– Du blir aldri fornøyd!, ropte han. – Uansett hva jeg gjør for å komme deg i møte, så finner du alltid noe å klage over. Kan du ikke forsøke å se det som faktisk er bra framfor å lete etter noe å kritisere meg for hele tida!

Ida merket oppgittheten og desperasjonen i Haralds stemme. Maktesløshet, blandet med skyldfølelse, og flere andre følelser hun ikke klarte å sett ord på, sloss om plassen inne i henne.

– Nå har han fått nok. Nå kommer han til å si at han ikke orker mer – at han vil gå fra meg, tenkte hun.

Frykten bredte seg fra magen, opp til bryst og hals og videre ut i armer og ben. Den gjorde henne nummen. 

Hun hadde hatt de beste forsetter da hun våknet denne morgenen. Hun hadde stått opp før ham og dekket et koselig frokostbord. Hun hadde ønsket å lage en hyggelig ramme rundt dem før hun tok opp det hun hadde på hjertet. Hun var fast bestemt på at denne gangen skulle hun klare å formidle budskapet uten at han skulle oppfatte det som en anklage. Hun ville innlede med å fortelle ham hvor glad hun var i ham, og at det var derfor hun kom med konkrete forslag om hvordan de skulle få det bedre sammen.

Da han kom og satte seg ved det pyntede bordet, ante hun vaktsomheten i blikket hans. Hun så det på hele kroppsspråket. Han virket mutt og avventende.

Hun pludret litt nervøst før hun tok mot til seg og formidlet det hun hadde på hjertet :

– Harald, jeg vet at dette er noe jeg har nevnt flere ganger før, og jeg ønsker ikke å klage, men jeg føler at vi får alt for lite tid sammen. Du er nesten aldri hjemme, og når du er det virker du så fraværende og sliten. Jeg orker ikke å ha det slik lenger, Nå må det bare bli en forandring!

Med det samme ordene var uttalt ønsket hun dem usagt. Det var slett ikke slik hun hadde ment det skulle komme ut. Hun hadde enda en gang endt opp i rollen som den sutrende og klagende martyren……

Det var disse ordene som hadde utløst sinneutbruddet hos Harald…..

Han så på henne med et sammenbitt uttrykk i ansiktet mens han fortsatte :

– Du tror kanskje at jeg jobber sent og tidlig for moro skyld? Vi trenger faktisk penger for å holde hjulene i gang her. Hva skulle vi ha gjort hvis jeg også hadde vært halvt uføretrygdet og bare tatt på meg tilfeldige oppdrag uten å ta meg ordentlig betalt?

Der kom det igjen…. Dette var hans sterkeste argument hver gang temaet ble bragt på bane. Hva skulle hun si? Det var jo sant! Det hjalp ikke at hun stadig bedyret at det ikke var så viktig for henne at de hadde så flust med penger. At hun gjerne kunne flytte lenger unna byen og bo i rekkehus framfor enebolig. Alle slike argumenter bare prellet av.

– Han er helt fastlåst i det vante, tenkte hun. – Han vil ikke høre snakk om endringer av noe slag. I alle fall ikke hvis det er snakk om at han skal endre på noe!

Hun registrerte at han reiste seg. – Jeg må gå nå, sa han. – Eivind og jeg har avtalt å møtes ett kvarter før arbeidstid for å forberede et innlegg til personalmøtet i ettermiddag. Dette var ikke akkurat noen god opplading. Det håper jeg virkelig at du forstår!

Hun hørte tydelig anklagen, både i orden og måten de ble sagt på. Hun hadde bragt ham ut av fatning, skapt vanskeligheter, vært til bry. Hun var en sann prøvelse å leve sammen med. Det fikk hun stadig bekreftelser på…..

Da døren smalt  igjen bak ham, og hun rett etterpå hørte lyden av bilen som startet, lot hun tårene strømme fritt.

Harald hadde nesten ikke rørt kaffen sin. Urteteene hun pleide å lage, nektet han å smake på. Han ergret seg for øvrig over alle pengene som gikk med til både urteteene og alle de ander artiklene hun pleide å kjøpe i helsekostforretningen.

I det hele tatt brukte de begge mye tid på å ergre seg over hverandres vaner…..

Hun hadde hatt så store forhåpninger til dette forholdet. Hun hadde tenkt at nå hadde hun endelig lært av sine tidligere erfaringer. Hun hadde lest utallige bøker av typen : “Hjelp til selvhjelp” – og ikke minst bøker om hvordan man får et parforhold til å fungere. Hun hadde samvittighetsfullt pløyd seg gjennom alle “Mars og Venus”– bøkene. Det hadde vært så mye gjenkjennelse i disse bøkene. Oppglødd og entusiastisk hadde hun prøvd å få Harald til å lese noen utdrag. Han hadde alltid noe annet og viktigere å prioritere – som for eksempel å se fotballkamper på tv……

Utallige kurs hadde hun også deltatt på : Yogakurs, “Spis deg frisk”, “Følg din indre stemme!” Rekken av kurs var nærmest uendelig…..

I tillegg hadde hun ikke tall på alle terapeutene hun hadde oppsøkt. En tilsynelatende evig reise uten noe bestemt mål. Drivkraften hennes hadde vært et desperat ønske om at hun skulle treffe på et slags orakel som kunne gi henne en pakkeløsning på hvordan hun skulle løse utfordringer i livet sitt. Orakelet hun hadde lett etter fantes visst ikke…..

En etter en hadde terapeutene avslørt seg som vanlige, dødelige mennesker. Mennesker, som når den profesjonelle fasaden slo sprekker slet med sin egen følelse av utilstrekkelighet. Hun hadde faktisk mange ganger opplevd at terapeutene hadde falt ut av sin rolle og blitt alt for private. I slike tilfeller kunne hun føle at hun hadde endt opp med å være ufrivillig terapeut.

Eller – hadde dette rollebyttet egentlig vært en kjærkommen fluktmulighet fra hennes egne problemer?

Ida sukket og begynte å rydde av frokostbordet. Hun kjente på en blanding av frustrasjon og resignasjon. Kanskje mest av alt : En følelse av å være fastlåst i en tilværelse som kjentes uendelig forutsigbar og kjedelig. En følelse av å være prisgitt anders begrensninger, ønsker og behov….

Hun hadde begynt å forberede middagen da hun hørte lyden av en bil som kom opp innkjørselen. Da hun kikket ut av vinduet, så hun at det var Harald som hadde kommet hjem. Hun stusset et øyeblikk. Han hadde jo sagt at det skulle være personalmøte i ettermiddag, og hun hadde ikke ventet ham på en stund ennå.

Hun hørte lyden av ytterdøren som gikk igjen og at Harald beveget seg ute i gangen. Hun fortsatte med middagen og unnlot helt bevisst å gå ut fra kjøkkenet for å møte ham slik hun pleide. Hun kjente på en gnagende uro etter morgenens opptrinn. Denne følelsen var velkjent – helt siden barndommen – når hun hadde gjort ugagn og var usikker på hva slags straff hun ville få.

Det gikk en stund før Harald kom ut i kjøkkenet. Hun lot som om hun var dypt konsentrert om matlagingen. Ville han snakke om vanlige, trivielle ting slik han pleide å gjøre etter en krangel, eller ville han ta opp tråden fra i dag tidlig? 

Hun hørte at han dro fram en kjøkkenstol og satte seg. Han kremtet forsiktig :

– Ida, jeg har tenkt en del i dag. Hjertet hennes dunket hardere og raskere. Nå kom det!!

– Jeg har tenkt på at jeg kanskje kan ta meg ei uke fri i neste måned, slik at vi kan finne på noe sammen. Kanskje vi kan bestille en tur til den vesle landsbyen i Hellas – der vi hadde vår første ferie sammen? Det var jo så vakkert der, og jeg husker hvor begeistret du var for de små butikkene og de rolige kafeene langs stranda. Det var der du kjøpte de små kaffekoppene med olivenmønsteret på – husker du det?

Harald snakket lavt og fort. Det virket nesten som om han hadde øvd på det han skulle si……

Først reagerte hun med både forundring og irritasjon over dette uventede forslaget. Trodde han kanskje at det var så enkelt?! Hun snudde seg mot ham. Han satt med bøyd hode.

– Harald!, sa hun. Det lød litt skarpere enn hun hadde tenkt.

Han løftet hodet og møtte blikket hennes. Uttrykket i øynene hans traff henne midt i magen! Blikket var nakent og åpent, nesten hjelpeløst. Hun så en frykt som gjenspeilte hennes egen. Hun gikk bort til ham og ga tegn til at han skulle gjøre plass til henne på fanget sitt. Hun la armen bak nakken hans og bøyde seg fram så kinnet hennes hvilte mot pannen hans.

Det slo henne hvor lenge siden det var at de hadde sittet slik…. Han satt først helt urørlig. Så kjente hun hånda hans mot korsryggen. Varmen bredte seg i henne. Hun hadde nesten glemt hvor gode og følsomme hender han hadde…..

De satt slik en stund. Fraværet av ord opplevdes som behagelig.

Hun hadde ikke noe behov for å snakke – ville bare ta inn dette øyeblikket av nærhet og ro.

Det var han som, omsider, brøt tausheten. – Jeg var så urolig på jobben i dag. Jeg klarte ikke å konsentrer meg i det hele tatt etter det som skjedde før jeg dro. Til slutt sa jeg fra til Eivind at jeg følte meg utilpass og at han måtte lede møtet alene.

– Jeg skjønner at du kan bli frustrert når du prøver å ta opp ting med meg. Han nølte litt før han fortsatte. – Det ….. blir så vanskelig for meg….. du er så flink med ord…..jeg er ikke så god på å snakke om følelser. Jeg føler at du ikke er fornøyd med det jeg gjør – at jeg ikke er bra nok for deg.

Jeg vil jo bare at du skal ha det godt og være glad!!

Hun merket en skjelving i stemmen hans, nesten som om han var på gråten. Hun kunne ikke huske å ha opplevd det før. Det var både skremmende og godt på en gang. Hun forble taus –  visste intuitivt at om hun avbrøt ham ville han antagelig lukke seg og krype inn i skallet sitt igjen.

– Jeg er så inderlig glad i deg Ida…  og jeg er så redd for å miste deg. Alle disse kursene du går på…….. jeg vet så lite om hva som skjer.

Jeg er redd for at du skal treffe…..

…….. en annen…….. 

De siste ordene var knapt hørbare…..

Det var lenge siden hun hadde følt en slik ømhet for ham. Rollene var byttet om. Nå var det han  som hadde behov for hennes forståelse og imøtekommenhet.

– Jeg er glad for at du foreslo dette Harald, sa hun lavt.

– Jeg vil gjerne bli med deg dit igjen. Jeg er også glad for at du ville dele disse tankene med meg. Jeg ønsker så veldig at vi skal klare å løse opp i dette sammen…. 

Nå var det hennes tur til å kjempe med gråten….

Det gikk en skjelving gjennom ham før han løftet den ledige armen og strøk hånda over kinnet hennes…….

Hun visste ikke hva denne ferieturen kunne føre til. Hun visste imidlertid med usvikelig sikkerhet at hun aldri ville tilgi seg sjøl…….

……..hvis hun ikke viste vilje til å komme ham i møte og gi forholdet deres denne sjansen……