Tor Jonsson skrev dette diktet:

Et dikt kan jo tolkes på flere måter.

Det kan virke som om dette handler om et kjæresteforhold som er i ferd med å rakne?

 

For meg kan dette med “Nærast er du når du er borte” også handle om savn, lengsel og forventning…

Det er så lett å skape seg en illusjon om hvor fint noe skal bli…

…og så kommer skuffelsen, nærmest ubønnhørlig, når forventningene vi har bygd opp ikke blir innfridd.

Det kan ofte være et ganske stort gap mellom det vi skaper i fantasien, og det som viser seg å være realiteten. Om vi (for eksempel) ikke har sett kjæresten på en stund, kan den oppdemmede lengselen etter “Det Fantastiske Fantasifosteret” resultere i frustrasjon og skuffelse når det endelig blir “Gudskjelov-kvelden”.

Noen ganger kan ting komme ganske skjevt ut, bare på grunn av en liten bagatell og/eller mistolkninger.

Og…kanskje skal det veldig lite til for å rette opp det hele, bare man er villig til å være ærlig, vise sårbarhet og legge godviljen til?

 

Dette blogginnlegget skrev jeg i 2015:

“Gjett hvorfor jeg er sur” – leken.

 

Hva var det egentlig som gjorde at jeg ble sår og sint fordi kjæresten ikke var på plass?

Jo, fordi jeg hadde lagd meg en “story” oppe i hodet mitt:

“Jeg er ikke viktig.”

“Han verdsetter meg ikke”.

“Han bryr seg om at jeg blir engstelig fordi han ikke dukker opp!”

“Han driter i at jeg må sitte og vente!”

“Han tar meg for gitt!”

Antagelig stemte ingen av delene.

“Fasiten” var kanskje:

Han var travel og stresset, skumleste meldinga jeg skrev, og gikk i forsvar fordi han var redd for at jeg skulle være sur på grunn av at jeg hadde måttet vente uten å få kontakt med ham. (Hvilket jeg også var, sjøl om jeg lot som jeg ikke var det.)

 

Jeg elsker ikke et annet menneske. Jeg elsker det bildet jeg har skapt av den andre og av relasjonen. Det er min virkelighet. Når den andre ikke passer inn i det bildet jeg har skapt, kan jeg reagere med vrede. Da er det lett å tenke at jeg har all mulig grunn til å være fornærmet og forurettet.

(Noen ganger er det jo faktisk grunn til å sette foten ned for utilbørlig oppførsel, men uansett har jeg et ansvar for hvordan jeg gjør det.)

 

Denne koppen fikk jeg i gave for en tid tilbake.

Det er et sitat av Hans Børli som står skrevet på koppen:

“Dette er det vanskeligste av alt: Å være seg sjøl – og synes at det duger.”

 

En kjæreste sa en gang til meg: “Ingen er komplette!”

Det er jo sant!

I alle fall i den forstand at ingen er “fullkomne”, eller tvers i gjennom ærlige, snille, upartiske, rettferdige (eller hva det nå måtte være) i alle sammenhenger!

 

Om jeg synes at jeg duger, har jeg ikke så stort behov for at andre skal gi meg bekreftelser på det!