Nylig snakket jeg med en ung kvinne som er ganske “motsatt” av meg på mange måter.

Det er ikke bare stor aldersforskjell som skiller oss.

 

Helt siden Norge ble stengt ned, har hun (innimellom) følt at hun har holdt på å fly på veggene.

Hun er utpreget sosial, og vil gjerne ha folk rundt seg mye av tida.

Hun er ikke “helt Korona-uansvarlig” i den forstand at hun flyr på fester med over 100 personer og/eller drikker seg fra sans og samling.

Det er mer sånn at hun gjerne vil “Ut på byen”, treffe noen venner og kanskje ta et par øl.

 

Det er vanskelig for meg å sette meg inn i hennes verden, det innser jeg helt klart!

 

For det ene er jeg jo en godt voksen dame som bor alene.

(Og trives godt med det!)

For det andre har jeg slett ikke behov for å være sosial støtt og stadig.

Det er nesten slik at jeg får litt småpanikk hvis kalenderen min en sjelden gang blir veldig tettpakket.

Jeg trenger absolutt å ha noen dager som er nokså blanke og “kontaktløse” innimellom.

 

Blir jeg bedt i “festlig lag”…

(Nå har det jo ikke akkurat vært så stor pågang på den fronten de siste månedene!)

…så trives jeg best…

…om det både begynner og avsluttes noenlunde tidlig.

 

Den delen av selskapet som foregår etter midnatt, har jeg lite behov for å delta på.

Det gjelder faktisk også om det er alkoholfritt.

Jeg har blitt slik at jeg (som regel) mer enn gjerne drar hjem klokka elleve.

 

Egentlig har jeg aldri vært så veldig glad i festing til langt på natt.

Sjøl ikke da jeg var ung og utpreget B-menneske.

 

For meg er det veldig vanskelig å forstå at det skal oppleves som så ille at skjenkestedene ikke har lov å servere alkohol etter klokka tolv?

Men…den unge kvinnen fortalte at “trenden” var å gå ut og drikke i 23-tida.

Når det er slutt på alkoholserveringa allerede klokka tolv, tenker mange at det ikke er “noen vits” i å gå ut på byen.

 

Det nytter nok lite å heve pekefingeren og si :

“Det må da fell gå an å omstille seg litt, a’ ve…

Kan døkk itte gå ut på by’n klokka ni i stella førr klokka æll’ve, a’??

 

I min verden så burde ikke det være så store “offeret” å legge på fellesskapets alter, liksom…?

 

Jeg skjønner at ungdom har et annet behov for sosial omgang enn vi som begynner å dra på åra.

Det kan de jo fortsatt ha…

…hvert fall slik situasjonen er foreløpig…

Men det kan endre seg fort, dersom det fortsetter på samme måte som det har gjort de siste ukene.

Enn så lenge handler det bare om å ta det litt piano…  

Droppe de fuktige festene med mange deltagere.

Oppføre seg og ta ansvar.

 

 

Helt ærlig…

…så synes jeg ikke så synd på “folk”…

…hvis det at kranene på utestedene stenges “allerede” klokka tolv…

…oppleves som veldig sosialt ødeleggende…

 

Eller…kanskje det er nettopp det jeg burde?

For:

Hvis noen føler seg helt fortapt på grunn av slike “begrensninger”, så er det vel faktisk synd på dem…?

 

Det er derfor jeg sier…

…at jeg er heldig!

 

Fordi:

Jeg slett ikke har dette behovet for å måtte ut for å treffe noen på byen…

…for å ta den pilsen…

…eller at jeg “må” ha noen med meg eller rundt meg støtt.

 

Jeg kan nok trygt kalle meg “introvert”…

…sjøl om jeg kan virke både utadvent og snakkesalig.

 

Ute på By’n…

 

 I hvert fall…

…ute på…

 

 

…balkongen!