På nettet fant jeg ei bok med tittelen:

“Det er ikke din skyld at du er tjukk!”

Den er skrevet av lege Siri Aabel.

I følge omtalen beskriver den en spesiell diett du kan gå på.

Denne dietten skal være gunstig dersom du mener at overvekten skyldes stoffskifteproblemer.

 

Jeg har ingen planer om å lese boka.

Det var tittelen som vekket min interesse.

Jeg liker nemlig ikke ordet “skyld”.

I mange sammenhenger mener jeg at det med fordel kan byttes ut med ordet “ansvar”.

 

Hva om boktittelen hadde blitt endret til:

“Det er ikke ditt ansvar at du er tjukk!”

(Betydningen er nesten den samme som om det hadde stått “din skyld”, men likevel er det en nyanseforskjell!)

 

Hvem sitt ansvar er det i så fall???

 

Et voksent menneske med normal fatteevne, er fullt ut i stand til å forstå at det er en sammenheng mellom kroppsvekt og mengden (eller typen) mat man putter i munnen. Det betyr at vedkommende ikke kan fraskrive seg ansvaret for sin egen overvekt.

(Å være undervektig er en litt annen skål, for enkelte strever faktisk med å legge på seg!)

 

Vi kan finne mange gode unnskyldninger for å være overvektige:

 

“Jeg sliter med smerter og slitenhet. Jeg har verken ork eller mulighet til å være særlig fysisk aktiv!”

Det er fullt forståelig, men man blir uansett ikke veldig overvektig hvis ikke kalori-inntaket er høyt. Det er kostholdet som er det mest avgjørende.

Trening bidrar til økt forbrenning, men du skal trene veldig hardt og mye for å kunne holde vekta om du f. eks får i deg 3000 kcal om dagen. (Og er en kvinne på 50+)

 

“Jeg har lavt stoffskifte, det er derfor jeg er overvektig!”

Jo, en viss sammenheng er det trolig her…

…men jeg kjenner personer som har diagnosen hypothyreose…

…som både er slanke og veldig fysisk aktive.

Å ha lavt stoffskifte er derfor ikke ensbetydende med at man behøver å bli overvektig.

 

“Jeg spiser ukontrollert når jeg er lei meg og stresset!”

Hvem har ikke stappet innpå sjokolade, potetgull og annet snop i en sådan stund?

Jeg har funnet ut at det er best at jeg for det meste ikke har sånt i skapet…

Om jeg må gå til butikken for å få tak i noe når godtelysten melder seg…

…er terskelen litt større for at jeg gjør det!

 

En av mine svakheter er…

…ost!

Jeg kan “maule” Norwegia -ost.

Som regel har jeg en stor kladd i kjøleskapet!

 

Dette er meg høsten 2014…

 

Dette bildet ble tatt i august 2018, rett før jeg flyttet til Oslo.

 

Da det nederste bildet ble tatt, var jeg ca 10 kg lettere enn i 2014.

 

Jeg trenger kanskje ikke si at jeg følte meg adskillig mer vel da jeg var slank?

Denne vekta holdt jeg fra våren 2017 og fram til litt ut på høsten 2018. Det hadde ikke vært en brå vektnedgang. Vinteren 2016 gikk jeg ned 4-5 kilo. I løpet av det neste året forsvant de neste 5-6 kiloene.

 

Ved juletider i fjor begynte jeg å merke at det hadde sneket seg på noen kilo igjen.

Badevekta mi hadde kollapset. Jeg hadde derfor ikke samme mulighet til å følge med på hva jeg veide.

Det jeg merket det på, var selvfølgelig at buksene satt litt strammere, og at det ble mer som “tøt” over bukselinninga.

 

Slik ser jeg ut nå.

 

Bildet lyver litt, fordi speilet står skrått…

…og da virker man smalere.

I enkelte klesforretninger har jeg opplevd at speilene står skrått…

Smart!

 

Nei, det er ingen krise på noen måte!

Jeg vil anta at det skiller rundt 4 kilo fra bildet som ble tatt i 2018.

 

“Har hun ikke større problemer å bekymre seg for…

…så har hun neimen ikke mye å klage over!”

 

Kanskje tenker du det?

Jeg er så hjertens enig med deg!!

Jeg er glad for at jeg har tilgang på mat og kan spise meg mett.

For alle er ikke det en selvfølge!

 

Men…jeg vil ikke tilbake til 2014-nivå!

 

Det var slitsomt å bøye seg for å knyte joggeskoene.

Jeg hadde ofte sure oppstøt fordi bukfettet presset oppunder ribbena.

Jeg merket at jeg ble hengende etter når jeg gikk tur med venninner som var lettere og slankere enn meg.

(Og sjølsagt også litt bedre trent).

En annen ting som gjør at jeg ikke vil bli overvektig igjen, er at det har vært mange tilfeller av diabetes i familien min…

Overvekt og diabetes type 2 henger jo ofte sammen.

 

Dessuten:

Jeg likte ikke mitt eget speilbilde, eller å se bilder av meg sjøl, slik jeg var i 2014.  

Jeg følte meg pløsete og utilpass!

 

Det følger ofte med en del skam rundt det å være overvektig.

Særlig hvis det er snakk om voldsom overvekt. 

“Jeg eier ikke karakter!” “Jeg er lite tiltrekkende på grunn av fedmen min!” 

Sånne tanker gjør en seg gjerne, når kiloene baller seg på.

 

Jeg veide like mye da jeg var 15 som jeg gjør nå.

Den gangen var jeg overvektig.

I dag er jeg vel det som kan kalles “normalvektig”.

 

Jeg fikk ofte kommentarer på at jeg var lubben da jeg var i midten av tenårene.

Ordet “feta” fikk jeg slengt etter meg mer enn en gang.

Det er langt fra greit å rope “feta” etter noen!

Ingen skal plages og mobbes på grunn av fedme. (Ikke for noe annet heller!)

 

Jeg synes imidlertid det er helt innafor at helsevesenet stiller krav om vektnedgang.

For eksempel om man behandles for tilstander som helt klart forverres av overvekt; sånn som slitasje i knær/hofter, hjerteproblemer eller diabetes.

 

Det er mitt ansvar hvis jeg er for tjukk! 

Pr i dag har jeg ingen god “unnskyldning” for at jeg legger på meg…

 

Da Frodithen og jeg var på Storosenteret nå nylig, var jeg innom Clas Ohlson og kjøpte ny badevekt.

Jeg har ikke veid meg ennå…

 

Jeg skal ta rev i seila ei ukes tid først…

…bare for å kjenne at buksa etter noen dager eter seg litt mindre inn i vomma enn den gjør nå! 

Målet er å komme seg på den riktige sida av 70-tallet igjen i løpet av en måned. 

 

Om ca en måned skal jeg komme med en liten oppdatering her på bloggen.

Det gjelder både om jeg har klart å skjerpe meg…

…eller om ståa er den samme som i dag!

Det er bra å legge litt press på seg sjøl.

Jeg synes jo det vil være litt pinlig å innrømme det…

….om jeg bare har fortsatt i samme spor.

 

Til dels vil jeg ned i vekt på grunn av helsa…

…men minst like mye…

…på grunn av forfengelighet!

 

Det må jeg bare tilstå…

 

 

 

Nylig gikk jeg inn på en nettside som førte meg til en film som Tv2 laget for en tid tilbake.

Det var en dokumentar om ungdommer som har alvorlig grad av ME. (Kronisk utmattelse).

Den heter “De bortgjemte”. (Den er å finne på TV2 Sumo.)

 

Jeg har skrevet noen innlegg om årene da jeg var nede for telling.

For min del bekreftet filmen det jeg i dag er overbevist om.

 

Jeg fant også en side som het “Recovery”.

På denne siden leste jeg historier, og så videoer, av og med folk som har blitt friske igjen.

Det de kunne fortelle, bekrefter også mye av den overbevisningen jeg har i dag!

 

Da jeg var som sjukest og mest utmattet, kunne ikke ti ville hester ha overbevist meg om det faktum at jeg opprettholdt mine egne symptomer på grunn av mitt eget tanke- og adferdsmønster.

Jeg var ekstremt opptatt av symptomene…

… og leste alt jeg kom over om sjukdommen på nettet.

Jeg snakket sjukdom og symptomer det aller meste av tida…

Jeg tenkte sjukdom…

Jeg la opp livet og hverdagen min etter “sjukdommen”…

 

“Sjukdommen” oppsto som en følge av at jeg ville være flink og snill pike…

Jeg var veldig mye styrt av et ønske om å prestere, og av et ønske om å bli godt likt!

Jeg var drevet av ytre motivasjon og et behov for bekreftelse…

Jeg hadde store problemer med å sette grenser.

 

Som en følge av alt dette slet jeg meg ut!

Min “løsning” ble så å MElde meg ut.

Det var en eneste måten å slippe unna alt ansvaret  jeg påla meg sjøl…

…men som jeg inne i meg anklaget omgivelsene for å ha påført meg!

 

Jeg hadde absolutt hatt mange utfordringer og belastninger i tida før jeg ble sjuk…

Det skjedde mye i livet mitt som det var slitsomt å forholde seg til.

Like fullt var det min måte å takle det på som var hovedårsaken til at det ble så galt.

 

Nylig leste jeg et innlegg skrevet av en person med diagnosen ME.

Det var som å lese mine egne tanker for ca 15 år siden…

Tilsynelatende forsket hun veldig mye i sin egen tilstand.

Vedkommende var ekstremt opptatt av pulsen sin…

Hun testet den jevnlig…

…førte et slags diagram virket det som.

 

Jeg hadde høy puls store deler av døgnet da jeg var som sjukest.

Noen ganger raste den av gårde med mer enn 120 slag i minuttet, sjøl om jeg satt eller lå dønn rolig. Det dundret og dunket i hele kroppen og det suste i ørene. Jeg opplevde det som ekkelt og skremmende.

 

Det skyldtes indre uro og stress…

…som igjen bidro til at jeg ble utmattet.

Jo mer fokus jeg hadde på pulsen, jo høyere ble den.

Så hendte det også at pulsen var rimelig lav; noen og femti slag i minuttet.

Da ble jeg urolig for det !

 

Om “favoritthobbien” din er å sjekke pulsen mange ganger i timen…

…da er det heller hodet enn kroppen det er noe galt med…

 

Jeg relaterte alt til sjukdommen…

Den dagen jeg for alvor begynte å fatte hva dette egentlig handlet om…

…begynte min“Recovery”!

 

Jeg kjenner at jeg blir oppgitt og trist når jeg leser innlegg som det med puls-fikseringen…

Jeg fikk lyst til å kommentere det innlegget…

…nevne noe av det jeg har skrevet her…

…men jeg gjorde det ikke…

 

Hvorfor?

 

Jo, fordi jeg innså at det hadde vært respektløst av meg å gå inn på hennes arena og forsøke å påtvinge henne mine overbevisninger.

Denne bloggen er min arena. Det er her jeg kan komme med mine synspunkter og overbevisninger. I alle fall så lenge jeg ikke bedriver hets og sjikane, eller nærmest går til angrep på noen.

 

Det er få som våger å motsi en ME -pasient når hun eller han legger fram “dokumentasjon” på sjukdommen.

Vedkommende har nemlig som regel “lest seg opp” og “forsket” på alt som finnes av materiale om tilstanden. De fleste som har diagnosen ME er nemlig som oftest “flinke”. Blir de først virkelig engasjert i noe, så blir de det til gagns! På ett vis veldig sta, viljesterke og rimelig gode til å argumentere for sine overbevisninger. På andre områder følsomme, ettergivende, vinglete og bløthjertede.

(Denne beskrivelsen passer veldig godt på meg!)

Det at mange er så gode til å snakke for seg og virker så “fornuftige, kloke, realistiske og tapre” bidrar til at det nesten er umulig å skjønne hva dette antagelig handler om. Den som er sjuk skjønner det heller ikke.

 

Så får de kanskje også støtte fra helsevesenet.

Forskning viser:

“Man må lære seg til å leve med sjukdommen”.

“Dette blir du aldri frisk av!”

 

Jeg tror ingen har klart å “hvile” seg frisk av ME.

Jeg var verst om morgenen, og det hjalp ikke at jeg hadde tatt sovemedisin og sovet tungt i mange timer

 

Det er altså, som regel, nokså nokså nytteløst å argumentere.

Jeg vet…

…for jeg har vært der, og det til gagns!

 

Når et menneske tilsynelatende er så sjukt, så er man jo livredd for å forverre tilstanden . For eksempel ved å si noe som kan oppfattes som at man ikke tror at plagene er reelle.

Symptomene og fornemmelsene, i form av smerter, ubehag og ekstrem utmattelse, ER jo der.

 

Jeg tror denne frykten for å gjøre noe “galt” særlig kan gjelde foreldre som har barn/ungdommer som er sjuke av ME.

Det må være fryktelig vondt å se barnet sitt i en slik tilstand.

Jeg har full forståelse for at mange gjør alt de kan for å unngå å konfrontere eller presse den sjuke på noen som helst måte.

 

For noen år siden snakket jeg med en sjukepleier som hadde hatt jobb i et sjukehus.

En gang hadde det kommet inn en kvinnelig pasient med diagnosen ME.

 

Vedkommende var veldig sjuk…

 

Det som imidlertid var litt rart…

…var at kvinnen lå i senga og skrev ned en detaljert “oppskrift” om alle hensyn som måtte tas til henne og tilstanden.

Personalet mottok fire tettskrevne A4-sider om alt de måtte passe på…

Det hadde hun faktisk ork til…

..sjøl om hun ikke orket stort annet…

Er det ikke litt merkelig…?

 

Jeg kunne ligge å snakke i timevis i telefonen…

Stort sett snakket jeg om plagene mine…

 

Det hadde jeg energi til…

…men ellers orket jeg svært lite…

Plagene var reelle…

…men når det var noe jeg virkelig ville…

…så klarte jeg å mobilisere og gjennomføre det.

 

Når jeg måtte…

…så klarte jeg!

 

Om noen som leser dette, er i den tilstanden som jeg var i for 15 år siden…

…vil de kanskje reagere med å gå i forsvar og bli sinte.

 

Det er helt naturlig.

Jeg forstår det…

…fordi jeg ville ha reagert på samme måte sjøl den gangen.

 

 

Ingen sjukdomshistorier eller forløp er helt like.

Langt fra alle som har diagnosen ME vil kjenne seg igjen i alt jeg skriver her…

…men en del fellestrekk er det.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Det har blitt få treff med Frodithen de siste ukene.

Hun klarte jo å hoste på seg ribbeinsbrudd for noen uker siden.

Denne uka har vi tatt igjen det forsømte…

…med to treff i løpet av få dager!

 

I dag tok vi en tur til Botanisk Hage!

Jeg knipset ingen naturbilder der i dag, men det ble noen “modellbilder”, uten at vi var så veldig “modellkledd”.

 

Her har jeg brukt selfiestanga mi.

Etter litt startvansker, ble det omsider noen bilder!

 

På beverens(?) arena… (Er litt usikker på hvilket dyr dette skal forestille!)

Vinden gjorde at håret kom i ansiktet på meg hele tida.

Dette er et bilde jeg normalt ville ha vraket, men så synes jeg det er noe naturlig over det!

 

På fredag var Frodith og jeg en tur på Storo-senteret.

Frodith fikk seg et par lekre bukser, mens jeg kjøpte badevekt og strømpebukse!

Vi tok en tur innom “Jordbærpikene”. Der knipset jeg dette bildet!

 

Frodiths innlegg fra den dagen finner du HER.

 

 

“Det trenger vel ikke å være noe motsetningsforhold mellom disse tingene?”, tenker du kanskje?

Ja, visst kan man både tjene gode penger og ha en fleksibel arbeidsdag med varierte oppgaver.

 

Men:

Stort sett må det til en ganske stor arbeidsinnsats, dersom man skal tjene godt og “stige i gradene”. 

 

Nylig diskuterte jeg dette med jobb og trivsel med ei venninne.

Vi innså at det hadde vært dette med å tjene penger som hadde vært hoveddrivkraften vår når vi hadde valgt jobber.

Ikke slik å forstå at noen av oss har hatt stillinger som har medført en veldig høy inntekt.

Det har bare vært slik at vi noen ganger kanskje har takket ja til det første (og ikke alltid beste).

Trivsel, og en følelse av å være “rett kvinne på rett plass”, har kommet i annen rekke.

 

Noen ganger har jeg tenkt:

Denne jobben skal jeg bare ha til jeg finner noe annet!”

Så har det likevel endt med at jeg har blitt i jobben i flere år, fordi det har vært enklest og tryggest.

 

Jeg trenger så absolutt å finne meg en jobb nå.

Samtidig skal jeg ikke ta en jobb kun for lønnas del, hvis jeg innser at dette er noe jeg kommer til å mistrives veldig med. Det må være noe ved jobben som tiltaler meg ved siden av lønns-utsiktene!

 

Sist uke var jeg i et jobbintervju.

Jeg gruet meg ikke, og var heller ikke nervøs under intervjuet. 

Da jeg gikk hjem, tenkte jeg:

“Denne jobben har jeg virkelig lyst på!”

Det er en jobb der jeg kan komme med forslag/innspill, og være med på å utforme hva som skal skje i løpet av arbeidsdagen.

Noen ganger kan det gjøres endringer på kort varsel dersom det er hensiktsmessig.

Stort sett liker jeg å ha det litt uforutsigbart. Ellers blir det kjedelig! 

 

Noe som også betyr mye for meg, er at jeg slipper å forholde meg så mye til…

…byråkratiet!

Det er ikke så mange “Overkikkadorer” som skal trekke i trådene i denne jobben! 

 

Nå vet jeg jo ikke om jeg får jobben.

Jeg får snart vite om jeg blir valgt ut til å bli med i neste intervjurunde.

Blir jeg det, vil det gå enda noe tid før jeg får vite det endelig utfallet.

 

Hva veier tyngst for meg…? Jeg er ikke i tvil!

 

 

 

Jeg hadde en prat med mor i telefonen nå nylig.

 

Det har nettopp vært valg!

Mor er nok adskillig mer oppdatert på hva som foregår på den politiske arenaen enn meg.

 

Det ble litt snakk om miljøet, og om hva som virkelig monner når det gjelder å redusere skadelige utslipp av ymse slag.

 

Mor er miljøbevisst på sin måte.

Hun har alltid vært et naturmenneske.

Fysisk aktiv; og nokså foretaksom av seg.

På mange måter passer hun til karakteristikken: “guttejente”.

 

Kjole kan man jo iføre seg i blant, sjøl om man er av det sporty slaget!

Her er mor knapt 17 år. Jeg tror bildet ble tatt da hun var på en tur i England  sommeren 1947.

 

Dagen før vi snakket, hadde hun vært en tur på åkeren.

Der dyrkes det, blant annet, poteter.

Hun hadde plukket rester etter potetopptakinga.

25 kilo småpoteter ble resultatet av “æftasøkta”.

 

“Å lang ti brukte du på det, a?” spurte jeg.

“Å, det vart fell rundt en time, tenkjer je!”

 

Dette er jo også en form for miljøvern.

Altså: Å ta vare på det som blir liggende igjen. Det som ellers ville ha råtnet.

 

Småpoteter er godt det!

Om en koker dem med skallet på, så er de enklere å skrelle.

 

Man kan jo også velge å steke dem i stekepanne.

Da bør de få godgjøre seg i olje eller smør i rundt 10 minutter.

Så kan man krydre med litt maldonsalt, pepper og urter etter smak.

Det er rene delikatessen!

 

Dette bildet er tatt sommeren 2016. Her er mor nesten 86 år.

 

Jeg har publisert det før. 

Ikke akkurat slangemenneske, men ganske så mjuk og ledig…

 

Det er mye snakk om gener.

Noen er født med bedre forutsetninger enn andre, både når det gjelder fysisk og mental helse.

Like fullt tror jeg at det å være fysisk aktiv er vesentlig.

 

Mor har hatt både et stygt armbrudd og et veldig komplisert benbrudd på sine eldre dager.

Hun har trent iherdig for å restituere seg begge gangene. Det har nok absolutt bidratt til at hun ikke har fått store men av disse bruddene.

Det å bevare lysten på å utforske og lære; la seg engasjere…

…er nok ganske vesentlig for å bevare en god mental helse opp i godt voksen alder!

 

 

 

 

Det traff meg så veldig…

…diktet hennes Oddveig…

 

Så enkelt og “æilminn’li” som vi gjerne sier på Hedemarken.

Diktet hadde hun delt på Facebook. Det var der jeg fant det.

 

Jeg sendte ei melding på “Messenger”, og spurte om det var greit at jeg delte diktet på bloggen min?

“Bare koselig det!” var svaret jeg fikk!

 

Så…

…her er diktet hennes Oddveig:

 

 

Hei sammar, hen vart det ta deg?

Je va’ itte ferdig med å bade!

Itte ha’ je fått brukt alle stuttbuksen’ mine hell.

 

Grilling og bruning av legger på terrassen;

har je gjort det a’, egentlig?

 

Ligga på et teppe i graset

og høre fønvind i trekronom

og bier i toppform.

 

Lunt regn i håret og mårråsdøgg under fotblada.

Glømme klokka,

plukke bringebær i skogen,

mens sola gjør godt på skuldrom…

 

Kom att en tur a’ , sammarn!

 

Oddveig Graathen

 

Dette er bildet Oddveig brukte som illustrasjon.

 

(Kvaliteten blir ikke helt topp når man knipser bilde av et bilde på pcen.

Jeg gjorde det slik for å omgå reglene for deling av andres bilder på FB.)

 

Etter fjorten dager uten lys på badet, begynte jeg å bli litt lei av stemningsfull, batteridrevet lyslenke…

Dessuten var det ikke lenger fullt så festlig å iføre seg hodelykt når fjeset skulle fikses på morran…

 

I helga kom portneren hjem fra ferie. Husverten og jeg hadde blitt enige om at jeg skulle snakke med ham før vi kontaktet elektriker.

Femten minutter etter at jeg hadde sendt melding, sto han utenfor døra mi.

Han er en veldig ekspeditt og trivelig fyr!

 

Han løftet av dekselet på bryteren…

…trykket og vred litt…

…og det ble lys!

 

Lykkelig var jeg!

Men…i dag tidlig funket det ikke.

Nå hadde jeg jo sett hva portneren gjorde, så da fant jeg ut at jeg skulle prøve meg som “elektriker light”.

(I dobbel forstand!)

 

Men…lys ble det ikke…

 

Det som derimot skjedde…

 

…var at hele leiligheten ble mørklagt!

 

Hadde jordfeilbryteren slått seg av i ren protest, på grunn av et klåfingret kvinnfolk?

 

Plutselig kjente jeg at det luktet svidd i leiligheten…

 

Ikke for alt i verden om jeg turte å slå på jordfeilbryteren igjen!!

Det ble en ny telefon til portneren…

Litt engstelig blir man jo, når det lukter svidd, samtidig med at jordfeilbryteren går.

 

Portneren tok det veldig med ro.

Han forklarte meg hvordan jeg skulle uskadeliggjøre lysbryteren, og ga meg navnet på et elektrofirma.

Etter å ha konferert med husvertens mor, gikk jeg trøstig i vei.

 

Noen ganger har man flaks, altså!

To timer senere var elektrikeren på plass!

 

Han fikk det til å lyse på badet, men var enig i at lysbryteren burde skiftes!

Den var litt ødelagt i dekselet.

Dessuten litt slarkete og  “gammel og utgått på dato”.

 

Det han imidlertid IKKE forsto var at jordfeilbryteren hadde slått ut…

Heller ikke kunne han forstå hvorfor det hadde luktet svidd.

Han begynte å spørre meg ut om hva annet jeg hadde bedrevet på morgenkvisten…

 

Det var da jeg kom på det!

 

“Je hadde akkurat laga meg smoothie da jordfeilbryter’n slo ut.”

 

Da elektrikeren fikk se på blenderen, var han ikke i tvil:

Der var synderen som hadde fått jordfeilbryteren til å reagere!

(Blenderen har vært litt hanglete ei stund. Derfor har jeg nylig bestilt ny pakning til den.)

 

“Jeg kan ta den med meg og kaste den for deg!”

Det var jo vakkert gjort…

Antagelig turte han ikke la meg være alene med blender – duppeditten så mye som ett sekund til!!!

 

Nå venter jeg altså på pakningen jeg bestilte, men noen blender har jeg ikke…

Det ble en lærdom til den nette sum av kr 395,- for min del…

 

For husverten blir det nok dyrere, men det var godt å vite at det ikke var fiklinga mi med lysbryteren som gjorde utslaget. Jeg hadde heldigvis ikke gjort skaden verre på den fronten.

 

Se så fint det lyser gjennom “baderomsvinduet”!

 

Nærbilde av det nye lysbrytervidunderet! (I midten her!)

 

Forresten så lærte jeg jeg noe mer i dag! Nemlig ved å observere elektrikeren da han skiftet et par gjenstridige, utgåtte lyspærer for meg!

 

Det forteller jeg mer om i videoen under!

 

 

 

 

 

 

“Da kan du lukke øynene og puste dypt inn tre ganger…”

 

Frisørlærling Thea holder hendene foran fjeset mitt, slik at jeg kan snuse inn den behagelige duften av peppermynte. Det gjør godt for en tett og rennende nese…

 

Så begynner hun å massere skuldrene og nakken min…

…akkurat passe hardt…

…sånn at det gjør litt vondt, men aller mest…

…godt!

 

“Her er vi opptatt av at frisørbesøket skal være en helhetlig opplevelse!

Det handler ikke bare om kundens hår.”

 

Jeg tok ingen bilder under massasjen.

Da ville jeg bare…

…nyte…!

 

 

Her er jeg nettopp ferdig med hårvask og hårkur!

Mens Thea ordner kaffe og vann til meg…

… foreviger jeg “dama med turban”!

Jeg synes faktisk det er litt stilig med håndkleet dandert på den måten!

 

Håret mitt er slitt, og sterkt preget av at det er lenge siden jeg var hos frisøren.

Klyper i håret, og “lag for lag”- klipp! Her gjøres det grundig.

 

Etter at Thea har tørket håret, bruker hun rettetang.

Når håret er glattet helt ut, er det enklere å utføre “finjusteringer” , slik at det blir helt jevnt.

 

 

En liten selfie foran disken sammen med Thea før jeg går!

 

Thea har et veldig behagelig og vennlig vesen. Lett å snakke med er hun også!

 

 

Dette var min beste opplevelse hos frisøren noensinne…

Jeg vil anbefale det på det varmeste!

 

Jeg har vært hos frisør to ganger etter at jeg flyttet til Oslo for nokså nøyaktig ett år siden.

Begge gangene har det dreid seg om “Drop-in”.

Det sier seg sjøl at det ikke blir tid til særlig mye velvære når “stoppeklokka” er stilt inn på 15 minutter.

Bare det å se på klokka som tikker og går rett foran meg, er noe jeg opplever som stressende.

Det føles som å være en del av et samlebånd…

 

Selve klippen blir heller ikke optimal.

Om du går til denne typen drop in -salong, så blir håret “rett avklipt” – og ferdig med det!

Egentlig er det nesten slik at en like gjerne kan be ei venninne gjøre jobben…

…ved hjelp av “frisørsaksa” fra Clas Ohlson.

Om du ikke synes det er så nøye, og vil ha det rimeligst mulig, så er det greit nok…

…en gang i blant.

(Selvfølgelig er det variasjoner innenfor dette tilbudet også, men disse 15-minutters seansene har jeg ikke så god erfaring med.)

 

I og med at jeg klippet meg hos lærling, falt det mye rimeligere enn om jeg hadde valgt en ferdig utdannet frisør eller stylist. Thea har gått to år på skole og fullført ett år av lærling-tida si. Hun begynner derfor å bli ganske erfaren.

 

På “Luv” er de opptatt av å bruke miljøvennlige produkter. 

For meg er det viktig.

 

Denne hårkuren kjøpte jeg i forbindelse med at jeg var i følge med Frodith da hun bestilte time der for noen uker siden.

Jeg er veldig godt fornøyd med den…

…når jeg først husker å bruke den!

(Det er så fort gjort å glemme å ta seg tid til de fem minuttene ekstra i dusjen sånn ca en gang i uka!)

 

Frodiths innlegg om hennes frisørbesøk kan du lese HER.

 

 

 

Jeg har bestilt ny time om tre måneder.

Mitt bløte, fine hår har nemlig ikke godt av at det går nærmere et halvt år mellom hvert frisørbesøk…

Dessuten er dette noe jeg vil unne meg en gang i blant.

 

Så behagelig og bra var det!

 

(Innlegget er ikke sponset!)

 

 

Det ble ingen valgvake for mitt vedkommende i går.

 

Jeg var en av sløvingene som ikke brukte stemmeretten denne gangen.

Antagelig hadde jeg ikke stemt uansett. Jeg var nemlig helt i villrede om hva jeg skulle stemme.

En tettpakket søndag, og en snørrete mandag, gjorde nok også litt av utslaget.

 

Etter en god og varm dusj, krøp jeg under dyna klokka 21.30.

På nattbordet lå rullen med snytepapir parat.

 

Da jeg våknet i dag, var formen fortsatt laber…

 

Jeg hadde noen tanker rundt et mulig blogginnlegg i går kveld, men i dag tenkte jeg:

“Je orker itte å blogge i dag hell!”

Mine vibrasjoner var definitivt nokså lave…

“Je vil bære tusle rundt her heme i dag…”

(Jeg priste meg også lykkelig over at det ikke var i dag jeg skulle i jobbintervju!)

 

Men…på badet var det nesten tomt for dorull/snytepapir, og i kjøleskapet var det temmelig glissent.

(I alle fall til å være i mitt kjøleskap!!)

 

I går besto middagen av stekt potet, gulrot og løk, toppet med tørkede urter og et par tomater.

Det fungerte fint det, men i dag kjente jeg at jeg ville ha litt mer proteinrik føde.

Derfor måtte jeg ta en tur til butikken.

 

Da jeg tuslet bortover mot Kiwi, ble jeg passert av en kjempediger mann.

Jeg vil tro han var nærmere to meter høy. I tillegg var han bredskuldret og røslig.

Haka var dekket av frodig skjeggvekst!

En skikkelig bamse!!

 

Han holdt en liten ryggsekk i den ene neven.

Plutselig begynte han å oppføre seg litt merkelig…

Han holdt tommelen i været flere ganger…

…tilsynelatende uten grunn…?

 

Men…

…plutselig fikk jeg øye på årsaken til den pussige adferden…

 

…og så skjedde det noe som virkelig høynet mine vibrasjoner betraktelig!

 

 

 

Det er moro å være “Flue på veggen” i Oslo.

Jeg går jo ofte alene, og da har jeg ekstra god mulighet til å vende oppmerksomheten mot det som skjer rundt meg.

Å ferdes i byen, kan noen ganger føles som å være med på et teater.

På bussen, trikken, på kafeer og i gata. Det skjer noe nesten hele tida.

Som regel er det ikke de store, dramatiske tingene.

Det er alle de ulike menneskene, adferden deres, stemningene og dialogene som gjør susen. 

 

Sangen “Gøy på landet” har en strofe i seg som er sånn:

“Sånt no’ hakke vi i by’n, nei det har vi ikke!”

Det er en del ulikheter mellom bygd og by…

Bylivet har også mye som bygda mangler.

 

Akkurat nå, og i nærmeste framtid, vil jeg fortsette å være litt sånn “Bohem i By’n”!

Jeg ønsker absolutt å få meg en litt mer stabil jobb og inntekt nå…

…men bylivet vil jeg holde fast ved en stund til!

 

 

 

 

 

I forrige innlegg skrev jeg om at jeg var litt snurt og fornærmet.

 

Slik er det bare i blant…

 

I helga var jeg på samling i Female Leadership igjen.

Dette var den siste helga da vi er samlet på denne måten, men senere i høst skal vi på en utenlandsreise sammen!

 

Ett av temaene som Fay (Skandsen) tok opp denne helga, var det med å høyne vibrasjonene sine.

Følelser og sinnstemninger har ulike vibrasjoner.

Det å være sur og fornærmet, har selvfølgelig en lav vibrasjon.

(Jeg vet ikke hvordan dette måles, men vi fikk mange eksempler i helga.)

 

Derfor er det viktig å ta seg sjøl ut av den modusen; i alle fall for en stakket stund!

Det er ikke det samme som å flykte fra “dårlige” følelser.

Jeg vil heller si at det handler om å ta seg et “frikvarter” fra dem.

 

Å bo i omgivelser vi trives i, og synes er vakre, høyner våre vibrasjoner.

 

Her er et par eksempler fra huset til Fay og mannen Øystein:

“Gullsko” i gangen…

En liten statue av gudinnen Kuan Yin…

 

Takknemlighet har en høy vibrasjon…

 

Hvis jeg holder på med noe jeg trives med, og blir oppslukt av, høynes min vibrasjon.

 

I videoen kommer jeg med et par eksempler på dette.

Jeg synger også et sjølkomponert vers som jeg diktet i går!

 

 

 

Når halsen er rusten, og snørra renn’,

når hue er blytungt, og panna brenn’:

Ja, da er det bæst å le skrøtten få kvile,

ta livet med ro, og slett itte fortvile!