karidansen

Jeg merker at jeg bedriver en form for egensensur om dagen.

Annonsørinnhold

Tipsene som får bunaden klar til 17. mai

Av og til er det ikke dumt å sensurere seg sjøl litt…

Ta et par magadrag…

…og kjenne etter hvorfor man ønsker å dele noe.

Noen ganger har jeg “glemt” å trykke på egensensurknappen.

Antagelig vil det skje igjen; i en eller annen sammenheng…

…og da snakker jeg ikke bare om blogging.

Akkurat nå merker jeg at jeg sensurerer meg sjøl

på grunn av krigen mellom Russland og Ukraina.

Kan jeg virkelig skrive mine små,

(innimellom nokså navlebeskuende)

små betraktninger nå?

Det blir jo liksom så trivielt i den store sammenhengen…

Så tenker jeg følgende:

Kanskje er det ekstra viktig å skrive om “uviktige” ting akkurat nå?

Få tankene over på noe annet;

og bare oppdatere seg på nyhetene maks et par ganger om dagen?

Jeg tror ikke verden blir noe bedre av at jeg lager

ny ramme rundt profilbildet mitt på Facebook.

I alle fall ikke hvis det bare er det jeg gjør.

Ikke deler jeg bilder av bikkjer

som pisser på bildet av en viss leder heller.

Men: Jeg må innrømme at jeg er så primitiv at jeg tenkte:

“Dætta var omtrent akkurat parss’li’ åt’n!”

den første gangen jeg så det bildet.

Jeg er ingen heltinne…

Jeg er for engstelig og redd…

I hvert fall når det handler om krig og voldshandlinger.

Jeg er ikke villig til å utsette meg for særlig stor risiko

ved å pådra meg noens vrede i en slik sammenheng.

I alle fall ikke så lenge det ikke handler om

å beskytte noen av mine nærmeste.

Det eneste jeg har bidratt med av støtte til Ukraina (så langt)

er de 25 kronene jeg betalte for et handlenett.

Så, nei…

…jeg er ingen krigsheltinne på noen som helst måte.

Jeg vet imidlertid at jeg kan gå i bresjen og ta en fight

(om jeg synes noe er riv ruskende galt)

så lenge jeg (antagelig) ikke risikerer liv og helse på grunn av det.

Konklusjonen min er følgende:

Joda, jeg kan dele noe fra min (pr i dag) nokså bekymringsløse hverdag;

til tross for at det til enhver tid finnes mennesker

som lider på grunn av andres ufattelige maktsyke.

Så derfor:

Snart kommer det antagelig enda et overfladisk, navlebeskuende…

…og kanskje litt opplysende innlegg fra denne kanten.

Vanligvis skygger jeg unna selgere.

I hvert fall telefonselgere, eller folk som stopper meg på gata,

Annonsørinnhold

Vårens fineste jakker

i den hensikt å få meg til å tegne ett eller annet abonnement.

På formiddagen i dag ringte det på døra mi.

Når det er “inne-ringeklokka” (altså ikke den ved hovedinngangen)

vet jeg at det høyst sannsynlig er noen som bor i blokka her.

Da jeg tittet gjennom det vesle hullet i døra,

skimtet jeg noen små frøkner som jeg syntes jeg dro kjensel på.

“Vi selger ting for å samle penger til folk i Ukraina!”

“Å er det døkk sæl førr no’?”.

“Det er mest sånne “barneting” da. Du kan få se.

Vi har dem her i kofferten!”

“Je har dessverre itte kontanter…”

(Jeg har nesten aldri det!)

“Vi har Vipps!”

(Er det noen sak?)

Et lite, pent brukt handlenett med “pongponger” ble det på meg i dag…

Selgerne var ikke storforlangende (25 kr.)  så jeg prøvde ikke å prute…

Jeg synes imidlertid det var viktig at prisen

sto noenlunde i forhold til varen som ble solgt,

sjøl om pengene skulle gå til et godt formål. 

Jentene oppførte seg så høflig og profesjonelt at jeg smeltet helt…

For min del er det avgjørende hvis jeg skal handle noe…

…uansett hva det gjelder.

Jeg leste nylig en artikkel som jeg følte stemte veldig

med mye av det jeg tenker og føler slik livet mitt er nå:

Annonsørinnhold

Slik blir du brun uten sol i sommer

Til mine søstre som er redd alderdommen

I det siste har jo vært mye snakk om eldre kvinner

og vår “fallende markedsverdi”.

Jeg engster meg ikke så mye for det lenger.

Jeg aksepterer at alderen stadig setter nye spor.

Det forhindrer ikke at jeg er villig til å gjøre en jevnlig “vedlikeholdsinnsats”

i form av næringsrik kost + styrke – og mobilitetstrening.

Lykka i livet handler ikke nødvendigvis om å være i et parforhold.

For noen år siden var jeg veldig søkende på den fronten.

Jeg lagde meg profilside på ei datingside.

Der scrollet jeg meg gjennom diverse profiler. 

Jevnlig utvekslet jeg meldinger med potensielle

“kandidater” i håp om at det skulle gi resultater.

I og med at jeg var over femti, begynte jeg å føle at det hastet!

Snart var nok mine sjanser spolert,

så jeg måtte bare prøve å finne Mr Man før tida løp fra meg…

…tenkte jeg…

Jeg både avviste…

…og ble avvist…

Hva som føltes verst er ikke godt å si.

Ingen av delene føltes særlig behagelig.

Etter hvert har jeg innsett at jeg ikke vil tilbake til “vi-et” noen gang.

I alle fall ikke på den måten som Lily Bandehy beskriver det

i artikkelen jeg har linket til ovenfor.

Stå opp samtidig…hver morgen…

Spise frokost samtidig… hver dag…

Legge seg samtidig…hver kveld…

Gå i like grilldresser…

Ha felles profil på sosiale medier…

Dyrke felles hobbier…

…og knapt nok ha noen “egne interesser”…

Kort sagt: Tilpasse seg til “vi-et” på nærmest alle områder.

I artikkelen skriver Lily Bandehy blant annet om en mann

som hadde prøvd å drukne seg.

Han ble reddet og lagt inn på psykiatrisk.

Omgivelsene forsto ingenting.

Mannen var nemlig, i alle fall tilsynelatende, “vellykket” på alle vis.

Han var sporty og veltrent, hadde god økonomi.

Dessuten hadde han levd i et stabilt og godt ekteskap i mange år.

Han hadde da vel ingen grunn til å ville avslutte livet?

Da Lily Bandehy (som var en del av behandlingsapparatet)

spurte mannen om hvordan sexlivet hans var,

kom det fram at sex hadde vært totalt fraværende

i ekteskapet de siste fem årene.

Han kunne ikke tenke seg å være utro,

men han var dypt ulykkelig over situasjonen.

Han følte seg altså så fanget av “vi-et”

at han heller ville avslutte livet

enn å be kona om skilsmisse…

Kanskje handlet det om frykten for å såre…

… altså bidra til at et annet menneske

følte seg avvist og ble dypt ulykkelig…?

Kanskje handlet det om frykten for hva omgivelsene ville si…

…når bobla sprakk, og “skilsmisseskandalen” var et faktum?

Kanskje også om redselen for å bli avvist, utstøtt og fordømt

både av familie og vennekrets…?

Den som bryter ut av det som kan framstå

som et vellykket og “perfekt” ekteskap,

kan jo fort ende opp med å bli utnevnt til syndebukk og sviker…

“Gresset er ikke grønnere på den andre siden…”

Nei, det er ikke nødvendigvis det;

men kanskje er man inderlig lei av alt som heter grønt gress

og av alt som minner om smaken og konsistensen på det?

Vi slutter ikke med å være sjølstendige individer om vi er i et parforhold.

Når den altoppslukende(?) forelskelsen har lagt seg,

er deler av grunnlaget for “vi-et” borte,

da kommer gjerne behovet for noe mer rom og avstand.

En følelse av å være “meg” midt i det hele.

Sjølsagt må man ta noen hensyn, og tilpasse seg til en viss grad,

dersom man velger/ønsker å være i et parforhold.

Men det må være rom for “jeg-et” i tosomheten.

Jeg vil aldri gå inn i et kjæresteforhold igjen

på grunn av at jeg tror at jeg “trenger” en mann i livet mitt.

Skulle jeg treffe en jeg føler meg på bølgelengde med,

(og det er gjensidig)

så kan det bety at vi kan få mange fine stunder

og gode opplevelser sammen…

Men…vi kommer aldri til å “bli ett”….

Joda, følelsen av samhørighet må være til stede…

…men man kan jo ikke holde på sånn hele tida…

I så fall blir det ikke mye rom for noe annet…

Slik ser forresten denne figuren ut fra baksiden:

To nære venninner…?

Mor og datter…?

Eller: Kanskje to kvinner som er kjærester?

Uansett: Prinsippet er det samme…

Jeg er nokså nysgjerrig av meg…

Annonsørinnhold

Vårens fineste jakker

Jeg liker å forske litt…

…eksperimentere…

…prøve å finne ut av…

For ei uke siden merket jeg at det var en forkjølelse på gang.

Derfor testet jeg meg (omhyggelig) før jeg dro på jobb

de tre første dagene etter at symptomene meldte seg.

Alle tre testene var negative.

Så…da slo jeg meg til ro med at dette bare var en vanlig forkjølelse.

Jeg fartet stort sett rundt som vanlig.

I grunnen følte jeg meg ganske pigg;

bortsett fra at stemmen var rusten og nesa rant litt mer enn vanlig.

På torsdag, mens jeg satt på trikken, så jeg en plakat:

“Her får du gratis coronatester!”

Jeg hoppet derfor av på første stoppested

for å sikre meg et par av pakkene

som Oslo kommune delte ut.

Disse testene var av et annet merke enn de jeg hadde prøvd før.

Nysgjerrig som jeg jo er,

måtte jeg bare åpne den ene pakka og prøve en test…

…sånn for moro skyld…

Da det ble rød strek ved T-punktet,

trodde jeg med det samme at jeg hadde gjort noe feil.

Men…så ble det rød strek ved C-punktet også!

Jeg fant fort en logisk forklaring:

Selvfølgelig skyldtes dette

at jeg hadde tatt nesespray med menthol noen timer før.

Den stakkars testen klarte sikkert ikke å skille mellom Otrivin og Corona!

Da jeg ringte jobben og fortalte om mulig smitte,

hadde de liten tro på nesespray-teorien min…

Noen timer (og to tester) senere, var det bare å resignere:

Jeg prøvde en av de testene jeg har brukt før,

og til og med den var positiv:

Alle gode ting er tre…

Det er ikke så veldig moro å tenke på

at man har vært på farten rundt omkring…

…i nesten ei uke…

…med Coronasmitten sin…

Men…gjort er gjort…

…og jeg var i god tro.

Da jeg fikk summet meg, gjorde jeg et lite eksperiment:

Jeg stakk testpinnen bare i halsen.

Da ble resultatet negativt.

Så tok jeg en test kun i nesa.

Da ble det knall positivt igjen.

Under ett av testforsøkene brukte jeg en Q-tips i stedet for testpinnen i pakka.

Q-tipsen fungerte like bra.

Dessuten var det mindre ubehagelig,

for testpinnene i pakkene er så tynne, og kiler veldig i nesa.

(Ja, jeg brukte til sammen fem tester på en kveld.

Ikke særlig fornuftig, eller miljøvennlig,

men er man sjølutnevnt vitenskapskvinne, så er man!)

I dag fikk jeg lyst til å prøve enda et eksperiment:

Jeg ville nemlig sjekke om testen ble like positiv i dag som på torsdag.

Her ser du resultatet:

Det tok lenger tid før det kom strek ved T’en. Dessuten ble streken svakere.

Jeg tar det som et tegn på at mengden virus i min nese er på vei nedover,

og at jeg temmelig sikkert har hatt corona i ca ei uke.

Det betyr at frihetens time er nær!

Jeg har begynt å få tilbake luktesansen.

(Som jeg faktisk ikke mistet før på torsdag kveld.)

Rart hvor mye luktesansen betyr.

I ettermiddag har jeg nytt smaken av kyllingsalat…

“Æftaskaffen” smakte ikke lenger bare noe ubestemmelig beskt og rart.

I går kjente jeg ikke lukta av min sterkeste parfyme en gang, 

enda jeg sniffet og snuste iherdig på flasketuten!

Jammen var det bra at jeg hoppet av trikken og sikret meg tester.

Hvis ikke hadde jeg fortsatt vært lykkelig uvitende om at jeg har hatt corona…

Jeg er sikkert ikke den eneste som har stolt på testene.

Nå skal de resterende testene få ligge i fred i pakka…

…i alle fall for ei stund…

Jeg håper virkelig at jeg har oppnådd en viss immunitet 

ved hjelp av tre Moderna-doser…

…pluss en runde med ekte smitte!

Faktisk ble jeg mye mer akutt sjaber av vaksinene enn av smitten,

(sjøl om det bare varte et drøyt døgn)

men kanskje kan jeg takke nettopp vaksinene for at det ble slik?

Det vil jeg aldri få noe sikkert svar på…

Strømprisene har jo vært et hett(!) tema i vinter.

Jeg må innrømme at jeg var ganske lite bevisst på forbruket mitt

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse til å sikre kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

før prisene begynte å stige så kolossalt.

Strømregningene var jo aldri særlig høye likevel.

I de to-tre kaldeste vintermånedene

kunne regningene være på mellom 1500 og 2000 kr.

Om sommeren betalte jeg kanskje mellom 400 og 500 kr.

I gjennomsnitt ble det altså godt under tusenlappen hver måned.

Jeg har heldigvis unngått å få de helt store strømsmellene i vinter.

Fra og med november, skjerpet jeg meg nemlig skikkelig!

Vinterens største strømregning fikk jeg i januar.

(Altså strømregninga for desember.)

Den var på nesten 1800 kr.

Nå i februar fikk jeg ei regning på nøyaktig 1300 kr.

Dette er faktisk lavere enn det jeg måtte betale

i de to første månedene i 2021.

Jeg har nokså nøyaktig halvert forbruket mitt i januar

sammenlignet med januar i fjor!

Med andre ord: Det nytter å være bevisst!

Nå har jeg ikke akkurat hatt det godt og varmt her…

På soverommet er det vel ca 11-12 grader.

I stua mellom 16 og 17.

Det eneste rommet som er behagelig varmt er badet,

men jeg har ikke på unødig mye varme der heller.

Det er ti trinn på termostaten.

Jeg skrur den aldri høyere enn til trinn fire.

Varmeteppet jeg kjøpte på salg for 350 kr i høst, har vært redningen. 

I løpet av et par minutter etter at jeg har slått det på,

er jeg god og varm!

Det tar 120W når jeg skrur det på det varmeste,

og det er ikke nødvendig å sette på full styrke.

I senga har jeg varmelaken.

Før jeg går på badet om kvelden, skrur jeg det på.

Når jeg legger meg, er det dermed godt og varmt under dyna.

Av sikkerhetshensyn skrur jeg teppet helt av når jeg skal sove.

Jeg forstår at folk flest ikke kan holde på slik som meg…

En familie med små barn, bør slippe ha det så kjølig,

men noen har garantert vært nødt til det.

Men…de fleste kan spare en del ved å være bevisste.

Det er viktig å våge seg ut av komfortsonen en gang i blant.

Hver gang jeg lærer noe nytt, er det en form for bevegelse i livet mitt.

Annonsørinnhold

Slik blir du brun uten sol i sommer

Da jeg skulle begynne å blogge, måtte jeg lære meg en del tekniske ting.

Jeg visste verken hvordan jeg skulle linke,

eller hvordan jeg skulle laste opp bilder på PCen.

Langt mindre lage (og laste opp) videoer.

Jeg hadde mer enn nok med å skrive.

De aller første innleggene mine var derfor uten bilder.

Da vi måtte skifte plattform for et par år siden,

ble det en ny runde med tilvenning,

men det gikk seg til ganske raskt.

Nå kan jeg overføre en del av kunnskapen til andre arenaer,

slik at jeg slipper å lære alt det tekniske

helt fra bunnen av hver gang.

For tida beveger jeg meg med små skritt på en nokså ukjent arena.

Det handler ikke om store og spennende ting;

det er vel egentlig bare spennende for meg!

I denne prosessen må jeg stadig våge meg et stykke utenfor komfortsonen.

Akkurat så mye, at det går framover,

men ikke så mye at jeg synes det blir ekstremt skummelt,

eller veldig slitsomt; nærmest uoverkommelig.

I så fall har nemlig minst en av to ting lett for å skje:

Jeg kryper godt innenfor komfortsona mi…

…og blir der ei god stund før jeg våger meg ut igjen…

Eller enda verre:

Jeg skygger banen og skrinlegger det hele, sjøl om jeg egentlig ikke vil!

Enkelte ganger har jeg brent broer og kastet meg ut i det…

For eksempel da jeg sa opp jobben, og flyttet til Oslo,

uten å ha noen ny jobb å gå til.

Noen ganger har jeg surret det skikkelig til for meg sjøl…

…men det har ofte vært mye lærdom i det!

(Dattera mi har laget bildet av dama som har viklet seg inn i den røde tråden.)

I videoen under forteller jeg om hva som gjorde at jeg både klarte

å få til en kostholdsendring,

og begynne å trene…

Og ikke minst… at jeg klarte å fortsette!

Jeg hadde verken lyst til å “slanke meg” eller trene.

All erfaring tilsa nemlig…

…at det innebar mange forsakelser, mye strev…

…og nederlag…(når jeg etter noen uker falt tilbake i gamle spor.)

Så…da var det tryggest (og mest behagelig) å la det være…

I høst lærte Frodithen meg å tekste videoene.

Nå må jeg snart skjerpe meg, og tekste litt igjen.

Lar jeg det gå for lang tid uten at jeg øver,

blir det nemlig nesten som å begynne på nytt…

Som en del av min “reise” for å oppnå en litt sterkere og mjukere kropp,

begynte jeg for noen måneder siden med det som kalles “gående utfall”.

Annonsørinnhold

Slik blir du brun uten sol i sommer

Opprinnelig var det ikke min idé…

Det var nemlig en oppfordring fra de som har laget kostholds-

og treningsopplegget jeg har brukt i snart ett år.

“I morgen er fellesutfordringen:

Mellom femti og hundre gående utfall!”

Jøje meg!

Hva skulle jeg gjøre?

Jeg hadde jo meldt meg på denne “challengen” som det så fint heter…

En viss stolthet har man jo….

Da fikk det ikke hjelpe at dette

var nokså upløyd mark for mitt vedkommende.

For å være sikker på at oppdraget ble riktig utført,

sjekket jeg noen treningsvideoer på YouTube

før jeg (bokstavelig talt) skred til verket.

I mitt hode var det en ting som var sikkert:

Jeg måtte klare minstekravet, som altså var femti repetisjoner.

Noe annet kom ikke på tale!

Det holdt hardt…

…men med x antall innlagte kunstpauser kom jeg meg igjennom.

Ti ytterst strevsomme turer fram og tilbake på stuegulvet måtte til,

før jeg endelig kunne løfte armene over hodet

og passere den innbilte målstreken…

Lykkelig og stolt var jeg !

Men om kvelden, da jeg kom hjem fra jobb,

og skulle opp trappa til tredje etasje,

strevde jeg skikkelig.

Jeg var nemlig så støl i rumpa,

at hver gang jeg skulle bestige et nytt trinn…

…gjorde det vederstyggelig vondt!

Jeg ba en stille bønn om at jeg skulle slippe å møte noen av naboene

der jeg møysommelig kreket meg oppover

mens jeg tviholdt i gelenderet…

(Det er ikke heis her.)

Lettelsen var stor da jeg omsider kunne låse meg inn i leiligheten.

Det gikk noen dager før jeg var klar for en ny runde…

Da jeg omsider orket, tok jeg det smått og pent.

Litt hadde jeg faktisk lært etter den ubehagelige trappeopplevelsen…

Fire runder fram og tilbake, altså 20 repetisjoner,

var en mer passende begynnerdose for den slappe stompen min.

Det gjelder å ikke gi seg.

I alle fall hvis det er noe som man kan få til

uten å ofre all verden.

Jobber man jevnt og trutt går det gradvis framover.

I går tok jeg 84 repetisjoner.

Jeg har funnet ut at det er plass til å ta seks gående utfall

mellom stueveggen og komfyren om jeg begynner helt innved veggen.

Fjorten lengder, med 15-20 sekunder pause innimellom, gjorde susen.

Og best av alt :

Jeg hadde ingen problemer med å komme meg opp trappa

etter at jeg hadde gått tur i dag.

Fra sofaen til kaffetrakteren blir det ca sju gående utfall…

Å holde kaffekruset på tilbaketuren gir ekstra balansetrening.

(Hett tips: Ikke skjenk kruset for fullt. Da kan det nemlig fort bli…

…ja, nettopp: Hett!)

Om du er en av dem som er innom bloggen min i blant,

tenker du kanskje:

“Den kjerringa har jo fått stuegolvstrening på hjernen!”

Nei, jeg synes ikke at jeg har det.

Imidlertid fryder meg jevnlig over at mine små treningsøkter

her hjemme på stuegolvet,

kan gi såpass store utslag over tid.

Jeg implementerer virkelig treninga i hverdagen min.

Forresten kan det være kjekt å ha

mer polstring/støtdemping enn bare lausskinn og fett

dersom en skulle være så uheldig å ramle på blankholka.

Det er skikkelig skummelt om dagen…

Enkelte steder er fortauene speilblanke…

Den eldre kvinnen uttalte ordene på en lavmælt og rolig måte.

Sjøl om hun hadde sterke meninger om “dans og drikk”,

Annonsørinnhold

Slik blir du brun uten sol i sommer

var hun en vennlig og varmhjertet dame.

I alle fall slik jeg opplevde henne de gangene jeg traff henne.

Samtidig var hun altså veldig tydelig på at inntak av alkohol,

og det som ofte kom i kjølvannet av det,

var en styggedom!

Jeg er ikke helt uenig med henne…

…for det har skjedd mye stygt

i forbindelse med ukontrollert alkoholkonsum.

Hemningene, og “bremsene”, som vi (som regel) har i edru tilstand,

fungerer ikke på samme måte når vi har fått for mye alkohol innabords.

Vi blir fort litt “mer av oss sjøl”

på måter som ikke alltid er like sjarmerende…

Jeg synes det kan være koselig med et glass eller to i godt lag.

For mitt vedkommende stopper det stort sett der.

Det blir ikke hyggeligere jo mer man drikker…

I hvert fall ikke dagen etterpå…

Etter hvert som jeg har blitt eldre,

har jeg fått stadig mindre sans for “fyllefester”.

Som eldre, enslig kvinne, blir jeg knapt invitert i slike lag mer,

så jeg slipper å finne på unnskyldninger for å bli hjemme. 😉

De har vært en del snakk om helsegevinsten av å ta en “hvit måned”

i form av å droppe alkohol i 30 dager.

Verken desember eller januar ble “kritthvite” for mitt vedkommende…

…men det var ikke så langt unna.

Februar blir antagelig helhvit…

…men i og med at jeg normalt konsumerer så små mengder alkohol,

vil det trolig ikke gjøre det store utslaget på helsetilstanden min.

I går kveld ble skjenkeforbudet opphevet.

Mange jubler.

Jeg har forståelse for at de som driver restauranter/utesteder er glade.

Alkoholserveringen er en stor og viktig inntektskilde i denne bransjen.

Å danse er imidlertid fortsatt ikke lov på utestedene.

Det er kanskje innafor…

…å trampe takta under bordet?

Eller…

….kanskje vi kan gjøre som han Juul i visa “Ola Torader” ?

(Tekst og melodi: Vidar Sandbeck)

Jeg har sett en vakker, liten filmperle i dag:

“Trøffeljegerne fra Piemonte”.

Det er en dokumentar, hovedsakelig om trøffeljegere og deres tilværelse.

Filmplakaten viser trøffeljeger Aurelio og hans “ett og alt”, hunden Birba.

I store deler av filmen, følte jeg meg hensatt til en svunnen tid…

Trøffeljegerne vi møter i filmen er eldre menn

som bor ute på den italienske landsbygda.

Noen av dem er svært gamle.

Felles for dem alle er…

… jaktiveren!

Sammen med sine høyt elskede hunder går de ut i skogen

for å lete etter “gull”

i form av trøfler.

Visst er dette sikkert en kjærkommen (men akk så ustabil) inntektskilde…

Imidlertid virker det slett ikke som om det er det

som er hoveddrivkraften til disse mennene.

Det er selve jakten og spenningen som driver dem.

Rørende er det å se samspillet og hengivenheten mellom menn og hunder.

Hundene blir i ekstase når de skjønner at de skal på trøffeljakt!

Det hersker ingen tvil om at det høy trivselsfaktor på jobb!

Så var det bismaken…

Når det er muligheter for å tjene store penger,

kan det virke som om enkelte ikke skyr noen midler.

Konkurransen er hard i trøffelverdenen.

Trøffeljegernes store skrekk er at hundene skal bli forgiftet.

Det er nemlig langt fra uvanlig at det blir lagt ut gift i skogen,

i den onde hensikt at gode trøffelhunder skal få den i seg

og dø en grusom død.

En av trøffeljegerne opplever nettopp dette under innspillingen av filmen.

(Men selve hendelsen er heldigvis ikke med i filmen.)

Som i de fleste andre bransjer,

er det ikke de som “jobber på gølvet”,

(eller ute i skogen)

som får hoveddelen av fortjenesten.

Mannen som kjøper trøflene av trøffeljegerne,

videreselger trøflene for det mangedobbelte

av det han sjøl har betalt.

Dette avspeiles i levestandarden.

I en sekvens av filmen sitter denne mannen

på en restaurant sammen med datteren(?)

De spiser en bedre middag.

Det har han utvilsomt råd til…

Kontrasten til den gamle trøffeljegeren (Aurelio)

som sitter i sitt spartanske hjem,

og deler middagen sin med hunden (Birba), er enorm.

I en annen sekvens av filmen, ser vi en av dem (som tilsynelatende)

befinner seg på toppen av trøffelbransjepyramiden.

Han blir servert forrett på en hvit tallerken.

Maten er et lite kunstverk av klatter og kruseduller

sirlig dandert midt på den hvite poselensflaten.

Servitøren, en ung vakker kvinne, står ved siden av bordet.

Med nennsom hånd, skaver hun trøffel

over det luksuriøse måltidet.

Jeg må innrømme at jeg kjente på et snev av avsky da jeg så denne scenen.

“Sympatisk” var vel ikke det første ordet

som falt meg inn da jeg så denne mannen

og måten han opptrådte på…

Den som har veldig mye penger,

har kanskje færre sorger enn den som har lite å rutte med?

Trøffeljegerne i filmen er ikke rike på gods og gull.

De lever langt fra i luksus.

Jevnt over virker de likevel glade og fornøyde!

Filmskaperne har kommet tett inn på disse mennene.

Ordet “bygdeoriginaler” virker nokså nærliggende,

uten at det ligger noe negativt i det…

Antagelig er trøffeljegerne en utdøende rase?

Når griskheten tar overhånd, blir det utrivelig…

Dessverre er det ikke bare i trøffelbransjen dette skjer…

Noen ganger tenker jeg jo det, når jeg titter bort på yogamatta.

Jeg har mest lyst til at den bare skal få stå der og speile seg…

Annonsørinnhold

Tipsene som får bunaden klar til 17. mai

Men…så vet jeg jo godt at gevinsten av de små treningsøktene mine

faktisk er ganske stor.

For en stund siden oppdaget jeg noe som jeg syntes var litt moro!

Hva det var, demonstrerer jeg i videoen under:

Jeg merker jeg at kroppen tåler mer enn den gjorde for ett år siden.

Følelsen av “glipptak” i korsryggen merker jeg også mye mindre til.

Nå har jeg bare hatt ordentlig kink i ryggen en gang

(etter et rundkast med en gyngestol),

men noen ganger har ryggen føltes svak.

Sakte men sikkert har jeg (blant annet) gått fra 10-15 gående utfall

(“gått” i dobbel betydning! 😉 ) til 50-60.

Joda, jeg tar bittesmå pauser underveis på min ferd…

…fram og tilbake på stuegolvet.

Jeg synes det er moro at skrotten

kjennes sterkere og mjukere enn da jeg var 50.

Det er (nesten) aldri for sent å begynne med “stuegolvtrim”!