For noen år siden avtalte jeg en “date” med en mann jeg hadde blitt kjent med på en nettside.
Han foreslo at vi skulle møtes på en kafé etter jobb, og kanskje rusle en tur etterpå?
Jeg tenkte derfor at dette var noe som kanskje kom til å vare noen timer…
…alt ettersom hvordan kjemien stemte mellom oss.
Mannen virket veldig sympatisk.
Han hadde en vennlig og litt sjenert utstråling.
I løpet av den knappe timen vi satt på kaféen, kom han inn på at det var et litt anstrengt forhold mellom ham og moren til sønnen. Han hadde blitt pappa i ganske voksen alder. Gutten var i midten av tenårene. På grunn av det dårlige forholdet til moren, hadde faren mindre samvær med sønnen enn han ønsket.
Det var ikke slik at han “la ut” om det, eller utdypet det på noen måte.
I så fall hadde jeg blitt veldig skeptisk…
…tatt i betraktning at det var første gangen vi møttes.
Så viste det seg at sønnen hadde ringt ham rett før daten vår.
Gutten hadde vært på trening, og nå ville han gjerne komme hjem til pappa en tur.
Derfor måtte faren rett hjem og lage pizza.
Spaserturen han hadde nevnt på, kunne det derfor ikke bli noe av.
Daten varte en knapp time…
Nå vil noen kanskje tenke at han brukte dette som en “unnskyldning” for å slippe unna ei dame som ikke hadde falt helt i smak…
Selvfølgelig kunne det være slik…
Men:
Han foreslo at vi skulle gå i følge til parkeringsplassen, slik at vi fikk litt mer tid sammen.
Da vi skulle skilles, ga han meg en forsiktig klem og sa at dette hadde vært trivelig.
Han antydet at vi kanskje kunne treffes igjen snart…?
Nå ringte imidlertid varselklokkene i mitt hode:
“Her må jeg regne med å måtte gå inn i rollen som “Den Forståelsesfulle”. Jeg må være forberedt på at avtaler med meg stadig blir avlyst til fordel for samvær med sønnen.”
Det handlet ikke om at jeg ikke forsto hans dilemma!
Altså at han ikke turte/ønsket å avvise en sønn som han ikke fikk tilbringe så mye tid sammen med.
Jeg orket bare ikke å gå inn i et forhold, der jeg antagelig kom til å havne i rollen som:
“Hun som alltid forstår at avtalene med henne må vike plassen for andres ønsker og behov!”
Den rollen hadde jeg mer enn smakt på tidligere, og det fristet ikke til gjentagelse.
Det handler om en følelse av å få være litt viktig. Det handler også om å vise vilje og evne til å stå opp for et nytt forhold – ta vare på det og beskytte det. Selvfølgelig er det alltid andre hensyn å ta. Noen ganger må en bare godta at ens egne ønsker må komme i andre rekke.
Men: Særlig dersom ungene er voksne, har de ingen rett til å komme foran mors eller fars nye kjæreste i alle sammenhenger.
For noen år siden snakket jeg med en dame som hadde funnet kjærligheten i godt voksen alder. Både hun og kjæresten hadde voksne barn som nettopp hadde flyttet ut av redet.
Mens hennes sønn applauderte forholdet, og ga uttrykk for at han var veldig glad for at “Mutter’n” hadde fått kjæreste, gjorde hans voksne barn det stikk motsatte. De boikottet rett og slett all form for samvær.
Flere ganger ble de invitert til å spise lunsj eller middag sammen med pappa og kjæresten.
Først takket de kanskje ja, men så lot de være å møte opp; og det uten å gi beskjed.
Hun syntes selvfølgelig at dette var fryktelig vondt og leit!
Her var det altså duket for mange konflikter…
…og kanskje til og med brudd?
Eller…?
I videoen nevner jeg at jeg har hatt en tendens til å havne i forhold der jeg har sett på mannen som “Et Reparasjons-objekt”. Det har vært et mønster hos meg.
Innlegget under skrev jeg i desember 2017. Den gangen var jeg overbevist om at jeg var i ferd med å komme meg ut av “Reddende Engel”- mønsteret mitt.
I ettertid har jeg fått erfare at det fortsatt var et stykke igjen…
Jeg vet ikke om jeg har kvittet meg med mønsteret nå, men jeg er i alle fall rimelig sikker på at jeg har kommet enda et stykke videre på veien.
Det å kunne reflektere over dette på en så oversiktlig måte, føler at jeg tror du har kommet et godt stykke videre ja. Og jeg tror mange kjenner igjen det du skriver også. Jeg kjenner det litt igjen selv. Jeg har alltid vært den som tar hensyn.
Men jeg kom til et punkt hvor helsa mi sa tydelig i fra. Og da erkjente jeg at jeg aldri kom til å finne en som ville forstå dette og være med og ta hensyn til meg også midt oppi alt. Så jeg ga opp. Og det var da han dukket opp, mannen med stor M 😉 Det er klart at han MÅ ta masse hensyn til meg. Men jeg må også ta hensyn til ham. Han er jo tross alt alenepappa. Heldigvis har både mine og hans barn stor glede over vårt forhold, så jeg ser på meg selv om enormt heldig. For de hensynene jeg må ta, er ikke i nærheten av det jeg har opplevd tidligere. Nå tas det hensyn til meg også, og da er det en balanse som føles god 🙂
Så ja, jeg kjente igjen mye her i det du forteller 🙂
Ja, det må føles som om det er en form for balanse i det å ta hensyn – ellers blir det en form for negativ tilpasning. Veldig bra at du har det godt i forholdet. Ofte er det når vi gir opp at vi åpner opp for at det vi har ønsket oss kan skje. Når vi kaver etter noe, så er det akkurat som om det låser seg.🌹
Selv om jeg kan forstå valget denne fyren tok, er jeg ikke enig i det. Ved å slippe alt han måtte ha i hendene med det samme denne tenåringen gav lyd fra seg på denne måten, mener jeg han fort kan legge til rette for at det blir en uvane hvor sønnen braser inn og ut av farens liv etter eget forgodtbefinnende. Jeg mener faren her skulle gjort seg litt kostbar, og med det signalisert at en må gi [av sin tid] for å få. Det kan godt være at guttungen ble sur, og derav enda tverrere i hht samvær, men om så, ville nok besøket i utgangspunktet kun ha vært i en eller annen vinnings hensikt, og dermed ha en svært så begrenset menneskelig verdi.
For mitt vedkommende, som ikke har det med å gå inn i den ‘reddende engel’ -rollen du beskriver her, ville han etter alt og dømme kunne få en ny sjangse, men når det skjer deg, som har denne ‘svakheten’, blir det annerledes. At en stadig ender med de samme uheldige relasjonene, skyldes jo at en har noe i underbevisstheten som drar en mot den respektive mennesketypen, så tar en dette med i betraktningen, vil jeg tro du gjorde det rette valget..
Jeg er absolutt ikke uenig med deg. Poenget mitt er at det ikke var min oppgave å fortelle ham hvordan han skulle forholde seg til sønnen sin. Det var noe han eventuelt måtte finne ut av sjøl. Heldigvis var jeg klok nok til å innse dette akkurat DEN gangen!😊
Uff da. Typer som snakker mye om ungene sine på første møte er ikke noe å ta vare på. Eller snakker masse om ex – de er ikke ferdig og vil ikke bli det i lang fremtid. Hopp unna……
Ja, det er nok best å hoppe unna slikt. Det var en gave at det kom fram allerede på første date.😊
Nei, ikke lenger en fikser, men har vært det før. Nå er det kjærlighet -uten fiksing 😀 Klart man vil være prioritert. Og man må passe på seg selv og hvilke grenser man ikke vil over 🙂
Sånn er det. Å bruke krefter på fiksing er bortkastet. Sette foten ned (og stå for det) er noe annet. Da må en også være klar for å gå videre alene hvis det er noe som oppleves som helt uholdbart.😊