karidansen

Det var jeg som stilte dette spørsmålet

da jeg gikk rundt på høstutstillinga sammen med Frodithen i dag.

Det var noe for enhver smak der…

Variert kan du si…

“Kunst er vel hva folk ser på som kunst…” sa Frodithen.

Jo, det er vel slik…

Det gjelder å møte med et åpent sinn,

uten å dømme eller kategorisere.

Jeg kan nok ha lett for å gjøre det:

“Dætta der kunne tel og med je ha smort i hop!”

(Sånt sier man ikke når man er på kunstutstilling. Det er respektløst.

Men…jeg kan ha lett for å plumpe ut med det jeg tenker…

…på direkten…)

Fyrstikkesker kan brukes til så mangt…

Kreativt med korn…

Først trodde vi dette skulle forestille en edderkopp…

…men da vi så nærmere etter, viste det seg

å være mange hester som lå oppå hverandre i hesteskoform.

Det kunne se ut som om kunstneren

hadde brukt søppelsekker som materiale.

På flere måter syntes jeg dette var det mest imponerende kunstverket. 

Det må i alle fall ha vært en formidabel jobb!

“Sløyfe og tårer” heter dette bildet:

Jeg fikk noen assosiasjoner til barndommen:

Da jeg var lita, hadde jeg stor hvit sløyfe i håret på 17. mai!

“Kan du itte ta bilde tå meg framma dætta?

Det passer så fint tel klea mine!”

Så måtte vi jo finne noe

som matchet antrekket til Frodithen også…

Du har kanskje observert at vi har på oss nesten like kjoler?

Vi avtalte nemlig på forhånd

at vi skulle ha på oss “Senorita-kjolene” våre i dag.

Når man en sjelden gang er på kunstutstilling,

så må man jo pynte seg!

Jeg fikk forresten litt skjenn av Frodithen da vi var der…

Jeg syntes jeg matchet så fint i fargene her…

…men:

“Det ække no’ fint med den rumpetaska, Kari”.

Nei…man bør vel ikke uttale seg så mye om kunst…

…når man pynter seg med kjole og kåpe…

og har rumpetaske og ryggsekk som “tilbehør”…

Men…

…det er jo veldig praktisk, da…

Jeg står utenfor Eidsvolls-bygningen

sammen med kusine T og mannen hennes.

Annonsørinnhold

10 rimelige europeiske storbyer du kan reise til nå

Vi venter på at guiden skal komme

for å ta oss med på en omvisning inne i bygningen.

Mens vi står der,

kommer det fram at både kusine T. og jeg har vært her før.

Mannen hennes er her for første gang.

Jeg:

“Je var her i 2014. Da var det et stort arrangsjemang her…

Å kunne det væra førr no’ a’?”

I det kusine T. knekker sammen i latter,

går det opp et lys for meg…

(1814-2014…liksom…)

Jeg: “Huff, slik blir det når kjæften går på tomgang!”

Mannen til kusine T. :

“Å, det e’ vel ikkje bare kjeften som går på tomgang…

…hjernen går vel litt på tomgang den au…?”

(Han er sørlending…

Det sier vel det meste…?)

Joda, han kan nok ha rett i

at det har lett for å være en viss sammenheng… 😉

Kusine T. og jeg utenfor den berømte bygningen før omvisningen.

Det var en regnvåt dag…

…akkurat passe vær til en museumsrunde!

Jeg har alltid hatt “fornuftige” gummistøvler.

Annonsørinnhold

Vårens fineste jakker

I tidlig barndom hadde jeg røde.

Så ble det brune, lange gummistøvler,

som jeg kunne vasse i søledammer med.

Det var moro, helt til det ble hull i dem…

På ungdomsskolen, og videre oppover, hadde jeg blå gummistøvler

med hvit kant øverst og hvite såler.

Nå er det noen år siden jeg måtte kassere mitt siste gummistøvel-par.

Etter at jeg flyttet til Oslo, har jeg ikke hatt gummistøvler.

I alle fall ikke før nå…

I og med at jeg har blitt (nesten) ekte Byfrøken,

fant jeg ut at jeg trengte noen snasne

gummistøvler som jeg kan trippe rundt i små sølepytter med.

I dag kom de i posten!

Fine, ikke sant?

Jeg likte veldig godt det rutete feltet på sidene,

sjøl om det sikkert ikke er like vanntett som resten.

Dette er urbane gummistøvler –

ikke støvler til å vasse i myra med!

Støvlene er foret, og det er godt.

Jeg kjøpte en størrelse større enn jeg pleier å bruke,

slik at jeg i tillegg kan ha såler og tjukke sokker i dem.

Det er moro å føle seg fjong på utsida,

men det må føles behagelig på innsida også!

Jeg fikk nylig oversendt et dokument

som jeg ikke klarte å åpne på pcen.

Annonsørinnhold

De beste kuppene innen sport og friluft

Da jeg prøvde,

fikk jeg beskjed om å oppdatere Adobe Acrobat Reader.

Jeg følte meg på gyngende grunn.

Jeg har blitt skeptisk til å installere noe på pcen,

uten å vite hva det egentlig innebærer.

Derfor fant ut at jeg skulle sende ei melding

til den som hadde sendt meg lenken med dokumentet.

(Vedkommende er adskillig mer teknisk anlagt enn meg!)

Jeg beskrev problemet som best jeg kunne.

For sikkerhets skyld leste jeg i gjennom meldinga før jeg sendte den.

Jeg har erfart at det kan lønne seg.

Særlig når jeg skal skrive om noe “teknisk”.

Det var lurt at jeg leste i gjennom…

Ordlista hadde nemlig laget sin egen vri på det hele:

Acrobat Reader hadde blitt til “Acrobat Reidar”.

Jeg føler meg ofte nokså “Acrobat Reidar”

når jeg skal navigere meg gjennom tekniske utfordringer.

Jeg har lett for å miste grepet…

Itte akkurat akrobat…

Det føles godt…

Jeg må nemlig innrømme at jeg har følt meg litt i “tåkeheimen” ei stund.

Annonsørinnhold

Vårens fineste jakker

At det er gråvær og høst har nok hatt en del å si…

…men det har nok handlet aller mest om…

…at jeg ikke har regulert brillestyrken på fire år!

Dessuten var brilleglassene nokså ripete.

For noen uker siden tok jeg synstest i Brumunddal.

Det var altså hele fire år siden sist.

Jeg har brukt den samme optikeren

siden jeg begynte med briller for åtte år siden.

Det finnes sikkert flinke fagfolk i Oslo også…

…men det blir litt som med tannlegen:

Jeg trenger tid på å opparbeide tillit til mennesker

som jeg på ett eller annet vis må slippe nokså tett innpå meg.

En sint forkjølelse stoppet meg sist jeg planla

å hente den nye brillen min.

Derfor var det ekstra stas å endelig få den!

Jeg har trodd at mobilskjermen har vært fettete.

(Noen ganger har den vært det også.)

Men…

…det har ikke hjulpet nevneverdig å rengjøre den.

Jeg fikk litt av en aha-opplevelse første gang jeg sjekket mobilen

etter at jeg hadde satt på meg den nye brillen.

Så klarsynt er det lenge siden jeg har følt meg! 

Jeg er veldig fornøyd med innfatningen!

Brillen sitter godt på.

Sjøl om den er klassisk og enkel,

har den “Det Lille Ekstra”!

Gamlebrillen har jeg lagt igjen i Brumunddal.

Den skal også få nye, tilpassede glass.

Når en har blitt så avhengig av briller som meg,

føles det nesten som krise om de blir ødelagt eller borte.

Dette var jammen godt å få ordnet!

En tale blir ikke bedre jo lengre den er.

Snarere tvert i mot.

Jeg hørte en gang noen si at fire minutter

var makstid når man skulle si noe i “festlig lag”.

Fire minutter er faktisk ganske lenge.

Er man glad i å høre sin egen stemme, flyr tida fort i en sådan stund,

men opplevelsen av tid er ikke nødvendigvis den samme…

…for tilhørerne.

Webinarer er det mange av for tida.

Det er også veldig vanlig at coacher og kursholdere

tar en aldri så liten livesending på sparket

i form av noen minutters enetale.

Når man skal snakke på direkten

(og særlig hvis man har tenkt å prate i mer enn noen ytterst få minutter)

kan det være klokt å forberede seg godt.

Er man godt trent og trygg foran kameraet,

trenger man ikke å vite ordrett hva man skal si.

Det er imidlertid greit å ha noen stikkord å gå etter.

Da minsker sjansen for at man beveger seg alt for langt ut på vidda

mens man er ute og går tur…

…samtidig som man “går live”…

(Å gjøre flere ting på en gang har visst blitt veldig populært.

Det heter:

“Å være effektiv”.)

Å få sagt mye ved hjelp av få ord, er en kunst.

Pludring og spontanitet er koselig i mange sammenhenger.

Det er likevel viktig å tenke over hva man ønsker å formidle,

slik at budskapet ikke nærmest drukner

i en usammenhengende, springende ordflom.

Noen av de første videoene jeg delte her på bloggen,

var uhorvelig lange.

Åtte-ni minutter er det ikke mange som gidder å se/høre.

I alle fall så fremt det ikke gjelder et tema man er veldig interessert i.

Jeg var fersk i trøya,

og henrykt over at jeg omsider klarte å få til det tekniske

slik at jeg i det hele tatt kunne legge ut videoer!

Dessuten syntes jeg at jeg hadde så mye fornuftig og klokt å si! 😉

I videoen under viser jeg et eksempel

på noe som jeg synes kan bli “kjett”, dersom det blir veldig mye av det

under et webinar eller ei livesending.

Jeg leste nylig første del av en artikkel i Aftenposten

(for å lese hele måtte man abonnere).

Annonsørinnhold

De beste kuppene innen sport og friluft

Artikkelen handlet om maten som blir servert på sjukehjem.

96 år gamle Aslaug hadde gått til ledelsen

med noe som liksom skulle være ei kjøttkake.

Hun ville vise dem hvor dårlig kvaliteten på kjøttet var.

“Når maten er dårlig over lengre tid,

venner du deg gradvis til å spise lite”, uttalte hun.

Dette er både trist og uverdig!

Jeg tror ikke det er dårlig mat på alle institusjoner og sjukehjem.

Det er imidlertid tydelig at det er et problem mange steder,

for det er langt fra første gang dette har vært belyst.

Jeg har aldri jobbet på sjukehjem,

men jeg jobbet i helsevesenet i noen år.

Da fikk jeg se eksempler på tilkjørt “storkjøkkenmat”.

Dvask “kjøttpudding” som fløt i en skvalete, brun saus,

sammen med et par vasne, små poteter og ihjelkokte grønnsaker.

Det var noe av det jeg ble vitne til.

Middagen var pakket i svarte plastbeger.

Maten skulle varmes i mikro-ovn.

(Mer lettvint og mindre tidkrevende kunne det vel knapt bli, men…)

Der jeg jobbet, ble det slutt på bestilling av denne maten.

De som i en periode hadde kjøpt slik mat, nektet til slutt å spise den.

Mye av maten havnet derfor i søpla.

Det forstår jeg inderlig godt!

Fjordland-rettene fremsto som rene gourmet-middagene i forhold…

Jeg vet også om pårørende som har måttet ta tak fordi de som har

flyttet på institusjon har blitt overvektige, 

og havnet i grenseland for å utvikle diabetes type 2.

På ett sted ble noe av “Kaffe&Kakekosen” byttet ut med sunnere alternativer.

(Det betydde ikke at det ble helt slutt på kakekosen!)

Mat er “medisin”.

Mat er “drivstoffet” vårt.

Hvorfor blir ikke sunn og næringsrik kost

høyere prioritert på sykehus og andre helseinstitusjoner??

Gamle og sjuke mennesker har ofte dårlig matlyst.

Da er det ekstra viktig at det de får servert

er innbydende, næringsrikt og smakfullt.

Jeg liker å lage mat fra bunnen.

Det betyr jo langt fra at jeg fanger fisken sjøl,

eller dyrker mine egne grønnsaker. 😉

Jeg kan godt bruke frosne grønnsaker.

Det er like fullt “fra bunnen”.

I alle fall så lenge det er ren vare

som ikke har vært gjennom annen behandling enn forvelling.

Om jeg noen gang må flytte på en institusjon,

håper jeg at jeg kommer til et sted,

der det å servere gode og næringsrike måltider har høy prioritet.

Det betyr nemlig så uendelig mye for trivsel og velvære!

Dessuten er jeg overbevist om

at et riktig sammensatt og tilpasset kosthold

kan forebygge mange av de sjukdommene

både yngre og eldre mennesker putter i seg dyre medisiner for.

Dagens middag:

Lammeboller, raspet gulrot, brokkolitopper, tomater

og sopp surret i creme fraiche.

Jeg liker å ha mange farger på tallerkenen!

Dessert bevilget jeg meg også i dag, enda det “bare” er onsdag!

(Det ble fersk frukt med en kremklatt på!)

Om jeg en gang må gå over til kjøttpudding i skvalsaus

med vasne poteter og ihjelkokte grønnsaker,

(attpåtil servert i plastbeger og varmet i micro)

vil det føles som et stort tap for meg…

Det tok meg ca 30 min å lage dagens middag.

(Lammebollene lagde jeg “fra bunnen”).

Resten av bollene + soppsaus er klare for nedfrysing.

Da har jeg ekstra lettvinte middager

til dager da jeg ikke har tid/lyst til å stå lenger

enn noen få minutter over grytene.

Vi bør ikke ta for mye plass, bør vi vel?

Særlig ikke hvis vi er jenter/kvinner?

Annonsørinnhold

De beste kuppene innen sport og friluft

Vi bør helst være litt forsiktige, holde oss i bakgrunnen.

Hvis ikke risikerer vi å bli oppfattet som lite kvinnelige, 

brautende, brysomme og litt for mye “frampå”…?

Det er slett ikke bare av menn vi kan oppleve

å få slike tilbakemeldinger.

Det er fort gjort å skule på/kritisere

ei medsøster som “tar for stor plass”.

Så er det jo mange måter å ta plass på.

Hvis jeg på ett eller annet område ønsker å være synlig

kan jeg tenke over følgende:

Hvorfor vil jeg ta plass?

Er det først og fremst for å bli sett

og for å få oppmerksomhet og anerkjennelse?

Akkurat dette har nok vært mye av drivkraften

mange av de gangene jeg har valgt å vært synlig.

Tidligere var jeg ofte den som skrev sanger og holdt taler i festlig lag.

Det var veldig stas å få tilbakemeldinger om hvor “flink og morsom” jeg var.

“Du er virkelig god til både å skrive og å fremføre.

Du har ordet i din makt!”

Hvis knapt noen ga meg slike tilbakemeldinger,

kom tvilen (og skammen).

“Jeg skulle ikke ha holdt den talen.

Jeg skulle ikke ha tatt ordet i den settingen.

Jeg tok for mye plass!

Jeg har dummet meg ut.”

Slik kan det fort bli når behovet for anerkjennelse

er mye av drivkraften bak handlingen.

Det handlet nok også om at sjøltilliten

var mye større enn sjølfølelsen.

Mye av min egenverdi lå i å være “flink” og i å prestere.

Nå er det flere år siden jeg skrev en sang,

eller holdt ei tale i et selskap.

Jevnt over har jeg blitt mer “usynlig” i den typen sosiale settinger.

Jeg tar heller ikke så ofte ordet om jeg er på et kurs

eller deltar i et nettmøte med mange deltagere.

Behovet for å være synlig i slike sammenhenger er ikke så stort mer.

Like fullt mener jeg at det er viktig å våge

å ta plass på noen arenaer i blant.

Hva hvis ingen våger?

Å ta plass behøver jo slett ikke å være en gedigen egotripp.

Noen ganger kan det handle om å ville glede andre.

(Og sjølsagt samtidig glede seg sjøl;

men det er greit, så lenge en har hovedfokus på de(n) en ønsker å glede.)

Det kan også handle om å dele kunnskap og ideér.

Jeg blir inspirert av å se andre kvinner ta plass på den måten.

“Kan hun kan vel jeg også?” 

Kanskje kan jeg utgjøre en forskjell på ett eller annet område

når jeg våger/velger å “ta plass”?

Grunnen til at jeg begynte å tenke gjennom dette nå,

er en samtale jeg hadde med en annen kvinne i dag.

Hun har våget å ta plass.

Det handler om at hun har utarbeidet et konsept

som veldig mange har hatt

(og som flere kommer til å få) god nytte av.

Antagelig kommer jeg tilbake til hva dette dreier seg om

når jeg har blitt mer kjent med konseptet.

Det ordner seg for snille piker…

Annonsørinnhold

De beste kuppene innen sport og friluft

Eller:

Det fungerer langt fra alltid å bare sette seg på rompa

og vente på at det skal ordne seg.

En må som regel gjøre noe sjøl.

Nylig skrev jeg dette innlegget:

“Jeg har kjøpt katta i sekken”.

Med det samme jeg hadde konstatert at jeg hadde fått et mobildeksel

med både feil farge og størrelse, ble jeg litt mismodig.

Omtrent sånn tenkte jeg:

Dætta er sikkert et skikk’li’ useriøst firma.

Je orker itte å krangle me’ døm!”

Jeg bannet på at dette var første og siste gang

jeg bestilte mobildeksel på nett!

Men…

…så fant jeg ut at jeg ikke hadde noe å tape

på å forsøke å rydde opp i dette.

Derfor sendte jeg en mail med bilder

av både det mobildekselet jeg ville ha,

og av det som jeg hadde mottatt i posten.

Jeg fortalte også at størrelsen på det jeg hadde mottatt var feil.

Jeg fikk rask tilbakemelding fra firmaet.

Etter noen mailer frem og tilbake,

fikk jeg beskjed om at et nytt deksel var på vei.

I dag lå dekselet i postkassa!

Nå er det bare sol og glede her:

Sammarsfugler i September!

Knallfint er det, og det passer nøyaktig til mobilen min!

Så må jeg komme med en aldri så liten innrømmelse:

At jeg fikk tilsendt et mobildeksel med feil størrelse den første gangen

var min egen skyld.

Jeg skjønte nemlig ikke at  + – tegnet

som sto etter typenavnet på mobilen min måtte være med.

Nå har jeg lært det også!!

Firmaet ville ikke ha tilbake

det grønnturkise mobildekselet som var feilsendt,

så jeg slapp å sende pakke i retur til Sverige!

Alt i alt ble dette altså en positiv opplevelse

og ingen dyrekjøpt lærdom!

Jeg har nylig ryddet vekk de fleste av sommerklærne

og hentet opp “Vinterkolleksjonen” fra kjellerboden.

Annonsørinnhold

I butikk: Vårskoene du går for

Hver vår og høst føles det nesten som om klærne blir nye igjen,

sjøl om mange av plaggene er flere år gamle.

En ting er sikkert:

Jeg har nok kjoler, både til sommer- og vinterbruk.

Etter en rask vareopptelling, kunne jeg konkludere med at

jeg har….

…seks kjoler til vinterbruk…

Regner jeg med den langermede Urban Gipsy-kjolen

jeg kjøpte på sensommeren, blir det sju…

Noen av kjolene mine har en historie som gjør

at jeg husker en del av det som skjedde rundt anskaffelsen:

En glovarm julidag i 2018

prøvde jeg denne kjolen for aller første gang.

Jeg befant meg på et hotellrom på Grünerløkka.

Jeg hadde base der mens jeg fartet rundt i Oslo

på leting etter ei leilighet jeg kunne leie.

I april 2018 hadde jeg nemlig bestemt meg

for å bryte opp fra bygda og flytte til Tigerstaden.

Sammen med meg på hotellrommet…

…var Frodithen!

Vi hadde kjent hverandre via bloggene våre siden 2015,

og hadde møttes noen få ganger.

Denne dagen byttet vi kjoler.

Kjolen jeg har på meg på bildet over

var altså opprinnelig hennes!

Kjolen på bildet under ble kjøpt i en butikk på Oslo S.

Jeg tror det var høsten 2017.

Jeg skulle møte bestevenninna på togstasjonen.

Da jeg ankom Oslo S.

fikk jeg melding om at hun befant seg i en klesbutikk der inne.

Jeg hadde ingen planer om å kjøpe noe.

I alle fall ikke før jeg fikk øye på denne kjolen…

Den ligner jo litt på kjolen jeg arvet av Frodithen sommeren etter,

men stoffet er ganske annerledes.

Jeg har brukt den veldig mye.

Den passer både til hverdags og til litt finere anledninger.

Den kan pyntes “opp eller ned” med f. eks et smykke,

eller ei strømpebukse i matchende farge.

Denne kjolen kjøpte jeg i fjor sommer.

Planen var å bruke den i en begravelse.

Et visst virus medvirket til

at det ble veldig kronglete for meg å komme meg dit.

I samråd med nærmeste pårørende

tok jeg derfor beslutningen om å holde meg hjemme.

Men…jeg synes kjolen er fin!

Svart er nok ikke min farge, lys i huden som jeg er.

Jeg liker imidlertid snittet og stoffet veldig godt.

Alle disse tre kjolene har noen fellesnevnere:

De er enkle å pakke med seg i en koffert.

De tar liten plass, og blir ikke skrukkete.

I tillegg er de behagelige og ledige å ha på seg.

De er også nokså nøytrale,

slik at jeg ikke føler at jeg “går igjen” i dem

sjøl om jeg har brukt dem en del ganger.

Sist men ikke minst:

De har altså også det til felles

at jeg husker noe av det som skjedde

den dagen de ble mine!