Sensommerkvelden er lun.

Ryggen min kjennes sår og solbrent 

under strandkjolen.

Sommerens siste sjøbad er historie.

 

Det kjennes litt vemodig.

Ennå er vinteren et stykke unna.

 

Det er liksom ikke til å tro

at om et par måneder

er det meste av det 

lune, mjuke og frodige borte…

…erstattet av bare trær

og blågrå kulde…

 

Men…

…enn så lenge er det her…

 

 

 

Jeg vet ikke helt om alle blogginnleggene som jeg har kalt “novelle”, egentlig er det?

Altså om kriteriene for å kunne si at det er en “novelle” er oppfylt?

 

Uansett så liker jeg å skrive disse små historiene…

 

Jeg ser at det er en slags rød tråd i det.

Ofte handler “novellene” mine om kvinnerollen.

 

Ikke minst det som handler om kvinnerollen i et parforhold.

Akkurat den biten har jo ikke gått så bra for min del.

Jeg har snublet ganske kraftig noen ganger.

 

Om jeg tar noen tilbakeblikk på noveller som jeg skrev for noen år siden, ser jeg at det har skjedd en utvikling.

Kanskje ikke så mye skrive-messig, men mer følelses-messig.

 

Jeg øver på å bevege meg vekk fra anklagerollen, og se en sak fra mer enn en side.

 

Samtidig har jeg begynt å innse…

…at den som best kan ivareta mine interesser…

…det er…

…meg!

 

Det er så fort gjort å synke ned i offerrollen:

“Jeg gjør så mye for deg, men du gir meg nesten ikke noe tilbake!”

 

Jeg har tidligere sitert Kay Pollak:

“Ditt enda uppdrag i livet er …att gjøra dej själv lycklig…”

Det vil si: Å ta ansvar for sin egen lykke.

 

Lykke er jo en følelse…

Om jeg forventer at andre skal gi meg den følelsen ved å oppføre seg/si slik eller sånn…

…blir det slitsomt både for meg og omgivelsene mine.

 

Som jeg har skrevet flere ganger tidligere:

Jeg kan ikke bestemme hva andre skal gjøre i forhold til meg…

…bare hvordan jeg vil forholde meg til det!

 

Nå føler jeg at jeg begynner å forstå det…

…både i hjertet og i hodet!

 

Novellen ligner nok litt på noen av novellene jeg har skrevet før, men det gjør ingen ting.

 

Det har skjedd endringer…

 

Denne gangen har jeg valgt å lese inn novellen, uten å dele teksten her.

Med fordel kunne jeg ha øvd mer før jeg tok det opp, slik at jeg hadde vært i stand til å frigjøre meg mer fra manus.

 

Men…det får være bra nok som det er!

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Min arbeidsleder er opptatt av språk.

Hun har gjort meg oppmerksom på en del rariteter når det kommer til dialekta mi. 

 

De fleste språk fungerer gjerne slik at lokalbefolkningen drar sammen ord og forkorter.

 

Hva betyr “haitetitl”?

 

Hvis jeg sier: “Je haitetitl det nå!”…

…så betyr det rett og slett:

“Jeg har ikke tid til det nå!”

 

Om en tenker over dette fenomenet, med alle disse sammentrekningene…

…så finner en jammen mange språklige rariteter rundt omkring!

 

“Nå skar je snart på jobb.

Je haitetitl å somle lenger!”

 

 

 

 

 

 

 

Jeg har vært en tur på Rodeløkka Postkontor i dag.

Jeg følte meg godt ivaretatt.

 

Der tar de nemlig smittevern på alvor!

Alt er lagt til rette for at det skal være trygt å hente pakker, og for at både ansatte og kunder skal være mest mulig beskyttet.

En gang jeg kom dit, sto det vakt utenfor døra.

Hun regulerte hvor mange som fikk komme inn i det vesle lokalet. om gangen.

Atmosfæren var likevel vennlig og behagelig.

 

Slik er det ikke alle steder…

Enkelte butikker har postmottak.

Jeg har hentet pakker på slike steder også.

Hvordan det er lagt til rette for ivaretagelse av smittevern…

…varierer veldig.

 

Når jeg handler kolonialvarer, blir det til at jeg velger butikkene der jeg opplever at ting virker å være mest mulig “på stell”.

Det kan variere mye innenfor samme butikk-kjede. 

Det tyder på at det er holdningen og ansvarsfølelsen til ledelsen og de ansatte i den enkelte butikken som er mest avgjørende.

 

Hver og en av oss har et ansvar.

Det nytter ikke bare å peke på “alle andre”.

 

Det er veldig kjekt når flaska med håndsprit står godt synlig plassert, rett innafor døra!

 

Jeg har alltid med med meg ei lita sprayflaske i veska,

sånn i tilfelle det ikke er noe hånd-desinfeksjon tilgjengelig på stedene jeg oppsøker.

 

Da håndsprit ble å oppdrive igjen i vår, kjøpte jeg inn et par store flasker.

Det var mye billigere enn å kjøpe småflasker.

Så fyller jeg bare opp denne flaska med jevne mellomrom.

 

Den er kjekk fordi det er liten risiko for at korken løsner…

…slik at all spriten renner ut i rumpetaska mi…

…og videre nedover på innsiden av lårene.

(Jada, jeg har sjølsagt opplevd å måtte gå rundt i byen med nedspritet veske, og våt bukse, på grunn av nettopp det!)

 

Jeg er nok en av dem som mange vil kalle “hysterisk”, trekke på skuldrene av og hånflire av.

Men jeg tenker at det koster så lite, og at det er så mye å vinne på å lese seg opp og ha gode rutiner vedrørende dette.

 

Sjølsagt kan det glippe for alle en gang i blant.

Ingen av oss har noen garanti for at vi ikke blir smittet og dermed smitter andre. 

Men det er noe med innstillingen, altså at en i hvert fall har en intensjon om å gjøre så godt en kan!

 

Det er ikke bare regjeringa som bør legge til rette for at samfunnet skal fungere best mulig…

Du og jeg kan “tenke sjæl” også!

 

 

 

 

Nylig snakket jeg med en ung kvinne som er ganske “motsatt” av meg på mange måter.

Det er ikke bare stor aldersforskjell som skiller oss.

 

Helt siden Norge ble stengt ned, har hun (innimellom) følt at hun har holdt på å fly på veggene.

Hun er utpreget sosial, og vil gjerne ha folk rundt seg mye av tida.

Hun er ikke “helt Korona-uansvarlig” i den forstand at hun flyr på fester med over 100 personer og/eller drikker seg fra sans og samling.

Det er mer sånn at hun gjerne vil “Ut på byen”, treffe noen venner og kanskje ta et par øl.

 

Det er vanskelig for meg å sette meg inn i hennes verden, det innser jeg helt klart!

 

For det ene er jeg jo en godt voksen dame som bor alene.

(Og trives godt med det!)

For det andre har jeg slett ikke behov for å være sosial støtt og stadig.

Det er nesten slik at jeg får litt småpanikk hvis kalenderen min en sjelden gang blir veldig tettpakket.

Jeg trenger absolutt å ha noen dager som er nokså blanke og “kontaktløse” innimellom.

 

Blir jeg bedt i “festlig lag”…

(Nå har det jo ikke akkurat vært så stor pågang på den fronten de siste månedene!)

…så trives jeg best…

…om det både begynner og avsluttes noenlunde tidlig.

 

Den delen av selskapet som foregår etter midnatt, har jeg lite behov for å delta på.

Det gjelder faktisk også om det er alkoholfritt.

Jeg har blitt slik at jeg (som regel) mer enn gjerne drar hjem klokka elleve.

 

Egentlig har jeg aldri vært så veldig glad i festing til langt på natt.

Sjøl ikke da jeg var ung og utpreget B-menneske.

 

For meg er det veldig vanskelig å forstå at det skal oppleves som så ille at skjenkestedene ikke har lov å servere alkohol etter klokka tolv?

Men…den unge kvinnen fortalte at “trenden” var å gå ut og drikke i 23-tida.

Når det er slutt på alkoholserveringa allerede klokka tolv, tenker mange at det ikke er “noen vits” i å gå ut på byen.

 

Det nytter nok lite å heve pekefingeren og si :

“Det må da fell gå an å omstille seg litt, a’ ve…

Kan døkk itte gå ut på by’n klokka ni i stella førr klokka æll’ve, a’??

 

I min verden så burde ikke det være så store “offeret” å legge på fellesskapets alter, liksom…?

 

Jeg skjønner at ungdom har et annet behov for sosial omgang enn vi som begynner å dra på åra.

Det kan de jo fortsatt ha…

…hvert fall slik situasjonen er foreløpig…

Men det kan endre seg fort, dersom det fortsetter på samme måte som det har gjort de siste ukene.

Enn så lenge handler det bare om å ta det litt piano…  

Droppe de fuktige festene med mange deltagere.

Oppføre seg og ta ansvar.

 

 

Helt ærlig…

…så synes jeg ikke så synd på “folk”…

…hvis det at kranene på utestedene stenges “allerede” klokka tolv…

…oppleves som veldig sosialt ødeleggende…

 

Eller…kanskje det er nettopp det jeg burde?

For:

Hvis noen føler seg helt fortapt på grunn av slike “begrensninger”, så er det vel faktisk synd på dem…?

 

Det er derfor jeg sier…

…at jeg er heldig!

 

Fordi:

Jeg slett ikke har dette behovet for å måtte ut for å treffe noen på byen…

…for å ta den pilsen…

…eller at jeg “må” ha noen med meg eller rundt meg støtt.

 

Jeg kan nok trygt kalle meg “introvert”…

…sjøl om jeg kan virke både utadvent og snakkesalig.

 

Ute på By’n…

 

 I hvert fall…

…ute på…

 

 

…balkongen!

 

 

 

For en del år tilbake fikk jeg en invitasjon til et jubileum.

Det dreide seg om en sammenkomst for klassen jeg gikk i på ungdomsskolen.

 

Min første innskytelse var:

“Nei, je vil itte!”

Det var nemlig flere personer fra den epoken, og den klassen, jeg slett ikke hadde så lyst til å treffe igjen…

 

Imidlertid bestemte jeg meg for å gjøre det…

…som jeg hadde lest så mye om i alle selvutviklings-bøkene jeg hadde pløyd meg i gjennom:

“Face your Fears!”

 

Eller…jeg klarte det ikke helt…

Jeg tok en liten, hvit pille før jeg møtte opp…

(Dette var før jeg hadde klart å kvitte meg med beroligende medisiner.)

 

Tabletten tok kanskje toppen av nervøsiteten og frykten…

…men det var stemningen og atmosfæren på festen som var hovedårsaken til at jeg klarte å senke skuldrene.

Her var det tydelig at samtlige av deltagerne hadde bestemt seg for at dette skulle være hyggelig!

 

Jeg leste et vers av et dikt jeg hadde skrevet under middagen.

Jeg sang en sang også… 

Det var : “Those were The Days”…

Dessuten fortalte jeg at jeg hadde gruet meg fælt på forhånd…

…fordi jeg bar på en del dårlige minner fra ungdomsskoletida.

 

Etter middagen var det et par stykker som hvisket meg i øret at de også hadde gruet seg veldig…

Jeg ble overrasket, for jeg hadde ikke fått med meg at det hadde vært såpass mye intriger blant de andre jentene i klassen.

 

Jeg hadde jo vært den troskyldige, og litt sære, som hadde gått og surret mye for meg sjøl.

Visst fikk jeg gjennomgå…

Jeg var definitivt en av de lite populære…

…men jeg kjempet nok aldri noe særlig for å få innpass heller…

 

På mange måter trivdes jeg jo med å tusle rundt for meg sjøl. 

Hadde jeg bare fått være i fred, så hadde det ikke vært så nøye om jeg var så “gjev”.

 

Poenget er imidlertid…

…at jeg overvant meg sjøl i denne klassefest-settingen.

 

I stedet for å vike unna, og dyrke vonde minner, møtte jeg opp.

På den måten fikk jeg tilintetgjort en del “Gamle Troll”.

 

For ungdomsskole-tida var og er…

 

…fortid!

 

Det var det at jeg hadde sittet fast i gamle minner, som gjorde at jeg ikke ville gå.

Jeg hadde gjort meg sjøl til et offer for noe som skjedde for lenge siden…

 

Vi kommer ikke utenom at noen av og til sier og gjør noe vi ikke liker…

Noe som kan virke både slemt og ekkelt…

…og som kanskje får oss til å gruble mye i etterkant…

 

Men som voksne, alminnelig oppegående mennesker, har vi et valg:

Hva vil jeg velge å legge i det som blir sagt og gjort?

(Eller ikke sagt og gjort!)

 

Skal jeg velge å ta det i verste mening?

Det vil si:

Ta det personlig og dvele ved det?

Sette på “repeat-knappen”?

 

I så fall vil jeg trolig framkalle den dårlige følelsen igjen og igjen…

…og igjen…

 

Det er ingen “som får meg til å føle meg”.

Jeg kan velge hvordan jeg vil føle meg.

Det vil si: 

Hvordan vil jeg reagere på en handling eller et utsagn?

 

Hva andre sier og gjør får jeg ikke gjort så mye med…

…men det er min avhengighet av å reagere med…

…sinne,

…sårhet…

…tristhet osv osv…

…som avgjør hvor lenge jeg ender opp med å gruble over det…

 

…sitte fast i hendelsen(e)…

…og snakke om det så lenge noen gidder å høre på meg!

 

 

Gjennom livet har jeg flere ganger fått høre at jeg er sta, stivbeint og rigid.

Det har nok langt fra alltid vært “grunnløse beskyldninger”. 😉

 

Kropp og sinn henger i hop. Det ene påvirker det andre.

 

Jeg har jo nevnt det med yoga flere ganger i det siste.

Gradvis blir jeg mjukere i kroppen av øvelsene.

Det er en oppmuntring til å fortsette…

 

Jeg har som mål å kunne legge overkroppen på gulvet i denne stillingen…

Det er et stykke igjen, gitt!

Jeg er fortsatt ganske stiv øverst i ryggen, men jeg er nærmere enn jeg var for et par måneder siden…

(Før jeg gjør denne øvelsen, varmer jeg sjølsagt opp!)

 

Det synes ikke så godt på bildet, men jeg legger panna på kneet.

 

Det hadde jeg ikke sjans til å klare for noen måneder siden…

 

Kanskje blir jeg mer fleksibel i sinnet også, etter hvert som jeg blir mjukere i skrotten?

 

Tankene mine, og hva jeg velger å ha fokus på, virker også inn på muskler og ledd.

Går jeg rundt og er irritabel, sint og frustrert, strammer jeg automatisk musklene.

 

Dette bildet har jeg knipset fra boka: “Yoga – en livsstil” av Maya Fiennes.

 

Jeg er så glad i den boka! Den handler ikke bare om yogaøvelser. 

Maya Fiennes er en klok kvinne, som har erfart og lært mye.

 

Jeg trener litt styrke også…

 

 

Jeg presser hendene mot veggen bak meg i 40×7 sekunder (så hardt jeg klarer)…

…så og si hver eneste dag! 

(Joda, det virker litt sånn “Trim for Eldre”, men samma det – når det faktisk funker!)

 

Jeg har holdt på i tre måneder.

I begynnelsen repeterte jeg bare 15 ganger.

Så begynte jeg gradvis å øke.

 

Det er er viktig å bygge/vedlikeholde muskler..

….samtidig med at man trener smidighet og balanse.

 

Det som er stølt og stivnet…

…har nemlig lettere for å velte…

…eller bryte sammen dersom det får seg noen slag…

 

 

Jeg har jo investert i et nettkurs med Joe Dispenza.

(Det har jeg skrevet om i et tidligere innlegg.)

 

Jeg gleder meg til hver mandag, for da kommer det en ny modul, med videoer og oppgaver!

 

Videoen under er tilgjengelig på nett for alle.

Den ligger ute på YouTube.

Om du er interessert, finner du flere videoer og meditasjoner med Dispenza der.

Først syntes jeg det var litt “rart” og uvant, men etter hvert har jeg begynt å merke at det har noe for seg.

 

 

 

 

Ikke så godt å si, kanskje?

 

Men…når man finner et glasshus, er det jo morsomt å leke litt med speilbildene.

Det er mye bedre enn å “Kaste stein i glasshus” i alle fall!

 

Det var Frodithens ide.

Hun har nemlig gjort dette før…

 

Så…vi lekte oss litt med å “Bli ett”…

 

Det er viktig å leke…

Det er nok alvor i livet, så en må lage seg noen lekne og lystige stunder!

 

Jeg føler meg ung og leken sammen med Frodithen…

 

Marit som jeg hadde “Maskerade” med, kan jeg også leke med.

 

Både hun og Frodithen er venninner som også har dette solide og pålitelige over seg…

…som er så viktig for meg.

 

Og – i tillegg er begge rause åpne, litt filosofisk anlagt…

…og reflekterende…

 

Sånne damer er det trygt og godt å leke med!

 

Tankefull Frodith…

 

Og tankefull Karidans…

 

Bildene over er tatt i Ekeberg-parken.

 

Vil du se mer fra denne turen, kan du gå inn på bloggen til Frodith:

Sprekt treningstøy i alle fall

 

Her, i ei gate på Grønland, bodde Frodith i kollektiv en gang på åtti-tallet.

 

Det var i bygningen som pila peker på!

 

 

 

I begynnelsen av uka fikk jeg ei melding av venninne Marit fra Bodø.

Hun skulle på en jobbreise, og lurte på overnatting.

 

I går kveld fikk vi tid til venninneprat…

…og sunn mat!

 

 

Marit spiser lavkarbo for tida. Derfor gjorde jeg det også. Kylling, bacon, fetaost og diverse rå grønnsaker. Dessuten olivenolje og creme fraiche.

Denne maten ligner en god del på mye det jeg pleier å spise, bortsett fra at jeg sjelden spiser bacon.

 

Marit hadde med en liten overraskelse:

Aloe Bio Cellulose-masker!

 

Jeg har kjøpt slike masker sjøl noen ganger.

De etterlater en mjuk og smidig hud.

 

 

Jeg lærte noe nytt av Marit i går:

 

Ansiktsmaska består nemlig av tre lag.

Jeg har pleid å skrelle bort begge de to som skal fjernes før jeg har den på…

…men det er visst feil. 

“Du ska berre ta av det eine laget før du lægg ho på!”

 

Jeg hadde allerede rukket å få på maska, så jeg “Kom litt skeivt ut”.

 

Uansett var det deilig å ta “Hjemmespa i sofaen”.

 

Marit hjalp meg med å stusse håret mitt også.

Jeg har ikke vært hos frisør siden i januar.

 

Jeg har jo prøvd å klippe meg sjøl en gang…

Det kom også litt skeivt ut…

Det er ikke alltid at selvgjort er velgjort!

 

Det var godt å få jevnet på fjonene!

Nå ser det ikke så “hemklyft” (hjemmeklippet) ut!

 

Da jeg våknet i dag, var ansiktshuden fortsatt veldig fuktig og mjuk av de godgjørende stoffene i maska!

 

 

 

Når en er ung, er det gjerne om å gjøre å være “kul”.

Bli aksepterert…

Være “innafor” i gjengen.

 

Å holde seg inne med de man ser på som ledere…

…blir kanskje så viktig at man velger å gå på akkord med seg sjøl…

 

Ja, nå er det vel ikke slik at vi som tilhører “Den Eldre Garde” kan skryte på oss at vi aldri kan kjenne på den følelsen?

At vi liksom aldri gjør noe for å bli likt og anerkjent?

Jeg tror denne følelsen kan dukke opp hos de aller fleste i blant…

…uavhengig av alder.

 

Da jeg var ung, var jeg veldig lite kul…

Litt av en outsider vil jeg vel si…

…og ikke på en slik måte at jeg høstet særlig mye beundring og applaus.

 

I alle fall ikke på en måte som jeg merket særlig mye til! 

 

Så fikk jeg vel behov for å være litt kul en gang jeg også, da?

Jeg hadde min “kuleste periode” midt i min verste Midtlivskrise!

 

Så er det kanskje fort gjort å ende opp med å gjøre en del krumspring…?

 

Skravle litt for mye…

Kanskje ubevisst prøve å tekkes en eller flere andre…

…for å unngå å bli utstøtt og holdt utenfor.

…eller risikere å bli sett på som stivbent, hurpete og sær…

“Æsj, nå tok jeg visst litt av her. Prøvde å gjøre meg til noe jeg slett ikke er…”

 

“Kule Kari” (Som bære drekk vatn…)

 

Det er langt fra alltid enkelt å holde på “imaget” ved å være den kule, morsomme lederen heller.

Den som fører an i flokken…

Da kan det bli fristende å fyre seg opp litt ekstra ved å innta store mengder kunstig stimuli…

 

Men…i lengden så er det langt fra alltid den “kule og festlige” som blir best likt.

Vedkommende kan bli så opptatt av rollen sin at h*n ikke har overskudd til å bry seg så mye om omgivelsene.

Det mest av energien går med til å være kul…

Få anerkjennelse og applaus.

Vedlikeholde imaget…

 

Jeg har latt meg “besnære” mer enn en gang.

Av karismatiske, “spennende” mennesker.

Noen som har representert noe “annerledes”, som kanskje har appellert ekstra mye til meg i den fasen jeg har vært i der og da.

 

Etter en stund har jeg gjerne landet…

…og sett at det meste har en bakside.

 

Det betyr ikke at det var bortkastet…

Noe bra har jeg som regel fått ut av det.

For:

Jeg fikk meg jo en erfaring, og fant ut mer om hva som er min grunntone.

 

Pendelen kan svinge fra det ene ytterpunktet til det andre…

…og etter hvert roer den seg slik at det bli mer balanse i det hele.

 

 

 

 

 

 

 

Nei, det er ikke helt sant…

Jeg drikker jo kaffe og/eller te nesten hver dag.

 

For å slukke tørsten drikker jeg imidlertid stort sett bare vann;

sjelden juice eller mineralvann.

Jeg synes vannet blir ekstra innbydende i et stettglass!

 

Etter at jeg flyttet til Oslo, hendte det ganske ofte at jeg kjøpte ei flaske vin til helga.

Det betyr ikke at jeg drakk mye.

Men…

… tidligere hadde jeg nesten bare drukket alkohol i festlig lag.

 

Etter et drøyt halvår fant jeg ut at det var best at jeg sluttet med denne “Helgefylla” mi. 😉

Jeg gikk tilbake til gamle vaner. Det vil si, ett til to glass vin en sjelden gang.

 

Etter første mars har jeg kun vært på polet en gang.

Fraværet av alkohol har absolutt ikke vært noe stort savn.

 

Visst var det kos med et vinglass til maten da jeg var på hyttebesøk hos familien nå nylig.

Det ble helst med det ene glasset.

 

Det er det som er triveligst synes jeg!! 

 

Bare sitte å nippe litt…

Nyte vinen…

…i stedet for å “pælme innpå” for å bli brisen…

 

 

Nå har det vært mange nye smittetilfeller de siste par ukene.

En del av dem kan spores til festing i private hjem og ute på byen.

 

Når alkoholforbruket blir høyt, forsvinner mye av dømmekrafta.

Dessuten er det bevist at inntak av alkohol nedsetter immunforsvaret betraktelig.

 

Dessverre er det slik at mye av inntektsgrunnlaget til restauranter/barer ligger i det at folk konsumerer store mengder alkohol.

Det er synd at det har blitt slik…

 

Restaurantene tjener sannsynligvis mer på drikke til maten enn på selve maten. 

Da er det forståelig at enkelte utesteder ikke blir så restriktive…

…sjøl om de ser at noen av gjestene begynner å miste kontrollen.

Stort alkoholsalg betyr kjærkomne penger i kassa…

…etter en heller mager vår…

 

 

Veldig mange bedrifter lever av å selge varer/tjenester som vi (strengt tatt) slett ikke trenger.

 

Feriereiser til varme strøk, hotellopphold, restaurantbesøk…

Alt dette er noe som vi synes det er stas å unne oss i blant…

…men knapt noe av det er nødvendig…

 

Vi kan fint klare oss uten…

…om det går i det harde!

 

Hvorfor er det så vanskelig å holde seg litt i tømme…?

 

Det hadde ikke vært noe stort problem å holde utestedene oppe hvis folk flest hadde vist noenlunde måtehold…

 

 

Vi har ikke blitt så mye lykkeligere av all velstanden…

Vi må tilsynelatende ha stadig mer for å opprettholde “moroa”…

…og så ender det med at mange av oss gir litt for mye blaffen…

 

Hva er det vi forsøker å døyve…?