Det er et gode, så lenge kunnskapen blir brukt konstruktivt!
Så finnes det nok av eksempler på at noen misbruker slik kunnskap.
For mange år siden var jeg i et relativt kortvarig forhold til en mann som begynte å spionere på meg etter at jeg hadde sagt fra om at jeg ikke ønsket å ha mer kontakt med ham.
Han innrømmet det da jeg møtte ham til en “oppklarende samtale” noen måneder etterpå.
Først ble jeg ikke veldig opprørt over det.
Jeg ble bare paff, for jeg hadde aldri tenkt tanken på at jeg skulle oppleve noe slikt.
Først senere innså jeg hvor sjofelt og motbydelig det var; nærmest sjukt.
Noe av det verste ved det var jo at denne spionasjen også medførte at han innhentet opplysninger om andre personer (som jeg hadde kontakt med).
Det er mange rare mekanismer som kan gjøre seg gjeldende når vi føler oss avvist. Når sjalusien river og sliter, kan vi finne på å gjøre ting som vi senere angrer bittert på.
Jeg har ikke tilstrekkelig datakunnskap til å kunne “spionere” på ulovlig vis!
Ikke ønsker jeg å ha slik kunnskap heller!
Jeg blir skremt når datakyndige personer antyder hva de kan gjøre hvis de vil!
Da har de jo tenkt tanken…
…og avslørt at de faktisk ikke er helt fremmede for å benytte seg av det!
Noe annet som skremmer meg, er min egen naivitet og manglende vilje til å lytte til intuisjonen min.
Det var nemlig mye som skurret når det gjaldt denne mannen…
…egentlig fra første stund.
Jeg valgte å overhøre stemmen som stadig hvisket noen advarende ord til sjelen min:
“Dette er ikke rett for deg!”
Det handlet nok en del om hvor i livsløpet jeg befant meg akkurat da.
Jeg var veldig “trengende”, og hadde så veldig behov for noen å støtte meg til.
Så kan jeg fortsatt kjenne på denne stemmen inni meg om jeg kommer i kontakt med en mann…
“Er du overveiende pålitelig og god, eller er det de mørke sidene dine som dominerer? Er du også i stand til å misbruke kunnskap du sitter inne med?”
Jeg har sjølsagt også mine mørke sider. Jeg kan bli både sjalu, sint og fornærmet så det holder!
Men: Jeg er blitt ganske åpen og oppriktig om sånne følelser. Det er ikke så mye “skjult agenda” og lureri her!
Dersom jeg skal gardere meg mest mulig mot “Skurker og Spioner”, bør jeg i alle fall holde meg langt unna sosiale medier. Jeg legger garantert stadig igjen spor som kan bli misbrukt.
Jeg orker imidlertid ikke å passe meg for “alt som kan være farlig”. Det blir fort slitsomt det også!
De første åra jeg blogget, var jeg veldig nøye med at navnet mitt ikke skulle stå noe sted.
Det fungerte tydeligvis veldig bra.
Jeg fikk en bekreftelse på det en gang jeg ble kontaktet av en journalist.
Han måtte nemlig skrive til meg i kommentarfeltet, fordi han ikke hadde klart å finne min identitet.
I dag er det ikke vanskelig å “finne” meg, blant annet fordi jeg ofte deler videoer via YouTube.
Så langt har jeg ikke opplevd veldig skumle ting som en følge av dette.
Det kan virke som om dette handler om et kjæresteforhold som er i ferd med å rakne?
For meg kan dette med “Nærast er du når du er borte”også handle om savn, lengsel og forventning…
Det er så lett å skape seg en illusjon om hvor fint noe skal bli…
…og så kommer skuffelsen, nærmest ubønnhørlig, når forventningene vi har bygd opp ikke blir innfridd.
Det kan ofte være et ganske stort gap mellom det vi skaper i fantasien, og det som viser seg å være realiteten. Om vi (for eksempel) ikke har sett kjæresten på en stund, kan den oppdemmede lengselen etter “Det Fantastiske Fantasifosteret” resultere i frustrasjon og skuffelse når det endelig blir “Gudskjelov-kvelden”.
Noen ganger kan ting komme ganske skjevt ut, bare på grunn av en liten bagatell og/eller mistolkninger.
Og…kanskje skal det veldig lite til for å rette opp det hele, bare man er villig til å være ærlig, vise sårbarhet og legge godviljen til?
Hva var det egentlig som gjorde at jeg ble sår og sint fordi kjæresten ikke var på plass?
Jo, fordi jeg hadde lagd meg en “story” oppe i hodet mitt:
“Jeg er ikke viktig.”
“Han verdsetter meg ikke”.
“Han bryr seg om at jeg blir engstelig fordi han ikke dukker opp!”
“Han driter i at jeg må sitte og vente!”
“Han tar meg for gitt!”
Antagelig stemte ingen av delene.
“Fasiten” var kanskje:
Han var travel og stresset, skumleste meldinga jeg skrev, og gikk i forsvar fordi han var redd for at jeg skulle være sur på grunn av at jeg hadde måttet vente uten å få kontakt med ham. (Hvilket jeg også var, sjøl om jeg lot som jeg ikke var det.)
Jeg elsker ikke et annet menneske. Jeg elsker det bildet jeg har skapt av den andre og av relasjonen. Det er min virkelighet. Når den andre ikke passer inn i det bildet jeg har skapt, kan jeg reagere med vrede. Da er det lett å tenke at jeg har allmulig grunn til å være fornærmet og forurettet.
(Noen ganger er det jo faktisk grunn til å sette foten ned for utilbørlig oppførsel, men uansett har jeg et ansvar for hvordan jeg gjør det.)
Denne koppen fikk jeg i gave for en tid tilbake.
Det er et sitat av Hans Børli som står skrevet på koppen:
“Dette er det vanskeligste av alt: Å være seg sjøl – og synes at det duger.”
En kjæreste sa en gang til meg: “Ingen er komplette!”
Det er jo sant!
I alle fall i den forstand at ingen er “fullkomne”, eller tvers i gjennom ærlige, snille, upartiske, rettferdige (eller hva det nå måtte være) i alle sammenhenger!
Om jegsynes at jeg duger, har jeg ikke så stort behov for at andre skal gi meg bekreftelser på det!
På barneskolen, ungdomsskolen og på videregående, var jeg vant til å få gode tilbakemeldinger fra lærerne når jeg hadde levert inn en besvarelse.
Det siste året på videregående måtte vi skrive “særoppgave”.
Jeg valgte temaet: “Sjalusi”.
Her er forsiden på særoppgava.
Noen greiner med blader på…og så et bloddryppende hjerte…
…for liksom å understrekedramatikken!
Jeg tok for meg tre bøker i denne oppgaven.
En av dem var”Adams Dagbok” av Knut Faldbakken.
Alt ble skrevet for hånd…
Dette var jo i 1981. Det mest avanserte som var å oppdrive av skriveverktøy, var elektrisk skrivemaskin!
Allerede som naiv, og (nesten) ukysset 18-åring…
…var jeg opptatt av forholdet mellom mann og kvinne!
Nei jeg strøk ikke på særoppgaven. Jeg fikk god karakter på den.
Det var først da jeg skulle ha eksamen i norsk bokmål på lærerskolen, at jeg fikk smake “Det Totale Nederlag”…
Jeg strøk!!!
“Hun leker for mye med språket – nærmest danser seg gjennom det!” var noe av det som sto i begrunnelsen fra sensor.
Min norsklærer på lærerskolen må vel kunne betegnes som nokså…
…original!
Det var ingen tvil om at han var faglig dyktig, og at han hadde et usedvanlig skarpt intellekt.
Dessuten hadde han en særdeles skarp tunge.
Imidlertid var det ikke dettesom var det mest eksepsjonelle ved ham.
Mannen måtte vel kunne karakteriseres som ekstremt folkesky.
“Sær” vil vel noen si…
Han holdt seg for seg sjøl og hadde minimal kontakt med både elever og kolleger utenom undervisningstiden.
Møtte vi ham i gangen, hadde det ingen hensikt å hilse.
Da snudde han ryggen til oss og snøftet. Det var best bare å overse ham…
Han var loslitt og ustelt, hadde knapt nok tenner igjen i munnen…
Kroppslukten hans sa det meste om hvordan det sto til med den personlige hygienen…
En gang kom han med følgende spørsmål til studentene:
“En selv (han sa aldri “jeg”)er 68 år. Si meg en ting: Ser en så gammel ut”?
Den var litt kinkig…
Han så nemlig ut som om han var 80!
Minst!!
En av mine medstudenter svarte følgende:
“En er vel så gammel som en føler seg!”.
Stort sett var jeg en lydig elev, gjennom hele skoletida…
…men en sjelden gang kunne jeg være litt rampete.
En gang klarte jeg ikke å dy meg:
Jeg snikfotograferte norsklærerens fottøy…
(Ja, jeg hadde faktisk et lite kamera som jeg hadde fått i gave da jeg ble konfirmert!)
Det er vel ikke akkurat slikt fottøy en forventer å finne på en norsklærer…
…som har sitt virke ved en høyskole…?
(Bildet er fra begynnelsen av 80 – tallet.)
I og med at jeg strøk på eksamen, måtte jeg ta den på nytt.
Ellers hadde jeg jo ikke fått et fullverdig vitnemål fra lærerskolen.
Noen dager før jeg skulle opp til ny prøve, skjedde det noe overraskende:
Jeg ble innkalt til et møte på norsklærerens kontor!!
I dag ville vel kanskje noen ha karakterisert det som skjedde som en “pep-talk”?
Jeg fikk nærmest uforbeholden støtte av læreren! Han var fly forbannet på sensoren som hadde strøket meg.
Da møtet var over, kom han med følgende avskjedsreplikk:
“Nå Setersmoen (han uttalte navnet mitt slik) må De vise den froskemannen hva De faktisk er god for!!
Det hører med til historien at jeg besto med god margin på andre forsøk.
Noen toppkarakter fikk jeg imidlertid ikke.
Eksamen var nemlig todelt. Det var en “stiloppgave” og en grammatikk-del.
Begge deler telte like mye.
Grammatisk analyse har aldri vært min sterke side.
Dessuten var dette en svært så avansert form for analyse, som jeg aldri fikk noe særlig taket på. Ikke hadde jeg noen interesse av det heller. Derfor ga jeg rett og slett litt f… i å øve! Jeg klarte simpelthen ikke å se noen som helst nytteverdi i å lære meg det!
I ettertid har jeg heller aldri hatt noe behov for å holde styr på “helsetninger”, “storsetninger” “leddsetninger”, og “særsetninger”…(eller hva det nå ble kalt!)
Hva er egentlig poenget med slikt???
Så kan en jo undre seg over hva slags skjebne som lå til grunn for norsklærerens adferd?
En gang var det noen som sa at de hadde hørt at han hadde opplevd veldig tøffe ting under krigen.
Andre hevdet at han hadde mistet kona si på tragisk vis mange år tidligere.
Om dette stemte aner jeg ikke, men det må jo være en grunn til at et menneske blir så tilbaketrukket, bister og folkesky?
En av mine medstudenter sa at hun trodde at han hadde vært en staselig kar i ungdommen.
Det tror jeg hun hadde rett i.
Bak den ustelte, gråbleke fasaden, kunne man nemlig se at han hadde fine trekk. Øynene var store med en spesiell grønnfarge.
Innerst inne tror jeg at han var en varm og følsom sjel…
…som av en eller annen grunn hadde funnet ut at det var best å stenge verden ute…
Savner du anerkjennelse fra noen som “burde” stå deg nær?
Kanskje bruker du mye tankevirksomhet på dette?
“Hadde bare den relasjonen vært annerledes, så hadde jeg hatt det mye bedre!”
Kanskje hadde du det…?
Eller kanskje ikke…?
For meg har det blitt veldig viktig å stort sett omgås mennesker som jeg føler meg avslappet sammen med.
Da tenker jeg at det er ganske store sjanser for at det er gjensidig.
Å være avslappet med noen, betyr ikke det samme som at man aldri blir irritert på hverandre eller er uenig!
Snarere tvert i mot!
Det å ha denne vissheten om at det er akseptert å bli ivrig og engasjert, er viktig for meg.
Å kunne ha ulike oppfatninger om noe, uten at det nødvendigvis fører til at man ender opp i en skikkelig konflikt; det føles godt og trygt!
Noe av det mest frustrerende jeg vet, er når noen velger å stenge av for dialogen så fort de opplever å bli motsagt!
“Dette snakker vi ikke mer om!”
Sjølsagt kan det være hensiktsmessig i noen sammenhenger!
Av og til er det greit å sette strek for en diskusjon.
Å ha for vane stenge døra(enten mentalt – eller ved å forlate “åstedet”)hver gang noen nekter å stryke en med hårene, kan imidlertid fort føre til stillstand. Dessuten en følelse av frustrasjon hos den som stadig blir avvist med en krass setning eller ei dør som smeller igjen.
Hvorfor frykter jeg uenighet, eller det jeg opplever som kritikk? Er det fordi jeg er redd for at noen skal rokke ved mine trossystemer og overbevisninger?
Det kan jo være ganske skremmende; faktisk også gå på sjølfølelsen løs i blant!
For min del har venninner alltid vært viktige.
Sjøl da jeg hadde min aller mørkeste periode i livet, var det alltid ei venninne der.
Jeg hadde ikke tett kontakt med noen i den perioden.
For det ene hadde jeg en tendens til å isolere meg.
For det andre var min sinnstilstand hovedsakelig slik…
…at det var slitsomt og lite oppløftende å være sammen med meg.
Den vesle kontakten som var, betydde likevel mye…
…sjøl om jeg kanskje ikke innså det da.
Jeg har sett en del videoer med Byron Katie.
En gang intervjuet hun en kvinne, som led under at hun knapt nok hadde kontakt med sønnen og hans familie.
Kvinnen snakket om alt som “burde” ha vært.
Sønnen “burde” kontakte henne mer.
Hun “burde” bli invitert hjem til han og kona…
Men… de ville tilsynelatende ikke ha noe med henne å gjøre.
Dette tok veldig stor plass i livet hennes. Hun tenkte knapt på annet!
Da spurte Byron Katie:
“Hvordan ville livet ditt ha vært hvis du ga slipp på disse tankene?”
Kvinnen stusset litt…så smilte hun. “Da hadde jeg hatt det godt!”
Ja, det er faktisk tankene våre OM noe som i stor utstrekning avgjør hvordan vi har det.
Hvis vi stadig kretser om de samme konfliktene…
…om alle som ikke har oppført seg som de “burde” …
…som har behandlet oss dårlig og urettferdig…
…hvem vi skulle ønske vi hadde mer kontakt med…
…eller som vi synes vi “burde” ha mer kontakt med…
…da blir tilværelsen ganske mørk og og trist!
Det er høyst menneskelig å ha slike tanker i blant!
Jeg kan ha sånne tanker ganske ofte!
Spørsmålet er bare om jeg velger å dyrke dem…
…ha hovedfokus på dem…
…og la dem overskygge alt det gode som er i livet mitt nå!
Noen ganger er det faktisk de triste, sjølmedlidende tankene som er det som skygger aller mest for sola!
Da blir det tankene om noe…
…som står mellom meg…
…og følelsen av tilfredshet og glede!
Jeg liker at folk er litt direkte, at de stiller meg spørsmål som får meg til å tenke/reflektere.
Det er imidlertid ikke alle jeg har lyst til å åpne meg for.
Kjemien må stemme sånn noenlunde for at det skal kunne bli en dialog.
I videoen snakker jeg litt om hvordan jeg opplevde å være i jobbintervju nå nylig. Dessuten litt om dating-verdenen, og det jeg vil kalle “Gå rundt grøten i lange tider” – tendenser!
Det er en halv times spasertur, eller toppen ti minutter med trikk eller buss!
Jeg velger å gå, til tross for at det regner.
Det er godt å røre på seg, og være ute i frisk luft, sjøl om det er surt og kaldt.
Fem minutter før avtalt tid er jeg på plass.
Da vi er ferdige med den formelle biten, klarer jeg ikke å dy meg:
Jeg forteller min nye leder om nattens begivenheter…
…og så flirer vi litt begge to!
Jeg har allerede merket at hun har skøyerglimt i øyet og utpreget sans for humor; ikke minst galgenhumor!
Jeg har vært ærlig fra første stund:
For eksempel om : At jeg er nokså blottet for retningssans, kan blande høyre og venstre, og at jeg innimellom knapt nok vet opp og ned på meg sjøl.
Det måtte jeg bare.
I denne jobben kommer nemlig min manglende orienteringsevne til å åpenbare seg ganske fort…
…men jeg er blitt ganske god på google maps!
Er jeg først blitt kjent et sted, så finner jeg jo stort sett veien!
Det blir nok november før jeg kommer ordentlig i gang.
Litt tid tar det jo før papirmølla har kvernet ferdig.
For første gang i mitt liv gleder jeg meg virkelig til å begynne i en jobb!
Det handler om to ting:
For det ene blir dette en helt ny erfaring.
Jeg tror jeg kommer til å få utvidet horisonten min.
Dessuten at jeg vil få en del nye innsikter, på grunn av at jeg tidvis må bevege meg i en hittil nokså ukjent verden.
For det andre trenger jeg veldig å ha noe fast å gå til; et arbeid og en noenlunde stabil inntekt.
Det er ikke stas å ha så mye frihet mer!
Jeg har nådd et metningspunkt…
Det var faktisk Frodithen som tipset meg om denne jobbannonsen:
“Jeg tenkte at dette var jobben for deg med det samme jeg så den!”
Den samme følelsen fikk jeg, allerede før jeg ble innkalt til intervju.
Jeg er veldig glad for at jeg har fått en venn som Frodith her i Oslo.
Det har betydd veldig mye i den store omveltningen jeg har vært i gjennom!
Sjøl om det var et bevisst valg, så var det også veldig skummelt å gjøre noe så drastisk som å si opp jobben og dra til Oslo – nærmest på lykke og fromme.
I den situasjonen var det en trygghet i det å vite at jeg hadde ei nær venninne her.
Ei jeg kunne treffe i ny og ne, og rådføre meg med, når Tigerstaden ble litt overveldende for en nykommer…
Nå har jeg jo også familie i Oslo, men det er godt å kjenne flere; ha et nettverk rett og slett.
Frodithen pleier å legge ut blogginnlegg hver dag. Hun er en av de få bloggerne jeg leser daglig.
Hennes særegne paint-tegninger, filosofiske betraktninger og artige påfunn kan både framkalle latter og åpne opp for refleksjon hos leseren.
Akkurat nå er Frodithen litt fraværende her på blogg.no.
Livet byr på gleder og sorger av ymse slag.
Noen ganger…
Ja, noen ganger er det bare slik at man ikke har overskudd til å blogge…
