Først et tilbakeblikk…
Det er høsten 1994. Karidansen er på besøk hos sin mor…
På våren dette året har Karidansen hatt sitt første nervesammenbrudd.
Sommeren har gått med til utprøving av diverse antidepressiva – uten at det har medført vesentlige endringer i helsetilstanden hennes.
(Jeg liker den “Gammeldagse” litt tabubelagte betegnelsen best, sjøl om nerver egentlig ikke bryter sammen. Det er bare det at uttrykket er litt sånn “Uten Omsvøp”. Det høres jo liksom litt finere ut å si at man har “Møtt veggen” eller at man har blitt “Utbrent” – enn å si at man har hatt “Nervesammenbrudd”.)
Få dager før Karidansen har reist til mor, uten mann og barn, har hun fått sin første resept på lykkepillen “Seroxat”.
Karidansen har ikke blitt så veldig lykkelig av disse pillene. Tvert i mot kjenner hun på en uro som gjør at hun ikke er i stand til å holde skrotten stille…
Derfor flykter hun til mor. Hun gjør det BÅDE for å få mer ro rundt seg, og for å skåne to unger på henholdsvis fire og to år fra å oppleve en mor som føler at hun holder på å gå fra vettet…
Som en Desperat Duracell – kanin springer hun rundt i stua hos mor.
Rundt og rundt og rundt og rundt…
“Detta er da fæle greier, Kari!”, sier mor.
“Je GREIER itte å sitta rolig!!” stønner Karidansen, mens hun fortsetter å gå og gå og gå og gå…
Å sitte ved bordet og spise middag føles uoverkommelig…
Hun klarer det på ett vis…
…ved å lute ryggen, krype sammen og tvinne bena rundt hverandre……
…men det holder hardt.
Maten har sørgelig lett for å komme opp igjen, for kvalm og uvel…
…det er hun hele tida…
To uker senere ser alt litt lysere ut…
Kanskje det er lykkepillene som har gjort sin virkning??
Fra nyttår 1995 er Karidansen tilbake i lærerjobb.
Hun fungerer greit, men langt fra slik hun gjorde før…
Karidansen går på lykkepiller fra høsten 1994 og fram til jul i 2002.
Hun prøver å slutte i 1999 i forbindelse med svangerskap og ammeperiode…
Det resulterer i nok et sammenbrudd da minstemann er rundt året.
Det blir fire uker på rekreasjon, og ny oppstart med lykkepiller…
Lykkepillene tar toppen av angsten og depresjonen…
De fører også til en markant vektøkning (ca 10 kg) og en følelse av å være litt “flat” i følelsene
Seksuell nytelse/orgasme er et ikke-tema.
(Dette er jeg sikker på, både fordi vekta gikk ned, jeg gråt i bøtter og spann etter flere års “tåretørke”…
…og evnen til å oppnå orgasme kom tilbake kort tid etter at jeg sluttet med pillene…….
…men DA kom til gjengjeld også angsten tilbake så det dundret!)
Våren 2003 får Karidansen sitt tredje (Og, forhåpentligvis, siste nervesammenbrudd!).
Nå følger tre år som føles som en tåkedis i elendighet…
Det er ikke like ille hele tida, men det blir mye isolasjon, senge – tilværelse bak mørke gardiner og vekselvis angst og tungsinn.
Våren 2006 får Karidansen kniven på strupen :
Enten må hun komme seg inn i et “opplegg” vedrørende yrkesrettet attføring, ellers forsvinner utbetalingene fra Statens Pensjonskasse.
Hun begynner i 30% lærerstilling fra og med høsten 2006. I tillegg får hun forsatt ytelser fra Statens Pensjonskasse fordi hun kan vise til at hun “er i gang igjen”.
Det er omtrent på denne tida at Karidansen blir kjent med det som skal bli hennes “Trofaste følgesvenn” fram til våren 2011:
Nemlig pakningene med 10 mg Sobril…
Hver tredje måned får hun resept på 100 stykker av disse “redningsplankene”. Noen ganger holder det hardt å begrense inntaket. Hun må “låne” av andre i samme situasjon til hun får ny forsyning.
MEN : Alt i alt klarer hun å holde seg innenfor ramma. Hun tvinger seg til å avstå fra pillene når hun har brukt mer enn “kvota”, slik at hun unngår å måtte be legen om mer enn “Det vanlige”!
Pillene hun “låner” blir alltid “tilbakebetalt” til rettmessig eier…
Våren 2011 har Karidansen kommet dithen at hun bestemmer seg for…
…at nok er nok!!
Hun slutter med pillene. Ett halvt år senere har hun blitt såpass trygg på at hun klarer seg uten, at hun kvitter seg med “restlageret”. DET går rett i dass!!
(Bare pillene altså – Karidansen går det bra med!)
Da jeg var avhengig av Sobril, opplevde jeg flere ganger at enkelte prøvde å få meg til å slutte.
Dette var ikke først og fremst folk innenfor helsevesenet, men andre som “ville meg vel”.
En kjæreste spurte meg en gang: “Har du tatt Sobril nå, Kari?”
Han merket nok at jeg var døsig og litt slørete i blikket.
Selvfølgelig nektet jeg…sjøl om jeg HADDE tatt!
Jeg følte skam fordi jeg ikke mestret tilværelsen uten disse “krykkene”…
Men – de ga meg et kjærkomment avbrekk fra uroen og muskelsmertene. Jeg fikk bedre nattesøvn. Som en følge av dette fikk jeg mer energi.
Sobrilen kunne også utgjøre en forskjell ved at jeg klarte å finne på noe sammen med unga. Jeg kunne være litt sosial; til og med invitere folk på kaffe!
Jeg ble litt “sløvere”, slik at jeg var i stand til å gi mer f… På den måten klarte jeg å flytte fokuset vekk fra egen elendighet og plage og være litt mer oppmerksom overfor andre – i alle fall for en stakket stund.
Jeg vet om andre som forsøker å slutte med Sobril nå.
(Ikke personer jeg omgås til daglig eller kjenner veldig godt) .
Om disse personene om noen uker eller måneder forteller meg at de måtte kaste inn håndkledet i denne omgang, så skal de i alle fall IKKE får noen formanende pekefinger eller et:
“Du må tåle å tyne deg sjøl litt!” fra meg.
Jeg VET hvor tøft det kan være!
Jeg sluttet fordi jeg valgte det og var KLAR for det – IKKE etter påtrykk fra andre!
Jeg var i den situasjonen at jeg kunne formidle hvordan jeg hadde det. Jeg kunne SJØL styre bruken av Sobril. I alle fall så lenge jeg holdt meg innenfor kvota på maks 100 piller i løpet av tre måneder.
Det er ikke alle som sliter med angst som er i stand til å fortelle om hvordan de føler seg.
Mange mennesker får angst som en følge av en annen sjukdom.
Om de ikke klarer å si så mye om hvordan det føles, og heller ikke er i stand til å styre medisinbruken sjøl, så er de veldig prisgitt omgivelsene.
I noen tilfeller er lindring av symptomer det beste man kan oppnå.
Jeg er priviligert!!
Jeg kan stå her og se tilbake på det som VAR. Jeg hadde muligheten til å bli frisk – for min sjukdom var i utgangspunktet verken dødelig eller “kronisk”.
I dag kan jeg si : “Nei, takk – INGEN av delene!” om noen legger en eske Seroxat eller en eske Sobril foran meg.
Jeg kan nyte den “luksusen”…å takke nei til piller!!
Men :
OM jeg noen gang skulle komme i en akutt krisesituasjon der nattesøvn og evne til et øyeblikks ro glimrer med sitt fravær over mange døgn…
…og jeg begynner å frykte at jeg skal bli psykotisk.
(Har aldri vært det, men følte på det verste at det var nære på!)
Ja, da er det slik at :
Hos meg hersker INGEN tvil…
Jeg velger meg…
…Sobril!
Det var nemlig MYE enklere å kvitte seg med disse pillene enn med Lykkepillene!
(For ordens skyld : Innlegget er IKKE sponset!)
Sterkt innlegg. Ærlig og åpent!
Jeg avsluttet med å LE, bare så du vet det. Dette innlegget er ikke sponset 😀
Men ellers er det jo også en glad historie egentlig, i mine øyne. Fra en lang periode hvor ting var veldig vanskelig, har du klatret tilbake, og funnet ut hvordan du får det best. Jeg tror virkelig du liker livet du har nå, ikke sant Karidansen ? <3 Du er hvertfall en flott dame, jeg er veldig glad for å ha fått møte, både her inne og der ute <3
Tusen tusen takk for et flott innlegg! Disse lykkepillene er ikke noen enkel affære – og ja, de gjør oss “flate”…. det er jo heller ikke greit, men bedre enn bergogdalbane og evig kaos. Jeg sluttet helt med slike piller for snart to år siden… det går greit, men har vel vært på nesten-stadiet for å begynne igjen et par ganger. Er glad jeg klarer meg uten – og får god støtte fra min kjære! Du har vært superflink og skal være stolt og fornøyd! Mange gode klemmer fra meg – som ikke er vant til at temaet blir snakka høyt om…. !
Modig du Kari <3 Kan jeg dele på Lillasjel?
Ofte tror man jo ikke at sånne sprudlende mennesker som du kan være psykisk nede for telling, og slik er det jo, det vises ofte ikke utenpå. Flott at du setter ord på det.
Uff..ja..det kan fort bli en ond sirkel..man blir avhengig, og får angst av å ikke ha nok..ikke få…osv..Man må nok selv ville ja..hjelper ikke med tvang..jeg sluttet også med et medikament, morfin plaster..Jeg syns ikke det virket nok..tok ikke alle smerter, så da ville jeg ikke ta det..og har heller noe annet som jeg kan ta ved behov…(selv om det stort sett er to hver dag) Men fy for en abstinens når man skal slutte med noe sånt…Da må man ville..og vite at det går over.. Er nok det beste å klare seg uten..men noen ganger så må man bare…FLOTT at du klarte å komme ut av det, og at du har det bra nå! Tommel opp!
Tøfft gjordt å fortelle dette.
medisiner er som regel ingen god investering over lengre tid,men kommer en i en livsituasjon hvor en må ha det så er det jammen godt det finnes alternativer å velge mellom :)) men det beste er nok å jobbe seg ut av ting uten medikamenter
frodith: Takk for det Frodith. Ja, jeg føler at det stadig går framover og at jeg har fått enda et løft med det jeg har begynt på via Fordypningsår et. Veldig glad for kontakten jeg har med deg også – både inne og ute!??
Anne Grethe Seljordslia: Tusen takk!??
Margrethe: Takk! Veldig bra at du klarer deg uten for de døyver – de løser ikke den underliggende årsaken til problemet. Godt at du har støtte av din kjære!!??
Mariann Sæther Tokle: Takk! Bare del- det setter jeg pris på! Hvis noen kan ha nytte av det jeg deler så er det flott! Jeg har det jo stort sett veldig bra i dag og øker stadig stillingsprosenten min!??
dvergpinschere i mitt hjerte: Ja, abstinenser er slitsomt, men synes ikke abstinensene etter Sobrilen varte så lenge. Best å klare seg uten slikt, men ikke noe poeng i å gå dukken av smerter og ubehag heller! ??
suttung: Takk. Har delt om nedturen min før, men ikke så konkret om medisinbruk. Du er ikke skvetten du heller synes jeg!??
fruensvilje: Det bør brukes i kortere perioder for det løser jo ikke årsakene til plagene det bare legger lokk på følelser. Likevel er det bra at det finnes muligheter til å få litt “pauser” når man har det som verst!??
Det har jge aldri vært vettu. God natt Kari.
Og jeg må jo le, for så typisk deg å legge til at innlegget ikke er sponset 😀
Mariann Sæther Tokle: Ha-ha! ??
suttung: Nei…tror nok ikke det. God natt, Atle!
Jeg synes det er fint du skriver om dette , jeg har jo fått med meg mye av det før, men dette kan gjerne skrives om flere ganger.
Det er nok flere enn man tror som bruker angstdempende og antidepressiva, og jeg tenker at Sobril er en god medisin når man trenger litt “pause”.
Jeg har ikke brukt selv noen av medisinene i disse gatene,- men sovetbl. må jeg vite at jeg har innenfor rekkevidde når jeg trenger-, men vet om ganske mange, også i nære relasjoner som bruker Cipralex, som er en god antidepressiv medisin
Hei karidansen 🙂
Et godt innlegg og også sterkt. Jeg har en venninne som har det slik pluss at hun har andre ting i tillegg…………. men hun er avhengig av visse medisiner/lykkepiller. Så mye av det du skriver her, kom som kastet på meg og alle mine tårer for min venninne sin situasjon – og ja det er ikke enkelt å kutte ut en slik trygghet…… og jeg tror ikke min venninne noen gang klarer kutte ut tabletter hun må ta for en god natts søvn osv… Det er vondt når noen har det slik. Jeg har vært med på opp og nedturer så det suser etter i mange år.
Det er viktig dette, at du skriver (når man vil dele) om slike ting.
klem
Tøffere en toget du Kari 💝
Kjempebra, skikkelig tøff er du. Og det beste med det er jo at du har kommet styrka ut av det, for det er jeg overbevist om. Fortsatt lykke til med en stor klem fra meg <3
den ting som interesserer meg (og tror mange forskere som gjør på det området) litt mer er hva faktisk skjer med menneske kroppen og sinnet at vi kommer til å lide av psykiske lidelser, eller kanskje bedre å si, hva er den grensa når vi fra en sunn tilstand begynner å være syke, og på hvilken måte vi kan legge merke til det. Sobril og alle andre medisiner hjelper at vi føler seg bedre og det har ingen tvill, men hjelper det virkelig oss og fjerner det hoved årsak hvorfor vi har begynnet til å bli syke ????
maiken: Ja, jeg har jo skrevet noen innlegg om temaet før, men ikke så direkte rettet mot medisiniering. Ja, Sobril er en god pause – medisin, men for mitt vedkommende ble den litt lang. Som akuttmedisin i en krisesituasjon kunne jeg nok ha tatt det igjen, men så er det noe med å være bevisst på at enkelte ting må bearbeides og mønstre må endres. 🙂 Jeg prøvde så vidt Cipralex i 2003, men da jeg ikke hadde noen virkning etter ca en måned, droppet jeg det . Jeg ville jo så gjerne komme meg ut av pilletrafikken. 🙂
Anonym: Takk! Noen ganger er jeg det – og andre ganger er jeg litt pysete. Med andre ord – et menneske! <3
Etdiktomdagen: Fryktelig tøft å stå i sånt. Jeg slet også veldig med nattesøvnen, men etter hvert som jeg klarte å ta tak i meg sjøl, så ble DET også gradvis bedre. I dag har jeg sjelden søvnproblemer. Om jeg har EI dårlig natt med lite søvn så sover jeg som regel godt den neste. Min erfaring er at den beste hjlpen man gir en som sliter slik er å gi støtte til adspredelse – ikke synes synd på ; for det å få medlidenhet og trøst kan også være “Avhengighetsskapende”. Klem til deg! (Sikker på at du er en god venn!)
GTduA: Tusen takk!<3 Ja, denne perioden var en god skole, sjøl om den var tøff! 😉
milan: Antagelig ikke – men disse pillene kan gi kortvarig lindring slik at man kommer seg litt opp igjen. Hvis mangel på søvn er et kjempeproblem, så er det viktig å ta tak i det. Uten søvn klarer man jo utslitt og ute av stand til å tenke konstruktivt. Man løser imidlertid ikke årsaken til plagene. Er det no med livssituasjonen – f. eks problemer på jobb eller i parforholdet, så må DET tas tak i. Det meste kommer jo INNENFRA, og klarer vi ikke å ta tak i oss sjøl og finne ut hvor skoen trykker mest – ja så er vi like langt! 🙂
Klem tilbake og takk for gode og viktige ord <3