Enkelte opplevelser fester seg bedre enn andre…

Den 19. februar 2008 setter jeg meg i bilen for å dra hjem etter et helgekurs. Jeg har en tre timers kjøretur foran meg og kjenner at jeg egentlig er litt for sliten og trøtt til å kjøre langt. At det er tåke og glatt gjør ikke saken noe bedre. Da jeg har startet opp bilen, får jeg plutselig en innskytelse : Jeg kikker opp mot himmelen gjennom frontruta :

“Pass litt på meg, da!” sier jeg halvhøyt.

Annonsørinnhold

Tid for vårrengjøring? Knalltilbud på robotstøvsugere med mopp

Mindre enn en time senere oppdager jeg at jeg befinner meg i feil fil – jeg er på tur til Karihaugen i stedet for til Hamar. Jeg skifter fil i siste øyeblikk – uten å sjekke ordentlig om kysten er klar. Plutselig blir det helt mørkt i sidevinduene på førersida. Det bærer av gårde i en viss fart, uten at jeg har noen som helst kontroll. Det virker som om det har gått en evighet da jeg blir slynget rundt mange ganger, samtidig med at jeg observerer en trailer som kommer mot meg fra høyre side.

Jeg rekker å tenke: “Nå er det over” – før bilen min seiler baklengs og rett i autovernet på andre siden av veien. Jeg unngår traileren så vidt. Ør og fortumlet spretter jeg ut av bilen. Sidespeilene ligger klistret inntil bilen. Jeg tenker at jeg må få dratt dem ut før jeg kan kjøre videre. Mens jeg står der og drar i det ene speilet, ser jeg at traileren har stoppet.

Da sjåføren kommer ut, og får se mine iherdige anstrengelser, blir han bare stående og måpe :

“DEG er det noen som har passet på,” utbryter han. Han forteller meg at han nesten ikke turte å gå ut av bilen av frykt for hva slags syn som ville møte ham.

Jeg ringer politiet og Viking for å varsle om ulykken. Det går greit med trafikken. Det er fire felts vei og begge bilene står på siden av veien slik at vi ikke er til alvorlig hinder. Politiet vil først ikke komme, men etter ei stund ser jeg at det blinker i blålys. Jeg har satt meg i bilen for å holde varmen. Jeg er rimelig kald, nummen og skjelven. Motoren og varmeapparatet fungerer sjøl om bilen er totalvrak. Politibetjenten stikker hodet inn gjennom vinduet og spør meg om hvordan jeg har det. Jeg merker at hun stikker nesa ganske tett opp i fjeset på meg.

“Hvis dere mistenker at jeg har promille, så vil jeg at dere tar meg med på politistasjonen med en gang”, sier jeg.

Hun forsikrer meg om at det ikke er nødvendig. Vikingbilen kommer etter hvert, og så ordner det meste seg. Jeg får tak i noen som kan komme og hente meg. Etter en rask sjekk på legevakta, kan jeg dra hjem og sove i min egen seng.

Det tok lang tid før jeg syntes det var greit å kjøre bil igjen. Fortsatt kan jeg kjenne på et sug i magen når jeg skal ut på E6 og det dukker opp en trailer bak meg. I sommer kjørte jeg til Oslo for egen maskin for første gang etter ulykka. Det tok altså over seks år før jeg våget det.

Jeg har mange ganger tenkt på innskytelsen jeg fikk om å be noen om å passe på meg…

At jeg skulle overleve dette, og attpåtil være fysisk uskadd, er rett og slett et mirakel!! Når jeg innimellom synes livet er litt trått, og at verden går meg i mot, minner jeg meg sjøl om denne episoden.

Det er så mange som ikke har hatt marginene på sin side….

Hvorfor klarte jeg meg så bra??

Jeg tenker av og til på at jeg ikke alltid har brukt årene etterpå like konstruktivt. Innimellom tar jeg livet som en selvfølge og lar misnøye og små bagateller forsure tilværelsen min. Jeg har grunn til å være både takknemlig og ydmyk!! Alt ordnet seg til det beste. Det har det for så vidt alltid gjort i livet mitt, sjøl om det har vært noen harde læringsprosesser.

Jeg tror bestemt at det er mer jeg skal utrette her på kloden før jeg forlater den.

Hva vet jeg ikke helt ennå, men jeg jobber med å finne ut av det…….