Det er naturlig å ville kjempe sin egen sak.

Kanskje særlig hvis en står i en vanskelig livssituasjon.

For eksempel kan det handle om kronisk eller akutt sjukdom,

eller at en føler en blir dårlig behandlet i arbeidslivet.

 

Det er viktig å sette lys på det

som oppleves som høyst urimelig og urettferdig.

På den måten kan en jo bidra til at skjevheter i samfunnet rettes opp.

 

Rundt omkring finnes det mange eksempler på

at mennesker har stått opp og talt sin egen sak

og (omsider) fått gjennomslag.

 

Innimellom er det imidlertid viktig

å heve blikket fra sin egen navle.

Rett og slett innse at man er en del av en helhet.

Noen ganger kan man også “tale andres sak!”

 

Nylig tok jeg meg i å tenke: “Æsj, je gidd’ itte”,

da jeg så noen be om støtte til en sak som gjaldt en gruppe mennesker.

 

Det handlet om at jeg hadde gått litt lei.

Jeg synes nemlig at i akkurat denne saken 

har det blitt for ensporet og ensidig.

 

Jeg skal ikke bare være opptatt av å kjempe for mine rettigheter,

rette pekefingeren mot “samfunnet”,

og nærmest bare kreve!

 

Jeg må også se på min egen adferd, hva jeg yter,

og, ikke minst, hva jeg faktisk får !

 

I jobben min skal jeg bestrebe meg på å gjøre mitt beste.

Jeg skal møte presis og utføre arbeidsoppgavene så godt jeg makter.

 

Føler jeg likevel at jeg blir dårlig behandlet,

og at det er et stort misforhold mellom det jeg yter og det jeg får,

så er det riktig av meg å ta det opp.

 

For noen år tilbake opplevde jeg en slik situasjon.

 

Jeg fikk stadig mer ansvar og plikter,

men ingen lønnsforhøyelse.

Til slutt skrev jeg et brev til leder der jeg ga uttrykk for

at jeg syntes dette var urimelig.

 

Ikke bare ble jeg imøtekommet.

Jeg fikk faktisk mer enn jeg ba om!

 

Noen ganger lønner det seg å si i fra.

Det er bare viktig å huske på opptre saklig

og å argumentere på en ryddig måte.