Det kan være veldig kjekt å ha en heiagjeng i blant.

 

For eksempel når jeg strever med å få til noe, som jeg veldig gjerne vil få til.

Da er det godt å få noen oppmuntrende ord på veien.

Kanskje til og med noen tips som hjelper meg til å komme fortere i mål.

 

Så er det også slik…

…at ikke alle heiagjenger er like hyggelige og konstruktive.

 

Hvis jeg er sint og fornærmet på noen…

…og påstår at vedkommende er en usympatisk idiot…

…så kommer kanskje heiagjengen min på banen med støtteerklæringer:

“Ja, Kari heeeeeeeelt enig – N.N. oppfører seg som en premie-idiot!”

 

Nå kan jeg og heiagjengen min riktig kose oss sammen…

…og gjøre litt narr av N.N. som oppfører seg så dumt og tåpelig:

 

“Vi kunne jo aldri ha oppført oss slik…

…så kloke og fornuftige som vi er!”

 

Leder for den litt mer aggressive heiagjengen…?

 

 

Men…

…kanskje opplever jeg også at noen gir meg helt motsatt respons…

…altså noen som mener at det er jeg som er verstingen:

 

“Kari, jeg synes det er du som er den største idioten her,

Kari, du er bare så dum som holder på slik!

At du gidder!!”

 

Og så kan jeg bli skikkelig sur og fornærmet på de som sier slemme ting til meg…

…og beklage meg litt til heiagjengen min…

…men jeg fortsetter like fullt å kalle N.N. for en dum, slem og barnslig idiot,

 

For:

Tross alt så får jeg jo medhold fra de som er kloke og snille…

…de som forstår hvordan alt egentlig henger sammen…

…og som mener det samme som meg…

…vedrørende “idioten”?

 

 

I videoen under forteller jeg om en gang jeg stoppet

en heiagjeng som var av det lite konstruktive slaget.

 

Det hele hadde utviklet seg til en form for massesuggesjon.

Det dreide seg om en heiagjeng som heiet på noe

som rett og slett kunne ha utviklet seg til å bli litt farlig.

 

Jeg var ganske rådvill, og handlet vel nærmest i desperasjon…

Men…det viste seg å funke:

 

Jeg får ikke valgt “stillbildet” i videoen.

Jeg lærte en gang hvordan jeg skulle gjøre det, men nå har jeg glemt metoden.

Det kan se ut som om videoen er innstilt på: “Jo verre jo bedre”! 😉

 

 

Fysiske basketak er en ting.

Der må man jo prøve å gripe inn på en eller annen måte

hvis det ser ut til å bli farlig.

 

Det blir litt annerledes når det kommer til verbale “slåsskamper”.

Dem er det kanskje best å overse?

 

Det blir kanskje ikke så om å gjøre å kritisere noen,

eller bedrive en form for offentlig krangel…

hvis en ikke får medhold eller en form for oppmerksomhet rundt det?

 

Heller ikke…

…hvis “motparten” ikke gidder å reagere mer.