Jeg ser henne fra øyekroken…
…der jeg står i menneskemengden utenfor Oslo S. og venter på trikken…
Lyden av mynter som skrangler i et pappbeger, er en velkjent lyd i Oslo sentrum.
Det er mange av dem…
Mørkhårede, brunøyde kvinner med skaut og fargerike, lange skjørt.
De går med pappkrus i hånda og en bladbunke under armen.
“Å, nei, itte kom hit!”
Jeg skjemmes med det samme jeg har tenkt tanken…
Hun er bitteliten, rynkete og mager. Litt lutrygget.
Klærne nærmest slenger rundt den spinkle kroppen.
Hun er skitten og uflidd.
Da hun står foran meg med begeret, og gjentar sitt “Please” mens hun peker mot munnen sin, observerer jeg at hun mangler flere tenner i overmunnen.
I likhet med de andre som står der, rister jeg på hodet og sier “Nei”.
Jeg har sjelden kontanter på meg. Heller ikke har jeg med meg noe mat jeg kan gi henne.
Hadde jeg gitt henne noe om jeg hadde hatt noen mynter eller litt mat?
I akkurat dette tilfellet tror jeg at svaret hadde vært “ja”.
Om hun hadde fått mat, så ville den antagelig bare ha kommet henne til gode?
Når det gjelder det å gi penger, så vet man jo ikke om det er den som går rundt med pappbegeret som er den som får glede av myntene?
Da jeg kom hjem, oppdaget jeg at jeg faktisk hadde noen mynter i lommeboka.
Ni kroner hadde trolig skiftet eier i dag…
…om jeg hadde vært klar over at jeg hadde dem med meg…
Noen ganger er det ikke så vanskelig å si nei.
For noen uker siden skjedde dette:
En ung kvinne kom og stilte seg tett inntil meg.
Hun så meg inn i øynene mens hun ristet på pappbegeret…
…samtidig med hun blåste sigarettrøyk nærmest rett i ansiktet mitt.
Hun gikk litt unna; så kom hun tilbake og prøvde seg en gang til.
Så kan du si at røyken kanskje var den eneste gleden hun hadde?
At hun valgte sigarettene framfor mat?
Men…jeg vil ikke sponse sigaretter til noen.
De er ingen livsnødvendighet. Mat, drikke og varme klær i kulda er noe annet.
Jeg kan ta meg i å tenke at jeg skulle ønske at de ikke var her…
Alle tiggerne…
Alle de narkomane som er så ruset…
…at de går tvekroket gatelangs….
…mens de innimellom snakker med snøvlende stemme.
Jeg kan kjenne på en blanding av medynk og avsky…
…men også dårlig samvittighet og sjølforakt!
Hva vet vel jeg om disse menneskenes bakgrunn?
Hvorfor har de havnet i denne situasjonen?
Ja, jeg har også hatt utfordringer, frykt for økonomien og tunge stunder, men jeg har alltid hatt mat på bordet, tak over hodet og varme klær!
Jeg lever på mange måter på solsiden…
Jeg kan klage over bilringer og at vekta ikke går så fort nedover som jeg skulle ønske…
Jeg kan bruke tid på noe så lite samfunnsnyttig som…
…å blogge!
Jeg er ikke spesielt kald eller kynisk.
De gangene jeg kan kjenne på avsky, og tenke tanker om at jeg ikke vil ha “dem” her…
…så handler det kanskje mest om at det er ubehagelig å se fattigdom, nød og forfall så tett på.
Hvordan hadde det føltes å gå rundt og oppleve at folk hadde snudd ryggen til meg…
…eller veket unna med blikket…
…så fort jeg nærmet meg?
Eller: Å se dårlig skjult vemmelse i andre menneskers øyne??
“Spedalsk”, uønsket, avskydd…?
Jeg er overbevist om at jeg hadde syntes det hadde vært helt forferdelig…
…sjøl bare for en dag!
Det har nok utgjort nokså stor forskjell om det hadde vært kun EN dag, eller om du har hatt det slik over tid. Tror det skjer noe med oss, når tilstanden varer over tid. En finner en slags strategi til å forholde seg til det nedrige.
Det som er ille er at vi lever i en verden med så store forskjeller for menneskene. At verden er bygd opp til at noen skal utnytte andre, trappe de ned – for å leve i egen, kanskje, overflod. Jeg skjønner ikke hva som må til for at egoismen skal “krympe”. Det paradoksale er at har egoismen krympet, har livet blitt bedre for den som har minsket den. Ja, en påstand.
Tilbake til det dilemma du sto ovenfor, jeg skjønner godt tankene dine. Det er en ubehagelig situasjon, å se på noen som er så langt nede – fra den materielle verden. Som er vår måte å måle livsverdien på. Mange følelser kan komme. Jeg er verre, jeg skrur av samvittigheten min, for dette problemet er så gedigent. Jeg vil se på dem, uten avsky, se på de som mennesker.
Jeg har nesten aldri mynter.
Dette er bare fryktelig trist. At vi lever i en slik verden.
Nød har det vært til alle tider, men nå får vi det så tett på oss. Det er ikke så mange “vanlige” mennesker i Norge som har det så dårlig at de direkte sulter.
Ja det er trist. Selv her på det lille stedet i nord har det vært tiggere utenfor butikkene. Men nå er det faktisk en stund siden jeg så noen. Det er mange skjebner, og jeg har jo tenkt mange ganger på hva som ligger bak. Men man kan ikke ta inn over seg alle vonde skjebner i verden. Da går man til grunne selv.. tror jeg
Ja, ingen kan hjelpe alle. Det er så uendelig mange tiggere i Oslo. Dessverre blir det nesten “en vane” å se dem, og jeg skygger unna alle de kaffekrusene og det intense “Can I ask you something”?
Jeg tenker også sånn, av og tilhørende jeg de “slemme” tankene: gå vekk…Av og til har jeg de såre tankene: ingen vet hva de har i bagasjen… 😮
Nei, ingen skjebner er helt like! 🙂
Ja det er trist. Og ja, prøver alltid å unngå dem, for å unngå ubehageligheten de gir meg, i form av dårlig samvittighet…
Slik er det. men det er jo vi som er de heldige . vi som bare har “ubehaget” av å se nøden. Vi slipper å føle på den.
Et godt innlegg! Jeg har alltid ambivalente følelser når jeg ser tiggere. Synes det er vanskelig…
Takk! Ja, det berører oss jo…og så blir det disse ambivalente følelsene!