“Syns du det gjør no’…

…om je kjøper meg måken kjole åt den du har kjøft?”

 

Det var jeg som stilte dette spørsmålet til Frodithen

ei kveldstund da vi var på hotellet i Bergen i midten av juli.

 

“Nei, det er da helt greit!”

 

Da jeg hadde fått klarsignal, var jeg ikke sen om å bestille!

 

Noen dager senere fikk jeg melding om

at kjolepakka var levert i postkassa mi.

 

Yr av forventning nærmest sprang jeg

(i alle fall så fort som ei 58 år gammel “jente”)

er i stand til å springe)

ned alle trappene for å hente posen med kjolen i!

 

Stor var skuffelsen da jeg oppdaget at jeg hadde fått en kjole

med en helt annen farge enn den jeg hadde bestilt.

Jeg prøvde den likevel, bare for å se

om den kanskje var finere enn det så ut til ved første øyekast.

 

Så tok jeg en “speilselfie” som jeg sendte til Frodithen:

Jeg ser ikke veldig blid ut her, og det var jeg ikke heller…

 

Frodithen var enig i at dette ikke var noen innertier,

sånn rent fargemessig.

 

Jeg tok kontakt med firmaet, og ble møtt av ei veldig hyggelig dame.

Hun gikk straks i dialog med de som hadde ansvaret for å sende ut kjolene.

 

For sikkerhets skyld sendte jeg henne et skjermbilde,

både av den kjolen jeg hadde fått

og av den kjolen jeg hadde bestilt.

 

Jeg skrev også tekst på bildene:

“Dette er kjolen jeg har mottatt”. “Dette er kjolen jeg vil ha.”

 

Nå kunne det da ikke bli feil??

 

Snart fikk jeg beskjed om at ny kjole var på vei.

Jeg ga beskjed om at jeg ville vente med å returnere den første kjolen

til jeg så at neste pakke inneholdt rett kjole.

 

Den gang ei…

 

Jeg fikk akkurat maken kjole til den jeg hadde fått første gang.

Nå satt jeg altså her med to like kjoler som jeg ikke ville ha.

 

Tålmodigheten begynte å bli nokså frynsete…

 

Det ble en ny runde med eposter…

…og bilder av riktig kjole.

 

Noen dager senere ringte den hyggelige damen igjen.

Hun fortalte at hun hadde refundert beløpet jeg hadde betalt

+ pengene jeg måtte betale for returporto.

Kjolen jeg ville ha var ikke på lager,

men de hadde ikke oppdatert dette i nettbutikken.

 

Jeg bestemte meg for å gi det hele en sjanse til.

Det hadde nemlig dukket opp kjoler i andre farger

enn den jeg først bestilte.

Farger jeg faktisk likte minst like godt.

 

Noen vil jo liksom ikke gi seg så lett…

…når de først har satt seg noe i hodet…

 

Denne gangen slo jeg til med både “Senorita” og “Carmensita”.

 

I dag kom kjolene!!

 

Jippi! Riktig farge på begge to! 

 

Nei, jeg trenger dem ikke,

og det var nok litt “ufornuftig”.

(Men jeg synes ikke prisen var ille!)

 

Kanskje dette er det man kan kalle:

“Å kjøpe seg litt lykke”?

 

Stor var min glede da jeg også fant ut

at mine to mest fargerike halssmykker

passer akkurat i fargen til hver av kjolene!

 

Jeg tenker at det er bra at jeg fortsatt synes

det er stas å pynte meg i blant,

og fryde meg over å føle meg fin og fjong!

 

Jeg smilte fra øre til øre da jeg prøvde kjolene i kveld!

 

Hvis været tillater det,

blir det nok snart en liten “fotoshoot” med Frodithen og meg igjen…

 

 

 

Reklame |

 

…så skal jeg gjøre det til gangs!

 

Jeg ønsker imidlertid ikke at bloggen min skal være en arena

der jeg stadig reklamerer for ett eller annet.

 

Nylig sa jeg ja til å være litt mer synlig.

i forbindelse med livsstils-endringen jeg begynte med tidlig i vår.

 

I dag dukket jeg derfor opp med bilde og uttalelse (skriftlig sådan) på Facebook.

 

Sjøl om jeg hadde sagt ja, kjente jeg på et lite sug i magen…

…jeg må innrømme det!

 

Tidligere har jeg trodd at når det står “sponset”,

så har den som viser ansikt en økonomisk fordel av å gjøre det.

 

Slik er det ikke for mitt vedkommende.

Jeg har ingen økonomisk gevinst av å stå fram

som representant for konseptet.

Likevel synes jeg det er helt greit,

for jeg er så fornøyd med både opplegget og oppfølginga jeg har fått.

 

Her skal det ikke være noen som helst tvil!

 

Enkelte ganger føler jeg at jeg har beveget meg

i grenseland her på bloggen.

 

Er det for eksempel reklame,

når jeg har skrevet om at jeg går på skrivekurs hos Ida Jackson,

sjøl om jeg ikke har noen økonomisk fordel av å gjøre det?

 

Vel…

…i og med at jeg nå har merket dette innlegget med “reklame”,

trenger jeg i hvert fall ikke ha noen skrupler med å fortelle

at jeg deltar på kurs hos Mari Krogshus og hennes team.

 

Jeg har fått så trua på dette,

at jeg synes det er flott at flest mulig blir klar over det.

Selvfølgelig er det ikke gratis,

men jeg synes det er lavt priset.

 

I alle fall sammenlignet med mye annet.

 

En behøver ikke være medlem for å kunne delta på ett enkelt kurs.

Hittil har det i alle fall vært mulig å kjøpe et fire ukers kurs

for å gjøre seg kjent med konseptet.

 

Visst får en tilbud om flere opplegg når en bestiller.

Imidlertid er det enkelt å krysse av på “nei” hvis en kun

vil delta på de fire ukene og betale en lav engangssum.

(Det var slik jeg gjorde det, første gang jeg fattet interesse for dette.)

 

Jeg har hele kursopplegget på “kajabi”-appen.

Da har jeg det alltid med meg.

Det er oversiktlig og greit!

 

Opplegget er enkelt å følge.

De fleste av middagene er raske å lage.

Oppskriftene er gjerne beregnet på flere personer,

så da deler jeg opp og fryser ned

for å ha det ekstra lettvint noen ganger.

 

Jeg bruker ikke mer penger på mat nå enn før,

sjøl om jeg spiser mye mindre mjølmat

og mer proteinrik mat som egg, kjøtt og fisk.

Maten metter mer, og metthetsfølelsen varer lenger.

 

I facebook-gruppa for medlemmene,

kan vi dele erfaringer og stille spørsmål.

 

Mange opplever flere helsegevinster når de følger dette opplegget.

Det handler langt fra bare om vektnedgang og flatere mage.

 

For eksempel:

En kvinne, som jevnlig går til legekontroll på grunn av diabetes type to,

fikk beskjed av legen om at prøvene hennes

aldri hadde vært så fine som nå.

“Fortsett med det du gjør, for det fungerer!

Du har all grunn til å være stolt av deg sjøl!”

Omtrent slik lød tilbakemeldinga fra legen.

 

Andre kan fortelle om reduserte plager

i forbindelse med fibromyalgi og utmattelse.

Til og med en kvinne som har en så alvorlig diagnose som MS

har delt at hun opplever å ha mindre smerter og mer energi.

 

Personer som starter opp med et slikt konsept som Mari K. har gjort,

vil alltid oppleve å møte en viss motstand.

Kanskje til og med krass kritikk.

Ingen er ufeilbarlige, og alle må erfare underveis.

 

De “oppleste og vedtatte sannhetene” våre vil vi nødig gi slipp på.

“Grove kornprodukter og magert pålegg” har vært en “sannhet”

i norsk helsevesen i flere tiår.

 

At lavkarbo er en diett hovedsakelig bestående av “egg, smør og bacon”,

har vært en “sannhet” for meg.

 

Nå har jeg erfart at det langt fra er slik.

Jeg har aldri spist så mye grønnsaker før,

sjøl om grønnsaker (og frukt/bær)

alltid har vært en viktig del av kostholdet mitt.

 

Jeg synes det er for mye fokus på medisinering og “reparering”,

og for lite fokus på forebygging i helsevesenet.

 

Hva kan du og jeg gjøre sjøl

for å bidra til at vi holder oss noenlunde friske?

 

Mat er faktisk “medisin”.

Det er jo drivstoffet vårt.

Vi må ikke proppe oss fulle av ulike kosttilskudd,

sjøl om det finnes mange gode tilskudd man kan supplere med.

Det viktigste er å spise balansert og variert.

 

Og sist men ikke minst:

Å føle seg vel!

 

I videoen under forteller jeg om hva som skjedde

da jeg gikk på slankekurs for en del år tilbake…

 

 

 

 

Jeg kom på denne strofen i salma “No livnar det i lundar”

da jeg tittet ned i balkongkassa i dag:

Jeg har ikke akkurat lagt sjela i å stelle med de fire plantene

jeg satte der i begynnelsen av juni.

 

Når man er så heldig å ha sol på balkongen store deler av dagen,

kan det fort bli litt for heftig for de grønne vekstene.

Særlig i forbindelse med en sommer som denne.

 

Allerede etter den første ferieuka mi i juni, hadde de kollapset.

De så temmelig pjuskete ut, men jeg lot dem henge.

Da så det i alle fall ut som om jeg hadde noe i kassa mi,

sjøl om det var knusktørt og vissent.

 

Stor var derfor min overraskelse

da jeg oppdaget at det hadde kommet nye blader på plantene!

 

Det var nesten så jeg ble litt rørt…

Tenk å ha slik livsvilje…

…midt i all vanskjøtselen…

 

Nå skal jeg følge bedre med.

Sola er ikke lenger så sterk,

så jeg har tro på at de kan klare seg ei stund framover.

Kanskje de til og med skal få selskap av et par lyng-planter snart?

 

Det synes jeg faktisk at de har fortjent!

 

 

I nærmere ett og et halvt år har et virus

satt en del kjepper i hjulene for det sosiale livet.

 

Jeg er en person som trives ganske godt

med å tilbringe mye tid alene.

Like fullt er det ei grense for alt.

 

Jeg håper virkelig at vi unngår drastiske

og langvarige nedstengninger i vinter.

 

I kveld ble jeg sittende og tenke litt over følgende:

 

Jeg har flere veldig gode venninner.

Noen av dem jeg regner som nære venninner,

er jeg faktisk også i familie med.

Det siste året har det meste av kontakten gått via telefon og internett,

men heldigvis har det også blitt noen få muligheter til å møtes.

 

Felles for alle mine nære venninner er,

at de enten er gift eller samboende.

De fleste har også hytter.

Da drar de gjerne på hytta med ektefellen/samboeren i helgene.

 

Jeg er den eneste fraskilte og single.

 

Slik det er nå, har jeg vel egentlig bare ei venninne

jeg kan reise på tur sammen med.

Da tenker jeg sjølsagt på “Frodithen”.

Hun er jo heller ikke single,

men hun farter en god del “på egenhånd” likevel!

 

Innimellom kjenner jeg litt på

at det hadde vært koselig å ha et større nettverk

av venninner som er i samme situasjon som meg.

Altså: Enslige, kvinner i alderen 40-70,

som kunne ha tenkt seg å ha et større

“Finnepånoesammenengangiblant”-nettverk.

 

For eksempel å dra på et kulturarrangement,

delta på ei helg med yoga…

…eller noe i den gata…

Noen ganger kanskje bare noen veldig få kvinner…

…andre ganger litt flere.

 

Det behøvde ikke nødvendigvis være slik

at vi var så “tett på” hverandre stadig vekk.

 

Det er mer dette med å kunne ha en felles plattform

med andre kvinner som er i noenlunde samme situasjon som meg.

Kvinner som ikke “må” prioritere mann, barn, barnebarn

og turer til hytta nesten hver helg.

Rett og slett kvinner som i blant kan kaste seg rundt og si:

“Nå tar vi en tur til…!”  “Skal vi…i kveld?” uten at de er avhengige av

å klarere det med mannen/familien først.

 

Jeg har ikke lyst til å ende opp med å “måtte” være sammen med

en mann nesten hver eneste helg.

 

I så måte verdsetter jeg veldig den friheten jeg har nå.

Etter hvert som årene går,

kjenner jeg på at jeg har mer behov for et nettverk av kvinner

(som er enslige og som trives greit med det)

enn det å ha en kjæreste.

 

Det har ikke gått så bra med a’ Kari

og forsøkene på å innlede et nytt forhold.

Jeg tror definitivt ikke at det bare skyldes mennene! 😉

Men… jeg har hatt lett for å rote meg bort i menn

som på ett eller annet vis er opptatt på annet hold,

eller som i alle fall mentalt har sittet veldig fast i det som en gang var.

 

Så er det sikkert noe ved meg

som har bidratt til at dette har gjentatt seg…

…gang etter gang…

 

Jeg kunne kanskje ha vært initiativtager

til å starte en sånn type kvinnenettverk?

Det nytter jo ikke bare å sitte på rumpa si og vente på

at “tilbudene” skal komme dalende ned i fanget,

eller at andre skal ta initiativ?

 

Kanskje det hadde gått an å starte et slags nettsted?

Nesten som ei dating-side,

bare at det da var snakk om å finne/skape et venninne-nettverk

i stedet for å lete etter kjæreste?

 

 

Nå løper visst fantasien litt løpsk på direkten her,

men det er i alle fall moro å leke med tanken!

 

 

 

I dag fikk jeg lyst på dessert.

Det er da tross alt…

 

…mandag!

 

I og med at jeg har vært på tur i ei uke,

og hadde spist meg ut av kjøleskapet før jeg dro,

var det temmelig dårlig utvalg her.

 

Men…

…jeg hadde jo igjen en halv pose peanøtter i tursekken!

 

“En porsjon=30 gram” står det på baksida av posen.

30 gram peanøtter er neimen ikke mye…

 

Hvorfor skal peanøttprodusenten bestemme

hvor mye peanøtter jeg skal ha til dessert?

Det får da være grenser!

Vil de ikke selge mest mulig, da?

 

Jeg veide opp 20 gram til…

Skal man først ha dessert…

 

Dette ble i alle fall ikke fullt så knuslete!

 

Da porsjonen var spist opp, tømte jeg resten av posen.

Det var såpass lite igjen,

at det egentlig ikke var noe å spare på, syntes jeg!

 

Nå lurer du kanskje på hvordan dette samsvarer

med mitt “nytt og bedre liv”-prosjekt?

 

Det er ingen fare!

Så lenge jeg begrenser “dessert”- inntaket til et par ganger i uka,

så går det helt fint.

I tillegg spiser jeg jo knapt noe med sukker i.

Dessuten spiser jeg lite mjølmat.

 

Jeg er mer saltmons enn søtmons.

og peanøtter er myyyyye bedre enn f. eks potetgull!

 

 

Da jeg var på “Elden” på Røros,

fikk jeg låne både ullpledd og solid sitteunderlag 

av slektningene jeg bodde hos.

Ellers hadde nok plast-setet på tribunen blitt rimelig kaldt å sitte på.

 

Jeg har et hjemmestrikket sitteunderlag signert mor.

Det kan bare brettes i to.

Derfor er det ikke så lett å få det ned i den vesle ryggsekken

jeg pleier å bruke når jeg er på tur.

 

Disse underlagene er av samme type:

Fargerike og flotte restegarn-kunstverk,

men de kan altså bare brettes dobbelt.

 

Jeg la fram problemet for “produsenten”.

Da gikk det ikke lenge før strikkepinnene begynte å klirre!

 

Her er mitt nye sitteunderlag:

 

Det er ikke likt på begge sider,

så jeg kan variere hvilken farge jeg vil sitte på! 😉

 

Når det er helt sammenbrettet,

er det på størrelse med en litt stor gryteklut.

Sitteunderlaget er fylt med fire, tilpassede biter

som stammer fra et stort liggeunderlag.

 

Mor har sitteunderlag i noen av stolene i stua også.

Disse er sjølsagt uten isopor inni.

 

Her er både egenkomponert sitteunderlag,

og hjemmeheklet pynt på stolryggen.

Dette må vel kunne kalles “brukskunst”?

 

Jeg har ikke arvet fingerferdigheten.

I alle fall ikke når det kommer til håndarbeid.

 

Jeg lager heller blomsterdekorasjoner.

 

Aberet med dem er at de ikke varer så lenge…

Ikke er de særlig egnet til å plassere rompa på heller…

 

 

Jeg har vokst opp på en gard nord for Elverum.

Etter Røros og “Elden”, ble neste stopp “heme”.

 

Jeg liker veldig godt å gå en tur “neåt ælva”.

På veien dit, passerer jeg “kønn og ‘potteter”.

 

Havre sett fra undersida…

 

“Selfie” med bygg!

 

Håret mitt har nesten samme farge som kornet,

men det kommer ikke så tydelig fram her.

 

Potet-blomsten er ganske fin…

 

Slik ser jordbunnen ut.

 

Denne “leirjorda” holder ganske godt på fuktighet;

noe som er en stor fordel i perioder med lite regn.

 

Jeg er “ansatt” som dyrepasser for gnagere og bissevofser i helga.

Jobben er rimelig enkel…

Det dreier seg bare om foring og tilsyn et par ganger om dagen.

 

Gnagerne har stort bur, drikkeflaske på veggen

og masse høy tilgjengelig.

Min jobb er derfor å finne ferske løvetannblader,

og det er det flust av nede ved elva.

 

“Vofsene” bor i “Vofsevilla”,

og har både egne leiligheter og stor, inngjerdet tumleplass.

Derfor er det ikke nødvendig med lufting/turgåring,

så lenge det bare er snakk om et par dager.

 

Dette er det mest selskapelige marsvinet.

 

Hun kan sitte stille når hun blir klødd i nakken.

 

Denne frøkna er mer sky og sjenert av seg…

 

Hun vil helst gjemme seg i huset sitt

når en fremmed dukker opp.

 

Løvetanna ble imidlertid så fristende,

at hun ikke klarte å dy seg…

 

Løvetann er Lørdagsgodt!

 

 

 

Betegnelsen “overhode” har blitt brukt i mange sammenhenger.

For eksempel :“Familiens overhode”.

Om jeg slår opp i synonym-ordboka, står det blant annet:

Hersker, pave, monark, sjef, leder.

 

Dette er vel det nærmeste jeg kommer

å kunne smykke meg med noe i nærheten av en kongelig tittel:

“Miss (Prinsesse) Love Fat” av Gamlehaugen slott…

 

I det siste har jeg sett flere bruke ordet “overhode”

i en annen sammenheng:

 

“Det var overhode ikke meningen!”

 

Jeg har stusset litt,

fordi jeg mener at det skal stå “overhodet” med “t” til slutt

når det blir brukt i en slik type setning.

Jeg slo opp ordet for sikkerhets skyld,

og kom fram til at det måtte stemme.

 

Noen ganger kan jeg oppleve at noen snakker over hodet på meg.

Kanskje de overhodet ikke vil snakke med meg?

 

Det kan kanskje også bety at jeg ikke forstår

så mye av det de snakker om?

 

Når ord blir brukt “feil” ei stund,

har det lett for å bli den nye trenden.

 

Jeg har tidligere skrevet om at ordet “da”

ofte blir erstattet med ordet “når” i mange sammenhenger.

 

I begynnelsen av Corona-pandemien dukket det opp et nytt ord: 
“Vi må ta våre forhåndsregler“.

Det virket jo logisk at man bør være “føre var” under en pandemi,

men det rette ordet er “forholdsregler”.

 

Noen vil kanskje beskylde meg

for å være “Rettskrivings-mafiaens overhode“

i og med at jeg henger meg opp i disse tingene.

 

Jeg er overhodet ikke enig i det!

 

Om du tilhører “rettskrivings-mafiaen”,

finner du garantert noe å plukke på når det kommer til rettskrivinga mi!

Blant annet er jeg ikke helt stø når det gjelder plassering av komma.

 

Like fullt har jeg mine kjepphester og prinsipper

når det kommer til rettskriving.

 

Heter det forresten “legimitasjon” eller “legitimasjon”?

 

Jeg har hørt flere si at de har måttet vise “legimitasjon”,

og det er…

 

…feil!

 

I dag bruker forresten mange forkortelsen “legg”.

På det viset unngår de jo hele problemet!

 

 

 

Den dagen jeg skulle på forestillinga “Elden” på Røros, uttrykte jeg en viss bekymring overfor dattera:

 “Je blir hente’ ætter forestillinga. Håper je finn att plassen vi har avtalt å møtes!”

Da fikk jeg følgende svar:

 “Du mor…Hvis du virkelig klarer å rote deg bort her, så tror jeg du er den første i historien som har gått seg vill på Røros!”

 

Men…

…på grunn av smittevern ble felt B (som jeg satt i)  dirigert i en annen retning enn den veien jeg hadde lært meg!

Da ble det plutselig ugreit, for det var rimelig mørkt! Etter ei stund skjønte jeg at jeg var på ville veier…

I slike tilfeller er det kjekt å ha mobiltelefon! Ved hjelp av instruksjon kom jeg meg noenlunde på rett kjøl igjen, og sjåføren fikk plukket meg opp!

Noen pioner kan jeg vel ikke skryte på meg å være.

Men…

….kanskje er jeg den første som har klart å gå seg vill på Røros?

 

 

Den “Villfarne” foran kirka! Alt er så mye mer oversiktlig i dagslys!

 

 

 

Teater skal engasjere, på ett eller annet vis.

Fantasi og følelser skal settes i sving.

Jeg kan bli rørt, le så jeg hikster,

eller til og med bli…

 

…fly forbannet!

 

Forestillingen “Elden” berørte meg veldig,

og fikk fram hele følelsesspekteret hos meg.

Dette er noe av det fineste og mektigste jeg har sett av musikkteater.

 

Slegghaugene på Røros danner ei helt spesiell ramme rundt det hele!

Dette bildet tok jeg under applausen.

(Det var ikke lov å fotografere under selve forestillinga, og jeg kunne ikke bruke blitz.)

 

Denne fyren ble jeg skikkelig sinna på!

“General Armfeldt”.(Som du ser, er bildet hentet fra en brosjyre).

 

I teaterstykket fremstilles Armfeldt som en, lite sympatisk fyr,

Rett og slett en dårlig leder, som lar soldatene ta støyten.

 

Jeg hadde mest lyst til å rope: “Din drittsekk” der jeg satt,

men nøyde meg med å bite sammen tennene

til kjeven nærmest knøt seg!

 

Det var vel like greit…

En bør vel helst unngå å bli vist bort

fra ei forestilling en har gledet seg lenge til å se?

 

 

På dette bokomslaget ser du et maleri av Carl Gustav Armfeldt.

(Kunstnerens navn er David von Krafft).

 

På baksida av bokomslaget får du et innblikk i historien

som er bakgrunnen for musikkteateret “Elden”.

 

I musikkteateret kommer vi nærmere inn på enkeltpersoner.

Kjærestepar som må ta farvel

i visshet om at det er høyst usikkert om de noen gang vil møtes igjen.

Unge menn som blir drept i kamp, eller bukker under av sjukdom og matmangel.

Alt dette på grunn av grådige ledere som vil opprettholde makt og posisjon.

 

Historien (og teaterstykket) forteller også noe

om hvor uendelig sårbare vi er overfor naturkreftene.

 

Enkelte har sett “Elden” mange ganger.

Musikkteateret har gjennomgått mange endringer/justeringer

i løpet av de årene det har blitt satt opp.

 

I følge en av de som var der i går,

er årets oppsetning den beste som har blitt laget!