Det er kanskje litt naivt…
…å dele (på en offentlig blogg) at man ønsker å treffe “noen”…?
I alle fall når man er en dame på godt over 50…?
Jeg har jo valgt å dele noen erfaringer rundt mine nettdating-opplevelser.
Forsøkene på å finne “En Venn i Særklasse” har vært ganske så mislykket.
Det er et par år siden jeg var medlem på ei sånn side.
Jeg tviler sterkt på at jeg noen gang kommer til å melde meg inn i noe tilsvarende igjen.
Så sent som i vår etterlyste jeg en mann som:
“Vil rusle hånd i hånd med meg på Aker Brygge i sommer”.
Nylig opplevde jeg noe som fikk meg til å reflektere litt igjen:
“Har jeg lyst til å møte en mann nå?” Er jeg klar for en ny “Bli kjent”- fase?
Svaret ga seg ganske fort:
“Å nei…je orker itte dætta nå!”
Det krever nemlig ganske mye energi å skulle begynne helt på scratch for å bli kjent…
…samtidig som man har i bakhodet at dette kanskje skal føre til et kjæresteforhold.
At det fort kan bli litt krampaktig og anstrengt, sier seg vel i grunnen sjøl?
Dessuten handler det om:
Frykt for at forventninger ikke skal innfris…
Frykt for ikke å være pen nok, interessant nok eller “god nok”.
Frykt for at det samme skal skje…
…igjen…
Frykt for at gamle mønstre fortsatt ikke har gått ut på dato…
Frykt har en lav frekvens…
Det er ikke den beste bagasjen å ta med seg i møte med et annet menneske…
Nylig var jeg i et jobbintervju.
Jeg var nesten ikke nervøs.
Egentlig var det nysgjerrighet jeg følte mest på.
Jeg ble innkalt til neste runde…
Heller ikke under det intervjuet var jeg nervøs.
Hva utfallet blir, er uvisst en stund til…
…men nå er det opp til arbeidsgiver.
Om jeg ikke får tilbud om jobben, kommer jeg ikke til å tenke på hva jeg skulle ha sagt og gjort annerledes. Jeg prøvde bare å svare så oppriktig jeg kunne, uten å forstille meg på noe vis.
Det som var viktig var at både arbeidsgiver og jeg skulle få mulighet til å danne oss et inntrykk:
Kan jeg være rett person for denne jobben?
Tenk om jeg kunne ha klart å være like avslappet i møte med en mann jeg følte interesse for!?
Jo, jeg vet jeg kan være det også…
…for jeg har jo opplevd fine, avslappede stunder sammen med menn.
Det har ikke vært bare helsvart…
…sjøl om det har gått skeis noen ganger!
“Men…je orker itt’no dating-trafikk nå. Je vil bruke tida mi på andre ting!”
For ett år siden flyttet jeg til Oslo, etter 55 år som “Bygdemenneske”!
Jeg har følt meg litt som “Askeladden på Eventyr” i tida etter at jeg kom hit…
Den følelsen er der fortsatt; blandet med en annen følelse:
Jeg trenger mer struktur i hverdagen nå.
Friheten og “Bohemlivet” smaker ikke like godt lenger.
Ønsket om å ha “noe å gå til”, kombinert med behovet for å ha noe mer stabil inntekt, medfører altså at det å finne inntektsbringende arbeid er prioritet nummer en akkurat nå.
Dessuten har jeg begynt med noe som jeg er nødt til å fokusere på (og jobbe med!!) dersom jeg skal få godt utbytte av kronene jeg har investert i det.
Så…
…derfor er jeg nok ikke i dating – eller flørtemodus nå…
Å si ja til å treffe noen bare av nysgjerrighet…
…og et ønske om spenning og adspredelse, blir helt feil for meg.
Det blir jo nærmest som å holde et annet menneske for narr…
Tommel opp for at du blogger om dette!
Man bør være litt klar, men helst være klar over hvor klar man er, eller ikke , overfor menn som kanskje kan bli mer enn en venn. Har en veninne som ville spleise meg med en hun mente passet og jeg kjente jeg fikk helt “hetta”. Ja, nysgjerrig, men orker jeg det der med å bli kjent… Jeg skrattlo og pustet lettet ut når han likte det han så bl.a via bloggen, men at jeg var for gammel…:) Han var noen år yngre da… Det var i alle fall en oppklarende opplevelse over å bli klar over at men ikke var riktig klar….:)
Vi kan jo alltid finne på unnskyldninger for å la være. Kanskje blir jeg aldri “klar”, men akkurat nå skal det veldig mye til at jeg vil fatte interesse for noen! Det er andre ting som kjennes mye viktigere nå. Slik har jeg ikke alltid følt det, så derfor vet jeg at jeg ikke kan være aktiv på “Stevnemøte-fronten” nå. Orker ikke dette : “Møtes for å se om om det kan bli noe mer”? Det må bare bli noe som eventuelt kommer helt av seg sjøl…at det skjer helt naturlig! 🙂 Ja, de fleste menn vil ha yngre damer virker det som! Det er kanskje bare de som er godt over 60 som vil ha damer i 50 – åra?? 😉
Har vært der, Kari.
Slapp av og elsk det livet du har, plutselig “snubler” du over en. På feil (?) sted og helt uforberedt.
La det utvikle seg, uten forventninger, nyt samværet. En avslappet holdning er viktig. Ha en fin søndag, nå kommer sola her.
Jeg er så enig med deg, Mari! Jeg måtte gjennom noen runder med nettdating (og få noen andre nokså slitsomme erfaringer) før jeg kom til det punktet hvor jeg står nå. Nyte øyeblikket uten å legge langsiktige planer eller tenke hvor det skal føre hen…DET føles riktig for meg nå dersom jeg skulle treffe en uten at det er “meningen”. I så fall håper jeg at en likesinnet dukker opp. En som tenker: “Vi tar det som det kommer!”, uten å ha noe bestemt mål med det. Det betyr ikke at man ikke skal behandle hverandre ordentlig, bare at man ikke presser relasjonen inn i noe, eller skaper urealistiske forventninger! 🙂
Det å lete etter en mann er omtrent som å lette etter et plagg til en anledning. Når man MÅ ha f.eks. en kjole, så finner man det ikke, men den kan dukke opp når man er på utkikk etter noe annet. Sånn er det med kjærligheten også, – den dukker mest sannsynlig opp når man ikke leter så veldig, men er åpen for det.
Helt greit at man ikke alltid er i modus til det! Og den der bli-kjent-greia er stress! Lykke til med både jobb og andre ting! Klemmer <3