…så ville jeg vel ha gjort en del ting annerledes…
Blant annet ville jeg ha laget kategorier, slik at det hadde vært enklere å finne fram i blogg-arkivet mitt.
Nå har jeg så mange innlegg, at jeg synes det er nærmest uoverkommelig å sortere dem.
Dessuten er jeg ikke villig til å legge så mye jobb i akkurat det.
For meg ville trolig ikke alle timene jeg måtte ha brukt på det stått i forhold til gevinsten.
Enkelte innlegg ville aldri ha blitt skrevet…
…og i hvert fall ikke blitt publisert!
Det er ikke mange innlegg som har blitt slettet fra bloggen min…
…men det har skjedd noen få ganger.
Enkelte ganger har jeg sjøl innsett at jeg har trødd feil.
Og…
…et par ganger har jeg slettet etter påtrykk fra andre.
Den ene gangen var jeg enig i at det var riktig…
…den andre gangen var jeg det ikke…
Hvem eier en historie?
Eier jeg min historie?
I de aller fleste sammenhenger er det jo flere deltagere i historien…
…og alle har sin historie …
…om historien…
Enhver står gjerne sin egen variant (og versjon) nærmest.
Jeg skrevet om at jeg har hatt perioder i livet der jeg har strevd veldig med psyken min.
I forbindelse med det, har jeg også fortalt at jeg brukte beroligende medisiner da jeg var på det verste.
Dessuten at jeg ikke var enkel å forholde seg til…
…og at jeg gjorde mange rare sprell i håp om å bli kurert.
Hva om en person i mine omgivelser hadde skrevet om min sjukdomsperiode sett fra hans eller hennes synsvinkel?
Hadde jeg tålt det?
Jeg tror at svaret er “ja”.
Det hadde sjølsagt kommet litt an på vinklingen.
Om vedkommende hadde hatt hovedfokus på egne følelser og reaksjoner, framfor å utlevere detaljer om min adferd og min sjukdom, ja så hadde jeg trolig tenkt at det var greit. Da hadde det kanskje hatt en nytteverdi for andre som sto i noe av det samme?
Når en person i en familie får en alvorlig sjukdom, så får det ringvirkninger for de som er rundt.
Spesielt dette med psykiske lidelser er fortsatt litt tabu for mange.
Jeg husker at jeg følte skam over å slite med “nerver”.
I perioder gjemte jeg meg litt for omgivelsene, fordi jeg følte at jeg ble sett på som “rar”. Ikke orket jeg å være særlig sosial heller.
I 2015 skrev jeg et slags “dikt” som jeg la ut her på bloggen.
Jeg har flikket litt på det, og deler det på nytt her.
Diktet er jo holdt i en humoristisk tone…
…men det er også en undertone av alvor.
Å kan je blogge om?
Je kan skrive om no’ je er gla’ ti’.
Je kan skrive om gryter med mat i.
Je kan skrive om uro og angst,
hell om fritid og fiskjing og fangst.
Je kan skrive om kjoler og bluser,
og om slaskete, utvaske’ truser.
Je kan skrive om slikt som ….
…beruser!!
Je kan skrive om rampete katter…
…og om det som kan framkalle latter.
Je kan skrive om silikonpupper,
og om salat og hem’laga supper.
Je kan skrive om værp’sjuke tupper!
Je kan skrive om ekstravaganse,
hell om budsjett som er i balanse…
Je kan skrive om opplevd romanse…
…at je ELSKER å drømme…og danse!!!
Je kan skrive om rytme og takt,
og om storfe og fjøsstell og slakt.
Je kan skrive om æljhund og jakt.
Je kan skrive om misbruk og makt!
No’n er streite og samfunnsbevisste…
No’n er glade…og noen er triste…
Noen skriver om det døm har miste’…
Det er godt at vi itte er like…
Vi kan heie, og huje og skrike…
…men så lenge vi itte er leie…
…kan vi skrive om hør våres “greie”!
Kari Sætersmoen
Lenge var jeg veldig bevisst på at jeg skulle prøve å holde min identitet skjult for “allmennheten”. Jeg delte imidlertid innlegg på facebook, så alle mine “venner” der visste om blogginga mi.
Etter at jeg begynte å legge ut videoer, er det jo en smal sak å finne ut hvem jeg er.
Dermed er “hemmelighetskremmeriet” for lengst et avsluttet kapittel.
Noen liker bedre å lytte enn å lese.
Derfor legger jeg også ut en video der jeg leser diktet:
Jeg har jo kategorier på bloggen min jeg ..men etter jeg “flytta” til nye bloggen glemte jeg å arkivere etter kategori..og nå orker jeg ikke rydde i det..tror jeg ! Jeg ville blogga slik jeg har gjort..selv om jeg ser på noen av innlegga i ettertid og ikke syns di er så bra akkurat..hehe.. Tenker at det du har delt har vært helt innafor det man bør kunne formidle fra livet sitt jeg da.. 🙂 Og det diktet var jo skikkelig gøyalt og “spott on” eller hva det heter.. Ønsker deg ei fin ny uke <3
Jeg mener det er den enkelte som er eier av sin historie. Om en skulle dele hvordan en opplever slikt som en av våre nærmestes sykdom, slik du nevner her, er jeg enig i din oppfatning om at det måtte vært fritt for opplysninger om selve sykdommen/tilstanden, og kun gått på egne følelser/erfaringer rund dette. Om en derimot skulle fortelle noe som helst om selve tilstanden, ville det eventuelt måtte klargjøres med vedkommende på forhånd
Det diktet er så flott 🙂 Jeg tenker at alt du har skrevet har vært “innafor” <3
Det er det som er så fint, en lærer underveis. Nå syns jeg du har produsert veldig mange fine innlegg, alle har jeg nok ikke klart å få med – men koser meg med måten du formulerer det på. Og diktet ditt hadde snert.
Jeg laget meg kategorier…men ha, ha, tror bare jeg sjøl som forstår dem. Vurderte for en stund siden å bygge det opp med andre navn, men det vil nok ta fryktelig med tid.
Når en skriver er det sin subjektive historie en skriver om, og når andre blir med i den historien må en tenke seg om. Jeg tar med mye om barna mine, fordi jeg vet de liker det. Foreldra mine også. Men mye av det andre lar jeg bare ligge. Her om dagen tok jeg faktisk et bilde utenom det jeg bruker, spurte om jeg kunne bruke det i blogg. Liker egentlig ikke markedsføre blogginga mi…egentlig litt morsomt, være en blogger som ikke liker å markedsføre seg…..:D :D.