I nærmere ett og et halvt år har et virus
satt en del kjepper i hjulene for det sosiale livet.
Jeg er en person som trives ganske godt
med å tilbringe mye tid alene.
Like fullt er det ei grense for alt.
Jeg håper virkelig at vi unngår drastiske
og langvarige nedstengninger i vinter.
I kveld ble jeg sittende og tenke litt over følgende:
Jeg har flere veldig gode venninner.
Noen av dem jeg regner som nære venninner,
er jeg faktisk også i familie med.
Det siste året har det meste av kontakten gått via telefon og internett,
men heldigvis har det også blitt noen få muligheter til å møtes.
Felles for alle mine nære venninner er,
at de enten er gift eller samboende.
De fleste har også hytter.
Da drar de gjerne på hytta med ektefellen/samboeren i helgene.
Jeg er den eneste fraskilte og single.
Slik det er nå, har jeg vel egentlig bare ei venninne
jeg kan reise på tur sammen med.
Da tenker jeg sjølsagt på “Frodithen”.
Hun er jo heller ikke single,
men hun farter en god del “på egenhånd” likevel!
Innimellom kjenner jeg litt på
at det hadde vært koselig å ha et større nettverk
av venninner som er i samme situasjon som meg.
Altså: Enslige, kvinner i alderen 40-70,
som kunne ha tenkt seg å ha et større
“Finnepånoesammenengangiblant”-nettverk.
For eksempel å dra på et kulturarrangement,
delta på ei helg med yoga…
…eller noe i den gata…
Noen ganger kanskje bare noen veldig få kvinner…
…andre ganger litt flere.
Det behøvde ikke nødvendigvis være slik
at vi var så “tett på” hverandre stadig vekk.
Det er mer dette med å kunne ha en felles plattform
med andre kvinner som er i noenlunde samme situasjon som meg.
Kvinner som ikke “må” prioritere mann, barn, barnebarn
og turer til hytta nesten hver helg.
Rett og slett kvinner som i blant kan kaste seg rundt og si:
“Nå tar vi en tur til…!” “Skal vi…i kveld?” uten at de er avhengige av
å klarere det med mannen/familien først.
Jeg har ikke lyst til å ende opp med å “måtte” være sammen med
en mann nesten hver eneste helg.
I så måte verdsetter jeg veldig den friheten jeg har nå.
Etter hvert som årene går,
kjenner jeg på at jeg har mer behov for et nettverk av kvinner
(som er enslige og som trives greit med det)
enn det å ha en kjæreste.
Det har ikke gått så bra med a’ Kari
og forsøkene på å innlede et nytt forhold.
Jeg tror definitivt ikke at det bare skyldes mennene! 😉
Men… jeg har hatt lett for å rote meg bort i menn
som på ett eller annet vis er opptatt på annet hold,
eller som i alle fall mentalt har sittet veldig fast i det som en gang var.
Så er det sikkert noe ved meg
som har bidratt til at dette har gjentatt seg…
…gang etter gang…
Jeg kunne kanskje ha vært initiativtager
til å starte en sånn type kvinnenettverk?
Det nytter jo ikke bare å sitte på rumpa si og vente på
at “tilbudene” skal komme dalende ned i fanget,
eller at andre skal ta initiativ?
Kanskje det hadde gått an å starte et slags nettsted?
Nesten som ei dating-side,
bare at det da var snakk om å finne/skape et venninne-nettverk
i stedet for å lete etter kjæreste?
Nå løper visst fantasien litt løpsk på direkten her,
men det er i alle fall moro å leke med tanken!
Fint og nært innlegg, eller sosialpornografisk som det kalles på toppen, he he 😉 Neida, jeg mener det, fantastisk fint innlegg. Det er nok sikkert mange i din situasjon, og vil tippe ikke bare eldre, (sorry ordbruken), men også yngre kvinner, for dette tror jeg er en kvinnegreie.
Jeg blir ikke snurt om noen kaller meg “eldre”, for jeg er jo 58, og definitivt ikke “helt ung lenger”. Grensa for hva som er “sosialpornografisk” er det jo delte meninger om. 😉 Jeg har nok delt innlegg som har vært mer “pornografiske” enn dette! 😀 Synd hvis folk blir alt for redde for å dele på grunn av at de får så hard medfart i kommentarfeltene. Vi skal alltid ha i bakhodet at vi bør være forsiktige med å utlevere veldig mye om andre mennesker. Jeg har nok tråkket over enkelte ganger i løpet av min “bloggerkarriere”. Jeg føler at jeg etter hvert har funnet en grei balanse.
Ja ikke dumt med et slikt nettverk, det er helt sikkert 🙂 Og jeg tror det er mange som tenker det samme som deg – og da gjenstår det at EN eller ANNEN starter en slik gruppe 🙂
Ja, og at andre følger opp. Hvis det er en som alltid blir hovedansvarlig, så kan det fort bli slitsomt for den personen. For min del tenker jeg mest på å ha noen å sammen med i blant. Det trenger verken skje så veldig ofte eller være så fasjonabelt. 🙂
Dette var en god idé. Har du kapasitet må du prøve. Jeg har tenkt på det, for mange ganger kan det være godt å gjøre noe sammen med noen, dele opplevelser. Men så var det det å finne fram til de som har delvis likt interessefelt og “sammenskruing”. Jeg har funnet en turgruppe, men føler kjærestegreiene ligger bakom, i tillegg har denne tur- og toppfokus. Jeg har vurdert å starte en kreativ gruppe (hjemme), der både samtaler om filosofiske/psykologiske/litteratur og maling/teging/foto får plass. Men så var det denne fordømte energien min da… Som jeg riktignok tenker jeg skal få orden på.
Kanskje du får energi av å finne på noe i den gata? Da er det i så fall viktig å delegere og gjøre det lettvint, slik at du ikke blir “ansvarlig” for alt. De som eventuelt kommer, må også bidra på ulike vis. Jeg tror vi kan bli energiløse fordi vi stiller for store krav til oss sjøl, og har problemer med å slippe kontrollen. Skal jeg dra i gang noe, så tenker jeg mer på å treffes “ute”. Dele på å ta initiativ til noe som ikke krever så mye forberedelser. Selvfølgelig må det jo også tilpasses lommeboka. Alle aktiviteter trenger ikke koste skjorta. Noe som gir påfyll er gjerne noe en synes er lystbetont og samtidig kanskje litt engasjerende. 🙂
For et flott innlegg Kari! Vet du jeg satt og tenkte det samme her om dagen, kanskje starte et nettverk hvor man kan finne venner. Noen kjenner kanskje at de bare renger noen å skravle med i telefonen, andre vil kanskje møtes og noen dra på turer. Det der har jeg troa på altså 🙂 <3