Jeg strøk i norsk…

 

Norsk var mitt favoritt-fag på skolen.

Jeg har alltid vært glad i å lese og skrive!

På barneskolen, ungdomsskolen og på videregående, var jeg vant til å få gode tilbakemeldinger fra lærerne når jeg hadde levert inn en besvarelse.

 

Det siste året på videregående måtte vi skrive “særoppgave”.

Jeg valgte temaet: “Sjalusi”.

 

 

Her er forsiden på særoppgava.

Noen greiner med blader på…og så et bloddryppende hjerte…

…for liksom å understreke dramatikken!

 

Jeg tok for meg tre bøker i denne oppgaven.

En av dem var”Adams Dagbok” av Knut Faldbakken.

 

 

Alt ble skrevet for hånd…

 

Dette var jo i 1981. Det mest avanserte som var å oppdrive av skriveverktøy, var elektrisk skrivemaskin!

Allerede som naiv, og (nesten) ukysset 18-åring…

…var jeg opptatt av forholdet mellom mann og kvinne! 

 

Nei jeg strøk ikke på særoppgaven. Jeg fikk god karakter på den.

 

Det var først da jeg skulle ha eksamen i norsk bokmål på lærerskolen, at jeg fikk smake “Det Totale Nederlag”…

 

Jeg strøk!!!

“Hun leker for mye med språket – nærmest danser seg gjennom det!” var noe av det som sto i begrunnelsen fra sensor.

 

Min norsklærer på lærerskolen må vel kunne betegnes som nokså…

…original!

 

Det var ingen tvil om at han var faglig dyktig, og at han hadde et usedvanlig skarpt intellekt.

Dessuten hadde han en særdeles skarp tunge.

Imidlertid var det ikke dette som var det mest eksepsjonelle ved ham.

 

Mannen måtte vel kunne karakteriseres som ekstremt folkesky.

“Sær” vil vel noen si…

 

Han holdt seg for seg sjøl og hadde minimal kontakt med både elever og kolleger utenom undervisningstiden.

Møtte vi ham i gangen, hadde det ingen hensikt å hilse.

Da snudde han ryggen til oss og snøftet. Det var best bare å overse ham…

 

Han var loslitt og ustelt, hadde knapt nok tenner igjen i munnen…

Kroppslukten hans sa det meste om hvordan det sto til med den personlige hygienen…

 

En gang kom han med følgende spørsmål til studentene:

“En selv (han sa aldri “jeg”) er 68 år. Si meg en ting: Ser en så gammel ut”?

 

Den var litt kinkig…

Han så nemlig ut som om han var 80!

Minst!!

En av mine medstudenter svarte følgende:

“En er vel så gammel som en føler seg!”.

 

Stort sett var jeg en lydig elev, gjennom hele skoletida…

…men en sjelden gang kunne jeg være litt rampete.

 

En gang klarte jeg ikke å dy meg:

Jeg snikfotograferte norsklærerens fottøy…

(Ja, jeg hadde faktisk et lite kamera som jeg hadde fått i gave da jeg ble konfirmert!)

 

Det er vel ikke akkurat slikt fottøy en forventer å finne på en norsklærer…

…som har sitt virke ved en høyskole…?

(Bildet er fra begynnelsen av 80 – tallet.)

 

I og med at jeg strøk på eksamen, måtte jeg ta den på nytt.

Ellers hadde jeg jo ikke fått et fullverdig vitnemål fra lærerskolen.

 

Noen dager før jeg skulle opp til ny prøve, skjedde det noe overraskende:

Jeg ble innkalt til et møte på norsklærerens kontor!!

 

I dag ville vel kanskje noen ha karakterisert det som skjedde som en “pep-talk”?

Jeg fikk nærmest uforbeholden støtte av læreren! Han var fly forbannet på sensoren som hadde strøket meg.

Da møtet var over, kom han med følgende avskjedsreplikk:

“Nå Setersmoen (han uttalte navnet mitt slik) må De vise den froskemannen hva De faktisk er god for!!

 

Det hører med til historien at jeg besto med god margin på andre forsøk.

Noen toppkarakter fikk jeg imidlertid ikke.

Eksamen var nemlig todelt. Det var en “stiloppgave” og en grammatikk-del.

Begge deler telte like mye.

 

Grammatisk analyse har aldri vært min sterke side.

Dessuten var dette en svært så avansert form for analyse, som jeg aldri fikk noe særlig taket på. Ikke hadde jeg noen interesse av det heller. Derfor ga jeg rett og slett litt f… i å øve! Jeg klarte simpelthen ikke å se noen som helst nytteverdi i å lære meg det!

I ettertid har jeg heller aldri hatt noe behov for å holde styr på “helsetninger”, “storsetninger” “leddsetninger”, og “særsetninger”…(eller hva det nå ble kalt!)

Hva er egentlig poenget med slikt???

 

Så kan en jo undre seg over hva slags skjebne som lå til grunn for norsklærerens adferd?

En gang var det noen som sa at de hadde hørt at han hadde opplevd veldig tøffe ting under krigen.

Andre hevdet at han hadde mistet kona si på tragisk vis mange år tidligere.

Om dette stemte aner jeg ikke, men det må jo være en grunn til at et menneske blir så tilbaketrukket, bister og folkesky?

 

En av mine medstudenter sa at hun trodde at han hadde vært en staselig kar i ungdommen.

Det tror jeg hun hadde rett i.

Bak den ustelte, gråbleke fasaden, kunne man nemlig se at han hadde fine trekk. Øynene var store med en spesiell grønnfarge.

Innerst inne tror jeg at han var en varm og følsom sjel…

…som av en eller annen grunn hadde funnet ut at det var best å stenge verden ute…

 

 

 

 

 

 

4 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg