I dag fikk jeg en e-post som jeg oppfattet som litt “sur”. Det var ikke et svar på noe jeg hadde sendt. Det var bare en person som hadde behov for å få ut litt gørr……
Jeg merket at jeg sukket litt og at piggene spratt ut da jeg så meldinga….. Jeg skjønte ikke helt poenget med å sende fra seg noe slikt…..
Jeg vet imidlertid så inderlig vel at jeg har et valg : Skal jeg la det gå inn på meg, bruke energi på det og irritere meg over det….eller skal jeg la det skli forbi…..
Jeg går inn for det siste. Jeg har absolutt ikke gjort noe galt overfor den personen. Det var ikke fra en nær bekjent av meg….og jeg ser at det halvsure gulpet handler om den andre……. ikke om meg….. Det dreide seg om en bagatell…ikke noe å lage styr ut av i det hele tatt!
Det er mye læring i å motta en slik melding. Gjennom livet har jeg da sendt fra meg noen sure gulp sjøl…..som andre sikkert har fått en guffen følelse av!
Kanskje oppfattet jeg det som surere enn det var ment…fordi humøret mitt er litt labert akkurat nå……
For nå sitter jeg nemlig her og synes litt synd på Karidansen …….. savner Violetta-pusen….og synes det er litt trist å være alene på en lørdagskveld. Det er kanskje derfor jeg ble litt oppgitt over den meldinga….
Det var ikke så mye som skulle til…akkurat i kveld….
Noen ganger er det slik, men det er tankene mine rundt det som gjør at det kjennes ubehagelig og leit.
Så nå kjente jeg at jeg hadde behov for å “betro” meg litt…..
I morgen har jeg lyst til å lage noe av blomster!
Jeg blir jo inspirert av dere damene som legger ut bilder av det dere har laget!
Denne laget Margrethe fra utifriluft i dag : Sommer-l?rdag
Jeg leste nettopp en artikkel om en mann som hadde blitt dømt for mord en gang på 50-tallet. I alle årene etter at han kom ut fra fengselet prøvde han og flere rundt ham å bevise at han var feilaktig dømt.
Nå er han død. Han opplevde aldri å bli renvasket.
Tenk for en skjebne….å bli feilaktig dømt for drap… Det er flere som har opplevd det. Noen har nådd fram i rettsapparatet – og det har blitt bevist at de er uskyldige i det de har blitt dømt for.
Heldigvis er det ytterst få som kommer i en slik situasjon………
Mange av oss opplever imidlertid å bli beskyldt for noe vi ikke har gjort.
Ei hønsefjær kan som kjent også bli til fem høns……..
Da jeg gikk på ungdomsskolen, var det en lærer som ofte ga oss uforberedte lekseprøver. Vi hadde kanskje bare ei eller to sider å lese på. Hadde man lest godt på de to sidene, så var S’en sikret!
En dag, da vi nettopp hadde fått igjen ei prøve, så jeg at ei av jentene i klassa satt for seg sjøl og skrev iherdig. Hun var rød i fjeset og blank i øynene.
Hun hadde fått i “straff” å ta prøva på nytt, fordi læreren mente hun hadde jukset….
Det eneste “beviset” var at læreren syntes hun hadde levert en besvarelse som ikke sto i forhold til hva en kunne forvente av henne!
Denne jenta kom fra et “vanskelig” hjem. Hun hadde en far som var glad i flaska, og noen brødre som ikke var “mors beste”. Hun var “Den ordentlige” i den familien. Hun gjorde det rimelig bra på skolen, og det var sjelden eller aldri noe tull med henne. Hun var vant til å ta mye ansvar, blant annet for yngre søsken.
Etter timen pratet jeg med henne. Hun var ganske fortvilet : – Jeg har ikke jukset, sa hun. Det året var jeg tillits – elev i klassa. Derfor ble jeg og venninna hennes med henne for å snakke med klassestyreren. Han opptrådte ganske unnvikende, og ba oss snakke med den aktuelle læreren.
Da ville ikke de to andre bli med, så jeg gikk og snakket med henne alene. Vanligvis var jeg ikke så tøff, men denne gangen følte jeg virkelig at læreren hadde gjort et overtramp. Derfor turte jeg.
Hun trodde meg – i alle fall tilsynelatende. Neste time ba hun jenta om unnskyldning….foran hele klassa.
Like fullt hadde læreren vist en holdning som ikke var noe å være stolt av…..
Da jeg gikk på videregående, kom jeg veldig på kant med en lærer. En gang ba han meg og en annen elev om å bli med ut på gangen. Vi hadde nettopp fått igjen en prøve. Besvarelsene våre var såpass like at han var sikker på at vi hadde jukset. Jeg satt bak henne, så det var tydelig hvem som var utpekt som “Hovedtiltalt”.
Jeg hadde fått en karakter som var noe bedre enn hennes.
– Hvordan kan jeg klare å få en bedre karakter enn henne ved å se på det hun har skrevet?, spurte jeg.
Han svarte at det ikke overrasket ham at jeg hadde fått til DET – så utspekulert som jeg var. Han og jeg ble aldri perlevenner………. for å si det mildt! Jeg fikk nedsatt karakter i faget. Jeg snakket med klassestyreren min om det.
– Han er gal!, sa klassestyreren. DET burde han vel ikke ha sagt, men det gjorde sitt til at jeg fikk mot til å krangle med “Den gale”……….og karakteren ble endret.
Poenget er : Hvis vi sitter i en maktposisjon – kan vi misbruke den. Vi klarer aldri å være 100% objektive. Er det noen vi ikke liker så godt, kan vi (kanskje delvis ubevisst) utnytte vår maktposisjon…….
Det var et flott og høytidelig arrangement. Samtidig var det akkurat passe mye lekent og løssluppent!
Det var ungdommene som hadde en god del av ansvaret for programmet. De hadde rollene som både konferansier, talere og underholdere.
Og de klarte det med glans! De bittesmå “feilskjærene” underveis var bare sjarmerende. Det var INGEN av ungdommene som opptrådte ufint på noe vis.
Utdelingen av vitnemål fungerte knirkefritt. De unge marsjerte opp og ned fra scena på geledd. Det var både vakkert og rørende å se på!
I og med at jeg kan være litt Hurpekaridansen, klarer jeg ikke å unnlate å komme med et lite….. MEN….
MEN : Det handler så absolutt ikke om ungdommene……
Rett nedenfor meg satt det to karer……..(trolig fedre til noen av 10.klassingene)
Ved en anledning flirte de og kommenterte antrekket til en av de kvinnelige lærerne.
Ja, det var et par yngre damer som hadde på seg minikjoler. En av dem hadde en svært ettersittende, kort, trikotlignende kjole oghøye platåsko.
I en slik anledning var det kanskje ikke et godt valg av antrekk …. Det hadde passet bedre i en privat, uhøytidelig sammenkomst……
……..enn når man kommer som lærer på en grunnskoleavslutning der elevene skal være hovedpersoner…….
De aller fleste ungdommene var dessuten kledd i bunader, lange kjoler/dress.
Like fullt trenger ikke voksne mennesker, som attpåtil er der i rollen som forelder, å oppføre seg slik!! Det var sikkert bare de som satt nærmest som hørte det, men de kunne ha beholdt tankene om antrekket inne i hodene sine – i alle fall der og da.
Hva slags forbilder er vi for ungene våre hvis vi har for vane å sitte å flire, kommentere – og nærmest gjøre narr…….
………når vi er invitert som gjester/publikum???
Før arrangementet startet for fullt, minnet de unge konferansierene oss om at alle mobiler skulle settes på lydløs.
Det som er så merkelig er at det ALLTID er en eller flere mobiltelefoner som begynner å ringe, UANSETT!!
Det skjedde i går også.
Bip-bip-bip-bippippipipp….
Rett bortenfor meg satt det en dame som tastet iherdig på mobilen sin.
Det skjedde attpåtil under utdelingen av vitnemål! Er det SÅ vanskelig å få telefonen over på lydløs??
Nei, det var ingen ungdommer som opptrådte ufint i går.
Noen av dem opptrådte fint på tross av at de hadde foreldre som ikke klarte å vise normal folkeskikk!!
Violetta har alltid vært glad i å farte litt. I sær om sommeren.. …
Derfor reagerte jeg ikke så mye på at hun hadde vært borte i tre dager…..for det har ofte skjedd….. Hun har vært en dyktig musejeger og har som regel verken vært merkbart tynnere eller skrubbsulten etter “løpeturene” sine. Og så har hun kommet hjem, med halen rett til værs og hilst meg med mjuke mjauelyder……strøket seg rundt bena mine og vært kosete og intens…..
……..men onsdag kveld fikk jeg en trist beskjed :
Pus har blitt drept av slåmaskina.
Han som fant henne hadde gravd henne ned bak fjøset, og det var nok like greit. Jeg er glad det ikke var jeg eller Junior som fant henne, for det hadde ikke vært noe trivelig syn.
Katter er jo normalt veldig raske dyr, som lett kommer seg unna. Likevel skjedde dette. Antagelig har hun gjemt seg i graset. Da hun hørte lyden av traktoren som nærmet seg, krøket hun seg instinktivt sammen og lå helt stille i påvente av at “Faren skulle være over”. Jeg tror det er det som har skjedd.
Hun var en katt med sterk personlighet!! Skikkelig leken og full av spillopper!!
Slik er det å ha dyr. Mange gleder, men også noen sorger.
Akkurat nå synes jeg det er “kjett” !
Det er rart………. Jeg tror at når vi mister et kjæledyr og feller noen tårer for det…………………så får vi utløp for mye annen sorg også.
– Det er godt for sjelen å gråte, var det noen som sa en gang.
Ja jeg tror det. Jeg ble overrasket over min egen reaksjon onsdag kveld og i går formiddag…. at den var såpass sterk.
Jeg fikk ikke sove, og tårene trillet.
Mange er helt knust når de mister et kjæledyr. Det ER leit å miste sin firbente venn…..
Jeg prøver å være litt nøktern. Kanskje har det å gjøre med at jeg har bodd på gard store deler av livet og har vært vant til at dyr må sendes på slakteriet eller kanskje nødslaktes på båsen…..
…..men det blir likevel noe annet med et kjæledyr.
For meg er sorg over et dyr “En sorg i miniatyr”. Jeg synes det er leit, men det er ikke en sorg som varer lenge. Det er tomt og trist med det samme, og så går det ikke så lenge før det “bare” er litt vemodig. I alle fall har det vært slik med de kattene jeg har hatt før .
En katt er så sjølstendig. Den kan være både kosete og hengiven når den VIL, men den bestemmer SJØL.
En hund føles mer som en trofast venn…..tror jeg………..
Jeg har aldri hatt en egen hund, men det var elghunder på garden der jeg vokste opp.
Her er Violetta i skittentøyskurven….. Hun var knapt ett år på dette bildet!
Dette er den ene av kattungene som Violetta fikk for ett og et halvt år siden. Hun heter Aria og lever, så vidt jeg vet, i beste velgående. Den andre kattungen heter Medusa og er nesten prikk lik Violetta. Medusa bor hos min niese og hennes samboer!
Om jeg kommer til å lete etter en ny katt?
Akkurat nå vet jeg ikke….
– Det er jo stuss’li hvis vi ikke har et dyr som springer rundt her i huset, da. Det har vi jo støtt vært vant til ……….. sier Junior.
Så vil noen kanskje ile til og si at det er feil (og veldig negativt) å definere seg sjøl på en slik måte.
Ja, det kan godt hende….men det får ikke hjelpe…….
Jeg er luta lei av å bli oppringt av telefonselgere……. Det er sikkert en tøff jobb å ha og jeg er glad jeg slipper å ha den typen jobb.
Det hadde nemlig vært usigelig pinefullt for meg…..
Jeg har begynt å sjekke alle ukjente numre på nettet. Så ringer jeg opp igjen til de som viser seg å være privatpersoner….
…..men svært ofte står det :
– Nummeret blir brukt til markedsføring……..
Hvis jeg skal selge noe sjøl, må jeg være svært overbevist om at det er et godt produkt. Ellers føler jeg at jeg står og lyver!
Jeg har tatt noen kurs i ulike massasjeteknikker. Jeg har innredet et rom hjemme hos meg for å kunne holde på med det.Jeg har også gått noen semestre på Agapeinstituttet og lært meg å “Lese”. (“Reading”)
Slik jeg ser det i dag, er dette noe jeg kommer til å ha som en attåtnæring – og langt fra noen fulltidsjobb.
– Du må gjøre folk avhengige av deg, var det en person som sa til meg en gang!
Hvis jeg skulle bruke masse tid og krefter på å markedsføre meg for å overbevise folk om at de “trenger” mine tjenester, ville jeg bli enormt stresset av det.
Da ville min drivkraft hovedsakelig være frykten for å mangle penger.……
Og det ville mulige kunder lett merke……og antagelig trekke seg unna.
Dessuten har vel ikke jeg noe grunnlag for å si at noen bør komme til meg for å få X antall massasjer eller “Readinger”……….
…..fordi jeg mener at de trenger det………
…..fordi jeg trenger pengene deres!
Jeg vil at kundene skal komme fordi de føler at det gjør dem godt og at de har utbytte av massasjen eller “Readingen” på ett eller annet plan. Jeg gir ingen fagre løfter av noe slag. Jeg kan verken LOVE eller GARANTERE noe som helst!
Nei, man skal ikke undervurdere og undergrave egne evner og ferdigheter….men man skal være ydmyk!
Nesten all form for reklame og salg går jo ut på dette : Å overbevise kundene om at de har et behov som de kan få dekket ved å kjøpe et produkt……
………enten det gjelder varer eller tjenester.
Nylig var jeg på et foredrag. Eller – jeg vil si det var TO foredrag. Det ene foredraget likte jeg godt. Det handlet om kroppsspråk. Denne foredragsholderen kjente jeg fra før av. Vedkommende er dyktig og behersker kunsten å formidle på en variert, direkte og troverdig måte.
Dessuten skulle ikke denne personen “selge” noe i denne sammenhengen.
Den andre foredragsholderen skulle selge…… I mine øyne virket vedkommende stresset og oppkavet. Stemmen var høy og litt skingrende, og det ble hektisk, usammenhengende og anmassende å høre på…….. Jeg opplevde det som ganske overfladisk og tillært…ikke helt ekte…
(Men det er jo min høyst subjektive oppfatning!)
Dessuten sammenlignet jeg nok vedkommende med den som holdt det første foredraget……og det er som kjent ikke enkelt å hoppe etter Wirkola!
Jeg må imidlertid innrømme at jeg kjente på et aldri så lite snev av den berømmelige massesuggesjonseffekten underveis…..
……….men på langt nær nok til at jeg bet på agnet og kastet meg på som en av de fem første som fikk et “Usannsynlig Knalltilbud” DER og DA!
Ja, jeg høres fryktelig negativ ut……….. rett og slett ordentlig Hurpekaridansen……
…..men det er viktig å kjenne på hva som føles “rett” …….uavhengig av andres iherdige forsøk på å overtale og overbevise!
Er det noen av dere bloggdamer som har det “På lager” f. eks i et ferdigskrevet innlegg? Eller vet dere om en oppskrift som dere synes er god?? Sønnen min går i 10. klasse og det skal være avslutningsfest på torsdag den 18. Jeg er en av dem som skal bake. Det skal være sånne kaker som man kan ta i “klypa”. Derfor tenkte jeg at muffins er “Knupplurt”
Jeg skal IKKE fylle dem med rabarbra. Det har jeg prøvd før. Den sank til bunns og gjorde at muffinsformene ble fuktige og gikk i oppløsning.
Kanske blåbærmuffins? Har en del blåbær i fryseren.
Jeg synes ikke jeg har fått til noe fine muffins, eller formkaker for den slags skyld. Jeg er god til å lage bløtkake og boller! Ellers er det litt ymse…..
Da mora mi skulle feire 70-årsdag for en del år tilbake, tilbød søstra mi og jeg at vi kunne bake hver vår kake.
Mor takket iherdig nei!
Søstra mi konkluderte med følgende :
– A mor vil itte at vi skar baka, for ho er redd for at gjesta skar tru at det er HO som har baka de kaken’ VI kjæm med……
Lurer på om a’ søster traff spikeren på hue der, gitt! 😉
Ei sånn nål……… I dag la Natheless ut bilde av en nydelig, selvkomponert kjole som hun skal innvie ved en spesiell anledning. Denne nåla skulle hun bruke som tilbehør.
Jeg falt pladask……. så enkel, stilig og elegant, med noen små detaljer som setter prikken over i’en!
…..men nåla er visst ikke å få kjøpt. Den var noe hun hadde kommet over på et marked en gang…Sukk…. Jeg synes det er dumt, men lommeboka mi er sikkert glad for det…..
Jeg har lyst på DENNE også!
Sommerfugldokka til Frodith som hun la ut bilde av da hun nettopp hadde flyttet inn i ny leilighet. Den er visst å få tak i et sted i Fredrikstad. Jeg spurte Frodith, og jeg FANT dokka på nettet. Så her er det håp….sjøl om lommeboka sukker litt ! Jeg får se……..
Boka er svært kjent, så jeg regner med at mange av dere har hørt om den eller lest den. Hvis ikke, så anbefaler jeg den på det varmeste! Jeg kjøpte mitt eksemplar på CDON.COM for et par år siden. De selger den fortsatt, og den koster ca 250,- + frakt. Jeg har fått med meg at vi er flere her inne som er litt “avventende” i forhold til å involvere oss med “mannfolk”. 😉
Så kanskje denne boka kan være noe for akkurat DEG?
Dessuten gjelder vel “Kjærlighetsspråkene” i alle relasjoner, ikke bare i parforhold!
Gary Chapman har altså gått ut fra at det finnes fem ulike “Kjærlighetsspråk” :
1. Anerkjennende ord…. altså si koselige ting til hverandre/gi komplimenter.
2. Tid for hverandre. Altså sette av tid til hverandre og være “Til stede” både fysisk og mentalt.
3. Tjenester. Gjøre ting for hverandre/hjelpe hverandre (ofte dreier det seg om praktisk hjelp)
4. Gaver. Altså kjøpe eller lage små eller store overraskelser til hverandre.
5. Fysisk nærhet. (Her er det absolutt ikke bare snakk om sex, men minst like mye den ømme, omsorgfulle nærheten!)
Vi bruker vel stort sett alle språkene alle sammen, men som regel har vi ett eller to favorittspråk.
Jeg har ofte opplevd at menn har kjøpt gaver til meg eller gjort tjenester….
Til en viss grad har det vært å kaste perler for svin……
I ettertid ser jeg klart at jeg ikke har vist så stor takknemlighet eller begeistring.Det er ikke det at jeg ikke liker å få en gave eller at noen gir meg en håndsrekning. Når det gjelder presanger, er jeg ikke så opptatt av at det skal være så dyrt og flott. Jeg legger kanskje mer merke til om gaven er fint pakket inn og at det følger med et hyggelig kort med en varm hilsen……….Jeg blir glad for å få et kompliment hvis jeg føler at det er ekte og oppriktig ment. Jeg kan også sette pris på en god armkrok og kos…..
Drømmedaten??? Ja, hva er egentlig det?
Det kan være så mye forskjellig…. kanskje ting jeg ikke en gang har tenkt på??
Det er imidlertid en ting som betyr ganske mye for meg…….
………..hvis jeg skal finne på noe koselig sammen med en kjæreste (Eller ei venninne for den saks skyld) :
At mobiltelefonen ikke får styre hele samværet.
Jeg synes det er så fint å kunne ha noen “mobilfrie soner” i blant. Kunne snakke sammen eller gjøre noe sammen uten at man hele tiden blir avbrutt av kiming og sms’er som MÅ besvares med en gang. Det er heller ikke nødvendig stadig å sitte og surfe på nettet når man er i en sosial setting. Derfor synes jeg det er godt hvis telefonene innimellom kan settes på lydløs og legges vekk.
I februar skrev jeg et innlegg om en gang jeg var invitert på et restaurant. Der var kavaleren mest opptatt av å snakke i telefonen : Mobil-daten
Nå skjønner du kanskje hva mitt primære kjærlighetsspråk er : Tid for hverandre.
Ikke nødvendigvis så ofte og så lenge av gangen. Jeg har behov for å være en del alene, og trenger “rom” rundt meg.
Om du har kjæreste, kan det være lurt å prøve å finne ut hva som er partnerens primære kjærlighetsspråk.
Det er lett å gå i den grøfta å tro at det er det samme som ens eget. Det KAN selvfølgelig være det, men det er langt fra sikkert. Legg merke til hva kjæresten gjør for å glede DEG!
DET kan være en pekepinn. Ellers går det jo faktisk an å spørre!
Hva tror du er ditt primære kjærlighetsspråk?
Om du ikke vil svare på det her, så kan du jo tenke over det likevel! 😀
Blogging handler jo, i alle fall til dels, om det. Jeg synser og mener en del i blogginnleggene mine. Ellers også…..
Jeg synser og mener kanskje noe mindre bastant enn jeg hadde en tendens til å gjøre i yngre dager….
Det er noe med å innse at ens egne meninger kan være ganske……..
…….subjektive.
Det er mange som synser og mener mye. Noen ganger menes det temmelig høylytt ….og ufint.
Akkurat nå synses og menes det en del om det svenske, kongelige bryllupet……om brudeparet, gjestene og kjolene.
Det er mange hyggelige kommentarer….
…og noen sure gulp….
…slik det har lett for å være.
Er det MISUNNELSEN som rår når noen kommer med ufinheter om det kongelige brudeparet?
Er det MISUNNELSEN som rår når enkelte tilsynelatende har behov for å komme med gufne kommentarer vedrørende Dronning Sonjas og Kronprinsesse Mette Marits kjoler……?
Vi kan mene hva vi vil om både dem og kjolene deres…….og hele monarkiet for den saks skyld!
….men vi trenger ikke skrive masse dritt på sosiale medier av den grunn!
Helt fra vi er små opplever vi å få “belønning” eller “straff”. Hvis våre foresatte er bevisste i forhold til hva slags “belønnings”- og “straffemetoder” de bruker, så kan dette kalles nyttig veiledning og grensesetting. Vi lærer hva som er “rett” og “galt”. Vi skal for eksempel lære at det er galt å plage andre, stjele eller lyve.
Gjennom livet ser jeg at jeg mange ganger har vært styrt av ytre motivasjon. På barneskolen gjorde jeg leksene mine fordi jeg var redd for at læreren eller mor og far skulle bli sinte på meg hvis jeg sluntret unna. Da jeg kom på ungdomsskolen og videregående var jeg motivert til å jobbe fordi jeg ville ha gode karakterer. Jeg ville bli sett på som “flink”. Dessuten var jeg avhengig av gode karakterer for å komme inn på videre utdanning.
Da jeg jobbet som lærer, var jeg også ofte styrt av ytre motivasjon. Jeg ville gjerne bli sett på som en dyktig lærer. Jeg var nok mange ganger mer opptatt av prestasjoner enn av menneskene jeg jobbet med. Jeg “likte” nok de “snille og flinke” elevene best! Dette gjaldt særlig de første årene jeg jobbet som lærer.
Da mine egne unger begynte på skolen, fikk jeg se en annen side av saken…….
……og det hadde jeg godt av!
To av ungene mine har hatt lese – og skrivevansker. Dattera mi har i tillegg det som kalles dyskalkuli.
Jeg er stolt av at frøkna skriver blogg. Hun har jo også hatt lese – og skrivevansker. Det er ikke lett å se det ut fra det hun skriver i dag.
Det går an å overvinne det, som i utgangspunktet, kan oppleves som begrensende.
Jeg har aldri hatt problemer med lesing og skriving, men jeg har alltid hatt en tendens til å la prestasjonsangst og Jakten på det Perfekte få styre mine handlinger! På det viset har jeg laget mange begrensinger for meg sjøl
Det handler ofte mer om VILJE og INDRE MOTIVASJON enn om “MEDFØDTE” EVNER!
Hva er forskjellen på Ytre og Indre motivasjon?
La meg bruke en jobbsituasjon som eksempel:
En arbeidstager er i et arbeidsmiljø der han føler han har innflytelse, han føler at han blir sett og hørt og har en følelse av at “Her drar vi lasset sammen!”
Hvor stor er sannsynligheten for at han tar eierskap i forhold til jobben sin? Hvor stor er sjansen for at han vil ønske å bidra til at ting fungerer godt på arbeidsplassen?
Ganske stor….. Da er nemlig drivkraften for å gjøre en god jobb hovedsakelig styrt av indre motivasjon.
I motsatt fall :
Hvis han stadig føler seg overkjørt, og at han har lite å si…….
Hvis han sjelden får ros eller oppmuntring, mens hvert eneste feilskjær blir slått hardt ned på……..
Da blir det fort et arbeidsmiljø der de ansatte reagerer med å være er illojale mot gjeldende regler. På slike arbeidsplasser blir det lett mye baktaling, misunnelse og usunn konkurranse.
Dessuten tendenser til “Øyentjeneri”……
Ikke mye indre motivasjon her….(Sunn protest, kanskje?)
Ellers i livet :
Hvis jeg er mer opptatt av hva andre synes enn hva som faktisk kjennes riktig for meg sjøl – da er mine handlinger styrt av ytre motivasjon.
Behovet for anerkjennelse fra andre blir så sterkt at jeg “glemmer” å kjenne etter hva som føles mest riktig for meg.
Jeg har mange ganger gjort det jeg har antatt at andre har villet at jeg skulle gjøre.
Jeg har mange ganger gått på akkord med meg sjøl for å bli inkludert og likt.
Dette er noe jeg har blitt ganske bevisst på. Det skjer fortsatt, men jeg blir svært lite fornøyd med egen adferd når jeg innser at jeg har “latt som” for å tilfredsstille andre.
Jeg kan bli småsur på unga mine hvis de motsier meg eller irettesetter meg. Samtidig blir jeg (litt motstrebende) stolt av dem.
Jeg er stolt og glad fordi det ser ut til at de, på hvert sitt vis, er i stand til å ta egne avgjørelser og gå litt på tvers av det “oppleste og vedtatte”:
Det virker som om de er mindre styrt av ytre motivasjon enn det som var tilfelle for mitt vedkommende da jeg var ung!
