Jeg skrev nylig et innlegg om hvordan jeg opplevde at det oppsto en form for rivalisering mellom meg og en ekskjærestes barn for noen år siden…….
Det kan du lese HER
Det ble en delvis skjult sjalusi……mye fortielse og mange misforståelser begge veier…..tror jeg.
Jeg har måttet gå i mange grøfter……. og gjort meg mange erfaringer på livets vei……
….for å bli LITT klokere….
Forholdet jeg siktet til i dette innlegget, hadde ikke livets rett. Han og jeg var for ulike, og hadde svært forskjellig syn på hva vi ønsket oss i et forhold…..
Jeg har likevel gjort meg noen tanker om hva jeg ville ha gjort annerledes helt fra starten….om jeg hadde møtt på de samme problemstillingene i dag…..
Noe av det aller viktigste…… :
Det er INGEN TING som haster når man er i startfasen av et (mulig) forhold!
Det å ta seg tid – og la ting få utvikle seg naturlig, DET er vesentlig!!
Det er imidlertid ikke så lett…..når man er yr, forelsket og kjærlighetshungrig!!!!
I dag ville jeg ha “datet” på nøytral grunn i starten – og latt være å involvere unger, familie og vennekrets i forholdet før det hadde gått en stund……
Det går an å bli ganske godt kjent via e-post og telefonsamtaler. Jeg tror imidlertid at det er viktig at man også møtes ansikt til ansikt med jevne mellomrom, slik at man ikke skriver og snakker med et “fantasifoster”.
– Åssen blir det nå ? Skal DE flytte til OSS, eller skal Vi flytte til DEM?
Det var den yngste sønnen hans (Den gang 10 år) som kom med dette spørsmålet den første gangen han var med faren sin til meg og min familie.
Han satte ord på følelsene sine….og frykten…… :
Blir hverdagen min vesentlig forandret nå som pappa har fått kjæreste????
Han hadde måttet forholde seg til to hjem og en stefar fra han var ganske liten.
Skulle det bli ENDA mer å forholde seg til nå da…..?
Det var jeg som svarte……..at vi ikke hadde noen planer om å flytte sammen! (Og det var sant – i alle fall for mitt vedkommende!)
Det ble bare sagt i en bisetning – ikke utdypet noe videre.
Jeg tror ikke faren tok slike samtaler med unga sine…..
Jeg tok dem….etter hvert …med mine…..
I forelskelsens rus er det fort gjort å bli fjollete…..og ikke minst egoistisk!!!
Det ER ikke moro for ungene (sjøl om de nærmer seg voksen alder) å se at mor og far springer rundt som to fjortiser og susser og klemmer rett foran nesa på dem!
Det kan føles flaut….og det kan også virke ekskluderende!
Her ser jeg tydelig at min eks-kjæreste og jeg feilet!!
Vi skulle ha begrenset dette til å holde hender eller sitte litt i armkroken i blant……
……..for når vi var sammen med unga, skulle vi først og fremst ha opptrådt som FORELDRE……..ikke som turtelduer!!
God kommunikasjon, ærlighet og oppriktighet kan løse opp i mye.
Hvis man våge å snakke med unga, kalle en spade en spade, og TRYGGE dem i forhold til hva de kan forvente …..så er mye vunnet.
Jeg er veldig skeptisk til å slå sammen to familier, altså flytte sammen med “mine ” og “dine”.
Kjæresteparet har VALGT hverandre……..men ungene har IKKE fått velge.
De må plutselig forholde seg til en ny “søskenflokk”.
Det ER mulig å få slikt til å fungere, men det krever god forberedelse og, ikke minst, bevissthet, raushet, klokskap………og kunnskap fra de voksne!!
Når det gjelder voksne, utflyttede unger, står jeg fast ved det jeg skrev i det forrige innlegget.
De skal skape sitt eget liv, og kanskje stifte egen familie. De må tåle at de ikke støtt og stadig kommer i første rekke hos mor og far – enten familieforholdene er slik eller sånn……
(DET blir de bare egoistiske og hensynsløse av!)
……men også her er god kommunikasjon viktig!
Man må VÅGE å si hva man ønsker…..og de to som har valgt å bo sammen på sine eldre dager – skal ta hensyn til hverandre ……stå sammen….
….og heller tåle at det kan bli litt sure miner og såre følelser i starten!
Menn må også våge dette…..
……..i stedet for å opptre som umælende “dotter”, eller sutre bak ryggen…… vekselvis overfor unger og kjærester…….
……..stikke hodet i sanden …..
………og håpe at : “Det går seg vel til!”
Sjølsagt har vi kvinner også mye å lære, og vi kan fort gå i de berømmelige “grøftene”……
Jeg kan nevne : “Offer-grøfta”, “Martyr – grøfta”, “Snill og forståelsesfull (enn så lenge) – grøfta” “Fornærmet lita jente – grøfta”…..osv….osv…….
Jevnt over opplever jeg imidlertid at vi er mer “på” i forhold til til å snakke om det som føles vanskelig/utfordrende…..
Det er bare det at vi har en tendens til å vente til vi har blitt rimelig frustrerte og sure…..
…….og de tiradene og anklagene vi DA presenterer – DE kommer det sjelden noe godt ut av
Å late som at et problem ikke eksisterer……………..
………er i alle fall ingen god løsning!
Å gå til alters eller flytte sammen når man har barn på hver sin kant ……. byr så absolutt på ekstra store utfordringer……..
…..for man har så mange flere å ta hensyn til…….
(Denne brudebuketten ( i “Stifte og tape-teknikk”) lagde jeg da jeg syslet med tanken på å bli blomsterdekoratør.
Den ble laget til en svart bunad, og jeg prøvde å “ta igjen ” fargene i broderiene.)
