Det er viktig å våge seg ut av komfortsonen en gang i blant.

Hver gang jeg lærer noe nytt, er det en form for bevegelse i livet mitt.

 

Da jeg skulle begynne å blogge, måtte jeg lære meg en del tekniske ting.

Jeg visste verken hvordan jeg skulle linke,

eller hvordan jeg skulle laste opp bilder på PCen.

Langt mindre lage (og laste opp) videoer.

 

Jeg hadde mer enn nok med å skrive.

De aller første innleggene mine var derfor uten bilder.

Da vi måtte skifte plattform for et par år siden,

ble det en ny runde med tilvenning,

men det gikk seg til ganske raskt.

 

Nå kan jeg overføre en del av kunnskapen til andre arenaer,

slik at jeg slipper å lære alt det tekniske

helt fra bunnen av hver gang.

 

For tida beveger jeg meg med små skritt på en nokså ukjent arena.

Det handler ikke om store og spennende ting;

det er vel egentlig bare spennende for meg!

 

I denne prosessen må jeg stadig våge meg et stykke utenfor komfortsonen.

Akkurat så mye, at det går framover,

men ikke så mye at jeg synes det blir ekstremt skummelt,

eller veldig slitsomt; nærmest uoverkommelig.

 

I så fall har nemlig minst en av to ting lett for å skje:

Jeg kryper godt innenfor komfortsona mi…

…og blir der ei god stund før jeg våger meg ut igjen…

Eller enda verre:

Jeg skygger banen og skrinlegger det hele, sjøl om jeg egentlig ikke vil!

 

Enkelte ganger har jeg brent broer og kastet meg ut i det…

For eksempel da jeg sa opp jobben, og flyttet til Oslo,

uten å ha noen ny jobb å gå til.

 

 

Noen ganger har jeg surret det skikkelig til for meg sjøl…

…men det har ofte vært mye lærdom i det!

(Dattera mi har laget bildet av dama som har viklet seg inn i den røde tråden.)

 

I videoen under forteller jeg om hva som gjorde at jeg både klarte

å få til en kostholdsendring,

og begynne å trene…

 

Og ikke minst… at jeg klarte å fortsette!

Jeg hadde verken lyst til å “slanke meg” eller trene.

All erfaring tilsa nemlig…

…at det innebar mange forsakelser, mye strev…

…og nederlag…(når jeg etter noen uker falt tilbake i gamle spor.)

Så…da var det tryggest (og mest behagelig) å la det være…

 

 

I høst lærte Frodithen meg å tekste videoene.

Nå må jeg snart skjerpe meg, og tekste litt igjen.

Lar jeg det gå for lang tid uten at jeg øver,

blir det nemlig nesten som å begynne på nytt…