Det kanskje klokt å konferere med De Høyere Makter

før man foretar seg noe…

…som man er litt sånn i tvil…

…om at er helt innafor?

 

Jeg har nok ikke vært så flink til å holde linja åpen…

 

Riktignok ba jeg aftenbønn og sang “Kjære Gud jeg har det godt”

fram til ei stund etter jeg begynte på skolen.

 

Da jeg var riktig lita, satt mor på sengekanten

og sang denne sangen for meg.

Så var det “Godnatt”; etterfulgt av:

“Sov godt og drøm søtt.”

 

Dette var vel det nærmeste jeg kom å

“Bli oppdratt i den kristne forsakelse og tro”.

 

Nå kommer det sjølsagt an på hva man legger i utrykket,

men det var lite bønn og forkynnelse i barndomsheimen.

 

Det har jeg aldri klandret foreldrene mine for.

 

Jeg syntes nemlig det var temmelig beklemmende

de få gangene jeg stiftet bekjentskap med den slags.

Derfor var jeg (sjele)glad for at jeg slapp det hjemme.

 

Da mor sluttet med å sitte på sengekanten min og synge,

videreførte jeg imidlertid tradisjonen på egenhånd i noen år.

Etter hvert droppet jeg det…

…under tvil.

Det var liksom en form for trygghet i å gjennomføre

det vesle kveldsritualet mitt…

 

Kanskje jeg burde ha fortsatt?

 

Tjorven ( I “Vi på Saltkråkan”) visste hvordan hun skulle innrette seg

når det var noe følte hun burde innhente tillatelse til:

 

Herlig!

 

Så lurer jeg på en ting:

Kanskje det var slik han gjorde det,

han som “Bodde på gutterommet” til han var 35?

 

Altså:

En gang da han skulle be aftenbønnen, tok han opp dette

med den litt spesielle “bo-situasjonen” med Vår Herre.

I og med at han hadde “partiboka” i orden,

fikk han selvfølgelig akkurat det svaret han hadde håpet på:

 

“Ja, det får du!”

 

Når Vår Herre har sagt “ja” så er det jo bare å kjøre på…

 

Eller…?

 

Nei, jeg er ingen tilhenger av hetsing…

…verken av politikere eller andre.

 

Men…

…jeg synes “guttongen” fortjener

en aldri så liten smekk på stompelompen sin.

 

Det holder ikke med:

“Jeg er lei meg!”