Betegnelsen “overhode” har blitt brukt i mange sammenhenger.
For eksempel :“Familiens overhode”.
Om jeg slår opp i synonym-ordboka, står det blant annet:
Hersker, pave, monark, sjef, leder.
Dette er vel det nærmeste jeg kommer
å kunne smykke meg med noe i nærheten av en kongelig tittel:
“Miss (Prinsesse) Love Fat” av Gamlehaugen slott…
I det siste har jeg sett flere bruke ordet “overhode”
i en annen sammenheng:
“Det var overhode ikke meningen!”
Jeg har stusset litt,
fordi jeg mener at det skal stå “overhodet” med “t” til slutt
når det blir brukt i en slik type setning.
Jeg slo opp ordet for sikkerhets skyld,
og kom fram til at det måtte stemme.
Noen ganger kan jeg oppleve at noen snakker over hodet på meg.
Kanskje de overhodet ikke vil snakke med meg?
Det kan kanskje også bety at jeg ikke forstår
så mye av det de snakker om?
Når ord blir brukt “feil” ei stund,
har det lett for å bli den nye trenden.
Jeg har tidligere skrevet om at ordet “da”
ofte blir erstattet med ordet “når” i mange sammenhenger.
I begynnelsen av Corona-pandemien dukket det opp et nytt ord:
“Vi må ta våre forhåndsregler“.
Det virket jo logisk at man bør være “føre var” under en pandemi,
men det rette ordet er “forholdsregler”.
Noen vil kanskje beskylde meg
for å være “Rettskrivings-mafiaens overhode“
i og med at jeg henger meg opp i disse tingene.
Jeg er overhodet ikke enig i det!
Om du tilhører “rettskrivings-mafiaen”,
finner du garantert noe å plukke på når det kommer til rettskrivinga mi!
Blant annet er jeg ikke helt stø når det gjelder plassering av komma.
Like fullt har jeg mine kjepphester og prinsipper
når det kommer til rettskriving.
Heter det forresten “legimitasjon” eller “legitimasjon”?
Jeg har hørt flere si at de har måttet vise “legimitasjon”,
og det er…
…feil!
I dag bruker forresten mange forkortelsen “legg”.
På det viset unngår de jo hele problemet!
Man skal høre (og lese) mye før ørene detter av, er det noe som heter, men jeg syns ikke det skal så mye til når man ser og hører alle disse feilene du nevner – og jeg er enig meg deg! Visse ting er liksom ikke greit å si og skrive, det må være lov å si. Sånn ca. 1 gang i året har jeg en status på facebook som lyder; Facebook, stedet som beviser at 9 (nå 10) års skolegang ikke er nok…. Da får jeg litt hat 😛 ha ha..
Jeg også har skrivefeil, og noen ganger bommer jeg til og med på å/og, men det er fordi jeg skriver før jeg tenker 😛 Endrer det med en gang jeg ser det 😛 Det er ikke så krise å bomme på en å, der det egentlig skulle være en og, bortsett fra når folk ramser opp ting og navn – da blir jeg faktisk gretten når de bruker å! Serøst 😛 ha ha.. Og skriveleifer kommer litt automatisk med den teite autokorrekten på telefonen som enten endrer hele ordet til noe helt annet, eller bare trur at et helt feil ord er riktig og dermed ikke endrer det 😛 ha ha..
Jeg er nok litt sånn ‘gramatikk-nazi’ *hehe*..
– Ikke sånn å forstå at jeg henger meg opp i den minste kommafeil og den slags, så galt er det (gudskjelov) ikke! Men når det kommer til hva jeg vil si er graverende grammatiske feil, så kjenner jeg det begynner å koke innvendig. – For ikke snakke om der dette gjøres konsekvent! Stjerneeksemplet i så måte, er konsekvent bruk av ‘å’ for både ‘og’ og ‘å’ (som f.eks Kari å Frodith var ute å gikk..) Ellers så har vi totalboikotten av stor bokstav (det være seg for både nye setninger og egennavn), og den som fjerner all tvil om min tilhørighet blant grammatikk-nazi’ene; At det brått skal være ‘innafor’ å betegne hunkjønnsord med ‘en’, -hvilket er hjemmehørende for hankjønnsord! Altså; Det heter IKKE ‘en jente’, men ‘EI jente’! Dette irriterer meg til det avsindige, selv om jeg jo skjønner at dette er kommet for å bli.. 😛