare i det vide og brede,

om hvorfor jeg ikke “kan”?

 

 

Men ofte er det slik…

…at det jeg virkelig vil…

…det får jeg til!

 

Noen ganger velger jeg kanskje å si at jeg ikke “kan” fordi jeg ikke tør.

Det er en annen skål.

I slike tilfeller er det ikke først og fremst frykten for å virke avvisende og tverr som driver meg.

Da handler det mer om å finne på unnskyldninger…

…for ikke å virke unnvikende og feig.

 

“Jeg vil ikke!” kan fort oppfattes som “trumpete og trassig”.

Som regel går det an å si nei på en hyggeligere måte.

 

 

Nylig fikk jeg et spørsmål om å gi noen en hjelpende hånd.

Jeg ble veldig overrasket over forespørselen.

 

Dette dreide seg nemlig om en person som jeg regner som en ganske “fjern bekjent”…

…altså verken familie eller nær venn.

 

Dessuten har jeg bare så vidt møtt vedkommende i løpet av de siste 35 årene.

 

Min aller første innskytelse var…

…at jeg ikke ville gi noen form for respons på henvendelsen.

 

Men…så syntes jeg at det ble litt for feigt…

Jeg fikk rett og slett ikke fred i sjela.

 

Hva om det hadde vært jeg som hadde bedt om hjelp på denne måten?

Jeg hadde garantert følt meg ganske sårbar og lita.

 

Så…

…hva skulle jeg svare?

 

Jeg var fast bestemt på at jeg skulle si nei.

Ikke minst fordi jeg trodde at det ville være en veldig kortsiktig “hjelp”.

Noe som bare ville føre til mer problemer på sikt.

Rett og slett en real “Bjørnetjeneste”.

 

Spørsmålet var bare:

Hvordan skulle jeg formulere avslaget?

 

I stedet for å skrive at jeg ikke “kunne”…

…etterfulgt av den ene unnskyldningen dårligere enn den andre…

…valgte jeg å være helt ærlig.

 

 

“Jeg sier nei til å…”

Slik begynte jeg svaret.

Så begrunnet jeg det med det jeg har nevnt ovenfor.

Samtidig uttrykte jeg forståelse for at vedkommende sto i en vanskelig situasjon.

 

Man skal ikke sparke noen som ligger nede.

Det har ingen hensikt å kritisere eller gå inn som “Klara Klukk-Klukk” overfor noen som har det tøft nok fra før.

Jeg har definitivt gjort det flere ganger gjennom livet.

 

Jeg har også opplevd at andre har fortalt meg hvor mye dumt jeg har stelt til.

Det er lite konstruktivt.

Kanskje legger det bare sten til en byrde som er mer enn tung nok fra før?

 

Å imøtekomme en forespørsel om “hjelp”…

…er ikke nødvendigvis alltid det “snilleste”…

…sjøl om det kan føles mindre ubehagelig enn å avslå.

 

Responsen jeg fikk fra vedkommende,

støttet meg i at avgjørelsen min var riktig.

 

Jeg fikk nemlig et raskt og vennlig svar…

 

…og et “Takk”…