Er det noe i livet ditt som skurrer?

Skulle du ønske at noe hadde vært annerledes?

Savner du anerkjennelse fra noen som “burde” stå deg nær?

 

Kanskje bruker du mye tankevirksomhet på dette?

“Hadde bare den relasjonen vært annerledes, så hadde jeg hatt det mye bedre!”

 

Kanskje hadde du det…?

Eller kanskje ikke…?

 

For meg har det blitt veldig viktig å stort sett omgås mennesker som jeg føler meg avslappet sammen med.

Da tenker jeg at det er ganske store sjanser for at det er gjensidig.

Å være avslappet med noen, betyr ikke det samme som at man aldri blir irritert på hverandre eller er uenig!

Snarere tvert i mot!

Det å ha denne vissheten om at det er akseptert å bli ivrig og engasjert, er viktig for meg.

Å kunne ha ulike oppfatninger om noe, uten at det nødvendigvis fører til at man ender opp i en skikkelig konflikt; det føles godt og trygt!

Noe av det mest frustrerende jeg vet, er når noen velger å stenge av for dialogen så fort de opplever å bli motsagt!

“Dette snakker vi ikke mer om!”

Sjølsagt kan det være hensiktsmessig i noen sammenhenger!

Av og til er det greit å sette strek for en diskusjon.

Å ha for vane stenge døra (enten mentalt – eller ved å forlate “åstedet”) hver gang noen nekter å stryke en med hårene, kan imidlertid fort føre til stillstand. Dessuten en følelse av frustrasjon hos den som stadig blir avvist med en krass setning eller ei dør som smeller igjen.

 

Hvorfor frykter jeg uenighet, eller det jeg opplever som kritikk? Er det fordi jeg er redd for at noen skal rokke ved mine trossystemer og overbevisninger? 

Det kan jo være ganske skremmende; faktisk også gå på sjølfølelsen løs i blant!

 

For min del har venninner alltid vært viktige.

Sjøl da jeg hadde min aller mørkeste periode i livet, var det alltid ei venninne der.

Jeg hadde ikke tett kontakt med noen i den perioden.

For det ene hadde jeg en tendens til å isolere meg.

For det andre var min sinnstilstand hovedsakelig slik…

…at det var slitsomt og lite oppløftende å være sammen med meg.

Den vesle kontakten som var, betydde likevel mye…

…sjøl om jeg kanskje ikke innså det da.

 

Jeg har sett en del videoer med Byron Katie.

En gang intervjuet hun en kvinne, som led under at hun knapt nok hadde kontakt med sønnen og hans familie.

Kvinnen snakket om alt som “burde” ha vært.

Sønnen “burde” kontakte henne mer.

Hun “burde” bli invitert hjem til han og kona…

Men… de ville tilsynelatende ikke ha noe med henne å gjøre.

 

Dette tok veldig stor plass i livet hennes. Hun tenkte knapt på annet!

Da spurte Byron Katie:

“Hvordan ville livet ditt ha vært hvis du ga slipp på disse tankene?”

Kvinnen stusset litt…så smilte hun. “Da hadde jeg hatt det godt!”

 

Ja, det er faktisk tankene våre OM noe som i stor utstrekning avgjør hvordan vi har det.

Hvis vi stadig kretser om de samme konfliktene…

…om alle som ikke har oppført seg som de “burde” …

…som har behandlet oss dårlig og urettferdig…

…hvem vi skulle ønske vi hadde mer kontakt med…

…eller som vi synes vi “burde” ha mer kontakt med…

…da blir tilværelsen ganske mørk og og trist!

 

 

Det er høyst menneskelig å ha slike tanker i blant!

Jeg kan ha sånne tanker ganske ofte!

Spørsmålet er bare om jeg velger å dyrke dem…

…ha hovedfokus på dem…

…og la dem overskygge alt det gode som er i livet mitt nå!

 

Noen ganger er det faktisk de triste, sjølmedlidende tankene som er det som skygger aller mest for sola!

Da blir det tankene om noe…

…som står mellom meg…

…og følelsen av tilfredshet og glede!

 

Jeg liker at folk er litt direkte, at de stiller meg spørsmål som får meg til å tenke/reflektere.

Det er imidlertid ikke alle jeg har lyst til å åpne meg for.

Kjemien må stemme sånn noenlunde for at det skal kunne bli en dialog.

 

 

I videoen snakker jeg litt om hvordan jeg opplevde å være i jobbintervju nå nylig. Dessuten litt om dating-verdenen, og det jeg vil kalle “Gå rundt grøten i lange tider” – tendenser!