På nettet fant jeg ei bok med tittelen:

“Det er ikke din skyld at du er tjukk!”

Den er skrevet av lege Siri Aabel.

I følge omtalen beskriver den en spesiell diett du kan gå på.

Denne dietten skal være gunstig dersom du mener at overvekten skyldes stoffskifteproblemer.

 

Jeg har ingen planer om å lese boka.

Det var tittelen som vekket min interesse.

Jeg liker nemlig ikke ordet “skyld”.

I mange sammenhenger mener jeg at det med fordel kan byttes ut med ordet “ansvar”.

 

Hva om boktittelen hadde blitt endret til:

“Det er ikke ditt ansvar at du er tjukk!”

(Betydningen er nesten den samme som om det hadde stått “din skyld”, men likevel er det en nyanseforskjell!)

 

Hvem sitt ansvar er det i så fall???

 

Et voksent menneske med normal fatteevne, er fullt ut i stand til å forstå at det er en sammenheng mellom kroppsvekt og mengden (eller typen) mat man putter i munnen. Det betyr at vedkommende ikke kan fraskrive seg ansvaret for sin egen overvekt.

(Å være undervektig er en litt annen skål, for enkelte strever faktisk med å legge på seg!)

 

Vi kan finne mange gode unnskyldninger for å være overvektige:

 

“Jeg sliter med smerter og slitenhet. Jeg har verken ork eller mulighet til å være særlig fysisk aktiv!”

Det er fullt forståelig, men man blir uansett ikke veldig overvektig hvis ikke kalori-inntaket er høyt. Det er kostholdet som er det mest avgjørende.

Trening bidrar til økt forbrenning, men du skal trene veldig hardt og mye for å kunne holde vekta om du f. eks får i deg 3000 kcal om dagen. (Og er en kvinne på 50+)

 

“Jeg har lavt stoffskifte, det er derfor jeg er overvektig!”

Jo, en viss sammenheng er det trolig her…

…men jeg kjenner personer som har diagnosen hypothyreose…

…som både er slanke og veldig fysisk aktive.

Å ha lavt stoffskifte er derfor ikke ensbetydende med at man behøver å bli overvektig.

 

“Jeg spiser ukontrollert når jeg er lei meg og stresset!”

Hvem har ikke stappet innpå sjokolade, potetgull og annet snop i en sådan stund?

Jeg har funnet ut at det er best at jeg for det meste ikke har sånt i skapet…

Om jeg må gå til butikken for å få tak i noe når godtelysten melder seg…

…er terskelen litt større for at jeg gjør det!

 

En av mine svakheter er…

…ost!

Jeg kan “maule” Norwegia -ost.

Som regel har jeg en stor kladd i kjøleskapet!

 

Dette er meg høsten 2014…

 

Dette bildet ble tatt i august 2018, rett før jeg flyttet til Oslo.

 

Da det nederste bildet ble tatt, var jeg ca 10 kg lettere enn i 2014.

 

Jeg trenger kanskje ikke si at jeg følte meg adskillig mer vel da jeg var slank?

Denne vekta holdt jeg fra våren 2017 og fram til litt ut på høsten 2018. Det hadde ikke vært en brå vektnedgang. Vinteren 2016 gikk jeg ned 4-5 kilo. I løpet av det neste året forsvant de neste 5-6 kiloene.

 

Ved juletider i fjor begynte jeg å merke at det hadde sneket seg på noen kilo igjen.

Badevekta mi hadde kollapset. Jeg hadde derfor ikke samme mulighet til å følge med på hva jeg veide.

Det jeg merket det på, var selvfølgelig at buksene satt litt strammere, og at det ble mer som “tøt” over bukselinninga.

 

Slik ser jeg ut nå.

 

Bildet lyver litt, fordi speilet står skrått…

…og da virker man smalere.

I enkelte klesforretninger har jeg opplevd at speilene står skrått…

Smart!

 

Nei, det er ingen krise på noen måte!

Jeg vil anta at det skiller rundt 4 kilo fra bildet som ble tatt i 2018.

 

“Har hun ikke større problemer å bekymre seg for…

…så har hun neimen ikke mye å klage over!”

 

Kanskje tenker du det?

Jeg er så hjertens enig med deg!!

Jeg er glad for at jeg har tilgang på mat og kan spise meg mett.

For alle er ikke det en selvfølge!

 

Men…jeg vil ikke tilbake til 2014-nivå!

 

Det var slitsomt å bøye seg for å knyte joggeskoene.

Jeg hadde ofte sure oppstøt fordi bukfettet presset oppunder ribbena.

Jeg merket at jeg ble hengende etter når jeg gikk tur med venninner som var lettere og slankere enn meg.

(Og sjølsagt også litt bedre trent).

En annen ting som gjør at jeg ikke vil bli overvektig igjen, er at det har vært mange tilfeller av diabetes i familien min…

Overvekt og diabetes type 2 henger jo ofte sammen.

 

Dessuten:

Jeg likte ikke mitt eget speilbilde, eller å se bilder av meg sjøl, slik jeg var i 2014.  

Jeg følte meg pløsete og utilpass!

 

Det følger ofte med en del skam rundt det å være overvektig.

Særlig hvis det er snakk om voldsom overvekt. 

“Jeg eier ikke karakter!” “Jeg er lite tiltrekkende på grunn av fedmen min!” 

Sånne tanker gjør en seg gjerne, når kiloene baller seg på.

 

Jeg veide like mye da jeg var 15 som jeg gjør nå.

Den gangen var jeg overvektig.

I dag er jeg vel det som kan kalles “normalvektig”.

 

Jeg fikk ofte kommentarer på at jeg var lubben da jeg var i midten av tenårene.

Ordet “feta” fikk jeg slengt etter meg mer enn en gang.

Det er langt fra greit å rope “feta” etter noen!

Ingen skal plages og mobbes på grunn av fedme. (Ikke for noe annet heller!)

 

Jeg synes imidlertid det er helt innafor at helsevesenet stiller krav om vektnedgang.

For eksempel om man behandles for tilstander som helt klart forverres av overvekt; sånn som slitasje i knær/hofter, hjerteproblemer eller diabetes.

 

Det er mitt ansvar hvis jeg er for tjukk! 

Pr i dag har jeg ingen god “unnskyldning” for at jeg legger på meg…

 

Da Frodithen og jeg var på Storosenteret nå nylig, var jeg innom Clas Ohlson og kjøpte ny badevekt.

Jeg har ikke veid meg ennå…

 

Jeg skal ta rev i seila ei ukes tid først…

…bare for å kjenne at buksa etter noen dager eter seg litt mindre inn i vomma enn den gjør nå! 

Målet er å komme seg på den riktige sida av 70-tallet igjen i løpet av en måned. 

 

Om ca en måned skal jeg komme med en liten oppdatering her på bloggen.

Det gjelder både om jeg har klart å skjerpe meg…

…eller om ståa er den samme som i dag!

Det er bra å legge litt press på seg sjøl.

Jeg synes jo det vil være litt pinlig å innrømme det…

….om jeg bare har fortsatt i samme spor.

 

Til dels vil jeg ned i vekt på grunn av helsa…

…men minst like mye…

…på grunn av forfengelighet!

 

Det må jeg bare tilstå…