– Kari!!! Du ække SANN,altså! Hadde det vært meg, så hadde jeg kastet meg rundt halsen på ham og sagt TUUUUUUSEN TAKK!
Det var ei venninne på videregående som sa dette til meg.
Jeg hadde nylig kollidert på sykkel….med en annen syklist…
Det gikk forholdsvis bra, både med den eldre mannen og meg. Jeg fikk et lite brudd i nesa, og det leget seg ganske fort.
Sykkelen hadde derimot fått åttetallsfasong og måtte til “Sykkeldoktor’n” i “Leiret”.(Betegnelsen blir brukt om sentrum i Elverum)
Han Bjarne var en sindig og behagelig kar som drev eget sykkelverksted i “Leiret”. Jeg hadde vært innom ham flere ganger for å få fikset småting på sykkelen. Jeg likte meg godt på sykkelverkstedet. Det var noe lunt, behagelig og tillitvekkende over Bjarne.
Ingen store fakter eller unødig snakk……
Bare ro……. og samtidig effektivitet og solid arbeid….
Da Bjarne fikk se hvor ille det sto til med sykkelen min, ante jeg et lite smil i øyekroken…
Jeg så vel litt miserabel ut jeg også….der jeg sto med opphovnet nese og solid blåveis!
Han lovte imidlertid at han skulle gjøre det han kunne.
Noen dager senere kunne jeg hente sykkelen. Den var (nesten) god som ny. Jeg betalte ikke mange kronene heller.
– Takk skal du ha!, sa jeg og strakte fram handa. Bjarne svarte med et fast håndtrykk og et lunt smil.
Det var da venninna mi og jeg hadde kommet oss ut fra sykkelverkstedet….
……at hun kom med utbruddet sitt.
Hun kunne ikke skjønne at det gikk an å oppføre seg så lite overstrømmende som jeg hadde gjort!!
Jeg ble litt irritert :
– Jeg tror at jeg mente minst like mye med den takken og det håndtrykket som du hadde ment ved å gi ham en stor klem, sa jeg.
Ja, jeg tror faktisk det! Vi er forskjellige, og det ene er ikke nødvendigvis “bedre” enn det andre.
Dessuten ante jeg at Bjarne syntes det var mer enn godt nok med et håndtrykk og et “takk”.
Jeg tror faktisk han hadde blitt forlegen og brydd hvis jeg hadde “overfalt” ham med en klem……
Jeg har hørt noen si : – Hun er så flink til å klemme!
Å klemme er vel ikke noe vi skal være “Flinke” til?
Det er noe som skal føles naturlig….
…… og komme fra hjertet……?
(Bilde fra Google)
Det er helt riktig. En klem må komme fra hjertet. Jeg er veldig klemmete, men ikke alle er like 🙂
Det er ikke like lett for alle å klemme. Det gir jo en fysisk nærhet som for noen kan bli litt for nært. Vi er jo bygget forskjellig alle sammen. Jeg skulle gjerne klemmet mer jeg. Men jeg er ikke “flink” til det jeg heller. For jeg er ganske sjenert. Noe ikke alle kan forstå. Så jeg ville gjort det samme som du gjorde. Også fordi jeg ville tolket Bjarne som du gjorde, at han kanskje ville blitt brydd. Klemmete mennesker tenker ikke alltid på at ikke alle er like klemmete som dem selv. Og man tenker automatisk at det er hyggelig med en klem. Men det er faktisk hyggelig med et håndtrykk og et takknemlig og varmt blikk også 🙂
Jeg mener du gjorde det rette i den situasjonen <3
Helt enig med deg. Vi er forskjellige, noen er klemmete andre ikke. Noen klemmer både kjente og ukjente, og noen vil ha klemmer kun forbeholdt kjæresten og eventuelt mamma.. SÅ jeg synes hver får gjøre på sin måte 🙂 Og man må jo se an personen også 🙂
Enig med deg, det skal føles naturlig..jeg er heller ikke typen som bruker så store ord, ..jeg gir gjerne en klem..men ikke i alle situasjoner….
Greit at folk er litt ulike på den måten…men overdrevent skryt/takk som ikke føles som ekte er ikke noe “verdt”…..En ekte klem til deg fra meg ;))
Takk bør absolutt komme fra hjertet, og hjerter er flinke til å tale til hverandre. Har ikke så mye å si fasongen på takken. Vi formidler forskjellig, et stille takk kan være vel så sterkt som et overstrømmende ett.
Noen ganger passer det med en klem og andre ganger ikke. Lurt å ta den mannen i hånden tror jeg, ellers hadde han nok blitt forlegen ja! 🙂
jeg er helt enige med deg,en klem gir mann ikke uansett,tenk om alle som leverte bilen sin på verksted kasta seg rundt med klemmer når bilen skal hentes 🙂 nei klemmen må komme fra hjertet
Fin historie :), og du er nå heldig oppi alt. Jeg sier at noen mennesker er klemmemennesker, andre ikke. Jeg skulle ønske at jeg var mer klemmemenneske men det faller meg ikke naturlig. Tenker det er noe man drar med seg hjemmefra/barndomshjemmet. Vi var ingen klemmefamilie før jeg kom i voksen alder og jeg biter meg merke i at vi søstre er litt forskjellig der. Men jeg minner meg selv på at jeg skal klemme barna mine, ofte. Og barnebarnet mitt, klemmer jeg nesten i stykker 🙂
maiken: Jeg har heller ikke vokst opp i noen klemmefamilie. Hos oss var det håndhilsing. Ja, det er lettere å klemme på små barn. Her må vi jo respektere grensene, men så lenge de små gir respons og ser ut til å like det, så er det jo bare å klemme i vei! 😀
fruensvilje: Ja, det må føles naturlig: Koselig med en klem i blant, men det er ikke naturlig å klemme på “alle” man møter: 😀
natheless: Ja, jeg tror det. Jeg var vel 18-19 år da dette skjedde, så jeg var vel ikke så ivrig på å klemme på godt voksne karer uansett! 😉
BforB: Godt uttrykk : “Fasongen på takken”! Ja, det er ikke alltid så om å gjøre med så mye “staffasje”. Det enkle kan være det beste! 🙂
frodith: Ja, vi må respektere hverandre. I og med at jeg ikke er så klemmete, er jeg veldig forsiktig med å ta initiativ til klemmer. Kanskje er det dumt, og kanskje virker jeg reserveret og “kald”, men det føles ikke naturlig for meg! :).
Eva: Ja, det tror jeg også. Det er mange år siden – jeg var ei ung jente den gangen, men jeg hadde nok gjort det på samme måte i dag! 🙂
Margrethe: Vi må gjøre det som føles naturlig for oss, og respektere at andre er forskjellige fra oss! 🙂