For en del år tilbake fikk jeg en invitasjon til et jubileum.

Det dreide seg om en sammenkomst for klassen jeg gikk i på ungdomsskolen.

 

Min første innskytelse var:

“Nei, je vil itte!”

Det var nemlig flere personer fra den epoken, og den klassen, jeg slett ikke hadde så lyst til å treffe igjen…

 

Imidlertid bestemte jeg meg for å gjøre det…

…som jeg hadde lest så mye om i alle selvutviklings-bøkene jeg hadde pløyd meg i gjennom:

“Face your Fears!”

 

Eller…jeg klarte det ikke helt…

Jeg tok en liten, hvit pille før jeg møtte opp…

(Dette var før jeg hadde klart å kvitte meg med beroligende medisiner.)

 

Tabletten tok kanskje toppen av nervøsiteten og frykten…

…men det var stemningen og atmosfæren på festen som var hovedårsaken til at jeg klarte å senke skuldrene.

Her var det tydelig at samtlige av deltagerne hadde bestemt seg for at dette skulle være hyggelig!

 

Jeg leste et vers av et dikt jeg hadde skrevet under middagen.

Jeg sang en sang også… 

Det var : “Those were The Days”…

Dessuten fortalte jeg at jeg hadde gruet meg fælt på forhånd…

…fordi jeg bar på en del dårlige minner fra ungdomsskoletida.

 

Etter middagen var det et par stykker som hvisket meg i øret at de også hadde gruet seg veldig…

Jeg ble overrasket, for jeg hadde ikke fått med meg at det hadde vært såpass mye intriger blant de andre jentene i klassen.

 

Jeg hadde jo vært den troskyldige, og litt sære, som hadde gått og surret mye for meg sjøl.

Visst fikk jeg gjennomgå…

Jeg var definitivt en av de lite populære…

…men jeg kjempet nok aldri noe særlig for å få innpass heller…

 

På mange måter trivdes jeg jo med å tusle rundt for meg sjøl. 

Hadde jeg bare fått være i fred, så hadde det ikke vært så nøye om jeg var så “gjev”.

 

Poenget er imidlertid…

…at jeg overvant meg sjøl i denne klassefest-settingen.

 

I stedet for å vike unna, og dyrke vonde minner, møtte jeg opp.

På den måten fikk jeg tilintetgjort en del “Gamle Troll”.

 

For ungdomsskole-tida var og er…

 

…fortid!

 

Det var det at jeg hadde sittet fast i gamle minner, som gjorde at jeg ikke ville gå.

Jeg hadde gjort meg sjøl til et offer for noe som skjedde for lenge siden…

 

Vi kommer ikke utenom at noen av og til sier og gjør noe vi ikke liker…

Noe som kan virke både slemt og ekkelt…

…og som kanskje får oss til å gruble mye i etterkant…

 

Men som voksne, alminnelig oppegående mennesker, har vi et valg:

Hva vil jeg velge å legge i det som blir sagt og gjort?

(Eller ikke sagt og gjort!)

 

Skal jeg velge å ta det i verste mening?

Det vil si:

Ta det personlig og dvele ved det?

Sette på “repeat-knappen”?

 

I så fall vil jeg trolig framkalle den dårlige følelsen igjen og igjen…

…og igjen…

 

Det er ingen “som får meg til å føle meg”.

Jeg kan velge hvordan jeg vil føle meg.

Det vil si: 

Hvordan vil jeg reagere på en handling eller et utsagn?

 

Hva andre sier og gjør får jeg ikke gjort så mye med…

…men det er min avhengighet av å reagere med…

…sinne,

…sårhet…

…tristhet osv osv…

…som avgjør hvor lenge jeg ender opp med å gruble over det…

 

…sitte fast i hendelsen(e)…

…og snakke om det så lenge noen gidder å høre på meg!

 

 

Gjennom livet har jeg flere ganger fått høre at jeg er sta, stivbeint og rigid.

Det har nok langt fra alltid vært “grunnløse beskyldninger”. 😉

 

Kropp og sinn henger i hop. Det ene påvirker det andre.

 

Jeg har jo nevnt det med yoga flere ganger i det siste.

Gradvis blir jeg mjukere i kroppen av øvelsene.

Det er en oppmuntring til å fortsette…

 

Jeg har som mål å kunne legge overkroppen på gulvet i denne stillingen…

Det er et stykke igjen, gitt!

Jeg er fortsatt ganske stiv øverst i ryggen, men jeg er nærmere enn jeg var for et par måneder siden…

(Før jeg gjør denne øvelsen, varmer jeg sjølsagt opp!)

 

Det synes ikke så godt på bildet, men jeg legger panna på kneet.

 

Det hadde jeg ikke sjans til å klare for noen måneder siden…

 

Kanskje blir jeg mer fleksibel i sinnet også, etter hvert som jeg blir mjukere i skrotten?

 

Tankene mine, og hva jeg velger å ha fokus på, virker også inn på muskler og ledd.

Går jeg rundt og er irritabel, sint og frustrert, strammer jeg automatisk musklene.

 

Dette bildet har jeg knipset fra boka: “Yoga – en livsstil” av Maya Fiennes.

 

Jeg er så glad i den boka! Den handler ikke bare om yogaøvelser. 

Maya Fiennes er en klok kvinne, som har erfart og lært mye.

 

Jeg trener litt styrke også…

 

 

Jeg presser hendene mot veggen bak meg i 40×7 sekunder (så hardt jeg klarer)…

…så og si hver eneste dag! 

(Joda, det virker litt sånn “Trim for Eldre”, men samma det – når det faktisk funker!)

 

Jeg har holdt på i tre måneder.

I begynnelsen repeterte jeg bare 15 ganger.

Så begynte jeg gradvis å øke.

 

Det er er viktig å bygge/vedlikeholde muskler..

….samtidig med at man trener smidighet og balanse.

 

Det som er stølt og stivnet…

…har nemlig lettere for å velte…

…eller bryte sammen dersom det får seg noen slag…

 

 

Jeg har jo investert i et nettkurs med Joe Dispenza.

(Det har jeg skrevet om i et tidligere innlegg.)

 

Jeg gleder meg til hver mandag, for da kommer det en ny modul, med videoer og oppgaver!

 

Videoen under er tilgjengelig på nett for alle.

Den ligger ute på YouTube.

Om du er interessert, finner du flere videoer og meditasjoner med Dispenza der.

Først syntes jeg det var litt “rart” og uvant, men etter hvert har jeg begynt å merke at det har noe for seg.