Da jeg var i Sandnes, tok Wenche og jeg oss en tur til Stavanger.

Nærmere bestemt til Sola Strand Hotel.

Der hørte vi på et foredrag med Fay Skandsen og Torun Nordskaug. 

 

Fay og Torun

(Bildet er stjålet fra Fay og Torun!)

 

Jeg visste ikke om dette foredraget da jeg bestilte flyreisen, så det var litt moro at det klaffet!

 

Torun snakket blant annet om temaet Kvinner og Penger.

Mange av oss skaper en form for “fryktenergi” rundt dette med økonomi.

Torun kom med noen gode tips og eksempler vedrørende sparing. For eksempel om hvordan en kan få pengene til å vokse uten at det “koster” så stor innsats.

(På mer enn EN måte)

“Mange bekker små…”

 

Jeg kan ha lett for å sløse litt når jeg vet at jeg har penger…

…men jeg har ofte dårlig samvittighet når jeg kjenner på at jeg har kjøpt noe jeg ikke trenger.

(Og det gjør jeg jo ganske ofte!)

 

Når det er slik, så blir fornøyelsen nokså blandet!

“Jeg burde jo egentlig ikke…men…”

 

Jeg har også lett for å fortelle prisen på det jeg har kjøpt…

 

Denne “kattenåla” kjøpte jeg jo på julemarked nå nylig.

 

Fay kommenterte nåla da hun så den.

Da svarte jeg: “Den kostet bare femti kroner!”

“Ikke snakk deg NED, Kari!” skjente Fay!

“Du TRENGER ikke å fortelle hva den kostet!

 

Det handler om holdninger…til penger og forbruk!

 

Fay har opplevd en del motgang…

…for hun har satset friskt på flere måter…

Da får en seg gjerne noen på tygga i blant!

 

Det store spørsmålet blir:

“Hvordan håndtere motgangen?”

 

Fay fortalte at hun kan bli litt lei seg og sint med det samme hun møter på store “Hindringer”…

…men så fatter hun MOT, bretter opp ermene og lar kreativiteten blomstre!

 

Hun kalte motgang for: 

“En gang belagt med mot”!

 

Hva om alt bare gikk på skinner støtt…

 …og verden var et sted uten noen form for utfordringer?

 

Hadde det ført til stor personlig vekst og FRAMgang?

 

Antagelig ikke…

…men det beste er jo at det er en form for balanse!

 

Det vil si at man opplever å få høste av det man har sådd…

….og kjenner på det å seile i medvind OGSÅ!

 

Snart må jeg regne med å “flytte”.

Blogg.no gjør endringer, og her er det nok bare å henge med som best en kan!

 

Først blir det antagelig litt plundrete…

Men: Det nytter ikke å være bakstreversk; ved å sette seg til å furte over forandringene…

 

I alle fall ikke så lenge…

…for DA blir det jo ingen innlegg på det “nye” stedet!

 

 

 

 

Jeg er innom Agapeinstituttet i ny og ne.

For noen uker siden var det “Tilgivelse” som var hovedtema.

Da Marit Reitan (som eier og driver Agape) hadde avslørt temaet, sa hun:

“Når vi tenker på å tilgi, så har vi lett for å tro at det er alle ANDRE vi skal tilgi. Men – den vi aller mest trenger å tilgi er…

 

…OSS SELV!”

 

Nå er jo jeg slett ikke bedre enn de fleste andre.

(Sjøl om jeg på mange vis ser at jeg har utviklet meg og blitt noen erfaringer rikere.)

Derfor tenkte JEG også umiddelbart på HVEM det var jeg aller mest trengte å tilgi!

 

Hver gang jeg får lyst til å heve en pekefinger mot andre og fortelle dem noen “Sannhetens ord”, kan jeg like gjerne holde opp et speil.

For: På ett eller annet nivå gjelder det OGSÅ meg!

At jeg blir engasjert, sint, opphisset og redd…

…er tydelige tegn!

 

Dersom noen beskylder meg for noe, og det bare preller av, så er det et tegn på at det faktisk IKKE gjelder meg. Jeg føler meg ikke truffet på noe vis, og da kan jeg bare trekke på skuldrene av det.

I motsatt fall…

… vil jeg kjenne at det “tar” på ett eller annet vis!

 

På skolen er det ganske lett å gjenkjenne “matcher” og speiling, for der “forventer” vi det, og er vant til å “ta i mot” matchene. Vi har også Marit og hjelpelærerne rundt oss. De kan fange oss opp og hjelpe oss hvis vi går i match uten å merke det. 

I livet utenom “Skolegården” er det ikke alltid like enkelt å “Ta matchen”.

 

Nylig gikk jeg i en match på privaten. Jeg fikk et slags flashback vedrørende noe jeg har opplevd flere ganger:

En følelse av å bygge opp en forventning, og så bli tatt for gitt/bli brutalt avvist.

Den følelsen av avvisning er imidlertid MIN. Det er ikke noe en annen bevisst har påført meg! Dessuten har jeg på ett eller annet vis lagt opp til det sjøl. For eksempel ved å ikke klare å gi ordentlig slipp. Altså rett og slett legge ballen død for alvor!

 

Jeg ble opprørt og sang ut…

…og det til de grader!

På ett vis kan man vel si at jeg sto opp for den sårede vesle jenta som bor i meg!

MEN: Det jeg glemte i kampens hete, var at det også gjaldt meg. Mye av det jeg sa til den andre kunne jeg like gjerne ha sagt til meg sjøl!

Situasjonen hadde nemlig ikke oppstått hvis det ikke hadde vært en match, eller en form for speiling, i det!

Samtidig er det også viktig å sette grenser for seg sjøl når en kjenner at nok er nok.

Når en føler at dette var urettferdig og stygt sagt!

Rett og slett…

…slemt!

Da når jeg til slutt et punkt der jeg føler behov for å være “slem” tilbake, og sånt kommer det lite godt ut av!

“Dette er mer vondt og slitsomt enn det er godt for meg. Det fører ingen steder. Nå må jeg ta konsekvensen av det!”

 

Jeg har ikke lyktes særlig godt med den biten som omhandler menn/forhold. Det har gått den veien høna har sparket hver gang!

Jeg må tilgi meg sjøl for det som har skjedd i fortida, for på ett eller annet vis har jeg bidratt til at det har blitt slik! 

 

Jeg har alltid vært så to – delt…

Jeg vil…men så vil jeg ikke…

…og da treffer jeg jo på det samme, om enn med ulike fortegn!

 

Nå er det jo slik at jeg innimellom (med jevne mellomrom) savner “en god venn i særklasse”…

…samtidig er jeg redd for å involvere meg…fordi:

 

1. Jeg VET at jeg kommer til å stupe ut i flere av de samme grøftene som jeg har stupt ut i før!

(Pessimistisk sa du? Jeg vil heller si REALISTISK!!)

Samtidig vet jeg at hvis jeg aldri våger, å involvere meg igjen, så får jeg heller aldri sett om jeg virkelig HAR utviklet meg i positiv retning. 

Teori er EN ting – praksis er noe helt annet!

2. Jeg er redd for at en tett kontakt med en mann vil føre til at jeg roter det til for meg sjøl, slik at jeg glemmer å ha fullt fokus på “Mitt Nye Liv i Oslo”!

 

Jeg leste nylig en artikkel i VG om dette med frykten for å gå glipp av noe! Vi har så mange valgmuligheter, at vi blir redde for å “miste” noe ved å velge noe – for eksempel et kjæresteforhold eller en bestemt jobb! 

Det blir jo ganske egoistisk? Dessuten blir det nesten håpløst å velge NOE!

Vi tør altså ikke å ta risikoen ved å velge det ene framfor det andre…

For: 

Hva om valget viste seg å bli “feil”?

Kanskje vi blir stående alene…??

…mister anseelse…??

…eller opplever fordømmelse og kritikk fra omverdenen??

 

Det er neimen ikke enkelt dette livet…

… og jeg er sabla god til å gjøre det ekstra komplisert!

 

Da er jeg i alle fall god til NOE!!! (og ellers akkurat “passe flink” og EGENTLIG ikke så aller verst faktisk!!)

 

Jeg må bare huske på at det er aller viktigst at jeg tilgir meg sjøl…

…for alle dumhetene og feilgrepene, for jeg kunne ikke bedre der og da!

 

Og innimellom plumper jeg ut i det…

…igjen og igjen!

 

Jeg må finne ut av mine ting…

…og la andre få finne ut av sine…

 

 

 

 

 

Da jeg planla Sandnes-turen i høst, bestemte jeg meg for at jeg skulle tilbringe den siste natta på gjestgiveriet “Gamla Værket”. Jeg hadde besøkt stedet en gang før, i forbindelse med at jeg var på besøk hos bloggvenninne Eva.

Den gangen kjøpte vi oss middag her. Inntrykket av stedet var veldig positivt! 

Plukkfisken jeg bestilte den gangen, smakte helt nydelig. Jeg likte dessuten stedet og hele atmosfæren!

En overnatting på “Gamla Værket” kostet meg ikke stort mer enn et “Standard hotellrom” i Oslo.

Når jeg først skulle bo på dette gjestgiveriet, hadde jeg lyst til å få med meg litt “Historisk sus”. Derfor oppgraderte jeg til ett av rommene i den historiske delen av bygget.

 

Døra inn til rommet…

 

Veggdekor…

 

Senga…

 

Bad med gammeldagse kraner…

…men ellers er det ikke så mye som minner om “pottermagerens” tid…

 

Rett etter at jeg hadde fått “Innkvartert meg”…

…fikk jeg besøk på rommet…

 

Vedkommende hadde med en hjemmestrikket gave!

 

Veldig behagelig å ha på seg! Fin er den også!

 

 

Hvem som har strikket??

 

 

 

Luringen bak meg her vel…

(Vi delte en bit “suksessterte” etter at vi hadde spist lunsj…

…og det er DEN Skøyerfrøkna fra Sandnes så stolt viser fram!!)

 

Vi måtte jo ta et bilde ute i den julepyntede gata også!

For de som ikke vet det:

Dette er bloggvenn Eva:

evaswindow

 

Dette har vært en trivelig dag! Nå er det tid for å sove.

Det sies at det skal være spøkelser her…

 

 

 

 

Jeg våknet klokka ti i dag!

 

Jeg hadde sovet så godt…

…i visshet om at jeg var på besøk hos ei…

…som langt fra forventet at jeg skulle være tidlig oppe…

…eller som satt og kikket på klokka…

…mens hun ventet ved et dekket frokostbord!

(At noen dekker frokostbord, og steller i stand, er jo et utslag av å ville ta vare på! 

Samtidig så blir man så veldig “gjest”, liksom…)

 

“Om du er oppe før meg, så kan du bare finne deg frokost sjøl…

Stå opp når det passer deg!”

 

Slik lød instruksen jeg fikk før vi gikk og la oss i går kveld!

 

Deilig og avslappende…

…og sånn jeg liker å gjøre det sjøl når jeg har overnattingsgjester!

(Det forutsetter jo at man kjenner hverandre godt, og er trygge på hverandre!)

 

Så jeg tok meg en dusj…

…dro på meg morgenkåpa, og tuslet ned.

 

I stua satt det ei blid dame i sofaen.

Hun var også iført morgenkåpe!

 

“Har du sovet godt?”

“Å ja, je har søvi SÅ godt!”

“Merket du ikke vinden?”

“Har det blesi i natt??”

“Det har vært full storm her i natt, Kari!”

(Jeg befinner meg på Vestlandet!)

 

 

 

Vått hår etter morgendusjen…

… og litt smal i aua!

 

Sjøl om jeg hadde hatt rene Tornerosesøvnen…

…som Prinsessen På Erten…

…i denne senga!

…lykkelig uvitende om stormkastene som herjet vilt rundt husveggene!

 

 

Det er til og med Tornerose – hekk utenfor “slottet”!

 

 

“Vertinne Wenche”.

 

Jeg kan godt legge ut “morratryne” – bilde av meg sjøl..

…men andre skal få lov til å stelle seg litt før de blir foreviget og lagt ut på blogg!

 

Stormen har lagt seg…

…og det ble en liten tur utpå formiddagen…

Etter regn kommer sol…

 

 

 

 

 

 

Det er veldig lett å tenke slik når man går inn i et forhold…

Kanskje har man brent seg…

…og er på vakt for “gjentagelser”.

 

For en tid tilbake snakket jeg med en kvinne mens jeg var på et kurs.

(Jeg kjenner henne ikke, og husker ikke en gang navnet hennes!)

 

Hun fortalte at hun og kjæresten ikke hadde så god anledning til å treffes.

Det var “dine unger” og “mine unger” og full pakke…

Når de endelig hadde muligheten til litt “alenetid”, kunne han finne på å sette seg til og se på fotball på tv!

 

Jeg har også opplevd noen slike episoder…

…og i likhet med henne ble jeg…

…SUR…

…hvis min daværende kjæreste ikke ga meg den oppmerksomheten jeg syntes han BURDE gi meg når vi endelig hadde ei helg for oss sjøl.

 

Han var likedan overfor meg…

…og så endte vi opp med å anklage hverandre.

Kanskje ikke der og da…

…men vi kom gjerne trekkende med skiten en gang når stemningen ellers var laber.

“Du gjorde sånn og slik den gangen…!”

“Er DU noe bedre kanskje? Du gjorde slik og sånn den gangen!!”

 

Når en intetanende kjæreste plutselig trigger noen gamle sår, kan det skje litt av hvert!

 

Tilbake til kvinnen jeg møtte:

Nå sto jeg på “utsiden”, så jeg kunne se det litt mer objektivt:

“Det at han slår på tv’en, betyr ikke det samme som at han ikke bryr seg om deg!”

(Jeg fortalte henne også at jeg har gått i den samme grøfta mange ganger!)

Hun smilte litt da!

 

For litt siden tok jeg “Kjærlighetstesten” igjen.

(Den som gir deg en pekepinn om hvilke av de fem kjærlighetsspråkene som er mest fremtredende hos deg.)

 

På første plass hos meg kom “Fysisk berøring” – altså kos og fysisk nærhet…

…tett etterfulgt av “Tid for hverandre” og “Anerkjennende ord”.

På de to siste plassene kom “Gaver” og “Tjenester”.

 

Det er kanskje ikke så lett å se at mitt “Hovedspråk” er kos!

Jeg er ikke så “frempå” når det gjelder fysisk kontakt. Jeg er heller ikke slik at jeg “må” kose til enhver tid. 

Men: Jeg synes det er veldig godt å sitte inntil en jeg er glad i, stryke på og holde rundt.

Når ei som meg da havner i forhold til menn som har “Gaver” eller “Tjenester” som sitt hovedspråk, så kan det fort bli litt “kræsj”.

Jeg kan gjerne gi en gave, og jeg kan gjerne hjelpe til med noe.

Det er imidlertid ikke de to tingene som er mest fremtredende hos meg når det kommer til måter å vise omtanke på.

En mann som stadig kommer med gaver, eller fyker rundt for å varte meg opp, kan fort føle at han kaster perler for svin.

Ikke får han så mye av det han ønsker seg tilbake (gaver og tjenester) heller.

Gir jeg en gave, så er jeg kanskje like mye opptatt av tanken bak…

… av innpakningen og av kortet jeg legger ved…

… som av innholdet i pakken.

 

Jeg bruker som regel tid på gaven. (Indirekte:”Tid for hverandre.”)

 

Arkivbilde fra i sommer, da jeg var på kurs på Casablanca i Sandvika…

 

I dag er det siste episode av “Jakten på kjærligheten”. 

Jeg følger jo med på det programmet. Jeg må innrømme at jeg er litt spent på om det er noen av parene som kan se for seg en fremtid sammen når tv-kameraene er slått av.

En av bøndene viser tydelig, både i ord og handling, at han er en “Kosegris”.

Han etterlyser stadig mer initiativ fra jenta når det kommer til fysisk kontakt. Han spør også om hun opplever ham som “klengete”.

Kanskje har han fått høre det før? Kanskje har han tidligere opplevd avvisning når han har tatt initiativ til kos? (Her handler det ikke nødvendigvis om intimitet, men minst like mye om den ømme “stryke på ryggen” – kosen!)

Det som da er litt trist…

…er…

…at ved å mase slik, oppnår han kanskje det stikk motsatte av det han ønsker:

At hun trekker seg enda mer unna…

Hun ender nemlig stadig opp med å forklare seg…

…og forsvare seg…

…fordi hun ikke tar mer initiativ til fysisk nærhet.

Her er hun som stadig må “forklare seg” foran tv-kameraet. Nydelig jente, både av utseende og vesen…

(Som du ser er bildet knipset fra tv-skjermen)

 

Hva om noen hadde hvisket ham i øret…

…at han heller kunne forske litt…

…og prøve å finne ut mer om hva hun liker.

Altså gått inn for å gi henne mer av det, uten stadig å gjenta hva han trenger.

(Det er helt ok å fortelle hva man liker, men det hjelper ikke å gjenta det gang på gang dersom man ikke opplever at man bli møtt på det!) 

 

Antagelig har han ikke hørt så mye om “Kjærlighetens fem språk”…

 

En ting er teori…

Praksis er noe helt annet…

 

…men kunnskap hjelper et stykke på vei!

 

 

 

 

Jeg hadde ingen planer for søndagen…

…fram til i går.

 

Da tikket det inn en melding på tlf.

Det var fra kusine (og gode barndomsvenninne)!

“Passer det at vi kommer innom i morgen?”

 

Visst gjorde det vel det!!

 

Da var det bare å finne fram GulrotMuffinsPosemiksPakka fra helsekosten…

…og sette seg i sving med bakst!

 

“Jeg hadde aldri trodd at jeg skulle komme på besøk til deg i OSLO, Kari!

Jeg har jo nesten følt at jeg har måttet overbevise deg om at det faktisk kan være NOE positivt ved å bo i byen!”

 

Det stemmer!

Jeg har nemlig vært av dem som alltid har sagt: 

“Je kan tåle en dag hell to i Oslo…

…men så er det jammen gøtt å komma seg der i frå att!”

 

Det er lov å skifte mening…

…mener jeg!

Det kan faktisk være sunt i blant!

 

For øyeblikket kan jeg ikke en gang tenke meg å flytte tilbake til bygda…

Det hadde jo vært synd om jeg hadde vært inne på den tanken etter bare knappe tre måneder i Tigerstaden!

 

Noen barndomsminner fra 60-tallet:

Her er vi ! To stk krølltopp! Det er sommeren 1964. Blubba til høyre er meg!

 

Dette var på hytta til tante (mors søster) og onkel. 

“Unniverset” het den.

Den lå ved innsjøen Øyeren i Enebakk. Hytta var oppkalt etter storesøstra til søskenbarnet!

 

Denne plassen var virkelig et lite Un(n)ivers.

Jeg har mange fine minner derfra…

Bading…

Fisketurer…

…og å spise nykokt kreps på verandaen om kvelden!

 

Søskenbarnet, som er drøyt ett år eldre enn meg, gikk tidlig inn i en slags “omsorgsrolle” overfor Karidansen.

Det ser du tydelig på det øverste bildet. Her var hun to og ett halvt, mens jeg var knapt ett og et halvt. Hun fikk gå fritt, mens jeg foreløpig ikke hadde bedre vett enn at jeg måtte være i lekegrind. Hun holdt seg trofast ved siden av, slik at “fangen” hadde selskap!

 

Jeg beundret henne som var så stor og flink, og gjorde sånn som hun gjorde!

Det varte til vi ble ganske store! Hun lå liksom litt foran i løypa hele tida!

Blant annet tvang jeg meg til å begynne å drikke kaffe da jeg var 14,(og hun var 15) for jeg ville ikke være dårligere enn henne!

 

En gang jeg var på besøk i Oslo. skulle søskenbarnet og jeg en tur ut og rusle i byen.

(Da var vi tidlig i tenårene begge to).

“Nå må du passe godt på Kari!” sa tante før vi gikk!

Ingen fare…søskenbarnet passet på!

 

I dag klarer jeg meg forbausende bra på egenhånd i “storbyen”…

…men det var veldig trivelig å få besøk i dag!

 

 

Innflytningsgave fra søskenbarnet og mannen!

 

 

Da gjestene hadde dratt, oppdaget jeg at det hadde kommet melding fra Frodithen.

Så…da besøkte jeg henne for første gang!

(Vi pleier som regel å møtes “Ute” et sted)

 

De herlige tegningene på veggen er signert “Lady August” som også er blogger

(Og venninne av Frodith)

 

“Feen” på bordet er helt nydelig, ikke sant?

 

 

 

Denne narren henger på baderomsdøra hos Frodith!

 

Vi tok oss en liten tur til julemarked på “Blå”.

Her var det litt andre priser enn der jeg var i går…

(…og ikke fullt så “kreative skilt”, men kreativt på mange andre vis!!)

 

Så…

…jeg kjøpte meg ei lita “kattenål”!

 

Her ser du flere nåler…

 

 

Til slutt stakk vi innom Mathallen på Vulkan.

Har du sett så fin kål?

 

Nå er det kveld, og jeg har pakket kofferten…

I morgen skal jeg ut og fly!

 

 

 

 

 

Jeg har beveget meg i kunstneriske kretser i dag…

 

 

Nærmere bestemt…

…på Grünerløkka, på Designernes Eget Julemarked.

 

 

 

Det var mye fint å se…

Blant annet en del klær, tekstiler og keramikk…

…men det aller meste var i en prisklasse i “høyere sjikt”.

ER man designer, så ER man!

 

Jeg skjønner jo at det som er utstilt på et sånt “Designer- julemarked” nødvendigvis må koste mye mer enn det som er masseprodusert langtvekkistan…

 

Det var en ung mann der som jeg la litt ekstra merke til…

Neida, han var ikke “Min type”. (Hva nå DET måtte være).

Blant annet var han høyden 30.

I alle fall etter utseendet å dømme.

 

Han solgte dørskilt…

…med litt særegne tekster på:
 

“Ikke no’ puling på gjesterommet!”

 

Nå har ikke jeg noe gjesterom…

Dessuten kostet skiltet 1500 kr.

 

Ellers hadde jeg jo selvfølgelig kjøpt det…

 

“Her var’e FAEN meg reint!” sto det på et annet skilt.

 

Et sånt skilt kunne det jo muligens ha vært en ide å ta med som gave til vertskapet…

…om man ble bedt i førjuls – selskap?

 

Men…det kunne kanskje bli tatt ille opp?

 

Ja, for hvis vertskapet visste med seg sjøl at de hadde slurvet bittelitt med julevasken…

… så kunne de jo tro det var ironisk ment?

 

Det skiltet kostet forresten også drøyt 1000-lappen…

 

Et ungt par, som sto ved siden av meg, hadde funnet fram et skilt som de studerte inngående…

De vurderte visst seriøst å kjøpe det…

De så nok noe i det som jeg ikke så…

 

JEG så nemlig bare at det sto “FUCK” på det!

 

Det var vanskelig å få tak i “Det Kunstneriske Uttrykket” syntes jeg…

Jeg så BARE “stygge” ord jeg!

SÅ vanskelig var det faktisk, at latteren begynte å boble innvendig…

…og jeg måtte komme meg ut av rommet fortere enn svint!!

(Man står ikke og flirer en seriøs og hardarbeidende kunstner rett opp i ansiktet…

…mens man studerer produktene han stiller ut!)

 

 

Her har jeg flirt fra meg…og er klar for å ta den obligatoriske:  “Jeg var der” – selfien.

 

Jeg har aldri vært på et lignende julemarked før!

Kanskje er det slikt jeg må venne meg til nå som jeg har flyttet til Oschlo?

 

Til neste jul har jeg kanskje blitt så urban…

…at jeg har skaffet sånne dørskilt til alle de fire dørene som er i leiligheten her? 

(Hvis jeg regner med døra inn til garderoben i gangen, er det faktisk fire!)

 

 

Neste gang jeg er på leilighetsjakt…

… skal jeg være på utkikk etter en leilighet med to soverom…

 

For nå fikk jeg virkelig lyst til å ha…

 

 

….GJESTEROM!