Det var faktisk tannlegen min som sa dette til meg

da jeg satt i stolen i dag.

 

Ja, vi har en historie sammen han og jeg…

 

Den begynte for noen år siden.

 

Jeg hadde ikke vært hos tannlegen på tre -fire år.

Tannlegeskrekken hadde kulminert etter en ubehagelig opplevelse

hos en utrivelig, nyutdannet tannlege.

Det handlet ikke om smerter og fysisk ubehag,

men om mangel på empati og fintfølelse.

 

Ikke siden barneskolen hadde jeg vært bort i en så guffen tannlege.

 

Etter dette ville jeg ikke til tannlegen.

Jeg avbestilte da jeg ble innkalt, og lot være å bestille ny time.

Til slutt falt jeg ut av systemet.

 

Ikke særlig lurt, men den som er livredd,

tar gjerne dårlige valg…

 

Så kom dagen da jeg bet et stort skall av ei jeksel…

 

Da skjønte jeg at nå var det ingen bønn.

Jeg måtte bare se å komme meg til en tannlege.

 

Da jeg fortalte ei venninne om tannlegeskrekken,

(som altså hadde tatt helt av)

anbefalte hun tannlegesenteret der Torstein jobber.

Der hadde de nemlig spesialister på “sånne som meg”.

 

Den første timen hos Torstein sa jeg fra

at jeg ikke ville sitte i stolen.

 

Det fikk jeg slippe.

Vi snakket i stedet.

Da jeg skulle gå, sa han at denne første konsultasjonen var gratis.

Tilliten min hadde nemlig blitt stor nok til at vi hadde avtalt ny time.

 

Gradvis har jeg begynt å grue meg mindre og mindre

for å gå til tannlegen.

 

På grunn av pandemien var det nå to år siden forrige sjekk.

Vi som bor i Oslo, var lite populære ei stund.

Ingen i “provinsen” ville ha besøk av oss…

 

Frodithen har prøvd å overbevise meg om

at det finnes flinke, tålmodige tannleger her i Oslo også,

men jeg vil gå hos Torstein så lenge det er mulig.

Jeg er redd for at jeg skal bli like pinglete igjen

hvis jeg møter på noen som ikke tar meg på rette måten.

 

Torstein skryter veldig av meg og tannebissene mine.

“Flotte, sterke tenner”, sier han; og da blir jeg jo glad og stolt!

 

Hver gang jeg kommer får jeg dessuten “skryt” fordi jeg har så digert gap.

“Jeg har vel sagt det før, men du har et veldig stort og fint gap!” 

Det betyr jo romslige arbeidsforhold for tannlegen.

(Men det er vel bare hos tannlegen det er “fint” å ha et digert gap?)

 

Jeg kan gape mye høyere enn dette,

men jeg vil ikke legge ut drøvel’n min på nettet!

 

I dag fikk jeg jammen også skryt

fordi jeg ikke spyttet ut platene en eneste gang da vi skulle ta røntgen.

De første gangene jeg var der,

ble det mye styr i forbindelse med røntgenbildene.

 

Jeg har veldig lett for å brekke meg.

 

I og med at jeg var så anspent,

kom denne brekningsrefleksen automatisk

så fort plata ble plassert i munnen min.

 

Enten spyttet jeg ut plata,

eller så brakk jeg meg såpass mye

at den ikke ble liggende slik den skulle.

Derfor ble det en del “tagninger” før Torstein fikk brukbare bilder.

 

En føler seg ikke helt på høyden når tannlegen kommer inn igjen…

…og en har spyttet ut plata for tredje gang…

 

Men…

…Torstein var veldig tålmodig…

 

Dette bildet tok jeg av Torstein Tannlege

i løpet av den første runden jeg gikk hos ham.

 

Jeg har delt det på bloggen tidligere (med hans tillatelse.)

 

I dag hadde han både munnbind og “visir”,

for nå er det jo oppblomstring av smitte både her og der.

 

Fasiten for denne gangen var:

“Null hull og alt vel”. 

Det var bare behov for litt pussing, polering

og fjerning av bittelitt tannstein.

 

Deilig å ha det unnagjort,

sjøl om jeg ikke gruet meg særlig mye i dag!

 

 

 

Det er min franske venninne som kaller seg:

“Den Late Gartneren”.

 

Hennes “hovedtanke” med hagebruket er som følger:

“Jobbe minst mulig. 

Høste mest mulig.”

 

Dessuten deler hun hagearbeidet inn i fire sesong-skippertak:

1. Planting

2. Første renskerunde

3. Andre renskerunde

4. Høsting og opprydding

 

 

Noen vil kalle det latskap.

Jeg tenker at det handler mest om å disponere kreftene

og å tenke litt smart.

Dessuten kose seg med det man holder på med,

og godta at det ikke er “perfekt”.

 

Dette gjelder ikke bare når man dyrker grønnsaker!

 

 

Hva har denne innretningen med hagebruk å gjøre?

 

Jo, dette er knust eggeskall som venninna mi bruker

når hun skal kalke plenen.

Det blir jo miljøvennlig på to måter:

For det ene blir det mindre søppel.

Dessuten er det “naturlig fremstilt”.

 

Jeg tar stort sett “skikken dit je kjæm”,

så jeg tok selvfølgelig vare på eggeskallene

etter de to eggene jeg spiste til lunsj i dag:

 

De to neste bildene er det venninna mi som har tatt:

Årets bønne-avling fikk plass på ett knekkebrød…

 

 

Den minste squashen er str 41…! (I følge min franske venninne! 😉 )

 

Apropos squash:

“Jeg må befrukte mine squash selv,

fordi jeg synes biene gjør en for dårlig jobb!”

(Tenk deg at denne setningen blir uttalt med utpreget fransk aksent!)

 

Jeg var ikke til stede under befruktningsøyeblikket,

men resultatet taler vel for seg?

De to største squashene må da være (sko)størrelse 43 og 45?

 

Dette beviser vel at man ikke nødvendigvis trenger

å jobbe i hagen støtt og stadig for å få til noe?

 

I dette vesle drivhuset holder tomatene til!

I vinduet bak, kan du skimte hendene til gartneren

mens hun holder på med å knuse eggeskall.

(Dessuten speilbilde av fotografen.)

 

Hvis jeg skulle beskrive min franske venninne, er nok “lat”

langt fra det første ordet jeg ville bruke!

 

Kreativ, frittalende, direkte, morsom, smart, uredd, ærlig og raus,

er vel mer passende karakteristikker, spør du meg!

 

Akkurat nå er jeg gjest hos henne et par dager.

I forbindelse med at jeg dro oppover for å feire barnedåp,

bestilte jeg meg nemlig både synstest og tannlegetime

her på “gamle trakter”.

 

I dag er synsundersøkelsen unnagjort.

I morgen venter tannlegen… 

 

I kveld er jeg “hjemme alene”.

Venninna mi er på kveldsvakt i hjemmesykepleien.

 

Hun tok opp middagsmat fra fryseren før hun dro.

så overnattingsgjesten slipper å “lide nød.”

 

Da får jeg smakt på squashen!

 

 

 

I dag ble mitt første barnebarn endelig døpt.

 

Dåpen har blitt utsatt to ganger.

Også denne gangen var det et visst virus

som holdt på å sette kjepper i hjulene.

Heldigvis ble det bare begrensinger på antall deltagere i kirka.

 

Selskapet som var planlagt etterpå var “innafor eksisterende lovverk”

i og med at det ble holdt i et stort, leid lokale.

 

Bestemor-Kari (eller farmor) venter spent utafor kirka…

 

Junior studerer ei statue av en fyr jeg ikke vet hvem var.

(Antagelig en som hadde noe med Veldre kirke å gjøre en gang i tida)

 

Junior(altså dåpsbarnets onkel) var dagens proff-fotograf.

(Han er utdannet “medietekniker”.)

 

Video og film er det han har spesialisert seg på,

men i slike anledninger er han det naturlige førstevalget

når det skal tas profesjonelle bilder.

 

Begge de to som ble døpt i dag var så store at de satt på armen.

Dåpskjoler hadde de for lengst vokst fra.

 

Det var presten som skrøt av “Flinke dåpsbarn”.

Ingen av småtassene protesterte nemlig, 

sjøl om presten var relativt rundhåndet med vannet.

 

Det virket heller som om de syntes dette var riktig så spennende!

 

Snuppelure slapper av på plenen utenfor kirka etter dåpen.

 

 

Dagens mest fancy kake!

Det må jo markeres at frøkna bor på gard, med både hester, kyr og sauer!

(Jeg har bare retusjert bort navnet til dåpsbarnet!)

 

Barnedåp er en spesielt hyggelig begivenhet.

I og med at dåpsbarnet er blitt såpass gammel (10 måneder)

var hun aktivt med under nesten hele selskapet.

 

Briller, smykker, fotoapparater og mobiler

er uhyre spennende og interessant.

 

Det meste må utforskes, og det er “full fres” hele tida!

 

 

 

Nylig oppdaget jeg at metallhylsa utenpå dusj-slangen

 hadde begynt å løsne.

 

Slangen minnet mer og mer om en ekte slange

som er i ferd med å krype ut av sitt gode skinn.

 

Av erfaring vet jeg at dette innebærer at gummislangen snart spjæres.

Det er jo noe som igjen betyr at vannet vil sprute ukontrollert

før det kommer så langt som til dusjhodet.

 

Jeg hadde en reserveslange i hus.

Men…

…jeg fikk ikke til å montere denne slangen sammen med dusjhodet.

 

Ikke klarte jeg å skru den ødelagte dusj-slangen løs fra blandebatteriet heller.

 

I alle fall ikke med det verktøyet jeg hadde.

 

Jeg prøvde både med den vesle tanga

og det som jeg trodde var en slags skiftnøkkel!

 

Det gikk dårlig…

 

I blokka her bor det en grei og hjelpsom portner.

 

Neste trekk ble derfor å sende ei melding til ham:

 

“Hei, jeg må skifte dusj-slangen.

 Har du en skiftnøkkel jeg kan få låne?”

(Jeg følte meg veldig handy da jeg skrev “skiftnøkkel”.

Her har’ru dama si som har litt greie på saker og ting, lissom!)

 

Fem minutter senere ringte det på døra.

Der sto portneren med både skiftnøkkel

og noe som han kalte for “rørleggertang”.

 

Jeg viste fram slangen og dusjhodet:

“Je får itte tel å skru døm sammen!”

 

Portneren: (Etter en rask titt).

“Detta gå’kke. De passer ikke sammen.

Du må få tak i en annen slange.

Jeg tror de har sånne på Comfort”

 

Som en midlertidig løsning hjalp han meg med å få montert

slangen og dusjhodet som jeg hadde i reserve.

 

Mens jeg sto og så på at han jobbet, klarte jeg

selvfølgelig ikke å dy meg:

 

“Je har klart å skifte dusj-slange før altså…

…bære at da var det litt anna type blandebatteri og slange!”

 

Med det samme jeg hadde sagt det, angret jeg meg.

Hvorfor i all verden skulle jeg stå der og “forklare”  at jeg egentlig ikke var

så trehendt og tranghodet som det kunne se ut til?

 

Noen ganger er det rett og slett best å si minst mulig.

For eksempel bare nøye seg med:

“Tusen takk for hjelpa!”

 

Problemet med den midlertidige løsningen var

at dusjhodet ikke gikk inn i stativet som er montert på veggen.

 

 

Litt av et “hengehode”…

 

I dag gikk jeg til Comfort med både den ødelagte slangen

og det originale dusjhodet.

Der fikk jeg god hjelp av en trivelig danske!

 

Han skrudde sammen delene for meg,

slik at det skulle være en smal sak å montere slangen på batteriet.

 

Utstyrt med disse verktøyene “kastet jeg meg rett i dusjen” da jeg kom hjem.

 

Nå skulle det bli årnings her, altså!

 

Men…den rørlegger-tanga som portneren hadde skrytt slik av,

ville ikke samarbeide med mine ti tommeltotter.

 

Nå kjente jeg virkelig at det begynte å gå på æra løs.

 

Skulle jeg enda en gang måtte be portneren om hjelp?

Det satt langt inne,

men jeg kunne jo ikke beholde det lånte verktøyet i evigheter heller!

 

Noen ganger må man bare svelge stoltheten:

 

“Je føler meg litt dum nå…

…men jeg får itte tæl å bruke dænna rørleggertanga.

Det bære glæpp!”

 

“Ikkeno’ problem, jeg er på vei ut nå, så jeg kommer oppom!”

 

Nå er alt i orden…

Jeg har prøvd dusjen allerede, og det ser ut til å funke greit!

 

Jeg klarte jo å ordne opp sjøl da…

…på en måte!

 

Det var bare det…

…at jeg måtte spørre om litt hjelp på veien…

 

 

 

I dag så jeg et skilt med den teksten.

 

Det er ikke første gang det har skjedd,

og det blir sikkert ikke siste.

Je var lydig, så je pynte’ oppatt ætter meg som bæst je kunne…

 

Men… jeg fikk såååååå lyst til å være litt rampete:

Det for altså en liten F…i meg da jeg var inne på do,

men jeg skrev jo ikke noe der og da.

 

Når man har deltatt i et møte i et lite kontorlokale i Oslo,

og sagt “je” og “itte”…

…og attpåtil spurt om hvor doen er…

…så gjør man ikke sånt.

 

Mistanken hadde nok garantert gått i min retning.

 

Jeg hadde behov for å fremstå som noenlunde

vettug og seriøs der jeg var,

så jeg ville ikke risikere å få noe slikt på rullebladet.

 

Men…det må jo være lov å ta et bilde,

sånn at man kan ta ut rampe-tendensene sine

når man kommer hjem…

 

…ikke sant?

 

Det er da vel slett ikke bare mor som har ansvar for

å lære avkommet alminnelig “do-skikk”?

 

 

 

 

Dette er meg…

…nokså nyvåknet klokka sju om morran…

 

“Trøtt i trynet”…

Usminket…

Jeg har satt på kaffetrakteren,

og venter på at kruset med Evergood skal “kurere gruff”

Det var visst egentlig “Ali” – kaffen som gjorde det,

men jeg sverger til Evergood.

(Til nød “Friele” eller blå “Coop-kaffe”.)

 

I helfigur i morgenkåpa…

Bildet ble uskarpt, og det gjorde egentlig ikke noe… 😉

 

“Å vise ansikt”, betyr vel:

“Å vise sitt sanne jeg”?

Det blir gjerne brukt i overført betydning.

Altså: Vise seg som den man er,

uten å prøve å forstille seg, please, jatte med…

 

I direkte betydning, så tenker jeg at det handler

om å kunne vise seg uten sminke og stæsj.

Loffe rundt i behagelige klær…

…uten å tenke på at jeg skal “ta meg bra ut”…

 

Huden har blitt et nummer for stor…

 

Hvis øyelokkene mine blir så tunge som dette…

 

…så kommer jeg nok til å undersøke muligheten for å få lettet litt på dem…

 

 

 

Når det handler om den overførte betydningen av å “vise ansikt”,

så er det slik at jeg er aller tryggest og mest avslappet

med de jeg våger å vise de “negative”, upolerte sidene mine til.

 

Det betyr ikke det samme som at de liker alt ved meg!

 

Jeg synes det er moro å bli kjent med nye mennesker.

Samtidig er det en viss spenning knyttet til det:

“Vil du fortsatt like meg når vi blir bedre kjent,

og jeg (gradvis) avslører de mindre flatterende sidene mine?

Når jeg oppfører meg barnslig, er sur, sint og fornærmet,

klagende og sytende…?

Når jeg terper på samme skiten for n’te gang…

…kan du sette tydelige grenser for meg…?”

 

Når jeg sier noe som du opplever som sårende…

...kan vi snakke om det og skvære opp?

Kort sagt: Kan jeg være hele meg…

…på godt og vondt?”

(Sjølsagt må det være slik at du opplever at det positive og hyggelige ved meg

(i alle fall på sikt) mer enn veier opp for det som ikke er så forbasket trivelig.)

 

Ofte kan jeg ta meg i å anstrenge meg mer/være mer “på tilbudsida”

overfor de som ikke står meg så nær.

 

Det er enklere å gjøre godt inntrykk på personer som ikke kjenner meg så godt.

Samtidig lurer frykten i bakhodet:

“Når kommer avsløringens time?

Tåler relasjonen vår at vi viser at vi ikke er ufeilbarlige overmennesker?”

 

Egentlig er det jo mine nærmeste jeg burde ta aller mest vare på.

Det er så fort gjort å glemme det!

De er jo der uansett…

…eller?

 

Ingen relasjon skal “Tåle alt og utholde alt”.

I så fall er det en av partene som (av ulike årsaker)

velger å utslette seg sjøl, og egne behov, til fordel for den andre.

 

 

Nylig leste jeg et intervju med et skuespillerpar.

Hun fortalte at hun hadde hatt veldig behov for

å “vise seg som den hun var” helt fra starten av.

 

Jeg er overbevist om at det var fordi hun så noe spesielt i ham.

Derfor trengte hun å teste det ut, droppe “forstillingsfasen”.

(I form av å se bra ut, streve etter å være mest mulig tiltrekkende og “plettfri”, please…

…si og gjøre det man tror den andre vil like…)

 

Han hadde ikke latt seg skremme…

Det kunne jo fort ha skjedd!

 

Jeg tenker at dette også gjelder når det kommer til nye vennskap.

Oppskrifta er ikke nødvendigvis å bombardere den andre med “hele seg”.

 

Å bruke tid på å bli kjent, er nok klokt i de fleste tilfeller.

 

Men…

…man merker relativt fort om det er en form for kjemi der.

Noe som muligens kan bygges videre på.

 

 

Jeg skrev nylig et innlegg om forviklinger vedrørende kjolekjøp.

Til slutt fikk det hele en Happy Ending!

 

I dag møttes Frodithen og jeg

for å forevige oss med de (nesten) like kjolene våre.

 

 

 

Bildene vi tok sammen, ble dessverre litt uskarpe.

Det skyldtes antagelig at kamerastativet ble stående i sollyset. 

Vi måtte nemlig ha såpass lang avstand til stativet

at vi begge “fikk plass” i bildet!

 

Frodithens kjole heter “Carmen” og min heter “Carmensita”.

Hennes har seks kapper, og min har fem.

Det passet meg fint at “Carmen” også har kommet i en litt kortere variant.

Jeg trives nemlig dårlig på høyhælte sko.

 

 

Til slutt måtte vi ha en liten oppvisning på “Catwalken”.

 

Det er neimen ikke så enkelt å holde styr på alt.

Både bager i bakgrunnen, og BHer på avveie,

ble en del av det hele…

 

 

Jeg kjøpte jo to kjoler i samme slengen.

 

Den andre kjolen skal få bli med

på neste fotoseanse med Frodithen…

 

 

Topplista har gått i stå.

 

Det vil si:

Den har vært likedan i ei uke på grunn av tekniske problemer.

Mange bloggere har gitt uttrykk for frustrasjon,

og det er fullt forståelig.

 

Det er jo moro å følge med på lista.

Å oppleve at jeg krabber et stykke oppover der i i ny og ne,

er noe som gir ekstra guts til å fortsette å skrive.

 

Men: 

Denne stillstanden (som altså har vart i over ei uke nå)

har fått meg til å reflektere litt:

 

Er det å være inne på topplista hoveddrivkrafta mi for å blogge?

 

Jeg har kommet fram til at det ikke er det.

 

For meg har blogginga gått mye i rykk og napp.

I perioder har jeg hatt opphold på ei uke eller to.

I andre perioder har jeg skrevet flere innlegg om dagen.

 

“Google analytics” forteller meg hvor mange som har vært inne og lest,

og hvor mange sidevisninger det har vært på bloggen min.

Disse tallene stemmer aldri med det som står på topplista,

men de gir meg uansett en pekepinn.

 

Om knapt noen var innom bloggen min over en lang periode,

hadde jeg nok mistet motivasjonen.

Jeg skriver jo fordi jeg har lyst til å dele.

Dersom det var null interesse for skriveriene mine,

ville mye av hensikten ha vært borte.

 

Videoene jeg legger ut, har som regel veldig få visninger.

Likevel har jeg ikke sluttet å lage dem.

Jeg tar det som en trening i å eksponere meg,

våge å være synlig.

Jeg ser at jeg er mye mer avslappet foran kameraet,

enn jeg var da jeg begynte å lage videoer i 2017.

 

Nå må jeg også gjøre alvor av å redigere litt i ny og ne,

og bli bedre på det tekniske.

Det er en liten bøyg å komme i gang med det.

 

Jeg har imidlertid erfart at det blir morsommere å blogge

hver gang jeg har lært meg noe nytt!

 

Disse stråene kom kusina mi og jeg over i går kveld

da vi gikk tur etter kinoforestillinga.

 

Jeg tenkte med en gang at jeg ville dele bildet av stråene her på bloggen.

Silhuettene mot den mørke bakgrunnen var så vakre…

 

 

 

 

 

Jeg får liksom ikke lyspærer og lamper til å spille på lag med meg.

Pr i dag er badet nesten mørklagt.

Jeg har prøvd å få ut spottene i taket ved hjelp av både pinsett og tang,

men foreløpig har jeg ikke lyktes.

Derfor har jeg plassert ei bordlampe på hylla der inne,

så jeg i det minste har leselys når jeg er på do.

(Det må man jo ha!) 

 

Nylig sloknet også en av de to pærene som er i bruk i taklampa

som er plassert i entre-delen av stua; rett utenfor badet.

Da begynte det virkelig å se mørkt ut her.

 

Nye lyspærer var ikke enkle å oppdrive (for de har gått ut av produksjon)

men jeg fant til slutt noen i en lampebutikk i nærheten av Carl Berner.

 

Jeg har gjort mange forsøk på å få satt inn ny pære i lampa,

men jeg har ikke fått det til.

Jeg er nokså utålmodig av meg.

I tillegg har jeg lett for å hisse meg opp når noe ikke går helt som smurt.

(Og da går det i hvert fall ikke som smurt!)

 

I dag fikk jeg besøk av kusine T.

Hun er gressenke i helga.

(Mannen har hoppet på sykkelen, og tråkker visst rundt i fjellheimen ett sted.)

 

Jeg klaget min nød i forbindelse med lyspæreproblematikken.

 

Kusine T. var ikke sen om å klatre opp på totrinns-stigen,

for å gi seg i kast med “Operasjon lyspære”.

 

Hun måtte også “jobbe for saken”,

men iherdig og tålmodig som hun er,

så lyktes hun til slutt!

 

Tekniker’n i aksjon!

 

Etterpå vanket det sjølsagt belønning:

Lavkarbo-sjokoladefondant med tilbehør…

 

Det var første gang jeg prøvde å lage det,

og jeg må si det var en positiv overraskelse!

 

Dagen ble avsluttet med filmen “Respect”.

Den handler om Aretha Franklins liv fram til hun var litt over 30.

For ei fantastisk dame!!

 

Anbefales!

 

 

Det er ikke akkurat noe kompliment å bli kalt for “needy”.

“Klengete”

“Masete”.

“Avhengig av bekreftelser hele tida”.

 

Å jo…jeg har nok vært der…

…og det mer enn en gang!

 

Det er ikke særlig tiltrekkende.

Man nærmest ber om å bli avvist,

eller å bli tatt fullstendig for gitt:

“Jeg trenger bare så vidt å vifte med lillefingeren,

så er hun på pletten med det samme!”

 

 

Jeg skjemmes litt over enkelte episoder fra den perioden

da jeg hadde profil på “Elitesingles”.

 

Jeg oppførte meg vel for så vidt ganske ryddig og realt,

men jeg kjente ikke alltid min “besøkstid”.

 

Jeg kunne også ha lett for å være veldig på tilbudssida.

Heldigvis er det jo gjerne slik at man (omsider)

begynner å lære (i alle fall noe) av sine feil.

 

I videoen forteller jeg om en gang jeg var skikkelig klengete…