Jeg er på vei til et møte.

Jeg skal treffe min nye arbeidsleder.

Det handler om papirer som må være i orden før jeg kan tiltre.

 

Plutselig skjønner jeg at jeg har klart å rote meg bort…

Typisk meg!!

Hvor i huleste er jeg nå?

 

Løsningen blir å sette seg på en buss som stopper like i nærheten.

 

Jeg spør en mannlig medpassasjer om han har en anelse om jeg er på rett vei?

“Nei, nå er du 3 km unna Elverum sentrum!” sier vedkommende!

 

Hvordan er det mulig??

 

Riktignok har jeg vokst opp i nærheten av Elverum, men nå skal jeg jo jobbe her i Oslo!

Midt opp i alt har jeg glemt å gi beskjed til min arbeidsleder om at jeg blir forsinket!

I det jeg tar fram mobilen, ser jeg at det har kommer en melding fra henne:

“Hva skjer’a?” står det med store røde bokstaver over hele skjermen!

 

 

Jeg er rimelig skjelven i det jeg forbereder et svar…

 

En ulykke kommer sjelden alene…

Skjermen på telefonen har låst seg fullstendig.

Det nytter verken å åpne den med fingeravtrykk eller kode!!

 

Nå er jeg så fortvilet og frustrert, at jeg begynner å gråte! 

Alt går rett til helvete!

Hva slags inntrykk får hun av meg nå?

Totalt upålitelig og ansvarsløs!!

_________________________________________________________________________

 

Jeg våkner av at vekkerklokka på mobilen ringer…

Jeg er tung i hodet og rimelig svett!

Klokka er 07.00…

 

Det er tre timer til jeg skal i møte med leder.

Veien vet jeg godt, for jeg har jo vært der før!

Det er en halv times spasertur, eller toppen ti minutter med trikk eller buss!

 

Jeg velger å gå, til tross for at det regner.

Det er godt å røre på seg, og være ute i frisk luft, sjøl om det er surt og kaldt.

Fem minutter før avtalt tid er jeg på plass.

 

Da vi er ferdige med den formelle biten, klarer jeg ikke å dy meg:

Jeg forteller min nye leder om nattens begivenheter…

…og så flirer vi litt begge to!

 

Jeg har allerede merket at hun har skøyerglimt i øyet og utpreget sans for humor; ikke minst galgenhumor!

Jeg har vært ærlig fra første stund:

For eksempel om : At jeg er nokså blottet for retningssans, kan blande høyre og venstre, og at jeg innimellom knapt nok vet opp og ned på meg sjøl.

Det måtte jeg bare.

I denne jobben kommer nemlig min manglende orienteringsevne til å åpenbare seg ganske fort…

…men jeg er blitt ganske god på google maps!

Er jeg først blitt kjent et sted, så finner jeg jo stort sett veien!

 

Det blir nok november før jeg kommer ordentlig i gang.

Litt tid tar det jo før papirmølla har kvernet ferdig.

 

For første gang i mitt liv gleder jeg meg virkelig til å begynne i en jobb!

Det handler om to ting:

For det ene blir dette en helt ny erfaring.

Jeg tror jeg kommer til å få utvidet horisonten min.

Dessuten at jeg vil få en del nye innsikter, på grunn av at jeg tidvis må bevege meg i en hittil nokså ukjent verden.

For det andre trenger jeg veldig å ha noe fast å gå til; et arbeid og en noenlunde stabil inntekt.

Det er ikke stas å ha så mye frihet mer!

Jeg har nådd et metningspunkt…

 

Det var faktisk Frodithen som tipset meg om denne jobbannonsen:

“Jeg tenkte at dette var jobben for deg med det samme jeg så den!”

Den samme følelsen fikk jeg, allerede før jeg ble innkalt til intervju.

 

Jeg er veldig glad for at jeg har fått en venn som Frodith her i Oslo.

Det har betydd veldig mye i den store omveltningen jeg har vært i gjennom!

Sjøl om det var et bevisst valg, så var det også veldig skummelt å gjøre noe så drastisk som å si opp jobben og dra til Oslo – nærmest på lykke og fromme.

 

I den situasjonen var det en trygghet i det å vite at jeg hadde ei nær venninne her.

Ei jeg kunne treffe i ny og ne, og rådføre meg med, når Tigerstaden ble litt overveldende for en nykommer…

Nå har jeg jo også familie i Oslo, men det er godt å kjenne flere; ha et nettverk rett og slett.

 

Frodithen pleier å legge ut blogginnlegg hver dag. Hun er en av de få bloggerne jeg leser daglig.

Hennes særegne paint-tegninger, filosofiske betraktninger og artige påfunn kan både framkalle latter og åpne opp for refleksjon hos leseren.

 

Akkurat nå er Frodithen litt fraværende her på blogg.no.

Livet byr på gleder og sorger av ymse slag. 

Noen ganger…

 

Ja, noen ganger er det bare slik at man ikke har overskudd til å blogge…