Topplista har gått i stå.

 

Det vil si:

Den har vært likedan i ei uke på grunn av tekniske problemer.

Mange bloggere har gitt uttrykk for frustrasjon,

og det er fullt forståelig.

 

Det er jo moro å følge med på lista.

Å oppleve at jeg krabber et stykke oppover der i i ny og ne,

er noe som gir ekstra guts til å fortsette å skrive.

 

Men: 

Denne stillstanden (som altså har vart i over ei uke nå)

har fått meg til å reflektere litt:

 

Er det å være inne på topplista hoveddrivkrafta mi for å blogge?

 

Jeg har kommet fram til at det ikke er det.

 

For meg har blogginga gått mye i rykk og napp.

I perioder har jeg hatt opphold på ei uke eller to.

I andre perioder har jeg skrevet flere innlegg om dagen.

 

“Google analytics” forteller meg hvor mange som har vært inne og lest,

og hvor mange sidevisninger det har vært på bloggen min.

Disse tallene stemmer aldri med det som står på topplista,

men de gir meg uansett en pekepinn.

 

Om knapt noen var innom bloggen min over en lang periode,

hadde jeg nok mistet motivasjonen.

Jeg skriver jo fordi jeg har lyst til å dele.

Dersom det var null interesse for skriveriene mine,

ville mye av hensikten ha vært borte.

 

Videoene jeg legger ut, har som regel veldig få visninger.

Likevel har jeg ikke sluttet å lage dem.

Jeg tar det som en trening i å eksponere meg,

våge å være synlig.

Jeg ser at jeg er mye mer avslappet foran kameraet,

enn jeg var da jeg begynte å lage videoer i 2017.

 

Nå må jeg også gjøre alvor av å redigere litt i ny og ne,

og bli bedre på det tekniske.

Det er en liten bøyg å komme i gang med det.

 

Jeg har imidlertid erfart at det blir morsommere å blogge

hver gang jeg har lært meg noe nytt!

 

Disse stråene kom kusina mi og jeg over i går kveld

da vi gikk tur etter kinoforestillinga.

 

Jeg tenkte med en gang at jeg ville dele bildet av stråene her på bloggen.

Silhuettene mot den mørke bakgrunnen var så vakre…