Dessuten fortalte hun at har hun hadde planer om å ta flere inngrep.
Kvinnen var omtrent på min alder, og jeg så jo tydelig at hun var glattere både i fjeset og på halsen enn alderen skulle tilsi.
Vi har veldig lett for å sammenligne oss med andre.
Jeg vil jo gjerne se litt ungdommelig og fresh ut for alderen.
(Jeg er 57).
Så må jeg bare innse at livet og alderen setter sine spor.
Det siger litt både her og der…
Spørsmålet er:
Vil jeg noen gang gjøre noe så drastisk som å ta plastiske inngrep “bare” for å se yngre ut?
Jeg tror bestemt at jeg ikke kommer til å gjøre det.
Det eneste jeg kan tenke meg, er eventuelt å løfte litt på øyelokkene, hvis det blir veldig mye “sidegardiner”. Jeg rynker allerede mye i panna fordi øyelokkene føles tunge.
Det mest interessante i denne sammenhengen, er imidlertid mine tendenser til å “blande meg” og belære/advare når det kommer til hva andre gjør.
Sjøl om jeg egentlig ikke ville det, tok jeg meg i å komme med motforestillinger overfor kvinnen.
Hun, på sin side, nevnte at jeg bruker kosttilskudd,
(Jeg tar vitamin- og mineraltilskudd daglig. Dessuten en liten “shot” aloe vera nesten daglig.)
I løpet av x antall år kommer jeg trolig til å ha brukt like mye penger på vitaminer og mineraler som hun har brukt på “Kvikk-fix-varianten”.
Ett av mine hovedargumenter i diskusjonen, var at jeg mente at det var bedre å gjøre noe “innenfra” enn bare å flikke på utsiden. For eksempel ved å spise noenlunde sunt, samt trene litt styrke og kondisjon.
Plastiske inngrep alene, blir omtrent som å lakkere om en gammel bil, uten å sjekke motor og bremser. ‘
Det hjelper vel ikke så mye å ha en fin fasade…
…om både innmaten og skroget er pill råttent…?
Poenget her er like fullt at ingen av oss har rett til å blande seg i hva den andregjør.
Hva man velger å bruke penger på er en privatsak, så lenge man klarer å betale for seg uten å belaste andre!
Det er som kjent mange veier til rom.
Både kosmetiske operasjoner, og dette med å ta kosttilskudd, kan føre til en form for “avhengighet”.
Man tror man trenger det, rett og slett.
Så gjelder det å unngå å bli nærmest besatt av det!
Vi klarer uansett ikke å vinne kappløpet mot “tidens tann”!
Men…
…for min del vil jeg nok hellervære “avhengig” av noen kost-tilskudd…
…i form av vitaminer og mineraler…
…enn av plastiske inngrep.
“Kvikkfix a la Karidansen”.
Denne varianten hjelper mot “grevinne-heng” også…
I lengden er nemlig denne stillingen tøff for armene!
Jeg har sett på innlegget med et kritisk blikk i etterkant.
Dette har særlig vært tilfelle når det har handlet om innlegg der jeg har vært nokså personlig.
“Utleverte je meg sjøl for mye nå…?”
“Kanskje de fleste som læs bloggen min synes at je bære er ei dum, halvgammal, patetisk kjerring?”
Slike tanker og følelser går mye fortere over nå enn hva som var tilfelle de første årene jeg blogget.
Det er godt å kjenne på at mye av “fylleangsten” har forsvunnet. Samtidig er det sunt å kjenne på den av og til. Det er viktig å bevege seg et stykke utenfor komfortsonen en gang i blant.
Jeg føler meg også tryggere i forhold til hvor grensene går med tanke på hva jeg deler om andre.
Der bommet jeg nok noen ganger de første årene.
Om jeg utleverer meg sjøl i ny og ne, så er det min sak.
I hvert fall så lenge jeg ikke samtidig utleverer andre!
Jeg har ei venninne som deler videoer på nettet hver uke.
Hun tar opp ulike tema.
Jeg har fulgt henne helt siden hun begynte med dette, for et par år siden.
Utviklingen hennes har vært helt enorm.
I dag la hun ut en video der hun snakket om det å våge å følge hjertet sitt…
…sjøl om det oppleves som langt utenfor komfortsonen.
Som hun sier i videoen:
“Om jeg ikke våger å risikere noe, så risikerer jeg at livet går fra meg!”
Det kan føles godt og trygt å ligge under et teppe på sofaen.
Men om en tilbringer det meste av tida der, så blir tilværelsen ganske ensformig.
De aller fleste av oss har heldigvis muligheten til å velge noe annet enn det.
Jeg ser på venninna mi som en modig maur. Hun har integritet.
Jeg oppdager stadig nye sider ved henne, og blir overrasket over alt hun faktisk har gjort og får til.
For…hun roper ikke så høyt.
Hun våger å synes…
…men må ikke være synlig for enhver pris.
Dessuten gir hun seg ikke…
…sjøl om hun langt fra alltid har mange seere eller får så stor respons på det hun legger ut.
Hun er et eksempel på at “jevnt og trutt” fungerer best i lengden.
Det er så fort gjort å trekke seg tilbake dersom godordene og responsen uteblir.
Kunsten er å ikke være så styrt av sin egen eller andres kritiske røst.
Om det tar overhånd, så kan det fort resultere i…
…stillstand.
Jo større tabbekvote jeg gir meg sjøl, jo mindre kritisk og mer raus kan jeg være overfor andre.
Dette bildet er helt uredigert, og leppestiften har fått ligge i veska.
Jeg ser absolutt ikke noe galt i å redigere bilder. Som regel bruker jeg redigerings-verktøyene som er på mobilen. Jeg beskjærer nesten alltid bildene. Dessuten gjør jeg dem ofte skarpere og lysere.
Men…noen ganger er det også greit å legge ut bildene uten å redigere utsnittet av virkeligheten der og da. Bare la det være så ekte som mulig.
Jeg har sjelden mange visninger på videoene jeg deler her på bloggen.
Så kan jeg tenke at det ikke er noe poeng i å dele dem.
Jeg kan velge å heve min kritiske røst overfor meg sjøl:
“Åffer skar je legga ut videoer som nesten ingen gidd’ å sjå på”?
Men…
…jeg har glede av å lage dem.
Det er godt å kjenne på at jeg har blitt mye mer avslappet foran kameraet.
Om så bare en person har glede av å se en video jeg legger ut, så er det verdt det!
Dette for å komme meg opp på “neste nivå”, som var en gressplen.
Eplekjekt satte jeg det ene benet på toppen av muren…
Men…da resten av skroget skulle følge etter…
…holdt det på å ende med knall og fall!
Lårmuskulaturen og balansen var rett og slett for dårlig til at jeg klarte å komme meg opp på denne måten.
Litt beskjemmet måtte jeg sette kneet på kanten og kravle meg opp…
…på en særdeles lite elegant måte…
Jeg vet ikke om jeg hadde klart å forsere denne muren på noen bedre måte i år.
Men, jeg kjenner at jeg er blitt littsterkere, spenstigere, smidigere…
…og sprekere.
Noen kilogram er dessuten borte siden i fjor sommer, så lårmusklene hadde nok hatt en enklere oppgave nå.
Jeg leste et sted at det faktisk var viktigere med lett styrketrening enn med kondisjonstrening når en begynte å dra på åra.
Særlig var det viktig å ha gode lårmuskler.
Det er jo logisk.
Om bena knapt bærer deg, så blir det ganske mye du ikke vil bli i stand til å utføre!
Jeg tenker at jeg “tar en for laget” ved å holde meg i brukbar form – både på kondisjons- og styrkesiden.
Sjansen for at jeg vil bli en stor belastning for helsevesen og samfunn på mine eldre dager, reduseres betydelig…
…om jeg gjør en innsats for å minske risikoen for å pådra meg de typiske “Livsstilsjukdommene” som det er så mye snakk om.
I vinter var det noen som tipset meg om at det å ta trappa i to trinn var veldig gunstig for lår- og setemuskulatur.
Jeg har ikke tatt mål av meg til å få noen spenstig sprettrumpe. Det toget har gått.
Dessuten er nok det med sprettrumpe en av de tingene det ikke er så lett å trene på seg når en ikke er utstyrt med så kraftig rumpemuskulatur fra naturens side.
Dessuten:
Det viktigste med å ha noenlunde god lårmuskulatur og balanse…
…er jo å ha god bevegelighet og å unngå fall og brudd.
Å gå tur i relativt raskt tempo er en behagelig form for trening, synes jeg.
Minuset er at det ikke hjelper så mye på spenst og styrke.
Så altså:
Derkommer trappetreninga inn i bildet….
Fire og ei halv slik trapp må jeg “bestige” for å komme meg opp til leiligheten i tredje etasje.
Det er fin trening. Særlig hvis jeg tar trappeturen mange ganger om dagen…
(Det er langt fra hver dag jeg gjør det.)
Jeg tok bare ett trinn om gangen da jeg kom bærende med handleposene i dag.
Egentlig burde jeg jo ha tatt to…
…for å få ekstra uttelling av den ekstra belastningen handleposene medførte…
Det er moro å merke resultater av det en har holdt på med i noen måneder.
Det er ikke så mye som skal til for å oppnå bedring.
Ofte har jeg lyst til å “skulke” yogaen og styrketreninga.
I går var en slik dag.
Men…da kvelden kom, tok jeg meg på tak og utførte de 20 minuttene med yoga.
Dessuten hadde jeg gått over 10.000 skritt før på dagen.
Jeg gikk til sengs med en god følelse!
“Jippi, dætta går veien!”
Det er greit å “skulke” noen dager…
…innimellom…
…men ikke flere dager på rad, og stadig vekk, så fremt man ikke er skikkelig skral og er tvunget til å hvile.
Det er flere av mine bloggvenner som har tatt rev i seila med kosthold og trening i det siste.
For noen år siden ristet jeg litt oppgitt på hodet over folk som satt med nesa i smart – telefonen.
Nå er jeg neimen ikke så mye bedre sjøl!
Jeg taster litt for ofte på denne…
Jeg får nesten abstinenser når det har gått et par timer uten at jeg har sjekket et eller annet på telefonen.
Den fungerer både som “avis” og litt som “Tv” for meg, dersom jeg ikke har pcen tilgjengelig. Jeg har nemlig verken Tv, radio eller aviser.
Noen ganger blogger jeg også via mobilen.
Jeg fotograferer, og laster opp videoer med den.
Dessuten har jeg jo lastet ned en treningsapp på den!
Jevnlig “må” jeg sjekke hvordan jeg ligger an på skritt-telleren! 😉
Jo, jeg kan legge mobilen vekk!
Jeg sitter ikke og fikler med den mye av tida hvis jeg bare har noen dyrebare timer sammen med noen jeg sjelden treffer.
Jeg har heller ikke for vane å kikke på mobilen om jeg sitter ved matbordet sammen med andre.
Jeg synes jo heller ikke det er særlig trivelig å sitte og spise sammen med noen som nesten bare dukker ned i duppeditten sin…
Men…
…jeg kunne nok med fordel ha innført noen timers “Mobil-karantene” for meg sjøl med jevne mellomrom…
…det hersker det liten tvil om.
Denne rastløsheten og fiklingen går litt for ofte på bekostning av andre ting jeg burde ha gjort.
Det er vel egentlig ikke mobilen som er problemet.
Det er…
…meg!
Ja, det er jeg som er “problemet”…
Ellers har jeg vært gjennom ulike perioder med avhengighet.
Jeg var avhengig av beroligende medisiner for en del år tilbake.
I samme slengen utviklet jeg også terapeut-avhengighet.
Jeg innbilte meg at jeg “trengte” noen som skulle fortelle meg hvordan jeg burde leve livet mitt.
Så ble jeg jo skuffet da…
…for disse terapeutene var sjølsagt ingen orakler som hadde svaret på alt som angikk meg og mitt liv!
(Sjøl om enkelte av dem likte å gi inntrykk av det. De var jo avhengige av kunder!)
Det går også an å bli “Venninne-avhengig”.
Klamrete og slitsom…
Det kan fort bli slik om man sliter psykisk.
Dessuten kan man forveksle kjærlighet med avhengighet i et parforhold.
Om noen sier:
“Jeg kan ikke leve uten deg!” “Jeg er ingen ting uten deg!” “Jeg er så redd for å miste deg!”
…er detet tegn på ekte kjærlighet…?
Jeg tenker at det egentlig dreier seg mest om usunn avhengighet og et ønske om å eie/kontrollere…
Det kan føles som en trygghet da, hvis det er en speiling i det.
“Han går nok aldri fra meg, han som er så avhengig av meg!”
Slik jeg har det i dag ville jeg ha blitt vettskremt om en mann sa noe slikt til meg!
Jeg hadde opplevd ham som altfor klamrende, klengete og intens!
Selvfølgelig vil det alltid være en viss “avhengighet” i de fleste par-relasjoner I alle fall i den forstand at man får det tøft om man mister partneren, enten det skyldes samlivsbrudd eller dødsfall.
Naturen har laget et hjerte i treverk på en skogs-sti i Drøbak…
Jeg er litt “avhengig” av å jevnlig få meg noen turer i skogen.
Det ser jeg på som en “Sunn avhengighet”.
Jeg har ingen problemer med å være mye alene. Jeg trives med å ha mye tid for meg sjøl. Har jeg vært mye sammen med andre, nyter jeg å være alene igjen.
Om det sosiale samværet går over flere dager, er det viktig for meg at jeg har mulighet til å trekke meg tilbake en liten stund i ny og ne. For eksempel ved at jeg tar kvelden en stund før de andre, og leser litt på senga før jeg legger meg til å sove.
Faktisk er jeg nesten “avhengig” av detogså!
Jeg har ikke alltid vært slik. I den periode av livet da jeg slet med psyken, var jeg nok ganske intens og krevende. Jeg var redd for å være alene, og søkte stadig trygghet fra omverdenen.
Om jeg merker at jeg har utviklet en avhengighet til noe eller noen, er det aller mest opp til meg å få dette under kontroll. Ellers kan det få alvorlige konsekvenser på flere vis.
Noen ganger har vi ikke noe annet valg en å ta i mot andres hjelp og støtte
I perioder av livet kan vi bli avhengige av andre mennesker på ulike vis…
Så langt det er mulig må vi gjøre det vi kan for å ivareta oss sjøl og våre egne behov.
Rett og slett opptre så sjølstendig som situasjonen til enhver tid tillater.
Noen ganger er det ekstra godt å bli holdt rundt…
(Dette bildet er fra en utstilling på ytterveggen til “Avistegnernes Hus” i Drøbak.
Det vi vanligvis tar som en selvfølge, ble ikke lenger noe vi kunne ta for gitt!
Det kostet mye, både i direkte og overført betydning.
Gevinsten for at de aller fleste var lydige, var at vi fikk tilbake mye av friheten i løpet av relativt kort tid.
Dødstallene (så langt) ble ikke veldig høye. I hvert fall ikke sammenlignet med de fleste andre land.
Dessuten tror jeg mange av oss opplevde det som en “øyeåpner” og en tankevekker:
‘”Hva er det som virkelig er viktig for meg, og hva kan jeg fint la være å gjøre?”
Imidlertid trenger vi å føle at vi får en form for gevinst ved å adlyde ordre…
…enten denne ordren kommer fra fellesskapet eller fra vårt eget, indre kompass.
Om verden blir full av forbud/påbud, og vi ser at det “lønner seg” å bryte dem for å få en kortsiktig gevinst…
…enten fordi vi ikke “vil finne oss i” eller fordi vi ikke “gidder”…
…så gjør vi det!
“Hvorfor skal jeg ta hensyn og respektere påbudene/forbudene, når så mange andre ikke gjør det?”
Da blir det et “ta seg til rette”- samfunn uten særlig vilje til å “ta en for laget” i stedet.
Jeg vil nesten alltid klare å finne på “gode grunner” til å gjøre det jeg gjør…
…hvis jeg har veldig lyst til å gjøre det.
“Jeg må til Sverige for å handle glutenfrie varer, for jeg har nemlig dårlig råd!”
(Jeg har sett at noen har brukt det argumentet.)
I samme slengen tar jeg meg sjølsagt en tur innom polet og kjøttvaredisken.
Ingen kan vel si noe på det, for jeg var jo i Sverige likevel?
At de som har like dårlig råd som meg…
…og som bor på Vestlandet…
…ikke har mulighet til å ta denne turen over grensa for å spare noen kroner…
…det “glemmer” jeg.
Jeg har ikke vært i Sverige siden i februar.
Heldigvis er jeg ikke avhengig av snus og røyk.
Alkoholkonsumet mitt har vært minimalt de siste månedene.
Det har både helsa mi og lommeboka hatt godt av.
Hadde jeg hatt nær familie i Sverige, er jeg imidlertid rimelig sikker på at jeg hadde tatt turen ganske kort tid etter at grensa ble gjenåpnet.
Jeg hadde trolig gjort det sjøl om jeg hadde risikert at det hadde blitt nye karantenebestemmelser innen jeg skulle hjem.
Den følelsesmessige gevinsten hadde antagelig vært så stor at jeg hadde syntes “straffen” hadde vært rimelig…
Om jeg hadde vært nyforelsket og stormforelsket i en fyr på den andre siden av grensa…
…så hadde jeg kanskje tenkt tanken på å prøve å komme meg til Sverige…
…også i den perioden da grensa var stengt.
Jeg tror jeg hadde klart å styre meg…
Jeg tror at jeg hadde nøyd meg med telefon- og videosamtaler.
Nokså sikkert…
Men jeg hadde temmelig sikkert ogsåkjent på fristelsen…
…til å være illojal og ulydig…
Det er høyst menneskelig!
Derfor skal jeg ikke dømme eller blande meg så mye i hylekoret over alle “de uansvarlige”, som ikke klarer å se gevinsten i det å ta hensyn til fellesskapet.
Men…
…like fullt ergrer jeg meg over noe, sjøl om jeg vetat det bare er dumt å bruke energi på det!
For eksempel dette:
Den som kastet denne røykpakka på fortauet…
…og den som slengte fra seg denne sparkesykkelen på gang- og sykkelstien…
…tenkte bare på den kortsiktige gevinsten i det å bli kvitt noe de ikke lenger hadde bruk for!
Om de i stedet hadde sett gevinsten i vissheten omat de ga sin skjerv til fellesskapets trivsel og trygghet, så hadde de ikke gjort det!
Om folk flest parkerer sparkesyklene slik (Forbudet gjelder vel biler)og kaster tomme røykpakker i nærmeste offentlige søppeldunk…
Da er det så fort gjort å plumpe ut med en “lettvint løsning”!
Hvis vi “bare kunne” i alle sammenhenger, så kunne psykiatriske avdelinger ha vært lagt ned.
Ingen hadde hatt spiseforstyrrelser, angst, fobier eller tvangstanker av noe slag.
Alle som opplevde å miste noen de var glade i, kunne bare ha grått og skreket et par dager…
…og gjort seg ferdig med sorgprosessen en gang for alle…
Det hadde vel vært kjekt!
Eller…?
Noen ganger må en bare akseptere at ting trenger å ta tid.
At det beste kanskje ER…
…at det får lov tilå ta litt tid…
Det nytter ikke å “hoppe bukk” over alt…
…døyve det med medisiner, flykte fra det, eller “Gjøre alt for å glemme fortest mulig”.
Å gå gjennom tunge perioder er en del av livets lære.
Tidligere har jeg jo skrevet en del om at jeg tenker at det enkelte ganger kan være på sin plass å sette foten ned for det jeg kaller “syting og sutring”.
Når et menneske har kommet med den samme klagesangen i måneder og år, så er det lov å sette grenser. Det hjelper jo ikke bareå klage, tilsynelatende uten å ta noen grep for å komme seg videre på en eller annen måte.
Det er godt å få sympati og støtte, men på sikt må en gjøre en innsats sjøl dersom en virkelig ønsker å få til noen endringer.
Nei, jeg kan ikke bestemme hvordan et annet menneske skal takle livet og hverdagen.
Det er heller ikke min oppgave å fortelle en annen hva h*n “bør” gjøre i en bestemt situasjon. Noe som jeg kanskje bare har fått et lite innblikk i fra “utsiden”.
Det eneste jeg har lov til, er å bestemme hvordan jeg vil forholde meg til denne personens væremåte overfor meg.
Kanskje vil jeg trekke meg unna?
(I alle fall hvis det er mulig, eller i hvert fall så langt det er mulig.)
Ingen er tjent med at flere går med i dragsuget av en annens sjukdom eller problemer.
For noen måneder siden fikk jeg en påminnelse om hvor min grense gikk.
Jeg ble så sliten at jeg ikke klarte å sove.
Til slutt måtte jeg be om å få resept på innsovningstabletter.
Da jeg sto der med den første tabletten i hånda, føltes det nesten som en falitterklæring:
“Er je i ferd med å havne der att nå, da?”
Jeg har nemlig ikke brukt noe som helst “I den gata” siden i 2011, og har vært veldig stolt og glad for at jeg klarte å komme meg ut av det.
Heldigvis fikk jeg støtte av omgivelsene da jeg trengte det som mest:
“Du er tøff, Kari!”
Det er fullt forståelig at du er nokså kjørt nå – absolutt ikke noe tegn på at du er “svak”!
Så var jeg også fast bestemt på at bruken av innsovningstabletter ikke skulle gå over lang tid.
Jeg måtte bare hente meg inn for å klare å stå i det ansvaret jeg følte at jeg hadde der og da.
Innen et par uker kom jeg meg på rett kjøl.
Sovemedisinen brukte jeg bare noen få dager, slik at jeg fikk nok hvile til at jeg klarte å få hodet over vannet igjen.
I løpet av disse dagene endret mye seg i omgivelsene mine også, så det hele løste seg veldig fint.
Men…dette var altså en påminnelse…
…om at det ikke alltid bare er å “Skru av en bryter”.
Jeg trengte den påminnelsen…
Det ble en veldig lærerik periode for meg, på mer enn en måte.
