Ikke fotoshoot støtt…

 

Det har jo hendt mer enn en gang at Frodithen og jeg har møttes og hatt “fotoshoot”.

Da har vi lekt oss og kost oss verre!

Ofte har vi også knipset og delt noen bilder når vi har møttes på kafé.

 

Noen ganger er det godt bare å møtes…

Det er ikke alltid man er i “fotoshoot-modus”.

 

I dag ble det imidlertid til at vi knipset litt da vi møttes på “Jordbærpikene”.

Koselig…

 

De siste ukene har det skjedd mye.

Frodith har jo delt litt på bloggen sin om det hun har vært i gjennom.

 

For min del har det ikke vært triste ting.

Turen til Ischia har jeg nylig hatt noen innlegg om.

Det var godt med noen solfylte dager og god varme før vinteren setter inn.

 

Denne uka har jeg begynt i den nye jobben.

Jeg gleder meg til arbeidsdagene!

Samtidig kjenner jeg at det er en del “høy skulderføring”.

Det er mye “for første gang”, og det blir en del ekstra spenning i kroppen.

 

Jeg, som vanligvis slett ikke er noen morgenfugl, våkner kanskje litt over klokka fem.

Da er det gjerne plent umulig å sovne igjen, så da tusler jeg rundt her i morgenkåpa.

Disse morgenstundene er litt fine også..

…for verden har ennå ikke våknet til liv.

 

Tirsdager skal jeg være på jobb til klokka sju, så da må jeg uansett tidlig opp!

De andre dagene jeg jobber, begynner jeg normalt ikke før i ti-elleve tida, eller ut på ettermiddagen.

 

Det er godt å være i jobb igjen!

Dessuten er det så befriende at den innebærer minimalt med byråkratisk innblanding og flisespikkeri!

Sjølsagt betyr det mye for økonomien, men det handler også om at jeg har noe fast å gå til flere ganger i uka. Jobben betyr også at jeg treffer nye mennesker, og får lære/oppleve nye ting!

 

I dag hadde jeg forresten også besøk av en trivelig elektriker.

Han sa han skulle komme klokka 12, og jammen var han helt presis!

 

Nå har jeg varme i badegulvet igjen…

 

Det er deilig å kunne sette føttene på et varmt badegulv når det begynner å bli kaldt ute…

 

 

På riktig side av 70-tallet? Klarte jeg det?

 

De hadde liksom bare sneket seg på…

…gradvis og nesten umerkelig!

 

Jeg snakker om kilogrammene…

 

Buksa var blitt trang…

…beltet gnog seg inn i magen.

Hekta på bhen måtte flyttes ett hakk ut…

 

Men:

Badevekta hadde jo sagt takk for seg ved juletider i fjor, så jeg levde relativt lykkelig uvitende om hvordan ståa var.

 

17. mai var det tid for å prøve kjole før jeg gikk ut i vårsola med 17. mai flagget i sekken…

Jeg fant raskt ut at jeg ikke kunne ha den ettersittende kjolen jeg kjøpte i anledning eldste sønns bryllup for to år siden.

Jo, jeg fikk den på meg, men først etter en nokså strabasiøs kamp med glidelåsen.

Jeg måtte dytte lausskinn og sideflesk til side, lirke og lure…

Kjolen var så trang at jeg ikke orket å ha den på meg.

Jeg skulle jo ha plass til en is i magen…

…i løpet av nasjonaldagen!

 

En elastisk kjole med strikk i livet føltes mye mer behagelig…

 

Men…jeg tok ikke rev i seila…

Det er jo så godt med gulost, kokosbolle, og blåbærmuffins!

Man skal jo kose seg, ikke sant?

 

Joda, man skal det; men man skal ikke kose seg ut av klærne sine!!

 

For ca seks uker siden kjøpte jeg ny badevekt.

Jeg turte ikke å veie meg den første uka…

Først måtte jeg være “flink” ei ukes tid!

 

Jeg fikk litt sjokk da jeg omsider gikk på vekta.

Den viste nemlig at jeg hadde gått opp 5 kg siden i fjor sommer.

Antagelig var det snakk om ett sted mellom 6-7 kg da jeg var på det tyngste; altså før jeg begynte å skjerpe meg!

 

Her er to innlegg jeg skrev om temaet for noen uker siden:

Det er ikke min skyld at jeg er tjukk

No more Aunt Mabel Blueberry Muffin

 

Målet mitt var å “komme på den riktige siden av 70-tallet” i løpet av fire uker, altså i midten av oktober.

Klarte jeg det?

 

Svaret er…

 

…NEI!

 

Men…

…tre kg er borte!

Det merkes godt på klærne.

 

Kjolen prøvde jeg igjen i dag.

Nå gikk det relativt greit å få opp glidelåsen i siden.

Jeg kunne ha brukt den uten å føle at jeg var innestengt i et tettsittende hylster.

 

 

Beltereima kan strammes på den innerste hullet igjen…

Den innerste hekta på bhen er tatt i bruk…

 

Strømpebuksa ruller seg ikke lenger så lett nedover magen når jeg sitter…

Nå er jeg er topp motivert til å fortsette med sunnere kost og færre utskeielser!

Det føles jo så mye bedre nå når en del av det som hadde samlet seg rundt magen er borte.

 

I det siste har jeg fått utvidet horisonten min.

Jeg har nemlig blitt kjent med noen som har en del utfordringer…

Det dreier seg om ting som jeg normalt ikke trenger å ofre en tanke i min hverdag.

 

Hvem har mest grunn til å kjenne på frustrasjon: 

Den som må forsake kokosboller og blåbærmuffins …

…og tenke seg om to ganger før h*n gir etter for manglende impulskontroll med hensyn til matinntak…

…eller h*n som på grunn av konstante, ufrivillige bevegelser  stadig er nødt til å tenke på å få i seg nok næring…

…fordi alle de ukontrollerte bevegelsene medfører et ekstra stort kaloribehov??

 

Noe å tenke over…kanskje?

 

 

Bruddstykker av virkeligheten

 

I hjørnet av den italienske restauranten er det en tv.

Det er nyhetssending. Plutselig oppdager vi noe som fanger interessen vår:

Nyheter fra Norge.

En ambulanse har blitt kapret i en bydel i Oslo.

Rett etterpå vises bilder av mannen som sto bak det som skjedde i Norge 22. juli i 2011.

“Hva har har dette med ambulanse-saken å gjøre?” utbryter en av oss.

 

Jo, tilsynelatende er det en kobling…

Begge sakene handler om voldshandlinger som har gått ut over intetanende, tilfeldige ofre.

 

I ettertid har jeg tenkt litt over denne nyhetsendinga.

Hva slags bilde får italienere (som har lite kjennskap til Norge) av landet vårt når de ser dette?

Er nordmenn et fiendtlig innstilt folkeslag…

..som bor i et land der umotivert vold og terror (tilsynelatende) er et dagligdags fenomen?

Og…

…om jeg tenker motsatt:

Hva slags bilder kan jeg danne meg av andre nasjoner, ut fra de nyhetene jeg får servert?

Nyheter er som oftest redigert. En “god nyhet” er som regel en dårlig nyhet.

I alle fall i den forstand at det sjelden er noe oppløftende og koselig som blir presentert i ei nyhetssending.

 

Ut fra disse nyhets-bruddstykkene kan jeg lage meg “sannheter”, som igjen er farget av mine trossystemer, overbevisninger og erfaringer.

 

Når jeg leser ulike aviser, magasiner, eller ser på såkalte “reality-serier” får jeg også servert en slags “virkelighet”.

 

Det er journalisten, eller den/de som har laget programmet, som i stor utstrekning bestemmer hva slags oppfatning jeg skal få.

Uttalelser kan bli tatt ut av en sammenheng, og etterlate et helt annet inntrykk enn om jeg hadde fått se intervjuet eller opptrinnet/hendelsen i sin helhet.

 

Det heter seg at det er ytringsfrihet i Norge.

Er det egentlig det?

 

Dersom en påstand ikke er et tydelig angrep på enkeltindivider eller grupper…

…dersom det ikke handler om trusler, sjikane eller hets…

Ja, så er det vel “bare” en påstand…

…en mening, eller en overbevisning?

 

Jeg har et valg om hvordan jeg vil forholde meg til andres påstander og meninger:

Jeg kan velge å la meg bli:

…krenket

…såret

…opprørt

…provosert

…rasende

…fornærmet…

…osv…osv…

 

Jeg kan også velge å (sammen med mange andre) gi uttrykk for min vrede, min frykt og mitt hat i kommentarfelt rundt omkring. 

Eller:

Jeg kan velge å tenke at dette er en påstand, som verken kan bevises eller motbevises.

At denne påstanden ikke er ment som et angrep på mine grunnverdier, de jeg er glad i, eller meg som enkeltindivid.

Jeg trenger verken være enig eller uenig

like eller mislike

…argumentere for eller i mot

 

“Å ja, mener h*n det? Det var jo en interessant tanke…”

 

Så enkelt kan det være, men det er også enkelt å gjøre det komplisert og betent.

Hvis det er det jeg vil…

 

 

 

 

Damer tar Da vel ikke opp Do-ringen…?

 

Jeg våkner av at ryggen kjennes litt stiv.

Madrassen i hotellsenga er over gjennomsnittet hard.

Det gjør det en smule utfordrende å finne ei behagelig sovestilling.

 

Det er grytidlig morgen, og fortsatt mørkt ute.

 

Jeg kjenner at jeg må tisse…

For ikke å vekke rom-kameraten min, lar jeg være å slå på lyset.

 

Jeg famler meg inn på badet, og dumper ned på doskåla.

 

“Au!” Stumpen har landet på kaldt og hardt porselen!

“Åffer i alle daer har a’ (navn på rom-venninne) tatt opp ringen?

“Ho står da fell itte og tisser?”

 

Dette er tanker som umiddelbart farer gjennom hodet mitt!

 

Damer gjør da ikke sånt?

 

Men…så innser jeg hva som har skjedd…

Når man er litt trøtt…

…og det er sånn passe mørkt…

…så er det fort gjort å bomme på blinken!

 

Jeg har satt meg på feil sete…

 

Altså på det setet der man kan rengjøre stumpen etter at man har vært på do!

 

Heldigvis har jeg ikke “gjort” noe…

…før jeg oppdager fadesen!

 

 

 

Når jeg oppfører meg litt “uspiselig”…

 

Ja, det vet jeg at jeg kan gjøre blant!

Når noen treffer et ømt punkt, kan jeg gå i forsvar!

Om jeg føler meg på gyngende grunn, eller er litt engstelig, skal det mindre til for at piggene mine spretter ut!

Når jeg er i en slik sinnsstemning, kan jeg ha lett for å feiltolke og ta ting i verste mening.

I etterkant kan jeg tenke: “Så tåpelig av meg! Nå overreagerte jeg!”

 

Sjøl om jeg kan dømme meg sjøl hardt, vil jeg aldri klare å se meg sjøl utenfra på samme måte som andre kan.

Jeg kan heve pekefingeren mot et medmenneske, uten å innse at jeg sjøl gjør noe av det samme som jeg kritiserer den andre for!

 

Jeg har blitt ganske så godt kjent med damene jeg dro til Italia med.

Vi er ferdige med “Forelskelsesfasen” (som Fay kaller det), og kan bli ganske direkte med hverandre.

Sjøl om jeg kan la meg provosere (og provosere de andre) så er det noe trygt ved det!

 

Vi snakket litt om dette med å bli sint/ha en heftig diskusjon.

Ingen av oss syntes det var så “farlig”.

Alle fire våger stort sett å være ganske direkte…

…sjøl om vi har ulikt temperament, og ulike måter å uttrykke det på.

 

Det er ikke alltid slik at “Den som tier samtykker”.

Det kan jo være veldig behagelig å omgås mennesker som er stille og forsiktige av natur.

Da kan det være fort gjort å overkjøre, uten å være klar over hva som egentlig skjer.

Den som er stille og forsiktig har også følelser og tanker!

Det er bare at h*n som oftest holder dem inni seg…

På det viset kan h*n lett oppfattes som “Snill, føyelig og tolerant.”

 

Jeg har bedrevet en del negativ tilpasning i årenes løp, sjøl om jeg tilsynelatende er ganske utadvent (og ofte også snakkesalig).

Jeg vet at jeg garantert kan oppleves som både dominerende, og rimelig sta og striks i blant.

 

Samtidig har det også vært slik at jeg har kjent at noe har føltes veldig feil, uten at jeg har turt å sette foten ned.

I stedet har jeg mange ganger samlet opp masse frustrasjon.

Etter hvert har denne fått utløp i form av (nærmest eksplosjonsartet) sinne fordi begeret har blitt fullt. 

For min del har det handlet mye om frykten for å bli dårlig likt, miste vennskap…

…eller at en kjæreste skal forlate meg.

 

Men…det er ikke godt for noen stadig å gå på “tå hev”.

Det er trygt å omgås mennesker som er tydelige på hvor grensene deres går.

Det handler ikke om å være firkantet, irritabel og vrang…

…bare om å være tydelig!

 

De aller fleste av oss kommer ikke utenom å inngå et kompromiss en gang i blant.

Noen ganger kan jeg gi uttrykk for hva jeg aller helst vil, og samtidig føye meg, av hensyn til en eller flere andre.

Går dette begge veier, slik at det blir en form for balanse i det, så blir det som regel til det beste for alle parter.

 

Irritabel. streng og striks…

 

…eller sårbar, engstelig og føyelig…?

 

Å ja, jeg har definitivt begge sider!

Og: De to sidene henger så absolutt i hop!

 

 

Ischia ved Amalfikysten og besøk på Aragon-slottet!

 

Jeg hadde aldri hørt om øya Ischia…

Ikke før nå i vår…

 

Da ble det nemlig bestemt at Ischia skulle være reisemålet som markerte en slags avslutning på “Female Leadership”- opplegget som jeg har vært med på.

Fire av oss som har deltatt dro nedover på mandag.

I går kom vi hjem, etter fire opplevelsesrike og solfylte dager!

 

Sitron-tre og akasie-tre ved bassenget utenfor hotellet vi bodde på…

Det ser nesten ut som om det er to ulike sitronslag på samme tre!

 

Utsikten fra en av balkongene på hotellet.

I bakgrunnen på bildet over, ser du Aragon-slottet som vi besøkte den nest siste dagen vi var i Ischia.

 

Her er borgen/slottet sett fra strandlinja.

 

Vi hadde egentlig tenkt å besøke borgen i løpet av dag tre.

Så viste det seg at det ikke var anledning til å kjøpe billett etter klokka 18.

 

Det var egentlig like greit, for det var mye flottere å se seg om da det var dagslys!

 

Bomturen var uansett ikke bortkastet!

Jeg fikk jo tatt dette stemningsbildet av broen som gikk mellom hovedøya og øya der slottet lå.

 

 

Det er mange trappetrinn, og mye motbakke å forsere, for å komme helt til topps her…

 

Jeg er nesten på toppen…

(Det er også heis i borgen, slik at det er mulig å besøke den om man ikke er så god til bens.)

 

 

Utsikten uten linselusa…(Hun er bare med som en liten skygge nederst i bildet!)

 

Ulike gjenstander var utstilt i og utenfor montere rundt omkring.

 

Dronning i fin-skrud… (Hun til høyre, altså!)

 

Det finnes også et torturkammer i slottet, men dit gikk ikke jeg…

 

 

På vei ned igjen etter en snarvisitt i restauranten på toppen…

 

Fay fotograferer på vei ned igjen.

 

Syden-følelse…

 

Vil du lese mer om slottet, kan du klikke HER.

 

 

“Two euros for coffee!”

 

Jeg har gått forbi utstillingsvinduet to ganger før…

Det er et halskjede der inne…

…som nærmest har ropt på meg!

Men…jeg har vært standhaftig og gått forbi.

Det er sikkert dyrt!

Dessuten “trenger” jeg det jo ikke!

 

Den tredje gangen jeg kommer til vinduet, og står utenfor sammen med to av de andre kvinnene i reisefølget, peker jeg på kjedet: 

“Er itte dætta fint, hell?”

De sier seg enige i det; kjedet er enkelt og stilig.

Jeg kan jo bare se om jeg kan finne ut hva det koster…?

Er det veldig dyrt, så skal jeg i hvert fall ikke prøve det…

For, som sagt, jeg trenger det jo ikke…?

 

Jeg lener meg litt fram…

…men det er ikke så lett å se hva som står på prislappen.

Jeg lener meg enda litt lenger fram…

Det høres et “dunk”

 

…i det jeg klinker skallen rett i glassruta!

 

“Pang sa det!”, kommer det spontant fra ene av de som er i følge med meg…

 

Det gjør litt vondt, både i skallen og stoltheta…

For det er jo en smule pinlig å bli så ivrig…

…at man glemmer at det er en glassvegg mellom en sjøl og det som frister…

(Nesten som da jeg var lita og sto utenfor en kiosk med is, brus og godteri; noe jeg sjelden fikk smake!)

 

Men…jeg finner i alle fall ut at prisen slett ikke er avskrekkende!

 

Jeg går inn. Der får jeg hjelp til å prøve.

Den mørkhårede, slanke og elegante kvinnen som ekspederer, virker litt avmålt og forsiktig.

 

I det jeg betaler, får jeg meg imidlertid en liten overraskelse:

 

Prisen på halskjedet er en “rund sum”.

Jeg betaler den eksakte summen i kontanter.

 

Da kvinnen på den andre siden av disken legger to euro foran meg, protesterer jeg derfor iherdig!

Hun smiler litt forsiktig, skyver mynten mot meg og sier:

“Two euros for coffee!”.

 

Hun har ikke kaffe til salgs i butikken.

Antagelig mener hun at jeg skal gå på en kafé og kose meg, iført mitt nye smykke!?

Det er en fin gest!

Som om ikke det er nok, får jeg med meg en forseggjort eske.

I den legger hun “Passe flink pike”– kjedet mitt, slik at jeg slipper å ha det liggende løst i veska.

 

Jeg får også med et slags “sertifikat”.

(“Passe flink pike”- smykket hører jo ikke med i denne sammenhengen, men det fikk altså lov til å ligge i den eksklusive esken.)

 

Dette er et fint minne å ha seg med seg fra Italia-turen!

Smykket er nok ikke av såkalt “edelt metall”, men det er helt etter min smak!

Jeg liker det enkle, i alle fall når det kommer til smykker!

 

I videoen forteller jeg om en annen “handle-opplevelse” i Italia.

Først ble jeg litt opprørt (inni meg).

I ettertid innser jeg at det var det egentlig ingen grunn til!

“En får ta skikken dit’n kjæm!”

 

 

“Eg KAN, men eg VIL ikkje!”

 

Det var de ordene hun brukte, kona til mannen som satt i fengsel for å ha underslått millionbeløp på arbeidsplassen.

I programserien “Vårt lille land”, får vi møte mennesker som, på ulike måter, har opplevd noe veldig dramatisk eller spesielt.

Programleder Tonje Steinsland, og teamet rundt henne, formidler disse historiene på en veldig fin måte.

Her er det historien og menneskene som står i fokus; ikke programlederen eller TV-teamet.

De er knapt synlige i programmene.

 

Mannen i denne historien var, tilsynelatende, svært “vellykket”.

Han hadde en god stilling og tjente godt…

Men…

…han hadde dratt med seg stor gjeld inn i ekteskapet.

Dette visste ikke den nye kona noe om.

Hun ante bare at han holdt ett eller annet skjult for henne.

Hun turte imidlertid ikke å konfrontere ham…

…av frykt for å miste ham.

Han turte sjølsagt heller ikke å fortelle henne at han hadde begynt å “betjene” gjelda si, ved å underslå midler på arbeidsplassen. Han var jo også redd for å miste henne.

 

En dag sprakk bobla:

Han ble innkalt til sjefens kontor, og fikk sparken med øyeblikkelig virkning.

 

Han ringte umiddelbart kona med beskjeden: “Nå er alt over”.

Hun ba ham komme hjem. Da han kom inn døra, falt han helt sammen.

For henne var sjokket enormt…

…men hun viste seg å være mye sterkere enn hun hadde trodd.

 

Han ble dømt til drøyt ett års fengsel.

Huset de bodde i måtte selges for å dekke opp gjelda.

Hun innså at de ikke kunne fortsette å bo på samme sted. Hun tok datteren ut av skolen, og flyttet ganske langt unna.

 

Foreldrene hennes hjalp henne økonomisk, slik at hun kom over den første kneika.

 

Et par måneder ut i fengselsoppholdet sa han følgende til kona:

“Jeg kan ikke leve uten deg!”

Det var da hun svarte:

“Eg kan leve uten deg, men eg vil ikkje!”

 

(Det er fint å se på høstfargene fra stuevinduene mine om dagen!)

 

I løpet av året som hadde gått, hadde hun nemlig funnet ut at hun taklet hverdagen uten ham.

Hennes frykt for å miste, var ikke lenger så stor. Hun hadde jo bevist at hun var i stand til å stable et nytt liv på bena for seg og dattera mens han satt i fengsel.

 

Dette er kanskje en av de sterkeste formene for kjærlighet?

Tilgi, vite at man ikke er følelsesmessig avhengig…

…og samtidig kjenne at man vil holde sammen med en partner som både har ført en bak lyset og feilet stygt?

 

Det kunne virke som om hele familien hadde kommet styrket ut av det som skjedde.

 

Jeg håper at det går bra med dem.

Det krever stort mot å stå fram på tv med en slik historie.

(Om du har TV2 sumo, har du mulighet til å se programmet der.)

 

 

 

 

 

Når du Tror at du sitter på Trikk nummer Tolv…

 

Jeg er nettopp ferdig med en interessant og spennende kursdag. 

Hodet er fullt av inntrykk, og i magen rumler det.

Nå skal det jammen bli godt å komme seg hjem og spise middag!

 

Jeg er heldig:

I det jeg kommer ut på gata, er det to trikker på vei mot holdeplassen.

På den ene står tallet 12. Det er en av “mine” trikker!

Jeg hopper inn, og finner meg en plass ved siden av en ung, søt dame.

Så er det fram med mobilen, for å sjekke om det har kommet noen beskjeder i løpet av dagen.

 

Jeg sitter fordypet i mobilskjermen en god stund…

…før jeg merker at det er noe som ikke stemmer:

Trikken tråkler seg nemlig oppover en bakke!

 

Det er ikke en eneste skikkelig motbakke fra sentrum og hit hvor jeg bor!

 

Da jeg ser ut av vinduet, drar jeg overhodet ikke kjensel på omgivelsene.

Har det blitt enda flere omkjøringer på grunn av sporarbeider, eller…?

Kanskje det er best å spørre noen?

Hen er je hen, og åffer en trikk er det je sitt’ i?

“Dette er trikk nummer 19 og vi er et stykke ovenfor Ekeberg”, sier den unge kvinnen som sitter ved siden av.

 

“Det er ingen skam å snu” heter det.

Nå er det bare å komme seg av, litt fortere enn svint…

…og vente på motgående trikk.

 

Jeg har en tendens til å være litt for ærlig noen ganger…

Derfor forlater jeg trikken med følgene “informasjon” til den unge damen:

“Je har bodd i Oslo i over ett år, så je borde ha visst bære!”

Med det samme ordene har ramlet ut av munnen min, har jeg lyst til å bite av meg tunga!

Hva var vitsen med å si det?

Hvorfor kunne jeg ikke bare ha latt som om jeg var ei uvitende, dialektsnakkende kjerring, som hadde forvillet seg til byen for en dag eller to?

 

Jeg har funnet ut en ting:

Det er noe som heter “Dialekt -kortet” her i byen.

Når du sier “je” og “itte”, så er folk som regel veldig behjelpelige når du gir uttrykk for at du har forvillet deg til ett eller annet sted!

 

Hjemturen tok 45 minutter i stedet for 15.

 

Det var godt at jeg hadde middags-rester fra dagen før…

 

 

Dette er “mine” trikker til og fra sentrum.

I tillegg går det to busser like i nærheten.

 

Det hjelper imidlertid lite å ha godt utvalg når det gjelder offentlig transport…

…så lenge man ikke tar seg bryet med å sjekke hvilken trikk man går inn på!

 

Verden er ikke så aller Verst likevel…

 

Det er ikke noe trivelig når det popper opp lettkledde damer på skjermen så fort jeg skrur på pc’en.

Det synes i hvert fall ikke jeg!

 

Når det i tillegg dukker opp ei tekstboble med spørsmålet:

“Vil du kn…. meg?”…

…da blir det veldig utrivelig.

Ikke skjønner jeg hvorfor disse damene dukker opp, for jeg har da ikke vært på “sånne” nettsteder?

 

Det er i slike øyeblikk at jeg kan tenke:

“Herætter skar je itte bruke nettet mer enn høyst nødvendi’! Å blogge skar je i hvert fall slutte me’!

Je skar bli usynlig og uangipelig!”

vemmelig synes jeg det er. Hvorfor produsere sånn skit for å “invadere” vilt fremmede menneskers pc’er?

 

Det hender seg jo også at det kommer noe skit i kommentarfeltet i form av spam.

En periode var det helt ille. Etter at jeg fikk kvittet meg med det, har det bare skjedd helt sporadisk.

 

Så tenker jeg:

Hvis jeg utvikler “nettangst”, og skygger banen, på grunn av ymse “skumle troll”…

…så har jeg på ett vis latt de dårlige vibbene få “vinne”, ikke sant?

 

Det er sunt å være litt skeptisk…

Men…

…det er ikke bra å ende opp som en paranoid og mistroisk sjel; ei som velger å gjemme seg for verden.

I alle fall ikke så lenge av gangen!

Hva slags liv får jeg da?

 

Verden ER et farlig sted. Ingen har så langt overlevd! Slik er det!

 

Ei dame jeg kjenner var på radioen i dag. Hun skulle ta et aldri så lite oppgjør med nettroll-fenomenet. (Jeg hørte ikke programmet, men jeg vet at hun skulle gjøre det!)

Ikke fordi hun sjøl har vært spesielt utsatt, men fordi hun (blant annet) har sett seg lei på all hetsen som blir prinsesse Märtha Louise til del.

Vi trenger ikke å være enig i alt et menneske sier og foretar seg…

 

Jeg liker ikke alle mennesker. Alle liker ikke meg!!

Men:

Det gir meg vel ingen rett til å rotte meg sammen med andre…

…og legge igjen dritt og hets i et kommentarfelt under en nett-artikkel?

 

 

Det skjedde forresten noe koselig i dag.

Først møtte jeg på en veldig hyggelig ekspeditør(ei ung jente) på Elkjøp.

Så hadde jeg en trivelig telefonsamtale med en lun og koselig fyr som hjalp meg med et teknisk problem!

Jeg lærte noe nytt.

Dessuten fikk jeg en påminnelse om at det finnes mye godt i mennesker også!

 

Jeg var litt sint på verden på morgenkvisten… 

 

Nå føles alt så mye bedre!

Det skyldtes “bare” et par hjelpsomme, vennlige personer.

De bidro til at jeg klarte å snu på flisa!