Noen ganger er jeg alt dette!

Jeg kan bli skikkelig fornærmet.

For eksempel dersom jeg føler meg avvist eller forbigått.

 

Om ikke lenge skal jeg i et jobbintervju.

 

Jeg tror jeg kommet til å takle det fint dersom jeg ikke får jobben.

Ikke vet jeg helt sikkert om jeg vil ha den om jeg får tilbud om den heller.

Først må jeg vite mer om hva den innebærer.

I denne jobben vil personlig kjemi ha svært stor betydning, både i forhold til arbeidsgiver og kolleger.

 

Det betyr ikke at noen er “dårlige” eller at et “nei” er et personlig nederlag.

 

Så er det ikke alltid like enkelt å la være å ta noe personlig…

…i den forstand at jeg fullt ut innser at en avvisning ikke betyr at jeg generelt ikke er “god nok”.

 

Nylig fikk jeg kjenne på noe som opplevdes som en avvisning.

Det dreier seg verken om et personlig forhold eller en jobb.

Faktisk er jeg ikke en gang sikker på om jeg virkelig ville bli med på det jeg fikk “nei” til.

 

Så hvorfor ble jeg sår og fornærmet likevel…?

Det handler nok ikke bare om det ene “nei’et”, men også om ting som skjedde i forkant.

(Dette er absolutt ikke noe veldig alvorlig. I den store sammenhengen dreier det seg om en “bagatell”!)

 

Her er det uansett viktig at jeg har fokus på egne reaksjoner heller enn å ha fokus på “Den Andre”.

Med fornuften vet jeg det så inderlig vel, men følelsene henger ikke helt med i svingene.

 

Av erfaring vet jeg at det nå er viktig å unngå å rakke ned på den jeg er fornærmet på.

Jeg kan godt innrømme at jeg er sur.

At jeg tenker tanker som jeg forbinder med det å være rimelig dum og barnslig!

 

 

Det er godt å ha noen å dele tankene med.

Venner, som i likhet med meg, skjønner at dette handler mest om mine følelser.

Venner som sier:

“Jeg forstår at du kan føle det slik nå!”

Altså folk som ikke henger seg på “Medholds-Bølgen” og sier :

“Det var dårlig gjort, asså!” 

 

 I mellomtida godtar jeg at jeg er snurt…

…og at jeg må bruke litt tid på å bearbeide det hele.

 

I begynnelsen av  video-opptaket i dette innlegget, høres en lyd, som til forveksling høres ut som en skikkelig smellfis.

Det var antagelig naboen i etasjen over som dro noe over gulvet.

Jeg må innrømme at jeg funderte litt på om jeg skulle legge ut videoen på grunn av dette.

For:  Tenk om noen skulle komme til å tro at jeg virkelig sto der og prompet høylytt mens jeg snakket!

 

Nå sier jeg fra for sikkerhets skyld da…

…bare for å…

 

…helgardere!

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Nylig skrev jeg et innlegg om at jeg hadde søkt på en jobb, der de etterlyste en person som (blant annet) hadde “Utpreget praktisk sans”. 

Så lurte jeg jo litt på om jeg kunne påberope meg å være i besittelse av det ?

 

I går kveld fant jeg på noe lurt…

…som jeg mener taler til min fordel i så måte!

 

Jeg manglet nemlig sandpapir til å pusse sparkelen som jeg hadde lagt på såret i peismuren..

Så fikk jeg en lys idé…

 

Jeg har alltid hatt en overbevisning om at jeg er litt “håpløs” når det kommer til praktisk-tekniske ting…

Jeg har fått nok av bekreftelser på at dette har “stemt”!

 

Men…

…så har jeg også opplevd at jeg har mestret oppgaver som jeg før trodde det ikke var verdt å prøve på en gang!

 

Det beviser igjen at det ofte er tanken, og mangel på tro og tillit, som er det største hinderet vi må passere når det er noe som virker “vanskelig” eller “uoverkommelig”.

 

Det kan finnes mange tilnærmingsmåter når en utfordring skal løses…

Utradisjonelle løsninger kan fungere helt topp, de!

 

Det gjelder bare å ta i bruk fantasien…

 

…og humoren!

 

 

 

 

 

 

 

For en del år siden var jeg på ferie i Italia.

På et marked fant jeg en rull med en fin blondegardin.

Selgeren klippet av to lengder til meg.

Gardinen var slik at jeg ikke behøvde å falde den på noe vis.

Veldig enkelt og kjekt!

 

Gardinen har ikke vært i bruk de siste årene, for jeg har ikke hatt noe passende vindu å henge den i.

Da jeg kom hit, fant jeg ut at jeg kunne kjøpe ei spenn – stang og henge gardina i det ene stuevinduet. Ei spenn – stang er kjekk til ei sånn lett gardin. Man slipper å bore hull i veggen.

Denne kostet ca 100 kr. Jeg tror det var i en Princess-butikk jeg kjøpte den. 

Lettvint, greit og overhodet ikke ødeleggende!

 

Jeg syntes det ble riktig så fjongt, faktisk!

 

Så kom jeg til å tenke på noe:

Den gangen jeg var i Italia hadde jeg kjæreste. På det samme markedet som jeg fant blondegardin, fant han ei fin og rimelig sommerskjorte. Jeg tror den kostet et par euro.

Da vi gikk fra markedet var vi veldig fornøyde begge to!

Tenk: Både fin blondegardin og flott og rimelig skjorte!

 

Men…da han hadde hatt på seg skjorta et par timer, merket han at det luktet rart…

…rett og slett…

 

…gammal svette!!!

 

Da forsto vi…

…at grunnen til at skjorta var så billig, var at den var brukt…

…og antagelig ikke vasket etter at den forrige eieren hadde hatt den.

 

Han ville kaste skjorta, men jeg protesterte iherdig!

Jeg syntes nemlig at skjorta var veldig fin til ham!

“Du kan da fell ta a’ me’ deg hemmatt og vask’a og luft’a’ før du bestæmmer deg førr å kast’ a’ ,da ve’??”

Men nei; ikke tale om! 

Så…

…skjorta gikk i søpla!

 

Jeg syntes det var ille!

 

Det hender seg at jeg kjøper klær på bruktbutikk, eller bytter klær med venninner.

Så lenge det ikke dreier seg om undertøy, så er det vel ingen grunn til å være helt hysterisk?

Klærne er vel ikke akkurat smittefarlige heller?

I hvert fall ikke så lenge de blir vasket og luftet før man tar dem i bruk!

 

Dette er den ene av kjolene jeg har arvet av Frodithen.

 

Hva er det som er galt med den, liksom?

Dessuten er den jo også ermeløs…

…så her har i alle fall ingen gammel svettelukt gått i arv!

 

 

 

 

“Lars føler seg ensom.

Han er ikke alene om å ha det sånn.

Husk at et smil eller et hei kan gjøre en forskjell.”

 

Denne teksten (med ulike bilder og navn) står på plakatene som er festet på veggene i busser og trikker her i Oslo for tida.

De er en liten påminnelse…

…om at nettopp et smil og et “hei” kan bety mer enn vi aner noen ganger.

 

 

 

Jeg synes jo de er litt modige jeg da!

Altså: Både gjennom at de innrømmer at de føler seg ensomme…

og gjennom det å “vise ansikt” på denne måten.

 

For det er jo liksom litt tabu da…

…å si at man føler seg ensom.

Det kan fort bli oppfattet som sutring.

 

Jeg føler meg sjelden ensom.

I hvert fall slik det er nå.

Da jeg bodde på Ilseng, og nesten bare jobbet kveldsvakter, følte jeg nok at jeg hadde et veldig begrenset sosialt liv. Jeg traff jo folk på jobben, men det ble ikke det samme som å ha noen å dele fritida med. 

Nå er jeg som regel med på ett eller annet “sosialt” flere ganger hver uke.

Jeg har ikke behov for å ha noen å finne på ting sammen med “støtt og stadig”.

Jeg liker å ha en del tid alene også.

 

Et smil og et “Hei” fra en fremmed, (Eller en du kjenner!) kan uansett bety en oppmuntring i hverdagen!

 

 

Jeg har nok absolutt forbedringspotensiale…

…når det kommer til det å gi et vennlig smil til en fremmed!

 

 

 

 

I dag kom husverten (eller rettere sagt moren hans) hit en tur.

Hun hadde med seg en plate til å ha foran peisen. 

 

Vi limte og sto i, og her er resultatet:

Ble det ikke fint?

 

Når jeg først var i det “handy’e” hjørnet, spurte jeg om det var greit at jeg fikset på et lite sår i peismuren?

 

Jeg har hengt meg litt opp i den røde stripa, som er spor etter at håndverkere fikset noe med pipa.

Stripa oppleves som “Et forstyrrende element i min interiørhjerne”.

 

I ettermiddag var jeg en tur på Clas Ohlson og kjøpte sparkelmasse.

Det fungerte ikke å bruke redskap, så jeg klinte bare på med pekefingeren:

 

I morgen skal jeg pusse med sandpapir. Så blir det et lite strøk med maling til slutt!

 

 

For et par uker siden søkte jeg på en jobb.

I jobbannonsen sto det blant annet at arbeidsgiver var ute etter en person med:

“Utpreget praktisk sans”.

 

Hva som menes med “utpreget” i denne sammenhengen, vet jo ikke jeg!

Hvis det forventes at jeg skal kunne montere Ikea-kommoder med ca 180 skruer, eller noe i den duren, så kan det jo bli litt kinkig…

 

Jeg har forreste fått litt Ikea-møbel-monterings-erfaring etter at jeg kom til Oslo.

Jeg hadde jo solgt skinnsalongen på grunn av plassmangel, så jeg måtte på Ikea ganske kort tid etter at jeg hadde flyttet hit.

Når du kun har hatt pinnestoler å sitte på i to uker, da blir du ganske oppsatt på å få deg sofa, det skal jeg love deg!!

Frodithen og jeg monterte Ikea-sofaen min sammen.

Jeg var helt fersk. Frodithen hadde monterings-erfaring som håndlanger for Hr Frodith. Hun hadde fått med seg at man måtte lese arbeidstegningen fra begynnelse til slutt, og telle og sortere skruer og sånn.

Vi fikk det til…

En sofa er jo ikke det verste å montere da; men det var nok å holde styr på, for en fersking i faget! 

 

Her er Frodithen rett etter at vi hadde montert sofaen.

(Dette skjedde i fjor høst – da jeg bodde på “Vestkanten”).

 

I dag fikk jeg beskjed om at jeg blir innkalt til intervju.

Kanskje det kan være lurt å ta med “Før og etter”- bilder av det såret i peisen…

…bare for å vise at jeg kan være litt sånn handy…

…i det små…?

 

 

Det blir fantastisk flotte stillbilder på noen av videoene!!!

Det går an å bytte det ut, men jeg gidder ikke legge så mye jobb i en slik bagatell.

I noen øyeblikk ser jeg jo akkurat slik ut!

 

 

 

 

Jeg tror det var det dattera mi hadde i tankene den gangen hun malte dette bildet til meg…

 

For noen år siden avtalte jeg en “date” med en mann jeg hadde blitt kjent med på en nettside.

Han foreslo at vi skulle møtes på en kafé etter jobb, og kanskje rusle en tur etterpå?

Jeg tenkte derfor at dette var noe som kanskje kom til å vare noen timer…

…alt ettersom hvordan kjemien stemte mellom oss.

 

Mannen virket veldig sympatisk.

Han hadde en vennlig og litt sjenert utstråling.

 

I løpet av den knappe timen vi satt på kaféen, kom han inn på at det var et litt anstrengt forhold mellom ham og moren til sønnen. Han hadde blitt pappa i ganske voksen alder. Gutten var i midten av tenårene. På grunn av det dårlige forholdet til moren, hadde faren mindre samvær med sønnen enn han ønsket.

Det var ikke slik at han “la ut” om det, eller utdypet det på noen måte.

I så fall hadde jeg blitt veldig skeptisk…

…tatt i betraktning at det var første gangen vi møttes.

 

Så viste det seg at sønnen hadde ringt ham rett før daten vår.

Gutten hadde vært på trening, og nå ville han gjerne komme hjem til pappa en tur.

Derfor måtte faren rett hjem og lage pizza.

Spaserturen han hadde nevnt på, kunne det derfor ikke bli noe av.

Daten varte en knapp time…

 

Nå vil noen kanskje tenke at han brukte dette som en “unnskyldning” for å slippe unna ei dame som ikke hadde falt helt i smak…

Selvfølgelig kunne det være slik…

Men:

Han foreslo at vi skulle gå i følge til parkeringsplassen, slik at vi fikk litt mer tid sammen.

Da vi skulle skilles, ga han meg en forsiktig klem og sa at dette hadde vært trivelig.

Han antydet at vi kanskje kunne treffes igjen snart…?

 

Nå ringte imidlertid varselklokkene i mitt hode:

“Her må jeg regne med å måtte gå inn i rollen som “Den Forståelsesfulle”. Jeg må være forberedt på at avtaler med meg stadig blir avlyst til fordel for samvær med sønnen.”

 

Det handlet ikke om at jeg ikke forsto hans dilemma!

Altså at han ikke turte/ønsket å avvise en sønn som han ikke fikk tilbringe så mye tid sammen med.

Jeg orket bare ikke å gå inn i et forhold, der jeg antagelig kom til å havne i rollen som:

“Hun som alltid forstår at avtalene med henne må vike plassen for andres ønsker og behov!”

Den rollen hadde jeg mer enn smakt på tidligere, og det fristet ikke til gjentagelse.

 

 

Det handler om en følelse av å få være litt viktig. Det handler også om å vise vilje og evne til å stå opp for et nytt forhold – ta vare på det og beskytte det. Selvfølgelig er det alltid andre hensyn å ta. Noen ganger må en bare godta at ens egne ønsker må komme i andre rekke.

Men: Særlig dersom ungene er voksne, har de ingen rett til å komme foran mors eller fars nye kjæreste i alle sammenhenger.

 

For noen år siden snakket jeg med en dame som hadde funnet kjærligheten i godt voksen alder. Både hun og kjæresten hadde voksne barn som nettopp hadde flyttet ut av redet.

Mens hennes sønn applauderte forholdet, og ga uttrykk for at han var veldig glad for at “Mutter’n” hadde fått kjæreste, gjorde hans voksne barn det stikk motsatte. De boikottet rett og slett all form for samvær.

Flere ganger ble de invitert til å spise lunsj eller middag sammen med pappa og kjæresten.

Først takket de kanskje ja, men så lot de være å møte opp; og det uten å gi beskjed.

 

Hun syntes selvfølgelig at dette var fryktelig vondt og leit!

 

Her var det altså duket for mange konflikter…

…og kanskje til og med brudd?

 

Eller…?

 

 

I videoen nevner jeg at jeg har hatt en tendens til å havne i forhold der jeg har sett på mannen som “Et Reparasjons-objekt”. Det har vært et mønster hos meg.

Innlegget under skrev jeg i desember 2017. Den gangen var jeg overbevist om at jeg var i ferd med å komme meg ut av “Reddende Engel”- mønsteret mitt.

I ettertid har jeg fått erfare at det fortsatt var et stykke igjen…

Jeg vet ikke om jeg har kvittet meg med mønsteret nå, men jeg er i alle fall rimelig sikker på at jeg har kommet enda et stykke videre på veien.

 

Er du en “Reddende Engel”?

 

 

 

 

 

 

 

I dag skjedde det noe…

…som et øyeblikk skapte total forvirring og kaos i mitt hode…

 

Tenk deg at du skal sjekke om det har kommet post til deg…

…og så oppdager du plutselig at en annen dame har overtatt postboksen din!

 

Man kan jo bli forskrekket og forvirret av mindre, ikke sant!?

 

Nå var det jo ikke dette navnet som sto på postboksen min…

…men jeg syntes det passet bra i denne sammenhengen!

 

I videoen under forteller jeg hva som faktisk hadde skjedd:

 

 

 

Det er ikke første gang jeg har vært “skråsikker” og overbevist om at jeg har hatt rett, til tross for at det motsatte burde ha vært temmelig innlysende!

 

En gang gikk jeg rundt på jobben i sandaler som var tre nummer for store.

(Det er helt sant!  Jeg bruker størrelse 39 og hadde tatt på meg sandaler i størrelse 42!)

Jeg hadde store problemer med å gå, til tross for at jeg prøvde å stramme reima så mye som mulig.

I og med at jeg var overbevist om at det var mine sandaler, var alt som het logikk og sunn fornuft totalt fraværende.

Ikke en gang da kollegaen, som eide sandalene, kom og spurte:

“Kari, har du litt store sko på deg i dag, kanskje?”…

…forsto jeg at jeg hadde tatt på meg feil par.

“JA!! Åssen kan du væta det, a’?”, sa jeg.

(Kollegaen hadde selvfølgelig skjønt det med en gang da hun prøvde å få på seg mine!)

 

I ettertid flirte vi godt av hele episoden…

 

 

 

 

Den følelsen…

…når jeg plutselig får en innskytelse som ser ut til å komme fra Det Store Intet…

 

Noe som ikke virker logisk…

…langt fra rasjonelt…?

Det er nok bare min sprelske fantasi om har spilt meg et puss!?

 

Den såkalte “fornuften” plaprer febrilsk oppe i hodet mitt…

“Du må da vel skjønne at dette bare er tull!? Du har nå så mye rart for deg!”

 

En “Ren innskytelse” er nettopp ren…

…før den blir rasjonalisert bort (og forurenset) av tankespinn og iherdig analyse!

 

 

Noen ganger kan jeg faktisk innbille meg ting, fordi jeg så gjerne vil at det skal være slik…

Da er jeg lite mottagelig for “informasjonen” som ikke harmonerer med det egoet mitt vil!

 

Nylig var jeg på en samling, der vi som deltok fikk oppgaver for å trene oss i stole på intuisjonen, eller den rene innskytelsen…(Det er jeg som velger å bruke uttrykket “Den rene innskytelsen”).

Det var helt “ufarlig”; bare interessant. Kurslederen var Greta, som jeg har skrevet om i to innlegg tidligere:

Videointervju med klarsynte Greta: “Let The Flow Lift You”.

“The Shift” – ei bok med en uvanlig bakgrunn.

 

 

Da jeg satt på toget på vei til samlinga, fant jeg ut at jeg skulle “leke” litt.

Jeg bestemte meg for at jeg skulle prøve å se for meg huset vi skulle være i.

Hvordan så det ut, mon tro?

 

I videoen under forteller jeg om hva som skjedde:

 

 

Det er ikke noe “mystisk”, rart eller “okkult” med dette!

 

Jeg “bare” lekte meg, for jeg skulle ikke prestere noe som helst.

Det var heller ikke nøye om det ikke stemte.

For: Hvilken rolle spilte det i denne sammenhengen?

Jeg kunne bare boltre meg, droppe å være rasjonell og fornuftig…

 

Så ble resultatet av “leken” at det faktisk stemte veldig !

 

Jeg er overbevist om at intuisjonen kan trenes opp.

Den fungerer nesten som en muskel.

Blir den fullstendig ignorert og overkjørt av det rasjonelle sinnet, går den i dvale…

Å våge å stole på intuisjonen kan være bra i mange sammenhenger.

Det er ikke alltid vi liker det som “Den Indre Veilederen” prøver å si oss.

Da er det i hvert fall lett å overkjøre denne stemmen.

 

Nylig ble en dør lukket for meg…

Eller:

Jeg kan vel heller si at jeg lukket den sjøl…

…fordi jeg ikke slapp inn i akkurat det “rommet” jeg ønsket meg.

 

Det hadde føltes som å si ja til det nest beste.

Innerst inne vet jeg imidlertid godt…

…at det som er til det beste for meg…

…er at det ble som det ble… 

 

 

 

“Oslo Summer Mela” var en fargerik fest på flere måter.

Ikke minst på grunn av de flotte klesdraktene!

 

Jeg spurte disse jentene om det var greit at bildet av dem kom på bloggen min!

Jenta som står som nummer to fra venstre, fikk en hyggelig overraskelse kort tid etter at dette bildet ble tatt!

 

Hun fikk nemlig premie for beste antrekk blant ungdommene!

 

Damen som står i midten her, med oransje kjole, fikk premie for flotteste antrekk blant de voksne kvinnene.

 

I videoen under holder hun en liten “takketale” i form av sang og dans!

 

Det var også premie for fineste antrekk blant barna.

Denne sjarmerende (og litt sjenerte jenta) stakk av med den!

 

Hun var ikke så lett å få i tale, men akkurat da jeg begynte å filme hadde hun tydeligvis sagt noe som fikk Sarabjit til å le hjertelig!

 

Mange hadde også gjort seg veldig flid med hårpynten:

 

 

 

I garderoben var det noen småjenter som sparket fotball. Jenta til venstre var god til å drible. Hun tok et godt tak i stakken mens hun viste gode ballferdigheter!

Så ble det brått slutt på moroa…

Den unge mannen som eide fotballen, kom nemlig og hentet den!

 

 

Vi damer er litt rare…

Da jeg ankom festen, og så hvor mange flotte antrekk kvinnene hadde, angret jeg på valget av kjole!

Knekort kjole, med litt “strutteskjørt”…

…og cardigan jakke over, liksom…

 

Sjøl om jeg ikke har antrekk som passet inn i dette konseptet, så kunne jeg ha iført meg noe som lignet litt mer på det de andre hadde!

Et øyeblikk følte jeg meg som: “Fremmed Fugl i Forsamlingen”!

Men… tilsynelatende var det ingen andre som tok notis av det.

Jeg opplevde festdeltagerne som veldig inkluderende!

 

 

 

 

 

“Du er velkommen til å være med!”

Det sa Sarabjit da hun fortalte meg om festivalen.

 

Det var i forbindelse med at jeg intervjuet henne i juni:

“Jeg jobber fra sjelen.”

 

I dag gikk arrangementet av stabelen…

…og jeg var med!

 

Etter litt trasking fram og tilbake på Skedsmo, og noe forvirring i forhold til “google maps”, fant jeg omsider fram!

 

Jeg ble møtt med blide fjes allerede ved inngangen.

De eneste jeg kjente fra før var Sarabjit og mannen Surjinder, men her var det ikke noe problem å komme i kontakt med folk!

Jeg opplevde energien i lokalet som varm, leken og inkluderende!

 

Her er arrangements-komitéen!

 

Sarabjit og jeg!

 

DJ’en styrte musikken. Her var det heftige danserytmer!

 

 

Disse jentene hadde det skikkelig moro!

 

 

 

Her er det visst noen som skiller seg litt ut i klesveien…

Jeg fikk skryt og oppmuntrende ord da jeg prøvde meg på dansegulvet…

…så da ble jeg jo rent overmodig til slutt!

 

 

Denne jenta filmet dansinga mi! Jeg spurte om det var greit for henne å være med på bloggen min!

 

Nydelig klesdrakt!

 

Det var mange flotte antrekk. De som ble vurdert som best, fikk premie!

I neste innlegg får du (blant annet) se vinnerne!