Ja, det har jeg nok vært…..mange ganger….
Gjennom livet har jeg nok (litt for ofte) vært for dominerende og skravlete….Det har helst vært i litt mindre, sosiale settinger. Det var først etter fylte førti at jeg turte å ta ordet i større forsamlinger.
Det har hendt at jeg har vært irritert på meg sjøl i etterkant : “Uffameg, nå skravlet jeg altfor mye…IGJEN! NESTE gang skal jeg sitte pent og pyntelig og (nesten) bare lytte til det andre har å si……
Jeg er et følelsesmenneske, og blir lett engasjert. Så er det fort gjort å bli ivrig….for jeg har jo SÅ mye å meddele!
Nei, nå må du GI deg , altså!!!
Jeg snakket med en venninne om dette for kort tid siden. Vi er litt like, hun og jeg…. Vi flirte av oss sjøl, og var enige om at vi begge kunne holde det gående lenge hvis noen puttet på en femmer….! Samtidig backet vi hverandre på at vi OGSÅ har evnen til å LYTTE!
Nå er det jo kjedelig hvis alle bare sitter der og er tause STØTT. Føler man at man alltid blir den som tar initiativ, føles det nesten som å kaste en tennisball mot en vegg UTEN at den noen gang kommer i retur. Samtidig går en fort lei av personer som knapt nok lar andre slippe til i det hele tatt. Personer som tilsynelatende ikke er stand til å lytte, men bare er opptatt av å ha ordet og underholde forsamlingen……….enten den er liten eller stor.
I den perioden jeg slet som verst med angst og utmattelse, evnet jeg knapt nok å lytte til andre i det hele tatt. Det ble veldig mye prat om MEG og MITT. Sånt blir ikke så interessant for andre i lengden…… Derfor var jeg ganske venneløs en periode….. Det var få som ORKET å omgås meg……og det skjønner jeg godt! Jeg var nemlig en skikkelig……
…..ENERGI – TYV!!
Når jeg treffer mennesker som skravler (nærmest uavlatelig), så prøver jeg derfor å tenke at de kanskje sliter litt…på en eller annen måte. De er veldig sårende å få høre at man er en person som andre opplever som slitsom. Derfor er det ikke lett å si fra om slikt. Det har heller ingen hensikt hvis det ikke er personer man omgås mye eller det ikke er noe som pågår over lang tid.
Dessuten må det være en viss takhøyde og raushet.
Det er lærerikt å treffe på mennesker man finner irriterende…. Som regel speiler de en eller annen egenskap i en sjøl.
For en tid tilbake fikk jeg et hyggelig kompliment av en person jeg jobbet sammen med :
“Det er behagelig å jobbe sammen med deg, for det er ikke så mye mas!”
DET varmet VELDIG; sjøl om jeg er sikker på at jeg langt fra alltid oppleves slik av alle!
Det er jo slik jeg ønsker at det skal være… At ingen skal GRUE seg til å gå på jobb fordi de generelt opplever det som ubehagelig og stressende å ha ei vakt sammen med meg. Gjennom livet har det nok hendt at JEG har gruet meg til å gå på jobb på grunn av en eller flere arbeidskolleger…….. Egentlig har det jo handlet mest om MEG da også…og min måte å takle situasjonen på…..
Noe av det mest ubehagelige jeg vet om, er å jobbe sammen med mennesker som (tilsynelatende) er mer opptatt av å løpe rundt og sjekke at andre gjør jobben sin enn å sørge for å skjøtte sine egne arbeidsoppgaver. I slike tilfeller sliter jeg med å sette grenser. Det dreier seg jo ofte om personer som er veldig pliktoppfyllende, og som er redde for at jobben ikke skal bli utført ordentlig. Det er på ingen måte gjort i vond vilje. Ironisk nok er nettopp slik adferd med på å spre så mye stressenergi at sjansen for at det faktisk blir gjort feil øker betraktelig….
Derfor prøver jeg å stoppe meg sjøl de gangene jeg merker at min egen kontrollfreak er i ferd med å slå ut…..
…….i full blomst!
