karidansen

Så store “tyttebær” har du vel aldri sett…?

Ikke jeg heller…

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

For dette er selvfølgelig ikke tyttebær…

I går skrøt jeg på meg at jeg antagelig skulle på tyttebærtur i dag.

Men…da jeg hadde stått opp,

kjente jeg at skrotten ennå ikke var i form

til en skikkelig langtur med mange, bratte motbakker.

I ettermiddag ble det likevel en tur…

…med buss!

Jeg var bedt på middag hos kusine T. og mannen.

Sjøl om det langt fra hadde bugnet like mye

som da vi tre var på tyttebærtur i fjor høst, 

hadde de funnet noen liter med store, fine bær.

Om det ble dårlig med tyttebær på meg…

…så ble det altså “matauk” likevel.

Etter at middagen var fortært

gikk nemlig kusine T. og jeg en tur ut i hagen og plukket epler.

“Summer-red” er en av mine favorittsorter.

Jeg har også fått med noen epler av sorten “Inger Marie”.

Dette er et Inger Marie – eple.

Det er helt nydelig i fargen, men den kommer ikke helt til sin rett på bildet.

Kusine T. kunne garantere at eplene var økologiske. 😉

Det er ikke mye som slår smaken av norske epler om høsten!

De importerte eplene vi er henvist til om vinteren

blir tamme i forhold.

Det tar litt tid å få tilbake energien

når man har vært halvskral i noen dager.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Opprinnelig hadde Frodithen og jeg tenkt oss på en langtur i dag.

Det vil si:

Ta T-banen et stykke, for deretter å gå litt i “fjellheimen” i utkanten av Oslo.

I går bestemte vi oss for at dagens tur skulle være litt mindre strabasiøs.

Både vær og helsetilstand tilsa det.

Derfor ble det trikketur til Kjelsås

og rusletur hjem.

Fotografering ble det også underveis:

Se: En helt ekte Karidans-kanin ved elvebredden!

Frodith Fotograf knipser bilder av fargerik blomsterprakt.

Hun passer jo perfekt inn i fargeskalaen!

Villvin er vakkert. Jeg matcher ganske godt i fargene jeg også!

I morgen er jeg invitert med på tyttebærtur.

Det blir nok en tøffere tur, sånn kondismessig.

Derfor har jeg fått lov til å vente med

å bestemme meg sikkert til i morgen tidlig.

Det er godt å bytte ut asfaltjungel med skog i blant.

Jeg satser på at når jeg får ei natt til på meg,

så er formen hakket bedre enn i dag.

For et par uker siden la jeg ut dette innlegget:

På go’fot med Vår Herre?

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Jeg står for det jeg skrev den gangen.

Etter mitt syn er innlegget et nokså uskyldig spark

til han som hadde “bodd på gutterommet”

en god del lenger enn det som er vanlig.

Siden da har denne saken fått et mye større omfang.

I dag har barne- og familieministeren kunngjort at han går av.

Han går også av som partileder i Krf.

I likhet med mange andre, mener jeg at det var uunngåelig.

Nå er trolig de fleste kortene lagt på bordet.

Han må gjøre opp for seg, og ta den straffen han blir idømt.

Jeg forsvarer ikke på noen måte det han har gjort.

Nå synes jeg imidlertid at “Folkets Røst” bør stilne.

Jeg tenker særlig på noe av det som blir lagt ut i sosiale medier.

Enkelte kommentarer er til å få bakoversveis av.

Det holder nå…

Poenget mitt er:

Vi kan alle havne i gapestokken på ett eller annet vis,

sjøl om de færreste opplever at det vi foretar oss

blir til hovedoppslag i nyhetsbildet.

Derfor kan vi tenke oss om før vi velger

å sende saftige spyttklyser

(blant annet i form av sarkasme og ironi)

i fleisen på den som står der.

Bildet under viser langt fra noen gapestokk.

Det er bare et eksempel på naturens finurlige måte

å dekorere en murvegg på…

“Takk for gaven!”

“Takk for meg, og takk for det jeg har fått!”

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Foreldrene mine var nøye med dette.

Jeg skulle takke når jeg fikk en gave.

Når far kom og hentet meg

etter jeg hadde vært i bursdag hos klassekamerater,

fikk jeg alltid det samme spørsmålet da jeg åpnet bildøra:

“Har du sagt takk for deg, og takk for det du har fått?”

Hadde jeg glemt det, måtte jeg gå tilbake.

Det som gjaldt, var å fremføre takken til mor i huset.

Det var gjerne hun som hadde bakt og servert.

Jeg rakte fram handa og neide.

Jeg syntes det var flaut å måtte gå tilbake å gjøre dette.

Men…som voksen tenker jeg at dette var en fin påminnelse 

om viktigheten av å takke.

Det handlet jo også om å vise alminnelig folkeskikk…

Jeg synes også at det er en fin vane å takke for hilsener

og å svare på meldinger.

Når det kommer til meldinger,

så handler det jo sjølsagt om hvilke type meldinger det er.

Gjelder det en beskjed, er det fint å få et “Ok” eller en “Smiley”

som en bekreftelse på at meldinga er mottatt.

Før kunne jeg kommunisere mye via meldinger.

Det gjør jeg sjeldnere nå.

Meldinger er best egnet til korte beskjeder

eller som et lite livstegn.

I de første åra jeg blogget,

svarte jeg på absolutt alle kommentarer jeg fikk på innleggene jeg la ut.

Det kunne utvikle seg til lange dialoger i kommentarfeltene i blant.

Jeg var også en flittig gjest i andres kommentarfelt.

De siste årene har jeg dabbet av når det kommer til kommentarbiten.

Jeg kommenterer fortsatt, men i mindre omfang enn før.

Det kan være at jeg blir spesielt engasjert av et innlegg.

Når det gjelder bloggere jeg har hatt mye kontakt med,

handler det gjerne også om at jeg vi stikke innom

for “å se hvordan det står til”.

Jeg synes også det er koselig å få kommentarer på egne innlegg.

Jeg leser dem alltid,

men jeg gir ikke alltid respons lenger.

Jo, jeg kjenner litt på det…

…at jeg “burde” fordi det er alminnelig høflighet.

Men…

…det er en avveining.

Hvor stor del av bloggen handler om det “sosiale”?

Er det egoistisk å prioritere å skrive innlegg

framfor å svare på kommentarer?

Det finnes ikke noen fasit på dette.

Akkurat i dag følte jeg for å lage en liten “Felles-takk”, 

for å vise at jeg setter pris på å få respons på innlegg i blant.

Dessuten har jeg vært rimelig slapp med å svare den siste uka.

Dette er en “lettvint-løsning”, men like fullt et “Takk”!

Det er naturlig å ville kjempe sin egen sak.

Kanskje særlig hvis en står i en vanskelig livssituasjon.

For eksempel kan det handle om kronisk eller akutt sjukdom,

eller at en føler en blir dårlig behandlet i arbeidslivet.

Det er viktig å sette lys på det

som oppleves som høyst urimelig og urettferdig.

På den måten kan en jo bidra til at skjevheter i samfunnet rettes opp.

Rundt omkring finnes det mange eksempler på

at mennesker har stått opp og talt sin egen sak

og (omsider) fått gjennomslag.

Innimellom er det imidlertid viktig

å heve blikket fra sin egen navle.

Rett og slett innse at man er en del av en helhet.

Noen ganger kan man også “tale andres sak!”

Nylig tok jeg meg i å tenke: “Æsj, je gidd’ itte”,

da jeg så noen be om støtte til en sak som gjaldt en gruppe mennesker.

Det handlet om at jeg hadde gått litt lei.

Jeg synes nemlig at i akkurat denne saken 

har det blitt for ensporet og ensidig.

Jeg skal ikke bare være opptatt av å kjempe for mine rettigheter,

rette pekefingeren mot “samfunnet”,

og nærmest bare kreve!

Jeg må også se på min egen adferd, hva jeg yter,

og, ikke minst, hva jeg faktisk får !

I jobben min skal jeg bestrebe meg på å gjøre mitt beste.

Jeg skal møte presis og utføre arbeidsoppgavene så godt jeg makter.

Føler jeg likevel at jeg blir dårlig behandlet,

og at det er et stort misforhold mellom det jeg yter og det jeg får,

så er det riktig av meg å ta det opp.

For noen år tilbake opplevde jeg en slik situasjon.

Jeg fikk stadig mer ansvar og plikter,

men ingen lønnsforhøyelse.

Til slutt skrev jeg et brev til leder der jeg ga uttrykk for

at jeg syntes dette var urimelig.

Ikke bare ble jeg imøtekommet.

Jeg fikk faktisk mer enn jeg ba om!

Noen ganger lønner det seg å si i fra.

Det er bare viktig å huske på opptre saklig

og å argumentere på en ryddig måte.

På tirsdag trodde jeg at jeg hadde gjort unna det grøvste

av forkjølelsen jeg pådro meg i helga.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Natt til onsdag fikk jeg erfare noe annet!

Jeg har hørt at folk har hostet på seg ribbeinsbrudd.

Da har jeg tenkt

“Det kan da ikke gå an?”

Noe ribbeinsbrudd kan jeg nok ikke skilte med

etter alle hostekulene natt til onsdag.

Bare ømme og støle rygg –  og magemuskler.

I går morges fant jeg ut at jeg skulle holde meg langt unna internett.

Jeg måtte fylle den sløve inne-tilværelsen med noe annet.

Det ble smårydding, støvtørking og lesing.

Dessuten skrev jeg diverse lister over hva

jeg måtte ordne når jeg var ferdig med nettpausa mi.

I dag har jeg gjennomført alt unntatt ett punkt.

Kontoret jeg prøvde å ringe

hadde nemlig bare åpningstid til kl 14, (og jeg ringte kl 14.10!)

Da får det vente til i morgen.

Jeg ble overrasket over hvor godt det var med over

ett døgn uten bruk av mobil og pc.

(Jeg sendte bare et par helt nødvendige sms

for å melde avbud til noe.)

Jeg fikk en slags ro over meg.

I natt sov jeg bedre enn på lenge.

Jeg er litt stolt av at jeg klarte å holde meg i skinnet

og ligge unna mobil og pc i nærmere 36 timer.

Det rykket i scrolle-handa en del ganger…

…men jeg sto i mot.

Jeg hadde nemlig bestemt meg!!

I dag har jeg vært tilbake på nett. 

Jeg følte at jeg måtte svare på et par eposter

og noen Messenger-meldinger.

I dagens samfunn er det dessverre heller ikke

så mye “papirarbeid” en får ordnet uten nett. 

I alle fall er det sabla tungvint uten.

Jeg kommer 100% sikkert til å få tilbakefall…

Dager med ørkesløs scrolling…

Stadig sjekking av ditt og datt…

Men…

…jeg har som mål at jeg skal være “totalt avholdende” en enkelt dag i ny og ne.

For eksempel ha en ( i alle fall tilnærmet) internettfri dag omtrent en gang i uka.

Aller mest ønsker jeg å bli mer strukturert og konstruktiv i internettbruken min.

Det blir nesten som med peanøtter og annet snacks jeg er veldig glad i:

Jeg kan velge å forsyne meg en eller to ganger…

…i stedet for fire – fem.

To store, vanedannende fristelser samlet på ett brett…

(Peanøttposen har forresten vart i nesten ei uke,

og den er mer enn halvfull!)

I helga ble jeg sylte forkjølet.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Siden Norge stengte ned, 

har jeg ikke hatt så mye som en antydning til luftveisinfeksjon.

Derfor har jeg sluppet unna “pinnen i nesa”.

Jeg tok kontakt med jobben på søndag

og ga beskjed om at jeg måtte bli hjemme.

Dessuten googlet jeg: 

“Coronasymptomer, fullvaksinerte” 

Bortsett fra intens hoste og stadige nysekuler,

hadde jeg ikke de klassiske symptomene.

Lukt – og smaksans var noenlunde intakt.

Hodepine og vondt i kroppen hadde jeg heller ikke.

Like fullt bestemte jeg meg for å teste meg.

Utsiktene til ti dager med unødig husarrest fristet ikke.

I går ettermiddag var det tid for testing.

Iført munnbind, snek jeg meg ut døra og inn i fellesoppgangen;

livredd for å møte på noen, og for at jeg skulle nyse eller hoste.

Omtrent slik så jeg ut…

For sikkerhets skyld tok jeg med meg alt jeg hadde av søppel,

i tilfelle det ble siste gang på ti dager at jeg hadde gyldig grunn til å gå ut.

Testinga var langt fra så ille som jeg hadde trodd.

Jeg har hørt folk si at det føltes omtrent som om

“pinnen ble stukket helt opp i hjernen…”

Det er mulig jeg ble utsatt for en snillere testvariant.

Jeg fikk nemlig ingen pinne i halsen.

Det ble bare foretatt x-antall “omdreininger” i hvert nesebor,

uten at jeg opplevde det som en total invadering av bihulene.

På hjemveien klarte jeg kunststykket å rote meg bort.

Avstanden fra her jeg bor til teststedet, var beregnet til 26 minutter.

Det stemte sånn noenlunde.

I det jeg skulle gå hjem, mistet jeg nettilgangen.

(Jeg er helt avhengig av google maps,

hvis jeg går utenom de vante rutene mine.)

Da jeg var på nett igjen,

oppdaget jeg at jeg befant meg rett ved Bislett Stadion,

uten at jeg kunne forstå hvordan jeg hadde havnet der.

På google maps sto det at turen hjem fra Bislett Stadion ville ta ca 42 minutter;

altså 16 minutter mer enn om jeg hadde klart å holde stø kurs.

Da jeg kom til Bislett Stadion,

hadde jeg allerede trasket ganske lenge!

Tatt i betraktning at jeg bor i bydel Torshov/Sagene,

kan man vel trygt si at jeg var på ville veier.

(Teststasjonen er markert med rødt).

Det var nesten så tårene begynte å trille.

Jeg følte meg ikke akkurat i mitt livs form.

Dessuten er det moralsk forkastelig å sette seg på en buss/trikk

når en har luftveisinfeksjon og er på vei hjem fra Corona-testing.

Det ordnet seg til slutt…

Jeg kom meg på rett kjøl igjen…

I dag fikk jeg melding fra HelseNorge om at testsvaret var klart.

Sommerfuglene begynte å flakse litt akkurat da…

Prøvesvaret var…

…negativt.

I morgen har jeg planer om å ta noen små steg ut i verden igjen.

Jeg har fri fra jobb,

så jeg trenger ikke framskynde noe på den fronten.

En liten tur til kolonialbutikken tror jeg imidlertid at det blir.

I alle fall så fremt hosten har roet seg.

Nylig oppdaget jeg at mobildekselet mitt

hadde mistet et hjørne i nedre kant.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Det andre hjørnet falt av for en stund siden.

Dette innebærer at mobilen sitter litt løst,

og har lettere for å falle ut av sitt gode skinn…

Da jeg fant noen fine (og relativt rimelige) mobildeksler på nettet,

lot jeg meg friste.

Jeg bestilte et deksel  med mørk bunnfarge.

Det var dekorert med lilla sommerfugler.

Dette var dekselet jeg mottok:

Joda, det er en viss sommerstemning her,

sjøl om sommerfuglen har fløyet…

Jeg tenkte først at det ikke spilte så stor rolle

at det var både andre farger og annet motiv enn det jeg hadde bestilt.

Verre var det at dekselet slett ikke passet til mobilen min.

Det ble omtrent som å presse foten

til de slemme stesøstrene inn i skoen til Askepott…

Mobildekselet er også “slaskete” og mindre solid

enn det dekselet jeg, tross alt, har hatt i flere år.

Vedlagt i pakken ligger en lapp med ei epost-adresse jeg kan bruke

dersom jeg vil reklamere.

Jeg vet ikke om jeg orker.

Jeg kommer uansett aldri til å bestille mer fra denne nettbutikken.

Det virker ikke akkurat så veldig seriøst…

Det eneste positive var at det var gratis frakt…

Jeg får vel bare skrive det på “læringskontoen”…

Den er ganske full…

Det burde vi ha hatt her til lands.

Jeg påstår absolutt ikke at alle som bor i Norge har det bra.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Men…

…jevnt over er vi veldig priviligerte.

Så godt har vi det,

at mange er freidige nok til å krangle med vaksinatørene

om hvilken type mRNA-vaksine de skal få.

“Får jeg Moderna som andre dose?

Det vil jeg ikke ha!

Jeg vil ha Pfizer jeg, så!

Hvis jeg ikke får det, så går jeg hjem!”

“Vaksineres på en fredag?

Nei, tror du jeg er villig til å ta sjansen på

å bli liggende på sofaen i helga?”

Resultatet av disse holdningene

har ført til at vaksinedoser har blitt kastet

fordi holdbarheten er kort etter at glassene er åpnet.

Nylig snakket jeg med den yngste sønnen min i telefonen.

I likhet med mange andre

hadde han fått tilbud om Moderna som andre dose.

Jeg spurte om han hadde blitt skeptisk

da han fikk beskjed om dette:

“Nei, je tenkte je fekk ta den vaksina je fekk.”

Ja, noen ganger må til og med vi bortskjemte nordmenn

ta til takke med det vi får…

(Hvis vi først har bestemt oss for å takke ja til vaksinetilbudet!)

For ordens skyld:

Jeg er vaksinert med 2xModerna.

Her i Oslo er det veldig mange som har fått den vaksinen.

Denne vaksinen blir nok aldri produsert:

Det er mange måter å bli kjent med nye mennesker på…

Noen ganger kan det virkelig dukke opp hyggelige overraskelser.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

For noen uker siden la jeg ut dette innlegget:

Savnet av et litt større kvinne-nettverk

Ei ukes tid senere lå det et brev i postkassa mi…

I ett av hjørnene på konvolutten sto dette:

Jeg fikk umiddelbart en god følelse.

Det er ikke ofte jeg får brev i postkassa mer.

I alle fall ikke sånne brev!

(Jeg skriver svært sjelden brev sjøl også!)

Avsenderen hadde lest blogginlegget mitt.

På impuls bestemte hun seg for å skrive et brev.

Jeg sendte en sms til svar.

Noen dager senere snakket vi i telefonen.

Umiddelbart opplevde jeg at vi hadde en god kjemi.

Likevel kjente jeg at det kriblet litt i magen

da jeg nylig skulle møte henne nede i byen for aller første gang.

Det er rart med det…

Jeg tok dette bildet av de flotte blomsterbedene ved Nationaltheatret

da jeg var på vei til dette møtet:

“Hei, er det Kari?”.

Et spørrende, vennlig blikk og et forsiktig smil…

Jeg gjenkjente stemmen med det samme.

Noen personer kjennes det bare ut som om man har kjent lenge.

Praten gikk lett og utvungent.

Samtidig ante jeg…

…at vi hadde kunnet være stille sammen også…

…uten at stillheten hadde føltes pinlig.

Humoristisk og morsom.

Direkte, real og tøff…

…samtidig omsorgsfull og empatisk.

Sosial  – og like fullt veldig sjølstendig.

Ei allsidig jente

med mange talenter og mye livserfaring.

Nokså nylig hadde hun opplevd stor sorg

i form av tap av livsledsager.

“Han var mannen i mitt liv…” 

Hun ga uttrykk for at hun hadde mange gode minner

fra årene de hadde hatt sammen.

Ganske raskt hadde hun bestemt seg

for å ta noen praktiske grep

med tanke på å tilpasse seg den nye livssituasjonen.

Det handler ikke om at det er enkelt…

…eller å late som om savnet, og de tunge stundene, ikke eksisterer.

Det handler aller mest om å akseptere det som har skjedd

og gjøre det beste ut av tilværelsen slik den har blitt.

Vi tok en tur til “Oslo Raw” .

Alt de serverer der er vegansk.

Dessuten er maten uten både sukker og hvete.

Jeg koste meg med denne deilige kaka…

Mitt nye bekjentskap og jeg avtalte ikke noe nytt møte.

Vi ble bare enige om å “ta det litt på sparket”.

Det var jo nettopp det som var intensjonen:

Å utvide nettverket, for å ha noen å kunne

være litt impulsiv sammen med i blant!