Dette er meg…
…nokså nyvåknet klokka sju om morran…
“Trøtt i trynet”…
Usminket…
Jeg har satt på kaffetrakteren,
og venter på at kruset med Evergood skal “kurere gruff”
Det var visst egentlig “Ali” – kaffen som gjorde det,
men jeg sverger til Evergood.
(Til nød “Friele” eller blå “Coop-kaffe”.)
I helfigur i morgenkåpa…
Bildet ble uskarpt, og det gjorde egentlig ikke noe… 😉
“Å vise ansikt”, betyr vel:
“Å vise sitt sanne jeg”?
Det blir gjerne brukt i overført betydning.
Altså: Vise seg som den man er,
uten å prøve å forstille seg, please, jatte med…
I direkte betydning, så tenker jeg at det handler
om å kunne vise seg uten sminke og stæsj.
Loffe rundt i behagelige klær…
…uten å tenke på at jeg skal “ta meg bra ut”…
Huden har blitt et nummer for stor…
Hvis øyelokkene mine blir så tunge som dette…
…så kommer jeg nok til å undersøke muligheten for å få lettet litt på dem…
Når det handler om den overførte betydningen av å “vise ansikt”,
så er det slik at jeg er aller tryggest og mest avslappet
med de jeg våger å vise de “negative”, upolerte sidene mine til.
Det betyr ikke det samme som at de liker alt ved meg!
Jeg synes det er moro å bli kjent med nye mennesker.
Samtidig er det en viss spenning knyttet til det:
“Vil du fortsatt like meg når vi blir bedre kjent,
og jeg (gradvis) avslører de mindre flatterende sidene mine?
Når jeg oppfører meg barnslig, er sur, sint og fornærmet,
klagende og sytende…?
Når jeg terper på samme skiten for n’te gang…
…kan du sette tydelige grenser for meg…?”
Når jeg sier noe som du opplever som sårende…
...kan vi snakke om det og skvære opp?
Kort sagt: Kan jeg være hele meg…
…på godt og vondt?”
(Sjølsagt må det være slik at du opplever at det positive og hyggelige ved meg
(i alle fall på sikt) mer enn veier opp for det som ikke er så forbasket trivelig.)
Ofte kan jeg ta meg i å anstrenge meg mer/være mer “på tilbudsida”
overfor de som ikke står meg så nær.
Det er enklere å gjøre godt inntrykk på personer som ikke kjenner meg så godt.
Samtidig lurer frykten i bakhodet:
“Når kommer avsløringens time?
Tåler relasjonen vår at vi viser at vi ikke er ufeilbarlige overmennesker?”
Egentlig er det jo mine nærmeste jeg burde ta aller mest vare på.
Det er så fort gjort å glemme det!
De er jo der uansett…
…eller?
Ingen relasjon skal “Tåle alt og utholde alt”.
I så fall er det en av partene som (av ulike årsaker)
velger å utslette seg sjøl, og egne behov, til fordel for den andre.
Nylig leste jeg et intervju med et skuespillerpar.
Hun fortalte at hun hadde hatt veldig behov for
å “vise seg som den hun var” helt fra starten av.
Jeg er overbevist om at det var fordi hun så noe spesielt i ham.
Derfor trengte hun å teste det ut, droppe “forstillingsfasen”.
(I form av å se bra ut, streve etter å være mest mulig tiltrekkende og “plettfri”, please…
…si og gjøre det man tror den andre vil like…)
Han hadde ikke latt seg skremme…
Det kunne jo fort ha skjedd!
Jeg tenker at dette også gjelder når det kommer til nye vennskap.
Oppskrifta er ikke nødvendigvis å bombardere den andre med “hele seg”.
Å bruke tid på å bli kjent, er nok klokt i de fleste tilfeller.
Men…
…man merker relativt fort om det er en form for kjemi der.
Noe som muligens kan bygges videre på.
Kjempeviktig å vise sitt sanne ansikt, ellers kan det bli vanskelig etterhvert…..! Men – det er på godt og vondt har jeg opplevd! Uansett er jeg ikke så god til å late som, så…. klem 😘
Nei, jeg tror ikke du er så god til å “late som”. 😉 Ujålete, impulsiv og med svært lite “Skjult agenda”.
Sitt sanne ansikt ja…, ble litt tankefull her. Hva er det egentlig? Men kjemi tror jeg på, der man finner tonen. Sjøl er jeg lite glad i spill, tror jeg. Vil føle meg vel sammen med andre. Gjør jeg ikke det trekker jeg meg unna. Ikke glad i den underliggende konkurransen. Viktig det du sier avslutningsvis i videoen, en må få vise seg som den en er, med skinn og sinn.
Jeg er jo sammensatt…Jeg er også ulik ettersom HVOR jeg er og HVEM jeg er sammen med, uten at jeg direkte forstiller meg. Det er vel slik med de fleste av oss. Noen ganger blir det “spill” og (mer eller mindre) bevisst manipulering. Jeg oppfatter jo deg som veldig “neppå” og ekte.
Flott dame med lurt glimt og bra humor 😜👍🏾
Tusen takk! 🙂
Her slenger det alle veier. Men det blir det jo veldig mye moro av også 😀 Viktig å kunne vise hvem man er, og deilig ikke minst. Samtidig, som du sier, er det kanskje noe man kan ta litt og litt 😀 Så en annen ting: du har redigert bittelitt da :-)? Foran og bak?
Jepp! Jeg har redigert videoen. Læremester’n min var nemlig litt streng her om dagen, så nå tør jeg ikke “vise finger’n” mer…😄
Å vå ge vise ansikt…. ja…
man er som man er liksom 🙂
Man kan jo sminke seg så mye at man får sjokk når sminken fjernes…. hihihi det er nok de som gjør det…
Jeg bruker minimalt med sminke – og i sommer farget jeg vipper og bryn for å slippe maskara 🙂 Så for min del viser jeg nok ansikt som jeg er “nesten” iallefall, hver dag. Utenom om leppestift da – den er jeg veldig avhengig i 😀
Det er mye man kan gjøre med ansikt og kropp generelt…. om man vil legge seg under kniven…. huff…. jeg tror det eneste jeg kommer til å “fikse på” er øynene når de henger som du viser på bildet 🙂 Og jeg har jo gjort det en gang før jeg,,, da det hang over øyet og laget skygge…
Vi er som vi er!
klem
Ja, dette med veldig tunge øyelokk er nok noe jeg vil vurdere etter hvert, for jeg føler at jeg går og “heiser” mye med panna. Noe som igjen medfører at jeg blir støl i muskulaturen rundt øynene. Jeg bruker også lite sminke. Orker ikke bruke mye tid på det. Dessuten vil jeg være “gjenkjennelig” uten sminke også. 🙂
Flott dame! 🙂
En gang da jeg var ung (typ 22-23) og lovende hoppet jeg i fallskjerm fra et fly og ble filmet samtidig for å ha et minne. Denne filmen viser huden i ansiktet og på armene flagre og flapre meget ufordelaktig i vinden hele veien ned til jorda. Uheldigvis var ikke selvironien på plass til at jeg beholdt videoen, følte meg så stygg.. Tenker den hadde vært gøy å se i dag selv om huden henger enda mer.. Oh well. Man får kose seg med den huden man har!