Jeg gråter ganske sjelden.
Om jeg gjør det…
…er det helst fordi jeg blir rørt.
Akkurat den biten blir jeg bare “verre og verre” med.
Noen ganger skal det ingen ting til før det snører seg litt i halsen…
Senest i går opplevde jeg det – i forbindelse med at jeg snakket om en person jeg er glad i og stolt av.
Ellers blir jeg fort rørt av musikk, en god film, eller av et fint dikt som treffer noe i meg.
Det er ikke så ofte jeg gråter av sjølmedlidenhet.
I de åra da jeg var ganske tungt deprimert gjorde jeg nok det. I dag er det sjelden at jeg er veldig tung til sinns. Mismotet varer som regel ikke mer enn en dag eller to.
En gang i blant kan jeg fortsatt nyte å synes synd på meg sjøl.
Da setter jeg på trist musikk.
Så sitter jeg og griner over alt det triste, vonde og urettferdige som jeg synes har blitt meg til del.
Jeg ser ikke noe galt i det.
I og med at jeg sitter for meg sjøl, så plager jeg jo ingen andre med det!
Noen dager føles tyngre enn andre, men slik er jo livet for alle.
Vi trenger noen regnværsdager innimellom.
Det er deilig å gå ut etter et regnskyll!
Da er det akkurat som om naturen har tatt seg en dusj…
…og avgir rene, naturlige dufter.
Gråt kan også oppleves som rensende. Den blir et utløp for følelser.
Bollekinn og bred pannelugg… (Typisk 80-tall).
Dette bildet er tatt da jeg gikk siste året på grunnutdanninga på lærerskolen. Jeg var 22 år.
Det var ei fin tid på mange måter, men far var alvorlig sjuk.
Jeg var veldig mye redd, og hadde mange tunge stunder på grunn av det. Jeg gråt en del “i smug”.
Kun noen ytterst få av mine medstudenter visste om det.
Det var best ikke å snakke så mye om det, for det hjalp jo ikke på situasjonen uansett.
Jeg måtte fokusere på andre ting, sjøl om det lå der i bakhodet hele tida.
Det synes ikke på bildet, gjør det vel?
Jeg har flere ganger opplevd å få “skryt” fordi jeg har klart å la være å gråte.
Det har vært godt ment. Noen ganger har jeg opplevd det som anerkjennelse.
Så det er jo ikke om å gjøre å nærmest bli kvalt av tilbakeholdt gråt heller!
Å la være å gråte, er ikke nødvendigvis et tegn på styrke.
Gråt kan brukes som en form for manipulering.
“Om jeg gråter får jeg omsorg!” “Om jeg gråter, bøyer du av, og da får jeg viljen min!”
Hvis dette er et mønster som stadig gjentar seg over lang tid…
…er det best å bryte det ved å la være å gi sutrekoppen det h*n (kanskje ubevisst) søker etter.
Noen ganger er det imidlertid godt å bli møtt når man gråter.
Et lite barn som har slått seg, trenger gjerne å bli holdt rundt. Det trenger å få omsorg i stedet for å bli “avledet”.
Slik er det jo med oss voksne også.
Jeg trenger ikke nødvendigvis å bli “trøstet” om jeg er lei meg.
Kanskje mer at noen lytter, lar meg gråte ut og sette ord på følelsene, dersom det er det jeg trenger.
Men…
…jeg gråter helst når jeg er alene.
Det gjør som regel “nytta si” for meg.
