…og så kan vi så absolutt også fjase og fnise som noen fjortiser!
(Sjøl om vi er “femtiser” begge to!)
Femtis-fjas…
Siden mars i fjor har jeg hatt nokså begrenset mulighet til å møte venninner.
Det har vært Frodithen og (Nisse)kusinene som har vært mitt “møte-nettverk”.
Jeg håper at det blir enklere å reise innenlands igjen snart.
Uansett unngår jeg nok reisevirksomhet og kollektivtrafikk en stund til.
Men…telefon og internett-kontakt er en god erstatning
når det ikke er enkelt å møtes på “normalt” vis.
I boka “Hva kvinner vil ha. Hva menn vil ha”
(Forfattet av John Gottmann og Julie S. Gottmann)
er ett av kapitlene (“Bestevenner for alltid. Forstå kvinner og vennskap”)
viet dette med kvinner og venninneforhold.
Gottmann henvender seg til menn i denne sammenhengen.
Her er et sitat fra boka:
“Det har seg slik at kvinnene får noe fra sine venninner som de ikke kan få fra deg.
Du kan finjustere bølgelengden dag ut og dag inn, og det er sjølsagt kjempebra for forholdet ditt, men kvinner trenger likevel selskap med andre kvinner og støtten det gir dem. Dette er det hun får fra venninnene sine og som hun ikke kan få fra deg, og det er livsnødvendig. Du vil at kvinnen du er sammen med skal være alt hun kan bli – lykkelig oppfylt og tilfreds. Da trenger hun støtte fra andre kvinner. Så enkelt er det.
Det er også viktig for helsen hennes.”
Jeg har vært single i mange år. Det er flere år siden jeg hadde hjemmeboende barn.
Jeg “forsømmer” derfor ingen om jeg tilbringer tid med venninner på fritida.
I de årene jeg var gift og hadde små barn, ble det sjølsagt mindre tid til venninner.
Jeg følte imidlertid at jeg hadde god støtte fra min ektefelle
når det kom til det å bruke tid sammen med venninner.
Det var ikke alltid jeg var like støttende og velvillig den andre veien…
…detklarer jeg tydelig se i dag.
Jeg har opplevd det motsatte:
Altså menn som har kommet med sure kommentarer som:
“Du og disse venninnene dine…”
I følge Gottmann har en mann som er i et parforhold (som regel)
fordeler av at kvinnen har venninner.
De fungerer rett og slett som en “avlastning” for ham.
Han slipper å dekke opp så mye av prate/pludre-behovet
som mange av oss damer har.
Så…både menn og kvinner har fordeler av at kvinner har gode venninner.
(Og da mener jeg virkelig gode venninner, som løfter hverandres energi…
…i stedet for å bruke mye tid på f.eks å klage på partnerne sine,
Når jeg er engstelig og lei meg opplever jeg også at jeg er ganske sårbar.
Noen ganger har jeg hatt den følelsen etter å ha delt blogginnlegg som har vært nokså personlige.
Samtidig tenker jeg at det er viktig (og riktig for meg) å gjøre det en gang i blant.
Jeg liker å lese blogger der folk deler noe som gir et innblikk i hva de tenker og føler…
Det vil si:
Uten at det dermed blir en form for total utbretting av privatlivet,
eller nærmest “ren sutring” over lang tid.
Jeg har gått en vei der…
Enkelte ganger har jeg snublet, men jeg tror jeg har blitt klokere underveis.
I løpet av de seks årene jeg har blogget, har jeg vel valgt å slette to-tre innlegg.
(Fordi jeg har innsett at jeg har gått over streken i forhold til andre.
Min grense kan nemlig være ulik andres.)
Når jeg føler meg naken, er jeg sårbar.
Det er vel derfor at ordet nakenofte blir brukt i overført betydning.
Jeg har aldri stått aktmodell.
Det tror jeg ikke jeg hadde vært særlig bekvem med.
Jeg har badet på nudiststrand et par ganger.
Da var alle i samme båt, så da hadde det føltes rart å være påkledd.
I en slik setting synes jeg ikke at man bør være det heller
På en nudiststrand går man jo nettoppfordi det er tillatt å være naken der.
Det er viktig å vise respekt for andres sårbarhet.
Det gjelder jo både om det dreier seg om å føle seg mentalt avkledd…
…eller om man faktisk ernaken…
…i ordets rette forstand.
Jeg følger litt med på bloggen til “Mamma på hjul”.
Hun skriver en del om hvordan det oppleves å være avhengig av hjelp til det aller meste.
Det er jo alltid to sider av en sak.
Uansett forstår jeg veldig godt hennes frustrasjon over mye av det hun opplever.
For eksempel dette med nakenhet.
Sjøl om du er helt avhengig av hjelp til det aller mest private,
så kan hjelperne opptre hensynsfullt og vise diskresjon.
For eksempel er det sjelden nødvendig å brette dyna helt til side,
slik at den som ligger der i nettoen blir fullstendig blottstilt.
Det bør begrenses så mye som mulig.
Enten et menneske er på sykehus, institusjon, eller mottar hjelp i sitt eget hjem,
så skal tjenesteyterne unngå å blottstille vedkommende mer enn høyst nødvendig.
Fordi om du ligger i en seng og trenger pleie…
…er du ikke en “ting”!!
Det handler om å bli vist respekt og å få beholde verdigheten.
I alle fall så langt det er mulig, til tross for man er avhengig av andre for å få utført personlig hygiene.
Jeg vet at jeg ville følt det temmelig ubehagelig om det var jeg som ble blottlagt på den måten.
Særlig hvis det var flere personer til stede når dyna ble “flådd” av meg.
I programmet “Helene sjekker inn” synes jeg at det har skjedd en del overtramp.
Dette gjelder særlig når Helene har vært på institusjoner der de som har blitt eksponert ikke har hatt forutsetning for å kunne gi sitt samtykke til det.
For eksempel var Helene en gang med inn på et rom…
…der en svært gammel, dement kvinne ble byttet bleie på
mens hun lå i senga med bamsen sin.
Kameraet var relativt nærgående.
Jeg synes at både tv-teamet og sjukehjemsledelsen gikk langt over streken ved å vise denne situasjonen.
Jeg tror neppe kvinnen i senga oppfattet så mye av det som skjedde,
men det har lite med saken å gjøre.
Det bør være et prinsipp at slikt ikke skal skje!
Dessuten:
Hva var poenget med å vise det?
Ingen, uansett tilstand, skal blottstilles på en slik måte.
